Alle imperialistlandenes regjeringer og media har blitt mobilisert for en massiv propagandaoperasjon for å forgifte den offentlige opinionen om den pågående folkelige oppstanden mot den israelske okkupasjonen av Gaza, for å berettige den gjengjeldende desimeringen av palestinere som nå forberedes av Israels høyreekstreme regime.
Tonen ble satt av USAs president Joe Biden, som lørdag etter en telefonsamtale med Israels statsminister Benjamin Netanyahu erklærte at hans «støtte for Israels sikkerhet er bunnsolid og urokkelig», og fordømte det «avskyelige angrepet mot Israel begått av Hamas-terrorister fra Gaza». Dette ble fulgt opp av det som utgjorde et navneopprop av hele rollebesetningen som utgjør det amerikanske politiske etablissement, som alle i løpet av helga stilte opp for å opptre med uttalelser som fordømte «terrorister» og «angrepet på Israel», samtidig som de ga uttrykk for deres «skrekk» og «avsky» over rapporter om israelske sivile dødsofre.
Lignende scener utspilte seg i alle imperialistlandenes hovedsteder, med Israels nasjonalflagg som ble projisert på offentlige monumenter. Enhver tvetydighet eller vakling fra denne linja ble raskt stemplet som «antisemittisme», eller å være ensbetydende med «støtte for terrorisme».
Det er ikke til å benekte at det var betydelige antall israelske sivile krigsofre, spesielt i de første timene etter utbruddet fra Gaza, der mange utvilsomt ikke hadde noe individuelt ansvar for palestinernes undertrykking. Det er et element av tragedie i mange av disse menneskenes skjebne, som rett og slett befant seg på feil sted til feil tid. Krigerne fra Gaza, herdet av et helt livsløp av grusomheter under israelsk okkupasjon, som aksepterte at de ikke ville returnere til Gaza i live, rettet deres hevn mot de første israelere de kom over, deriblant dem som deltok på en dansefest arrangert i utkanten av det som utgjør en konsentrasjonsleir.
Men spørsmålet må reises: Hvem bærer det ultimate ansvaret for deres død? Skylden for disse tragediene må tilskives dem den hører hjemme hos: I første rekke det kriminelle israelske apartheidregimet og dets amerikanske støttespillere, så vel som til hele det reaksjonære sionistprosjektet med å etablere en eksklusiv jødisk stat som utviser palestinere og begrenser dem til et stadig innskrumpende sett av friluftsfengsler og gettoer.
De enstemmige fordømmelsene av oppstandens «terrorisme» og «vold» fra imperialistmaktenes side er hyklerske i det helt ekstreme. Ingen offisielle uttrykk for «skrekk» og «avsky» engang av en fjerntlignende skala, har noen gang kommet til uttrykk på vegne av de langt flere ofrene for vold og terror begått mot palestinerne.
Der Bidens taleskrivere lørdag tilbød hans «bønner» for «alle familiene som har blitt smertet av denne volden» er saken den at Biden selv er en krigsforbryter, og slett ingen fremmed for voldsanvendelse. Han stemte i 2003 i Senatet for den illegale invasjonen og okkupasjonen av Irak, som resulterte i mer enn én million døde.
Stikk i strid med det offisielle opp-ned bildet av hendelsene, som hevder palestinerne er aggressorer og staten Israel er offeret, er imperialismens undertrykking av de palestinske massene en fullstendig ensidig konflikt, der den israelske regjeringen nå i tre-fjerdedeler av et århundre – bevæpnet til tennene av imperialistmaktene – brutalt har undertrykt enhver motstand. I det tre-uker-lange luftbombardementet av Gaza i overgangen fra 2008 til 2009, som eksempelvis drepte hundretalls mennesker, overgikk palestinske ofre de israelske ofre med relasjonen 100 til 1.
Palestinere på Vestbredden har blitt redusert til å bo i hundrevis av separate gettoer omringet av hundretalls flere israelske militærsjekkpunkter, samtidig som Gaza har blitt forvandlet til ett eneste gigantisk friluftsfengsel: Gazastripa er bare en håndfull kilometer brei og 40 kilometer lang. Der er mer enn to millioner palestinere innesperret i et friluftsfengselet, og lever på den israelske regjeringens nåde for enhver nødvendighet, under de tettest befolkede og mest desperate betingelsene noen sted på kloden. I denne sammenhengen er oppstanden i Gaza som brøyt ut i helga mer beslektet med et utbrudd fra et fengsel enn et «angrep», og kun det siste kapittel i en lang saga.
Mens det i imperialistlandenes hovedsteder ljomer av hyklerske fordømmelser av «vold» og «terrorisme» utspiller det seg allerede et gjengjeldelsesangrep for å terrorisere Gazas befolkning.
Israels forsvarsminister Yoav Gallant har erklært «en fullstendig beleiring av Gaza», der han anvender et språk som fullt ut avslører hans regimes karakter og dets underliggende ideologi. «Det vil ikke være noen strøm, ingen mat, ikke noe vann, ikke noe drivstoff, alt blir stengt av», sa Gallant. «Vi slåss mot menneskelige dyr, og vi handler deretter.»
Nikki Haley, tidligere USAs ambassadør til FN og kandidat for Det republikanske partiets presidentnominering, erklærte at oppstanden ikke bare er et angrep på Israel, men sågar «et angrep på Amerika», og forlangte direkte at Netanyahu skulle «avslutte dem». Netanyahu, på hans side, erklærte mandag illevarslende: «Det vi vil gjøre mot våre fiender i løpet av de neste dagene vil besørge et ekko gjennom generasjoner.»
Bakenforliggende for alt dette voldsomme imperialisthykleriet ligger undertrykkernes grunnleggende klasseholdning til enhver motstand fra de undertrykte, enten det er i Gaza eller andre steder. «Vi, undertrykkerne, står fritt til å bruke makt som vi bestemmer oss for at det tjener våre interesser,» sier de. «Vi kan bombe dere vilkårlig, vi kan blokkere og utsulte dere, vi kan plyndre og fengsle dere og knele på deres nakker. Men makt, det er vårt monopol og ene og aleine vårt privilegium. Dere, de undertrykte, har ikke under noen omstendigheter lov til å bruke makt som respons.» Dette er den klasseholdningen som animerer den gjentatte bruken av ordet «terrorist» for å beskrive alle som griper til våpen mot okkupasjonen.
Som en understreking av graden av hykleri involvert er det verdt å påpeke at i en New York Times-artikkel fra august i fjor, under tittelen «Ukrainere forteller russere bak fiendens linjer ‹Dere er aldri trygge›», hyllet korrespondenten Andrew Kramer ukrainske terrorskvadroners arbeid, der de utfører bilbombeattentater bak de russiske linjene: «De sniker seg ned mørklagte smug for å plassere eksplosiver. De identifiserer russiske mål for det ukrainske artilleriet og for langtrekkende raketter levert av USA. De sprenger jernbanelinjer og myrder embetsfunksjonærer de anser å være kollaboratører med russerne.» Slike metoder er tillatt for den amerikansk imperialismens stedfortredere, bare ikke for dem som motsetter seg dens stedfortredere.
I 1831 fant det i Southampton County, Virginia, sted en slaveoppstand ledet av Nat Turner. De rømte slavene brukte kniver, økser og klubber for å massakrere dusinvis av hvite menn, kvinner og barn. Oppstanden ble slått ned med enda mer ekstrem råskap, der omstreifende militser og mobber myrdet svarte mennesker tilsynelatende uavhengig av om de var involvert i oppstanden. Turners kropp ble flådd, og hans hud ble omgjort til suvenirvesker.
Enhver objektiv historiker, med etterpåklokskapen fordel, ville tilskrive skylden for slike oppstanders forferdelige vold, ikke til slavene, men til selve slavesystemet, med all dets kolossale umenneskelighet. Det å fordømme Turner-opprøret med den begrunnelse at det var «voldelig» ville være hyklersk og ahistorisk, og det ville utgjøre en indirekte apologi for slaveri.
Leo Trotskij skrev i 1938: «En slaveeier som gjennom list og vold legger en slave i lenker, og en slave som gjennom list eller vold bryter seg løs fra lenkene – la ikke de foraktelige evnukkene fortelle oss de er likeverdige for en moraldomstol!»
Abraham Lincoln uttrykte for hans del, i hans andre innsettingstale som president midt under den amerikanske borgerkrigen, oppfatningen at den enorme volden som landet var rammet av var det uunngåelige historiske oppgøret for slaveriet som institusjon, som krevde at «hver en dråpe blod trukket med pisken, vil betales av en annen trukket med sverdet.»
På samme måte er den undertrykkingen som nå utøves av den israelske regjeringen mot Gazas befolkning ikke fundamentalt forskjellig fra den Storbritannia anvendte mot Mau Mau-oppstanden i Kenya, eller som Frankrike anvendte i Algeries uavhengighetskrig, mot sørafrikanere i kamp mot apartheidregimet, eller for den saks skyld av det amerikanske militæret mot den folkelige motstanden mot okkupasjonen av Irak. De politiske elitene fordømmer alltid væpnet motstand mot undertrykkerne som terrorisme, og går deretter hen til å utføre en nådeløs gjengjeldelse som er tusen ganger mer ødeleggende.
I ett sjeldent avvik fra propagandaflommen ble Mustafa Barghouti, leder av Det palestinske nasjonalinitiativet, mandag intervjuet av Fareed Zakaria på CNN, der han ble gitt anledning til å påpeke at væpnet motstand er det uunngåelige resultatet av at Israels regjering har nektet å erkjenne som legitim enhver annen form for palestinernes opposisjon: «Dersom vi kjemper i en militær form, da er vi terrorister. Dersom vi kjemper på en ikke-voldelig måte, da blir vi beskrevet som voldelige. Vi blir beskrevet som provokatører, sågar om vi bare gjør motstand med ord.»
Det var faktisk i 2018 og 2019 masseprotester i Gaza under banneret av Den store returmarsjen, som forlangte retten til å vende tilbake til deres hjemsteder, som palestinerne ble fordrevet fra under krigene i 1948 til 1949 og i 1967. Det israelske militæret responderte på disse protestene med å skyte ned palestinske demonstranter da de nærmet seg grensemurene og gjerdene som omslutter dem inne på Gazastripa. Minst 223 palestinere ble drept, over 9 200 ble kvestet, og knapt noen av de personlighetene som nå forkynner moral til palestinerne, trakk på et øyenbryn.
Det er faktisk en dyp motstand i arbeiderklassen i Israel selv mot det kriminelle Netanyahu-regimet, som vil bli ansett som den vesentlige pådriveren for dette nye blodige voldsutbruddet. Denne motstanden har allerede tidligere i år kommet til uttrykt i masseprotester og i en generalstreik i opposisjon til regimets bestrebelser for å innvilge seg uimotsaglige og juridisk ikke-revurderbare fullmakter.
Men den voldelige formen oppstanden i Gaza har antatt er ikke uten sammenheng med fraværet av et genuint og prinsipielt venstreorientert og sosialistisk lederskap i Israel selv. De selverklærte lederne av masseprotestene tidligere i år er forsvarere av sioniststaten, og de unngikk nitidig enhver dreining i retning de palestinske massenes kamp, de som ville ha vært deres naturlige allierte.
Den massive propagandakampanjen som nå pågår for å få befolkningen til å akseptere den offisielle linja reflekterer en klar frykt for at hundretalls millioner mennesker rundt om i verden ikke lenger er tilbøyelige til å akseptere den linja, inkludert i USA og Israel selv. Det har allerede funnet sted spontane demonstrasjoner til støtte for den palestinske oppstanden rundt om i verden.
Den eneste veien til en fredelig framtid, og den eneste måten å kunne gjøre opp regnskap med sionistregimet på er gjennom enheten av israelske og palestinske arbeidere, og uansett hvor store utfordringer og forhindringer det enn måtte bli for å implementere en slik strategi, de må sammen motsette seg det blodige angrepet mot Gaza, for få ned Netanyahu-regimet og gå sammen i kampen for et forent og enhetlig sosialistisk samfunn.