I 1923 rystet ei dyp økonomisk og politisk krise det tyske samfunnet til dets fundamenter. I anledning hundreårsmarkeringen er det utgitt et halvt dusin nye bøker om dette «året på randen», skrevet av kjente historikere og journalister som Volker Ullrich og Peter Longerich. Under de nåværende betingelsene med høy inflasjon, voldsomme klassekonflikter og eskalerende kriger, er den tidens hendelser igjen av brennende samtidsrelevans.

De nye bøkene følger alle det samme narrativet: Som resultat av hyperinflasjon, utarming og radikalisering ble den demokratiske republikken truet av forsøk på å styrte den fra venstre og høyre, og den ble til slutt reddet ved modig intervensjon fra dem med politisk og militært ansvar.

Om man studerer hendelsene nærmere – og det finnes noe godt stoff i bøkene for dette formålet – framstår et helt annet bilde. Den sosiale krisa frynset opp Weimarrepublikkens demokratiske fasade og viste hva den egentlig var: Et dekke for det tyske imperiets gamle eliters fortsatte diktatur – de store industrimagnatene, storgodseierne og militæret.

Reichspresident Friedrich Ebert, en sosialdemokrat (SPD), «reddet» republikken ved å slippe løs Reichswehr (hæren) mot arbeidere i opprør, han tvangsoppløse delstatsregjeringene ledet av venstreorienterte sosialdemokrater i Bundesland Thüringen og Sachsen, og overføre den utøvende makten i Riket til general von Seeckt, øverste kommandant av Reichswehr, og etablerte dermed effektivt sett et militærdiktatur. Etableringen av et slikt diktatur var også målet Hitler og general Ludendorff hadde i november 1923, da de organiserte et kupp i München.

Etter at Gustav Stresemanns regjering hadde lyktes med å få kontroll over inflasjonen gjennom en valutareform på slutten av året, og økonomien i noen grad hadde kommet seg takket være amerikansk bistand, overførte von Seeckt den utøvende statsmakten tilbake til den sivile regjeringen. Men det var bare et mellomspill. Da den neste vesentlige krisa innhentet Tyskland, med Wall Street-krakket i 1929, kollapset endelig den demokratiske fasaden.

Senterparti-politikeren Brüning regjerte i to år per krisedekreter, godkjente av Reichspresidenten. Da krisa fortsatte å eskalere var styringsklassen ikke lenger tilfreds med en midlertidig overføring av den utøvende makten til militæret, og utnevnte Adolf Hitler til Reichskansler og bemyndiget ham som diktator. 1923 viste seg å være et forspill for etableringen av nazidiktaturet i 1933.

Det var faktisk et alternativ. Om arbeiderklassen hadde grepet makten i 1923, og tatt den fra de gamle elitene og ekspropriert dem, da ville Tysklands og verdens historie tatt en annen kurs. Muligheten for det var der. Hyperinflasjon – på toppnivået var én dollar verdt 6 billioner mark – polariserte samfunnet og radikaliserte både arbeiderklassen og middelklassen. Inflasjonen kastet arbeidere ut i dyp fattigdom og utraderte småborgerskapets sparemidler, mens kriseprofitører, som den store industrimagnaten Hugo Stinnes, ansamlet enorme formuer.

Stemningen var revolusjonær. Kommunistpartiet (KPD) vokste på bekostning av Det sosialdemokratiske partiet (SPD). KPD-medlemstallet økte til 300 000 og partiet hadde flertallet av de sosialistisk tenkende arbeidere bak seg. Men partilederskapet var ikke oppgaven verdig. Til tider tilpasset det seg nasjonalistiske stemninger og trengte lang tid til å forstå den revolusjonære situasjonen. Det var ikke før utpå sommeren, da en generalstreik tvang Wilhelm Cuno-regjeringen til å fratre, at KPD begynte å planlegge en oppstand i nært samråd med Den kommunistiske internasjonale (Komintern) i Moskva.

Men da venstreorienterte sosialdemokrater uttalte seg mot den forberedte oppstanden på en fabrikkrådskongress i Chemnitz 21. oktober, avlyste KPD oppstanden i tolvte time. Den brøyt bare ut i Hamburg, hvor den i løpet av tre dager ble undertrykt.

Konsekvensene av fiaskoen for den sosialistiske oppstanden, «Tysklands oktober», utspilte seg langt forbi Tyskland. I Sovjetunionen, der arbeiderklassen hadde fulgt den tyske revolusjonens framgang med store forhåpninger, ble det konservative byråkratiet styrket av dens fiasko. Samme måned ble Venstreopposisjonen grunnlagt, som tok opp kampen mot byråkratiet.

«Lærdommene av oktober» spilte en viktig rolle i kampen mellom byråkratiet og opposisjonen. Da Trotskij trakk lærdommene fra det tyske nederlaget, i en pamflett med denne tittelen, ble han voldsomt angrepet av Stalin og hans allierte. Ti år seinere skulle den katastrofale politikken Stalin påtvang KPD bane vei for at Hitler kom til makten.

De nye bøkene om 1923 ignorerer i stor grad betydningen av «Tysklands oktober» og dens fiasko. De avviser hendelsen med noen få linjer, eller framstiller den aborterte oppstanden som et håpløst kuppforsøk fra ei liten gruppe som ikke hadde noen støtte blant massene.

Selv Volker Ullrich, som vier et helt kapittel til «Tysklands oktober» i hans ellers lesbare bok Tyskland 1923: Året på randen, konkluderer dette kapittelet med SPD-representanters avvising av oppstandsplanene i Chemnitz, og kommenterer at «det ble klart at både Komintern og de tyske kommunistene hadde feilvurdert stemningen i arbeiderklassen.» KPD-hovedkvarteret trakk deretter «den eneste mulige konsekvensen» og droppet oppstandsplanen.

Den følgende artikkelen, basert på et foredrag som ble holdt sommeren 2007, og som ble først publisert av World Socialist Web Site 22. oktober 2008, viser at dette ikke stemmer. «Tysklands oktober» mislyktes ikke på grunn av «massenes stemning», som var revolusjonær på alle måter, men på grunn av politiske feiltak og nøling fra KPDs side og fra Den kommunistiske internasjonale under Zinovievs ledelse, som på den tiden var nært alliert med Stalin.

Artikkelen viser at to betingelser må oppfylles for en vellykket sosialistisk revolusjon: En objektivt revolusjonær situasjon som ikke gir arbeiderklassen noen annen utvei enn å styrte kapitalismen, og et revolusjonært lederskap som er forankret i arbeiderklassen, og er sine oppgaver verdig.

* * *

Det utviklet seg i 1923 en ekstremt gunstig revolusjonær situasjon i Tyskland. Det tyske kommunistpartiet (KPD) forberedte en oppstand, i nært samarbeid med Den kommunistiske internasjonale (Komintern) – og kansellerte den så i tolvte time, den 21. oktober. Trotskij snakket seinere om «en klassisk demonstrasjon av hvordan det er mulig å gi slipp på en helt eksepsjonell revolusjonær situasjon av verdenshistorisk betydning.^[1]

Det tyske nederlaget i 1923 hadde vidtrekkende implikasjoner. Det tillot det tyske borgerskapet å konsolidere sitt styre og stabilisere situasjonen for de seks neste årene. Da den neste store krisa brøyt ut i 1929 ble arbeiderklassen gjennomgående desorientert av KPDs stalinistiske lederskap. Det førte direkte til de skjebnesvangre hendelsene som kulminerte med at Hitler kom til makten. Internasjonalt videreførte nederlaget for Tysklands oktober Sovjetunionens isolasjon, og utgjorde dermed en viktig psykologisk og materiell faktor som styrket det framvoksende stalinistiske byråkratiet.

Dagens forelesning fokuserer på de strategiske og taktiske lærdommene fra Tysklands oktober; lærdommer som raskt ble et opphetet stridsanliggende mellom Venstreopposisjonen og troikaen ledet av Stalin, Zinoviev og Kamenev. Før vi behandler disse saksanliggendene, er det nødvendig å gi en redegjørelse for hendelsene i 1923.

Tyskland i 1923

Alle de grunnleggende anliggendene som i 1914 førte tysk imperialisme inn i den første verdenskrig – tilgang til markeder og råvarer for landets dynamiske industri, omorganiseringen av Europa under dens hegemoni – forble fortsatt uløste i 1923. I tillegg til å ha tapt verdenskrigen med et enormt kostnadsnivå i menneskeliv og materielle ressurser, ble Tyskland forpliktet av Versailles-traktaten til å betale sin vesentlige rival, Frankrike, og andre imperialistmakter, enorme krigsskadeerstatninger.

De umiddelbare etterkrigsårene, 1918 til 1921, var preget av ei rekke revolusjonære omveltninger som bare kunne undertrykkes av de felles bestrebelsene fra sosialdemokratiet og høyreorienterte paramilitære krefter. Franske og belgiske tropper okkuperte 11. januar 1923 Ruhr og antente igjen Tysklands politiske og sosiale krise.

Den franske regjeringen berettiget militærokkupasjonen av kjernen av den tyske stål- og kullindustrien med påstanden at Tyskland ikke hadde oppfylt sine forpliktelser til å betale krigsskadeerstatninger. Den tyske regjeringen – et ytrehøyreregime ledet av industrimagnaten Wilhelm Cuno, og tolerert av Det sosialdemokratiske partiet (SPD) – reagerte med å oppfordre til passiv motstand. Det betydde i praksis at de lokale myndighetene og selskapene i Ruhr boikottet okkupasjonsstyrkene. Regjeringen fortsatte å betale lokaladministrasjonens lønninger og tilbød kull- og stålbaronene subsidier for å kompensere for deres tap.

Resultatet av disse enorme utleggene og av fraværet av presserende nødvendig kull og stål fra Ruhr var den fullstendige kollapsen av den tyske valutaen. Marken, som allerede var høyt oppblåst, ble ved begynnelsen av året handlet til 21 000 mark per amerikanske dollar. Da inflasjonen nådde sitt toppnivå ved slutten av året var kursen nesten 6 billioner mark til én dollar – et tall med 12 nuller.

Den sosiale og politiske innvirkningen av denne hyperinflasjonen var eksplosiv. Det polariserte det tyske samfunnet på en usett måte. For arbeidere var inflasjon livstruende. Da de hentet ut deres lønninger ved slutten av uka var de knapt verdt papiret de enorme summene ble trykket på. Konene ventet ved fabrikkportene om kvelden for å haste til butikkene for å handle noe før pengene innen neste dag hadde tapt sin verdi.

For å gi bare ett eksempel: Et egg kostet 3. februar 300 mark. Den 5. august kostet egget 12 000 mark og tre dager seinere 30 000 mark. Selv om lønningene var tilpasset inflasjonen, falt gjennomsnittslønna målt i dollar med 50 prosent i løpet av seks måneder. Samtidig eksploderte antallet arbeidsledige – fra under 100 000 ved begynnelsen av året, opp til 3,5 millioner arbeidsledige og 2,3 millioner korttidsarbeidere ved slutten av året.

Men arbeiderne var ikke de eneste som ble ruinert av hyperinflasjon. De som levde på en pensjon mistet alle deres midler for livsopphold. De som hadde spart litt penger tapte alt over natta. For å overleve måtte mange selge hus og heim, smykker og alt annet de kunne ha spart i løpet av livet – bare for neste dag å finne at innkomsten det innbrakte var verdiløs.

Arthur Rosenberg, som i 1928 skrev Weimarrepublikkens første autoritative historie, uttaler: «Den systematiske eksproprieringen av den tyske middelklassen, ikke utført av en sosialistisk regjering, men i en borgerlig stat dedikert til forsvar av privat eiendom, var et av de største ranene i verdenshistorien.»^[2]

På den andre siden av den sosiale avgrunnen var det ei gruppe spekulanter, profitører og industrimagnater som tjente seg formuer på inflasjonen. Hvem enn som hadde tilgang til utenlandsk valuta eller gull var i stand til å eksportere tyskproduserte varer til utlandet og høste superprofitter på grunn av de lave lønningene. Dette var kreftene bak Cuno-regjeringen. Den mest berømte av dem var Hugo Stinnes, som kjøpte opp 1 300 fabrikker og tjente seg milliarder i denne perioden. Han var bak kulissene også en stor politisk aktør.

Den sosiale polariseringen og middelklassens kollaps førte til en skarp politisk polarisering.

SPD tapte raskt både medlemmer og velgere, og partiet gikk i oppløsing. SPD hadde vært hovedpilaren for det borgerlige styret i Tyskland siden Keiseren ble veltet av Novemberrevolusjonen i 1918. SPD hadde i 1918 innordnet seg med den militære overkommandoen og det høyreorienterte paramilitære Freikorps for å undertrykke den proletariske revolusjonen, og myrdet dens mest fremragende ledere – Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht.

SPD var det eneste partiet i Tyskland som ubetinget forsvarte Weimar-republikken. Alle andre borgerlige partier ville ha foretrukket en mer autoritær styreform. Friedrich Ebert, en SPD-leder, ble Weimar-republikkens første president. Han okkuperte presidentembetet til hans død i februar 1925, dvs. hele perioden omtalt i dette foredraget.

SPDs kontrarevolusjonære rolle avskrekket mange arbeidere og brakte dem over til Det tyske kommunistpartiet, KPD. Men ved begynnelsen av 1923 støttet fagforeningene og sjikt av mer konservative arbeidere fortsatt SPD. Dette endret seg raskt med inflasjonens innvirkninger.

Historikeren Rosenberg, i 1923 et ledende medlem av KPD (han tilsluttet seg seinere SPD), skriver: «SPD tapte stadig styrke i løpet av 1923. ... Spesielt fagforeningene, som alltid hadde vært hovedpilaren for SPDs innflytelse, var i full oppløsing... Millioner av tyske arbeidere ønsket ikke lenger å høre noe om de gamle fagforeningstaktikkene og forlot foreningene. … Fagforeningenes oppløsing var synonymt med SPDs lammelse.»^[3]

Der SPD gikk i oppløsing lyttet sosialdemokratiske arbeidere lydhørt til hva kommunistene hadde å si. Innen SPD utviklet det seg en venstrefløy, beredt til å samarbeide med KPD. Som vi vil komme til, ble det for en kort periode i oktober dannet koalisjonsregjeringer av venstrefløyen i SPD og KPD i delstatene Sachsen og Thüringen. Etter hvert som medlemskapet i SPD avtok, vokste KPDs innflytelse. Medlemstallet steg i løpet av ett år fra 225 000 til 295 000.

Det var ingen nasjonale valg mellom 1920 og 1924, så det er ingen pålitelige tall for KPDs velgerstøtte. Men et delstatsvalg som ble holdt i den lille landlige delstaten Mecklenburg-Strelitz gir en indikasjon. I 1920 fikk SPD 23 000 stemmer og Det uavhengige SPD (USPD), der et flertall seinere gikk inn i KPD, fikk 2 000 stemmer. KPD stilte ikke. I 1923 fikk både SPD og KPD omtrent 11 000 stemmer. I Saar, et gruveområde tidligere dominert av katolisismen, økte KPDs velgeroppslutning fra 1922 til 1924 fra 14 000 til 39 000.

Inne i fagforeningene vokste kommunistinnflytelsen på samme måte på bekostning av SPD. Da delegatene til Det tyske metallarbeiderforbundets kongress ble valgt i Berlin, var KPD-representantene langt flere enn SPDs. KPD fikk 54 000 stemmer, mens SPD fikk 22 000 – mindre enn halvparten av KPDs antall. Ifølge en KPD-leder hadde partiet i juni 500 fraksjoner i den 1,6 millioner sterke fagforeningen. Rundt 720 000 metallarbeidere støttet kommunistene. Den vesttyske historikeren Hermann Weber konkluderer i hans bok om KPDs historie: «Året 1923 viste KPDs kontinuerlig voksende innflytelse, som sannsynligvis hadde flertallet av arbeiderne orienterte mot sosialisme bak seg.»^[4]

KPD før 1923

KPD var i 1923 alt annet enn et samlet parti. Det var bare fire år gammelt, men hadde allerede gått gjennom omkalfatrende hendelser, flere skifter av lederskap, splittelser og sammenslåinger og var preget av intense interne rivninger.

Partiets mest fremragende teoretiske og politiske leder var uten tvil Rosa Luxemburg, som ble myrdet bare to uker etter partigrunnleggingen – et uopprettelig tap. Luxemburg var en revolusjonær med enormt mot og integritet. Hennes skrifter om revisjonisme og hennes kamp mot det tyske sosialdemokratiets høyreforflytning – som hun så tidligere og skarpere enn hva Lenin gjorde – tilhører det beste som noen gang har blitt skrevet i den marxistiske litteraturen.

Men i likhet med Trotskij – og over mye lengre tid enn ham – unnlot Luxembourg å trekke de skarpe organisatoriske konklusjonene som Lenin trakk fra hans forståelse av revisjonismen. Selv etter 4. august 1914, da hun dannet Gruppe Internationale, seinere kalt Spartakusbund, brøyt ikke Luxemburg formelt med SPD. Hennes slagord var: «Ikke forlat partiet, endre partiets kurs.»

Spartakusbund avviste i 1915 Lenins oppfordring på Zimmerwald-konferansen om en ny internasjonale, og så seint som i mars 1919 avsto KPD-delegaten til Den tredje internasjonales første kongress, Hugo Eberlein, fra å stemme i avstemmingen om å grunnlegge den nye internasjonale. Han hadde blitt instruert av KPD til å stemme imot, men ble deretter i Moskva overtalt om riktigheten av beslutningen – så han avsto.

Da Det uavhengige SPD (USPD) ble dannet i 1917, av SPDs Reichstag-medlemmer [det tyske parlamentet] som hadde blitt utvist fra SPD fordi de nektet å stemme for nye krigskreditter, sluttet Luxemburg og Spartakusbund seg til denne sentristiske organisasjonen som ei gruppe. Det gjorde de til tross for at blant USPDs mest prominente ledere var Karl Kautsky, så vel som Eduard Bernstein, tysk revisjonismes teoretiske leder.

Luxemburg begrunnet dette i en artikkel som hevdet at Spartakusbund ikke hadde sluttet seg til USPD for å oppløse seg selv i en ryggradsløs opposisjon. «Det har sluttet seg til det nye partiet – med tillit til en voksende forverring av den sosiale situasjonen, og arbeider for det – for å presse det nye partiet framover, for å være dets rådgivende samvittighet … og for å kunne ta det virkelige lederskapet i partiet,» skrev hun.^[5]

Luxemburg angrep skarpt Bremen Linke – ledet av Karl Radek og Paul Frölich, Luxemburgs seinere biograf – som nektet å bli med i USPD og beskrev det som bortkastet tid. Hun fordømte deres forfekting for et uavhengig parti som Kleinküchensystem (et system av små kjøkken) og skrev: «Det er synd at dette systemet med små kjøkken glemmer det viktigste, nemlig de objektive omstendighetene, som i siste instans er avgjørende og vil være avgjørende for massenes holdning... Det er ikke nok at en håndfull mennesker har den beste oppskriften i lomma og vet hvordan de skal lede massene. Massenes tenkning må frigjøres fra tidligere 50-år-gamle tradisjoner. Det er bare mulig i en stor prosess med kontinuerlig indre selvkritikk av bevegelsen som en helhet.»^[6]

Det var først i desember 1918, én måned etter at tre USPD-ledere hadde tilsluttet seg en provisorisk regjering ledet av de høyreorienterte SPD-lederne Friedrich Ebert og Philipp Scheidemann, at Spartakusbund brøyt med USPD. Eberts regjering ble Novemberrevolusjonens bøddel. Den innordnet seg snart nok med militærkommandoen. USPD, som hadde gjort sin jobb, var det ikke lenger behov for.

På slutten av året, midt under heftige revolusjonære kamper, ble KPD endelig grunnlagt av Spartakusbund, Bremen Linke og ei rekke andre venstreorienterte organisasjoner.

Forsinkelsen med å grunnlegge et genuint revolusjonært parti, uavhengig av sosialdemokratene og sentristene, forklarer til en viss grad de mange ultravenstre-tendensene som skøyt opp som sopp i Tyskland på begynnelsen av 1920-tallet. SPDs svik – først i 1914, da partiet støttet det tyske borgerskapet i verdenskrigen, og deretter i 1918, da det druknet Novemberrevolusjonen i blod – førte til en skarp reaksjon blant arbeidere, som i mangel av en resolutt organisasjon av Bolsjevikenes karakter vendte seg til ulike former for venstreradikalisme, eller til og med anarkisme. Dette problemet var til KPDs forbannelse i lang tid.

På KPDs grunnleggingskongress var Luxemburg i et mindretall på spørsmålet om å stille til valg til nasjonalforsamlingen. Flertallet var imot. Og det var mange flere ultra-venstretendenser utenfor partiet.

I april 1920, etter et væpnet arbeideropprør i Ruhr, splittet venstrefløyen seg fra partiet og dannet KAPD, og promoterte ultra-venstre ideer som var antiparlamentariske og anarkistiske. KAPD tok en betydelig del av KPD-medlemskapet med seg – ifølge noen kilder flertallet. Men det gikk raskt i oppløsing, siden det ikke hadde noe sammenhengende program. Komintern prøvde, med en viss suksess, å vinne tilbake de sunne delene av KAPD og inviterte dem til en av sine kongresser.

I 1919 var det imidlertid hovedsakelig USPD som trakk veksler på arbeiderklassens venstredreining. I Reichstag-valget i 1920 fikk SPD 6 millioner stemmer, USPD fikk 5 millioner og KPD oppnådde 600 000.

USPD var et klassisk sentristparti. Lederskapet forflyttet seg til høyre, der det krysset kurs med arbeiderne som forflyttet seg til venstre. Mange arbeidere som støttet USPD beundret Sovjetunionen. De høyreorienterte lederne av USPD fant seg stadig mer isolerte. Kominterns 2. kongress, med dens 21 betingelser for medlemskap, utdypet spaltingene innen USPD.

I desember 1920 sluttet flertallet seg endelig til KPD — eller VKPD, som partiet en tid ble kalt. Mindretallet sluttet seg seinere til SPD. Sammenslåingen med USPD økte medlemskapet i KPD med en faktor på fem og forvandlet det til et masseparti. Men de nye medlemmene brakte også med seg mange av fortidens problemer og USPDs sentristiske tradisjoner.

En mislykket oppstand i Sentral-Tyskland – den såkalte Märzaktion – provoserte i mars 1921 fram ei ny krise innen KPDs rekker. Etter at den nasjonale regjeringen sendte politienheter inn i fabrikkene for å avvæpne arbeiderne, kalte KPD og KAPD for en generalstreik og en omvelting av den nasjonale regjeringen. Oppstanden var åpenbart prematur. Den endte i et blodig nederlag.

Rundt 2 000 arbeidere ble drept i kampene og den voldsomme undertrykkingen som fulgte. Paul Levi, en nær venn av Rosa Luxemburg og en vesentlig leder av partiet, som riktig nok hadde motsatt seg oppstanden fra starten av, angrep som et resultat partiet offentlig, ganske brutalt. Han ble til slutt utvist, og fant sin veg tilbake til SPD.

De tyske marsbegivenhetene sto i sentrum for debatten på Kominterns tredje kongress, som ble avholdt i Moskva fra 22. juni til 21. juli 1921. Trotskij beskrev seinere kongressen som en «milepæl», og oppsummerte dens betydning på denne måten: «Den fastslo det faktum at de kommunistiske partienes ressurser, politisk så vel som organisatorisk, ikke var tilstrekkelige for å erobre makten. Den fremmet slagordet: «Til massene», det vil si, til makterobringen gjennom en forutgående erobring av massene, oppnådd på grunnlag av det daglige liv og kamper. For massen fortsetter også å leve sitt daglige liv i en revolusjonær epoke, om enn på en noe annen måte. …»^[7]

Den tredje kongressen promoterte overgangskrav, taktikken med en Forent front og slagordet en arbeidernes regjering, for å vinne tilliten til arbeidere som fortsatt støttet sosialdemokratene. Kongressen insisterte på nødvendigheten av å jobbe i fagforeningene.

Dette møtte rasende motstand fra venstrefløyen og ultra-venstre-tendenser innen KPD, som promoterte den såkalte «offensiv teori» og avviste enhver form for kompromiss, så vel som parlamentarisk- og fagorganisasjonsarbeid. De ble støttet av Nikolai Bukharin, seinere lederen av Høyreopposisjonen, som argumenterte for en «uavbrutt revolusjonær offensiv». Det var som svar på disse tendensene at Lenin skrev hans pamflett «Venstrefløy»-kommunisme – En infantil lidelse.

Når man studerer disse konfliktene er det bemerkelsesverdig at Lenin så vel som Trotskij inntok en ekstremt tålmodig tilnærming til de forskjellige KPD-fraksjonene. De forsøkte å utdanne, forklare, integrere og forhindre premature splittelser. De holdt brusehodene tilbake, både til venstre og høyre, som ville utvise deres motstandere. De forsøkte å beholde Levi i partiet, inntil hans provoserende opptreden gjorde det umulig.

Under Den tredje kongressen tilbrakte de timer der de diskuterte i smågrupper med forskjellige av KPDs fraksjoner. Mens de var uforsonlige ovenfor den infantile venstresiden, fornemmet de også et element av konservatisme i partiets lederskap som disse venstreindividene reagerte på. Lenin og Trotskij forsøkte, med andre ord, å utvikle et temperert, erfarent lederskap, trent til å håndtere motsetninger og reagere raskt på en situasjon i endring. Dette stod i skarp kontrast til Kominterns senere praksis under Stalin.

Ruhr-begivenhetene

La oss nå gå tilbake til hendelsene i 1923.

Halvannet år etter Kominterns 3. kongress var konfliktene i Det tyske kommunistpartiet (KPD) egentlig ikke løst. Etter den franske hærens okkupasjon av Ruhr brøyt konflikten mellom lederskapsflertallet og partiets venstreopposisjon igjen ut med full styrke. Meningsforskjeller oppsto om støtten KPD ga til en delstatsregjering i Sachsen ledet av en venstreorientert fløy av Det sosialdemokratiske partiet (SPD) og om kursen som skulle adopteres i det okkuperte Ruhr.

Partiet ble nå ledet av Heinrich Brandler, et grunnleggende medlem av Spartakusbund. Mens mange tidligere venstreorienterte hadde dreid skarpt mot høyre, hadde det dannet seg en ny venstrefløy-fraksjon under Ruth Fischer, Arkadi Maslow og – i en noe mindre grad – Ernst Thälmann. Fischer og Maslow var begge unge intellektuelle som hadde tilsluttet seg bevegelsen etter krigen. De hadde majoriteten av den viktige Berlin-organisasjonen bak seg. Thälmann var en arbeider som hadde tilsluttet seg KPD gjennom Det uavhengige SPD (USPD). Han var KPD-leder i Hamburg.

SPD-regjeringen i delstaten Sachsen falt 10. januar og KPD førte en kampanje for en Forent front og en arbeidernes regjering. Mens flertallet av SPD foretrakk en koalisjon med borgerlige partier, var en venstreminoritet for en allianse med KPD. KPD utviklet en kraftig agitasjon og publiserte et «arbeidernes program», som blant kravene inkluderte: Konfiskering av den tidligere keiserfamiliens eiendommer; bevæpning av arbeiderne; en utrensking av rettsvesenet, politiet og administrasjonen; innkalling til en kongress av fabrikkråd og priskontroll håndhevet av valgte komitéer.

Dette fant støtte innen SPD, der venstrefløyen til slutt dannet et flertall. Partiet godtok «arbeidernes program» med ett unntak: Oppløsingen av parlamentet og innkallingen til en kongress av fabrikkråd. På dette grunnlaget ble det dannet en SPD-regjering med støtte fra KPD.

Dette skrittet ble støttet av flertallet av KPD-lederskapet og av Karl Radek, nå en ledende figur i Komintern, men ble hardt fordømt av KPDs venstreføly. De så støtten til Sachsen-regjeringen ikke bare som et temporært taktisk skritt, for å vinne over sosialdemokratiske arbeidere, men som en politisk innordning med sosialdemokratenes venstrefløy, som de anså som ikke mindre forræderske enn høyrefløyen. Deres mistanke var ikke uten grunn, som seinere begivenheter skulle vise: Den 21. oktober avblåste Brandler den forberedte oppstanden fordi sosialdemokratenes venstrefløy ikke var beredt til å støtte den.

I Ruhr distanserte KPD seg klart og tydelig fra SPD, som ga full støtte til Wilhelm Cuno-regjeringens kampanje for «passiv motstand» mot den franske okkupasjonen. Cuno-regjeringen samarbeidet med paramilitære bander, hemmelig støttet av hæren, og med åpne fascistelementer, og oppmuntret dem til å begå sabotasjehandlinger mot de franske okkupantene. Dette trakk fra hele Tyskland høyreorienterte og fascister til Ruhr. SPD befant seg i en de facto allianse med disse kreftene.

KPD fordømte SPDs nasjonalisme som en repetisjon av partiets politikk i 1914, da det stemte for krigskredittene, og motsatte seg det sterkt. Partiet oppfordret til en kamp mot både de franske okkupantene og Berlin-regjeringen. Én utgave av Rote Fahne hadde overskriften: «Bekjemp Poincaré og Cuno ved Ruhr og ved Spree». Denne linja ble snart nok bekreftet da arbeidere begynte å gjøre opprør mot de uutholdelige sosiale betingelsene, der de protesterte både mot okkupantene, de lokale industrimagnatene og Berlin-regjeringen.

Men snart rykket lederne for KPDs venstreside inn og agiterte på partimøter i Ruhr. Ruth Fischer tok til orde for å oppfordre arbeiderne til å overta fabrikkene og gruvene, gripe den politiske makten og etablere en Ruhr-arbeidernes republikk. Denne republikken skulle da bli basen for en arbeiderhær som skulle «marsjere inn i Sentral-Tyskland, gripe makten i Berlin, og en gang for alle knuse den nasjonalistiske kontrarevolusjonen».^[8]

Hennes linje var eventyrlig, en gjentakelse av marsaksjonen i 1921. En oppstand i Ruhr ville ha forblitt isolert, da det ikke var forberedt noe støtte i resten av Tyskland. Enn videre, Ruhr var fullt av paramilitære og fascistiske styrker, og den franske hæren ville neppe passivt akseptert en proletær oppstand. Mens de franske okkupantene så med en viss sympati på streiker rettet mot den tyske regjeringen, ville det ha vært en helt annen sak med en proletært oppstand.

Etter hvert som fraksjonskampen i Tyskland ble stadig mer bitter inviterte Zinoviev, Kominterns sekretær, begge parter til Moskva, der et kompromiss ble oppnådd. Den kommunistiske internasjonale sa seg enig i støtten gitt av KPD til SPD-regjeringen i delstaten Sachsen, men kritiserte visse formuleringer, og indikerte at dette var mer enn en midlertidig taktikk. Fischers planer for Ruhr ble avvist.

Kompromissresolusjonen, vedtatt enstemmig, ga ingen indikasjoner om at Komintern-lederskapet var inneforstått med den tiltakende hastigheten for utviklingen av begivenhetene i Tyskland, eller at de trakk noen konklusjoner av den. Tvert imot, resolusjonen hevdet: «Meningsforskjellene oppstår av den revolusjonære utviklingens langsomme hastighet i Tyskland, og av de objektive vanskelighetene dette fører til, som samtidig besørger næring til høyre- og venstreavvik.»^[9]

Schlageter-linja

Radek introduserte i juni en ny avledning, som ytterligere desorienterte det allerede forvirrede KPD – den såkalte Schlageter-linja.

KPD hadde i noen tid vært bekymret for veksten av fascisme i Tyskland. I oktober 1922 tok Mussolini makten i Roma, etter en terrorkampanje ført av hans væpnede fasci-avdelinger, mot arbeiderorganisasjoner og militante arbeidere.

I Tyskland hadde det ekstreme høyre tidligere vært begrenset til etterlatenskaper fra den keiserlige hæren og små antisemittiske partier. Men i 1923 begynte de å vokse og vinne en sosial base, selv om den var langt mindre enn Hitlers sosiale base på 1930-tallet. Agitasjon mot «novemberforbryterne», jøder og utlendinger fant gehør blant deklasserte småborgerlige elementer og noen utfattige arbeidere berørt av inflasjonens innvirkninger. I Ruhr presenterte medlemmer av det ekstreme høyre seg som heroiske krigere mot den franske okkupasjonen.

Spesielt delstaten Bayern, med dens store landlige områder, utviklet seg til å bli en høyborg for det ekstreme høyre. Etter den blodige undertrykkingen av Sovjetrepublikken München i 1919 hadde delstaten blitt et arnested for nasjonalistiske, fascistiske og paramilitære organisasjoner.

Albert Schlageter, et medlem av Freikorps-militsen, ble 7. april arrestert av den franske hæren i Düsseldorf, fordi han hadde deltatt i flere bombeangrep på jernbanelinjer. Han ble dømt til døden av en militærdomstol og henrettet den 26. mai. Høyresiden gjorde ham umiddelbart til en martyr. Radek foreslo på et møte i Kominterns eksekutivkomité (ECCI) i juni at KPD kunne vinne over arbeidere og småborgerlige elementer forført av fascistene ved å delta i denne kampanjen og tilpasse seg fascistenes nasjonalisme.

«De småborgerlige massene og de intellektuelle og teknikerne som vil spille en stor rolle i revolusjonen er i en posisjon av nasjonal antagonisme til kapitalismen, som deklasserer dem,» kunngjorde Radek. «Om vi ønsker å bli et arbeidernes parti som er i stand til å påta seg kampen om makten, da må vi finne en måte som kan bringe oss nært disse massene, og vi vil ikke finne den ved å unndra oss vårt ansvar, men ved å hevde at bare arbeiderklassen kan redde nasjonen.»^[10]

Seinere på møtet berømmet han høytidelig Schlageter, om enn «en tapper soldat for kontrarevolusjonen», men som likevel «fortjener vår oppriktige hyllest, som de revolusjonens soldater vi er. ... Skjebnen til denne martyren for tysk nasjonalisme må ikke glemmes, eller bare æres med en forbigående kommetar,» sa Radek. «Vi må gjøre alt for å sikre at menn, som i likhet med Schlageter er beredt til å ofre deres liv for en felles sak, ikke skal bli vandrere i tomrommet, men vandrere inn mot ei bedre framtid for hele menneskeheten.»

Schlageter-linja ble plukket opp av Rote Fahne og dominerte publikasjonen i flere uker. Det skapte stor forvirring blant kommunistenes rekker, som til da hadde motstått det nasjonalistiske presset. Det er ikke den minste indikasjon på at det svekket fascistenes rekker – med unntak av noen få nasjonalbolsjevistiske tullinger, som tilsluttet seg KPD og skapte mye trøbbel før partiet ble kvitt dem igjen. Schlageter-kampanjen besørget rikelig med ammunisjon for SPDs antikommunistiske propaganda og gjorde det svært vanskelig for Det franske kommunistpartiet (PCF) å organisere solidaritet for de tyske arbeiderne blant franske soldater.

Cuno-streikene

Samtidig som Radek utviklet Schlageter-linja ble klassekampen i Tyskland intensivert. I juni og juli brøyt det ut opptøyer og streiker mot høye priser over hele landet. Ofte deltok flere hundretusener, blant dem sjikt av arbeidere som aldri før hadde deltatt i sosial kamp. For bare å gi ett eksempel: I begynnelsen av juni gikk 100 000 landbruksarbeidere i Schlesien og 10 000 dagarbeidere i Brandenburg til streik.

Kansler Cuno talte 8. august til Riksdagen. Han forlangte ytterligere nedskjæringer og angrep på arbeiderklassen og kombinerte denne forespørselen med et tillitsvotum. SPD forsøkte å redde hans regjering ved å avstå fra å stemme mot tillitsvotumet.

Med utgangspunkt i Berlin utviklet det seg ei spontan streikebølge med krav om at Cuno-regjeringen fratrådte. 10. august avviste en konferanse av fagforeningsrepresentanter oppfordringen til generalstreik, etter press fra SPD. Dagen etter tok en konferanse av fabrikkrådsrepresentanter, raskt sammenkalt av KPD, initiativet og annonserte en generalstreik. Tre og en halv millioner arbeidere deltok. I flere byer kom det til kamper med politiet, med flere titalls drepte arbeidere. Cuno-regjeringen trakk seg dagen etter.

Det borgerlige styret var dypt rystet. «Det har aldri vært en periode i moderne tysk historie som har vært så gunstig for en sosialistisk revolusjon som sommeren 1923,» skriver Arthur Rosenberg. SPD reddet det borgerlige styret midlertidig. Mot betydelig motstand innen SPDs egne rekker tilsluttet partiet seg en koalisjonsregjering ledet av Gustav Stresemann fra Deutsche Volkspartei (DVP), et big business-parti.

Forberedelse for revolusjonen

Det var først nå, etter streikene mot Cuno i august, at KPD og Komintern innså den revolusjonære muligheten som hadde utviklet seg i Tyskland, og endret kurs. Den 21. august – det vil si nøyaktig to måneder før oppstanden ble avblåst av Brandler – bestemte Det russiske kommunistpartiets politbyrået seg for å forberede for en revolusjon i Tyskland. Politbyrået dannet en «Kommisjon for internasjonale affærer» for å ha tilsyn med arbeidet i Tyskland. Kommisjonen besto av Zinoviev, Kamenev, Radek, Stalin, Trotskij og Tsjitsjerin – og seinere Dzerzhinskij, Pyatakov og Sokolnikov.

I de påfølgende dagene og ukene var det mange diskusjoner og kontinuerlig korrespondanse med KPD-lederne, som ofte reiste til Moskva. Det ble organisert finalsiell, logistisk og militær støtte for å bevæpne De proletære hundreder, kampenhetene som hadde blitt etablert i løpet av de foregående månedene. Radek, Pjatakov og Sokolnikov ble i oktober sendt til Tyskland for å bistå oppstanden.

Men det var framfor alt Trotskij som sloss utrettelig for å overvinne fatalismen og selvtilfredsheten som eksisterte både i den tyske seksjonen og det russiske partiet. Der Stalin så seint som den 7. august – det vil si én dag før Cuno-streikene brøyt ut – skrev til Zinoviev: «Etter min mening må tyskerne holdes tilbake, og ikke oppmuntres», og sa at «for oss ville det være en fordel om fascistene slår til først», insisterte Trotskij imidlertid på at oppstanden måtte forberedes i løpet av uker, i stedet for måneder, og at en endelig dato måtte fastsettes.^[11]

Det som ved første øyekast syntes å være et organisasjonsmessig forslag – fastsettelsen av en bestemt dato – var faktisk et høyst politisk forlangende. Trotskij vurderte nå hovedoppgaven å være å konsentrere hele partiets energi og oppmerksomhet om forberedelser for revolusjonen. KPD måtte gå over fra en mer generell, propagandistisk forberedelse, til praktiske forberedelser for oppstand.

Han argumentert, under et møte i det russiske partiets politibyrå den 21. august: «Hva angår stemning i Tysklands revolusjonære masser eksisterer følelsen av at de er på vei til makten – det eksisterer et slikt sentiment. Anliggendet som reises er spørsmålet om forberedelse. Det revolusjonære kaoset må ikke gummistemples. Spørsmålet er – enten antenner vi revolusjonen, eller vi organiserer den.» Trotskij advarte for faren at de velorganiserte fascistene ville knuse arbeidernes ukoordinerte handlinger, og forlangte: «KPD må sette en tidsfrist for forberedelsen, for den militære forberedelsen, og – i korresponderende tempo – for politisk agitasjon.»

Stalin opponerte sterkt mot dette. Han argumenterte mot en tidsplan, og hevdet at «arbeiderne fortsatt tror på sosialdemokratiet» og at regjeringen kunne bestå i ytterligere åtte måneder.^[12]

Brandler argumenterte også i et brev til Kominterns eksekutivråd den 28. august, for en lengre periode: «Jeg tror ikke Stresemann-regjeringen vil leve særlig lenge», skrev han. «Jeg tror imidlertid ikke at den neste bølga, som allerede nærmer seg, vil avgjøre maktspørsmålet. ... Vi vil prøve å konsentrere våre krefter, så vi kan, om det er uunngåelig, ta opp kampen om seks uker. Men samtidig tilrettelegger vi for å være beredt med mer solid arbeid innen fem måneder.» Han la til at han mente at en periode på seks til åtte måneder var det mest sannsynlige.^[13]

I videre diskusjon mellom den russiske kommisjonen og det tyske lederskapet en måned seinere kom Trotskij tilbake til anliggendet om tidsplanen. Han avbrøyt en diskusjon om holdningen til Ruhr-spørsmålet, og sa: «Jeg forstår ikke hvorfor det brukes så mye tid på bekymring om Ruhr-spørsmålet. ...Anliggendet nå er å ta makten i Tyskland. Dét er oppgaven, alt annet vil følge av det.»

Trotskij svarte så på bekymringer om at de tyske arbeiderne ville slåss for økonomiske krav, men ikke så lett for politiske mål. «Den politiske hemningen er ikke annet enn en viss tvil, som tidligere nederlag har etterlatt i massenes hjerner,» sa han. «Partiet kan bare vinne den tyske arbeiderklassen for den avgjørende revolusjonære kampen – og situasjonen er her nå – dersom det overbeviser en stor del av arbeiderklassen, dens ledende del, at det også er organisatorisk i stand til å lede den til seier, i den mest konkrete betydningen av ordet. ...Dersom partiet uttrykker fatalistiske tendenser i en slik situasjon, da er dét den største faren.»

Trotskij forklarte så at fatalisme kan anta forskjellige former: For det første, man sier situasjonen er revolusjonær, og gjentar det hver dag. Man blir vant til det og politikken er å avvente revolusjonen. Så bevæpner man arbeiderne og sier, dette vil føre til væpnet konflikt. Men det er imidlertid bare «bevæpnet fatalisme».

Trotskij konkluderte, ut fra informasjonen formidlet ham av de tyske kameratene, at de oppfattet oppgaven som altfor lett. «Dersom revolusjon skal være mer enn et difust perspektiv», sa han, «dersom det skal være hovedoppgaven, da må man gjøre det til en praktisk, organisatorisk oppgave. ...man må sette en dato, forberede og slåss.»^[14]

23. september publiserte Trotskij til og med en artikkel i Pravda: «Kan en kontrarevolusjon eller en revolusjon utføres som en tidsplan?» Trotskij diskuterte spørsmålet i generelle vendinger uten å nevne Tyskland, da en oppfordring om å sette en dato for den tyske revolusjonen fra en ledende representant for sovjetledelsen ville ha provosert fram ei internasjonal krise, eller til og med en krig. Artikkelen er ikke desto mindre et bidrag til diskusjonen om Tyskland.

Revolusjonen som ikke ble

Til slutt ble det satt en dato, og oppstanden ble forutsett for den 9. november. Men nå skøyt begivenhetene fart.

Kansler Stresemann kunngjorde 26. september opphevelsen av kampanjen for passiv motstand mot den franske okkupasjonen av Ruhr. Han argumenterte med at det ikke var annen måte å få hyperinflasjonen under kontroll. Det provoserte det ekstreme høyre. Samme dag vedtok Bayerns delstatsregjering unntakstilstand og proklamerte et dekret som innførte et diktatur ledet av Ritter von Kahr. Von Kahr kollaborerte med Hitlers nazister, og som en etterligning av Mussolinis marsj mot Roma planla han en marsj mot Berlin, for å innføre et diktatur på nasjonalt nivå. Kahr ble støttet av kommandanten for Reichswehr-enhetene utplassert i Bayern.

Berlin-regjeringen reagerte med å opprette sin egen form for diktatur. Helheten av den utøvende makten ble overført til forsvarsministeren, som så delegerte den til general Hans von Seeckt, kommandanten for Reichswehr. Seeckt sympatiserte med det ekstreme høyre og nektet å disiplinere de opprørske kommandantene i Bayern. Ledende industrimagnater, som Hugo Stinnes, støttet planen om et nasjonalt diktatur, og gikk inn for Seeckt som diktatoren.

Riksdagen vedtok 13. oktober, etter flere dagers diskusjon, en bemyndigelseslov som innvilget regjeringen fullmakter til å avskaffe Novemberrevolusjonens sosiale oppnåelser, deriblant åtte-timersdagen. SPD stemte for fullmaktsloven. Med et kupp som truet Berlin, som lett kunne ha kostet noen SPD-ministre og sosialdemokatiske parlamentsmedlemmer livet, var disse SPD-ministrene og parlamentarikerne fullt opptatt med å beslutte ytterligere angrep på arbeiderklassen.

Sachsen og Thüringen var sentrene for arbeiderklassens motstand mot disse kontrarevolusjonære forberedelsene. I begge delsstatene sluttet KPD seg til SPD-regjeringene ledet av partiets venstrefløy, henholdsvis 10. og 16. oktober. Dette var del av planen utarbeidet i Moskva. Ved å gå inn i en koalisjonsregjering håpet KPD på en sterkere posisjon, og en tilgang til våpen.

Men til tross for det faktum at begge regjeringene ble dannet i henhold til gjeldende lov og befalte et parlamentarisk flertall, nektet general Müller, Sachsens Reichswehr-kommandant, å anerkjenne deres autoritet. Etter avtale med Berlin-regjeringen underordnet han politiet hans egen kommando.

Truet fra Bayern, som Sachsen og Thüringen grenser til i sør, og fra sentralregjeringen i Berlin, beliggende i nord, måtte KPD framskynde sine planer for revolusjon. Partiet innkalte 21. oktober til en kongress av fabrikkrådsrepresentanter i Chemnitz i Sachsen. Denne kongressen var ment å kalle for en generalstreik og være signalet for oppstanden over hele Tyskland.

Men fordi sosialdemokratenes venstrefløy sa seg uenige kansellerte Brandler planene, og avblåste oppstanden. Et flertall av delegatene ville ha støttet oppfordringen til en generalstreik, som Brandler skrev i et privat brev til Clara Zetkin, som var hans nære fortrolige. Men han ville ikke handle uten støtte fra sosialdemokratenes venstrefløy.

«Under Chemnitz-konferansen innså jeg at vi under ingen omstendigheter kunne gå inn i den avgjørende kampen, da vi ikke hadde klart å overbevise SPDs venstrefløy til å signere beslutningen om en generalstreik,» skrev Brandler. «Mot massiv motstand endret jeg kurs og forhindret oss, kommunistene, fra å gå inn i kampen på egenhånd. Selvfølgelig kunne vi ha oppnådd to tredjedels flertall for en generalstreik på Chemnitz-konferansen. Men SPD ville ha forlatt konferansen og deres forvirrende slagord, at Rikets intervensjon mot Sachsen kun hadde som formål å skjule Rikets intervensjon mot Bayern, ville ha knekt vår kampånd. Så jeg arbeidet bevisst for et dårlig kompromiss.»^[15]

Beslutningen om å avblåse revolusjonen nådde ikke Hamburg i tide. Der ble det organisert en oppstand, men den forble isolert og var beseiret i løpet av tre dager.

Mens Chemnitz-kongressen fortsatt var samlet begynte Reichswehr å okkupere Sachsen. Væpnede konflikter førte til flere arbeideres død. Friedrich Ebert, sosialdemokraten som var Reichspresident, utstedte 28. oktober ordre om Reichseksekution mot Sachsen-partirekkene – som var Reichswehrs maktanvendelsen for fjerning av Sachsen-regjeringen ledet av Erich Zeigner, selv en sosialdemokrat. Den offentlige indignasjonen var så massiv at SPD ble tvunget til å gå ut av Stresemann-regjeringen i Berlin. Noen dager seinere gikk så Reichswehr inn i Thüringen og fjernet regjeringen der også.

Eberts og Seeckts avsettelse av disse to venstreorienterte delstatsregjeringene oppmuntret det ekstreme høyre i Bayern. Adolf Hitler proklamerte 8. november en «nasjonal revolusjon» i München, og iscenesatte et kupp. Hans mål var å tvinge Bayerns diktator Kahr til å marsjere mot Berlin, for å ta makten der. Hitler ble støttet av general Ludendorff, en av Reichswehrs høyeste kommandanter under den første verdenskrigen.

Hitler-Ludendorff-kuppet mislyktes. Berlin hadde allerede forflyttet seg så langt til høyre at Bayerns høyre ikke lenger hadde behov for en så tvilsom figur som Hitler. Ebert innordnet seg til kuppet ved å delegere kommandoen over alt av de væpnede styrkene og den utøvende makten til Seeckt. Mens Weimar-republikkens institusjoner fortsatt formelt eksisterte, ble Tyskland nå de facto styrt av et militærdiktatur fram til mars 1924.

Hvorfor slapp KPD taket på revolusjonen?

Det enkle svaret på dette spørsmålet er å klandre Brandler. Det var Zinovievs og Stalins reaksjon, og de gjorde Brandler til en syndebukk. Samtidig beskyldte de KPD (Det tyske kommunistpartiet) for å ha besørget feilaktig informasjon om situasjonen i Tyskland, som hadde overdrevet situasjonens revolusjonære potensial. På den måten utfordret de hele vurderingen som planen for en revolusjonær oppstand var basert på.

Mindre enn tre uker etter at oppstanden ble avblåst begynte de å tolke hendelsene i Tyskland på nytt. Det gjorde de for å dekke over deres egen rolle og av fraksjonsgrunner, da kampen med Venstreopposisjonen nå hadde brutt ut for fullt. Venstreopposisjonens første vesentlige dokument, Erklæringen fra de 46, ble publisert 15. oktober. Ved slutten av november publiserte Trotskij Den nye retningen.

Trotskij avviste den enkle tilnærmingen inntatt av Zinoviev og Stalin. Han var ikke enig i Brandlers beslutning om å avblåse oppstanden. Men han anså det ikke som en isolert hendelse. Karl Radek, som var til stede i Chemnitz som representant for Den kommunistiske internasjonale, så vel som den tyske Zentrale, det sentrale partilederskapet, hadde tross alt vært enige i Brandlers beslutning.

Brandlers insistering på at revolusjonen ville mislykkes – og at kommunistene ville bli isolert dersom de innledet en oppstand uten støtte fra SPDs venstrefløy – var i tråd med tidligere feiltak, som ikke bare Brandler var ansvarlig for, men også Komintern. Både Komintern ledet av Zinoviev og lederskapet for Det tyske kommunistpartiet (dets flertall og dets venstre fløy) hadde i lang tid vist en passiv, typisk «sentristisk» holdning til begivenhetene som utviklet seg i Tyskland. Til tross for at den sosiale og politiske situasjonen etter den franske okkupasjonen av Ruhr i januar hadde endret seg dramatisk, fortsatte de å arbeide med politiske metoder utviklet på et tidligere tidspunkt, da revolusjon ikke var på den umiddelbare agendaen.

Det var først på et veldig seint tidspunkt, midt under august-begivenhetene, at de endret kurs og begynte å forberede for oppstand. Det ga dem bare to måneder til å forberede seg, og forberedelsene var av en usammenhengende, nølende og utilstrekkelig karakter.

Trotskij begrunnet nederlaget, i en tale han holdt i juni 1924 til Den 5. all-union kongressen av arbeidere innen medisin- og veterinærfag. Han reiste spørsmålet, «Hva var den grunnleggende årsaken til Det tyske kommunistpartiets nederlag?», og forklarte: «Det at partiet ikke i tilstrekkelig tid verdsatte utviklingen av ei revolusjonær krise, fra det øyeblikk Ruhr-okkupasjonen var et faktum, og spesielt fra det øyeblikk da den passive motstanden mot den (fra januar til juni 1923) ble opphevet. Partiet lot det avgjørende øyeblikket gå fra seg. ... Det fortsatte selv etter Ruhr-krisas innledning å videreføre sitt agitasjon- og propagandaarbeid på grunnlag av formelen for Den forente fronten – i samme tempo og i samme form som før krisa inntraff. I mellomtiden var denne taktikken allerede blitt radikalt utilstrekkelig. En vekst av partiets politiske innflytelse fant sted automatisk. Det var behov for en skarp taktisk vending.»

«Det var nødvendig å vise massene, og framfor alt partiet selv, at det nå var et spørsmål om umiddelbar forberedelse for maktovertakelse. Det var nødvendig å konsolidere partiets voksende innflytelse organisatorisk, og å etablere grunnlaget for støtte for et direkte angrep på staten. Det var nødvendig å overføre hele partiorganisasjonen til grunnlaget av fabrikkceller. Det var nødvendig å danne celler på jernbanene. Det var nødvendig skarpt å reise spørsmålet om arbeidet i hæren. Det var nødvendig, helt spesielt nødvendig, fullt og helt å tilpasse taktikken for Den forente fronten til disse oppgavene, for å gi den et mer bestemt og fastere tempo, og en mer revolusjonær karakter. Det skulle ha vært drevet, på denne bakgrunnen, arbeid av militærteknisk karakter. ...»

«Det aller viktigste, var imidlertid dette, i god tid å sikre den avgjørende taktiske vendingen til maktovertakelsen. Og det ble ikke gjort. Dét var den mest sentrale og mest fatale unnlatelsen. Fra dette fulgte den grunnleggende motsetningen. Partiet forventet på den ene siden en revolusjon, samtidig som det på den andre siden, også fordi det hadde brent sine fingre i marshendelsene [Trotskij refererer her til den såkalte Märzaktion i 1921] unnlot, inntil de siste månedene av 1923, selve ideen om å organisere en revolusjon, dvs. forberede en oppstand. Partiets politiske aktivitet ble drevet i et fredstidstempo i en tid da oppgjørets time nærmet seg.»

«Tidspunktet for opprøret ble fastsatt da fienden, i det alt vesentlige, allerede hadde utnyttet partiets tapte tid og styrket sin egen posisjon. Partiets militær-tekniske forberedelse, startet i feberfart, ble atskilt fra partiets politiske aktivitet, som ble videreført i det foregående fredstidstempoet. Massene forsto ikke partiet, og holdt ikke tritt med det. Partiet følte med en gang sin atskillelse fra massene, og viste seg å bli lammet. Fra dette resulterte den plutselige tilbaketrekningen fra førsteklasses posisjoner uten kamp – det hardeste av alle mulige nederlag.»^[16]

Var det i det hele tatt mulig å organisere en vellykket nasjonal oppstand i oktober 1923?

Det foreligger ei rekke rapporter fra ledende tyske kommunister, så vel som fra ledere og militærspesialister fra Komintern, som var til stede i Tyskland, som bevitner en svært dårlig tilstand av forberedelse. Kampavdelinger – de såkalte Revolusjonære hundreder – var blitt dannet og trent, men det var knapt noen våpen tilgjengelig. KPDs propagandaapparat – på grunn av forbud og undertrykking – befant seg i en tragisk tilstand. Kommunikasjonen og koordineringen mellom partiregionene fungerte svært dårlig.

Arbeiderne som sloss i Hamburg viste på den annen side en eksepsjonell grad av mot, disiplin og effektivitet. Bare 300 arbeidere kjempet på barrikadene, men de møtte en respons i den større befolkningen som, om enn breit sett positiv, imidlertid var passiv.

Trotskij understreket i hans tale til medisinerne og veterinærene at selve revolusjonens dynamikk måtte tas med i betraktning. «Hadde kommunistene flertallet av de arbeidende massene bak seg?» spurte han. «Dette er et spørsmål som ikke kan besvares med statistikk. Det er et spørsmål som avgjøres av revolusjonsdynamikken.»

«Var massene i kamphumør?» fortsatte han. «Hele historien om året 1923 etterlater i så henseende ingen tvil i det hele tatt.» Og Trotskij konkluderte: «Under slike forutsetninger kunne massene bare gå videre fram dersom det var tilstede et fast, selvsikkert lederskap og massenes tillit til dette lederskapet. Diskusjoner om hvorvidt massene var i kamphumør eller ikke, er av karakter veldig subjektive, og uttrykker i all hovedsak mangelen på tillit blant lederne av partiet selv.»^[17]

Lærdommer av oktober

Kapitulasjon uten en kamp var det absolutt verst tenkelige utfallet av de tyske begivenhetene. KPD ble demoralisert og desorganisert og det skapte forutsetningene der styringseliten og militæret kunne gå på offensiven og konsolidere sin makt. Trotskij insisterte derfor på at lærdommene fra det tyske nederlaget måtte trekkes skånselsløst. Han avviste på det sterkeste at det ble utpekt syndebukker, som bare var en måte å omgå de mer grunnleggende politiske spørsmålene. Det å trekke disse lærdommene var ikke bare uunnværlig for å forberede det tyske partilederskapet på framtidige revolusjonære muligheter, som uunngåelig ville oppstå. Det var også avgjørende for alle de andre av Kominterns seksjoner, som ville bli konfrontert med lignende utfordringer og problemer.

Trotskij bemerket at lærdommene fra Den russiske oktoberrevolusjonen – historiens eneste vellykkede proletariske revolusjon – aldri hadde blitt ordentlig trukket. Han utga sommeren 1924 boka Lærdommer av oktober, der han diskuterte Russlands vellykkede oktober i lys av det tyske nederlaget.

Han insisterte på nødvendigheten «av studiet av lovene og metodene for den proletariske revolusjonen». Det var anliggender som ethvert kommunistparti ville møte der de gikk inn i en revolusjonær periode: «Generelt sett oppstår det kriser i partiet ved hver alvorlig vending i partiets kurs, enten som et forspill til vendingen eller som en konsekvens av den. Forklaringen på dette ligger i at hver periode av partiets utvikling har sine egne særtrekk og fordrer spesifikke arbeidsvaner og -metoder. En taktisk vending innebærer et større eller mindre brudd med disse arbeidsvanene og -metodene. Heri ligger den direkte og mest umiddelbare roten til interne partifriksjoner og kriser.»

Trotskij siterte deretter Lenin, som i juli 1917 skrev: «Det skjer altfor ofte at når historien tar en brå vending er selv de mest framskredne partier ikke i stand til, for en lengre eller kortere tid, å tilpasse seg til de nye betingelsene. De fortsetter å gjenta gårsdagens slagord – slagord som i går var korrekte, men som i dag har mistet all deres mening, og ‹plutselig› blir tomme for mening med den samme ‹plutselighet› som historien gjør sine brå vendinger.»

Trotskij konkluderte: «Følgelig, faren oppstår for at dersom vendingen er for brå eller for plutselig, og dersom det i den foregående perioden har samlet seg for mange elementer av treghet og konservatisme i partiets ledende organer, da viser partiet seg ute av stand til å oppfylle sitt lederskap, i det øverste og mest kritiske øyeblikk, som det har forberedt seg for i løpet av år eller tiår. Partiet blir herjet av ei krise, og bevegelsen går partiet hus forbi – og går i retning nederlag. ...»

«Den mest brå av alle vendinger er det proletariske partiets vending fra arbeidet med forberedelse og propaganda, eller organisering og agitasjon, til den umiddelbare kampen om makten, til en bevæpnet oppstand mot borgerskapet. Uansett hva som gjenstår i partiet som er ubesluttsomt, skeptisk, forsonlig, kapitulerende, kort sagt mensjevikisk – alt dette stiger opp til overflata i opposisjon til oppstanden, søker etter teoretiske formler for å berettige sin opposisjon, og finner dem klargjort i gårsdagens opportunistiske opponenters arsenal. Vi vil få mulighet til å observere dette fenomenet mer enn én gang i framtiden.»^[18]

Zinoviev og Stalin avviste Trotskijs tilnærming. Der de var drevet av fraksjonelle og subjektive motiver forfalsket de hendelsene i Tyskland, dekket deres egne spor og gjorde Brandler til syndebukk for alt som gikk galt. Konsekvensene var katastrofale. Lederskapet i KPD ble erstattet – for femte gang på fem år – uten at det ble trukket noen lærdommer.

Som Radek påpekte i en heftig meningsutveksling med Stalin på et plenumsmøte i Den russiske sentralkomitéen i januar 1924, ble erfarne marxistiske kadrer erstattet av folk som enten hadde bakgrunn i det sentristiske USPD (Uavhengige SPD) eller ingen revolusjonær erfaring overhodet. Heinrich Brandler, et grunnleggende medlem av Spartakusbund med en 25-år-lang historie i bevegelsen, ble erstattet av Ruth Fischer og Arkadi Maslow, som var unge intellektuelle fra en velstående borgerlig bakgrunn, uten noen revolusjonær fortid. Sentergruppa, som nå skulle utgjøre flertallet av det nye lederskapet, hadde først tilsluttet seg KPD i desember 1920, da venstreflertallet fra det sentristiske USPD forente seg med KPD.

Utskiftningen av lederskapet satte kursen – etter ytterligere utrenskinger og utskiftinger i årene etter – for KPDs totale underordning til Stalins diktater, som skulle få så ødeleggende konsekvenser 10 år seinere da KPDs katastrofale linje banet veien for Hitlers tilgang til makten. Stalins innordning med Fischers og Maslows venstreside var spesielt kynisk, ettersom han under hele hendelsesforløpet alltid hadde inntatt de mest høyreorienterte posisjonene. Stalin vant Maslows troskap, som var under partiets etterforskning fordi han angivelig hadde besørget politiet informasjon under marshendelsene i 1921, ved å sørge for at han ble hvitvasket for beskyldningene.

Til og med teorien om sosialfascisme, som sidestiller sosialdemokrati med fascisme, fant sitt første uttrykk i et dokument om de tyske hendelsene utarbeidet av Zinoviev, og vedtatt av Kominterns eksekutivkomités presidium mot Venstreopposisjonens motstand i januar 1924. Teorien lyder: «De ledende sjiktene i det tyske sosialdemokratiet er for tiden ikke annet enn en fraksjon av tysk fascisme bak ei sosialistisk maske.»^[19]

Etter at partiet hadde mislyktes i å forflytte seg i tide, fra taktikken for Den forente fronten til kampen om makten, avviste Zinoviev og Stalin Den forente front-taktikken totalt. Teorien om sosialfascisme, som avviste enhver form for enhetsfront med SPD mot nazistene, ble gjenopplivet i 1929, og kom til å spille en fatal rolle i å avvæpne arbeiderklassen i kampen mot fascismen.

Trotskij oppsummerte i 1928 nok en gang de grunnleggende lærdommene fra Tysklands oktober. Der han kritiserte utkastet til programmet for Kominterns 6. kongress, skrev han: «Den subjektive faktorens rolle i en periode med langsom, organisk utvikling kan forbli ganske underordnet. Da framkommer det ulike ordtak om gradualisme, som: ‹sakte men sikkert› og ‹man må ikke sparke mot spisse steiner› og så videre, som legemligjør all den taktiske visdommen fra en organisk epoke som avskyr å ‹hoppe over etapper›. Men så snart de objektive forutsetningene har modnet, da går nøkkelen til hele den historiske prosessen over i den subjektive faktorens hender, det vil si partiets. Opportunisme, som bevisst eller ubevisst trives på inspirasjonen fra den foregående epoke, har alltid en tendens til å undervurdere den subjektive faktorens rolle, det vil si betydningen av partiet og det revolusjonære lederskapet. Alt dette ble fullstendig avslørt under diskusjonene om lærdommene fra Tysklands oktober, fra Den anglo-russiske komitéen og fra Den kinesiske revolusjonen. I alle disse tilfellene, så vel som i andre av mindre betydning, avslørte den opportunistiske tendensen seg i adopteringen av en kurs som utelukkende baserte seg på ‹massene› og derfor fullstendig foraktet spørsmålet om det revolusjonære lederskapets ‹topper›. En slik holdning, som generelt sett er falsk, opererer med en positiv fatal effekt i imperialistepoken.»^[20]