Jobber du på vestkysthavneanleggene? Fortell oss hva du synes om kontrakten. Alle innsendinger holdes anonyme.
Etter å ha tvunget 22 000 havnearbeidere på den amerikanske vestkysten til å arbeide i over et år uten kontrakt har havnearbeidernes fagorganisasjon International Longshore and Warehouse Union (ILWU) denne uka kalt en avstemming over en tentativ avtale med motparten Pacific Maritime Association (PMA). Avstemmingen begynte tirsdag og varer til og med torsdag for arbeidere i de større havneanleggene i Sør-California – Long Beach, Los Angeles og San Diego. Bay Area-arbeidere begynner å stemme på fredag.
Til tross for ILWUs kunngjøring for to måneder siden om at en avtale var oppnådd, etter fungerende arbeidsminister Julie Sus intervensjon, holdt fagforeningen de amerikanske havnearbeiderne i arbeid i flere måneder uten verken å gi dem noen detaljer om kontrakten eller tidfeste avstemmingen. I splitt-og-hersk-stil ble det først besørget etter at byråkratiet hadde kjøpt seg tid til å avslutte de canadiske havnearbeidernes streik [engelsk tekst], som også er ILWU-medlemmer.
Ifølge ILWU-funksjonærene ratifiserte de candiske havnearbeidere 4. august deres avtale dikert av Liberal-regjeringen der med 74,66 prosent. Den var praktisk talt identisk med kontrakten arbeiderne uka før avviste, men den endelige avstemmingen ble avholdt med den ordspråklige pistolen mot panna, etter at Canadas regjering intervenerte for å forby streiken, og ILWU ikke tilbød noen strategi for seier.
Online-nyhetsbyrået Press Telegram i Long Beach California rapporterte at den foreslåtte seksårskontrakten inkluderer ei lønnsøkning på 32 prosent, og skrøyt opp den angivelige «heltebonusen» for å ha opprettholdt arbeidet gjennom hele pandemien, som krevde hundrevis av havnearbeideres liv. Det ble rapportert at «de fullstendige kontraktsdetaljene ikke har blitt offentliggjort i påvente av prosessens fullføring». «Heltebonusen» skal tilsynelatende utbetales av den føderale regjeringen, som vil skjerme arbeidsgiverne (PMA) for de økonomiske kostnadene.
Men det er tidlige tegn på at arbeiderne er rasende over den amerikanske avtalen, som inkluderer en lønnsøkning på $ 14 timen fordelt over seks år. Det er «ikke kult når vi allerede er bak for levekostnadene», sa en arbeider.
En leilighetsarbeider i San Francisco Bay Area, en av de rundt 7 000 som jobber på leilighetstildelte arbeidsmuligheter og er bundet av samme kontrakten, men ikke har stemmerett, sa til WSWS: «De skal holde et fagforeningsmøte nå torsdag, hvor de skal diskutere kontrakten. Det vil være første gang de fleste vil få høre hva som står i kontrakten. Siden de skal stemme over den på fredag vil de ikke ha tid til å gå gjennom det som står i kontrakten.»
«En av A-folka [dvs. de faste ansatte] jeg snakket med sa han skulle stemme mot den. Den skarve lønnøkningen er ingenting. $ 14 timen over 6 år, inflasjonen vil erodere alt av det. Jeg ser gjerne at de stemmer den ned. De prøver å få satt inn andre klausuler: Ingen saktegang, ingen streik.»
Han fortsatte: «De må kreve bedre lønninger. De må kreve økte pensjonssatser. Det må bli $ 300 per måned for hvert år du har arbeidet. De vil heve den til $ 255, men det må bli $ 300.»
«Hvis du tilbringer 20 år på havneanlegget burde du i det minste få $ 6 000 i måneden. Hvis du får Social Security, kan du kanskje få til $ 10 000 i måneden. Om du har et boliglån er det fortsatt tøft i Bay Area. Som resultat jobber mange folk til de er i 70-årene. Når du er 70 og ikke lenger kan klatre opp på skipet og få surret fast ting, når synet ditt er dårlig og du ikke kan kjøre en bensintruck lenger, det ser de ikke på.»
«Dersom du tilbringer fem år som leilighetsarbeider da må den tiden telles med for pensjonisttilværelsen. Men de [selskapet] vil aldri gå med på noe sånt ... Leilighetsarbeidere er virkelig utsatt. De forteller deg at du ikke må gi opp dagjobben din, men hvorfor skal du jobbe for et selskap, og hvis noe skjer med deg på havna, da må du bruke helseforsikring fra en annen jobb?»
«Vi så det skje med en leilighetsarbeider. Han ble skadet på jobben og måtte på sykehus. Da må du bruke helseforsikringa fra den andre jobben du måtte ha, og du må holde kjeft fordi du egentlig ikke skal være vekk fra den andre jobben.»
«Arbeidsgiverne prøver å beskytte deres interesser. Vi gjør ikke nok for å beskytte interessene våre ... Når det kommer til en streik som vil påvirke den globale forsyningskjeden, da kommer de til å prøve å involvere seg. Likevel, vi burde streike og se hvordan det lammer dem. Da vil de gi oss ei rettferdig lønning ... Om ikke longshoremen streiker, kommer ingenting til å bli rettet opp.»
Regjeringer på begge sider av grensa, som frykter at en slik kamp skal bringe den nordamerikanske og globale forsyningskjeden til stillstans, og true både selskapsprofitter og deres krigshissing mot Russland og Kina, der havneanleggene spiller en kritisk viktig logistisk rolle, har grepet direkte inn mot havnearbeiderne under banneret «den nasjonale interessen».
Regjeringen som meglet fram ILWU-kontrakten er den samme som påla jernbanearbeiderne en kontrakt i fjor og forbød deres streik. Fagforeningsbyråkratiet har spilt den kritisk viktige rollen, både på jernbanene og på havneanleggene, for å muliggjøre denne statlige intervensjonen.
Hele «forhandlingsprosessen» har fra starten av blitt ført i mørket, med enestående involvering fra Biden-administrasjonens side. Etter måneder med radiostillhet, og møtt med ei stigende bølge av arbeidslivsaksjoner fra grunnplanets arbeidere, der de har trosset fagforeningens løfter om ingen streik, annonserte ILWU i juni plutselig en avtale.
Kunngjøringen kom bare dager før begynnelsen av streiken i Canada, og i mellomtiden nektet ILWU å avholde en avstemming om autorisering for streik i USA, og tillot sågar at containerskip ble omdirigert fra canadiske til amerikanske havner, der medlemmer av den samme fagforeningen uten å få vite om det var streikebrytere mot deres canadiske kolleger.
Kontrakten må stemmes ned, men det er ikke nok. Arbeiderne må organisere seg for å forberede en kamp, ikke bare mot arbeidsgivermotparten PMA, men også deres medsammensvorne i ILWU og Det hvite hus. Arbeiderne må danne grunnplankomitéer for å slåss mot denne korporatistiske gjengdannelsen, og appellere for den breiest mulige støtten, inkludert fra streikende skuespillere og manusforfattere, UPS-arbeidere og bilarbeidere.