Robert Habeck, Tysklands visekansler og økonomiminister, postet 2. november en 10-minutters video på hans X-konto, der han støtter genocidet mot palestinere i Gaza og truer enhver som protesterer mot det med drakoniske konsekvenser.
Media og politikere fra alle partier har entusiastisk hyllet Habecks «historiske tale» (Bild). Magasinet Stern, som allerede anser Die Grünen-politikeren som en framtidig tysk kansler, jublet over at visekansleren hadde «begått et kupp». Endelig hadde Tyskland «fått en kanslers tale om situasjonen». Habeck «besørget ikke bare politisk orientering, men også et følelsesmessig solid grunnlag for folk å holde fast i».
«Kommentarene er stort sett enstemmige, og strekker seg fra venstresiden til det (konservative) CDU: Die Grünens visekansler sier det som er nødvendig, og i riktig rekkefølge,» kommenterte avisa taz. Karin Prien, visestyreleder i CDU, berømmet også Habecks tale: «En sterk, nødvendig prestasjon». Habeck slo an riktig tone, «som ingen andre i denne føderale regjeringen».
Habecks tale er faktisk en motbydelig blanding av krigshissing, historieforfalsking, autoritære trusler og løgner. Han påberoper seg drapet av seks millioner jøder, begått av «mine besteforeldres generasjon», for å rettferdiggjøre en ny forbrytelse mot menneskeheten.
«Uttrykket ‹Israels sikkerhet er Tysklands statsbegrunnelse› var aldri en tom formulering, og den må heller ikke bli det,» erklærer Habeck. Tysklands spesielle relasjon til Israel stammer «fra vårt historiske ansvar: Det var mine besteforeldres generasjon som bestrebet seg for å utradere jødisk liv i Tyskland og Europa.»
Berettigelsen av genocidet i Gaza med Holocaust er politisk pervers. De 2,3 millioner palestinerne som blir bombet, utsultet og fordrevet, har overhodet ikke noe ansvar for nazistenes forbrytelser. Forfølgelsen av dem tjener heller ikke på noen som helst måte til å beskytte «jødisk liv». Krigsforbrytelsene provoserende begått av den israelske regjeringen for verdens øyne, med full støtte fra Berlin og Washington, setter faktisk jøders sikkerhet i Israel og over hele verden i fare.
Den israelske hæren slapp på tre uker bomber med en eksplosiv kraft av 25 000 tonn TNT på et av de tettest befolkede områdene i verden. Dette tilsvarer sprengkraften av to atombomber av typen anvent mot Hiroshima. Dette bombardementet har vært målrettet på sykehus, skoler og flyktningkonvoier. Det offisielle dødstallet har nå passert 10 000, derav 4 000 barn. Flere tusen ligger fortsatt under ruinene.
Habeck støtter disse krigsforbrytelsene og fordømmer enhver som motsetter seg dem, eller engang kritiserer dem, som en antisemitt.
«Antisemittisme kan ikke tolereres i noen som helst slags form – ikke i noen form overhodet,» sier han, der han slår i hartkorn «muslimer som lever her» som protesterer mot deres venners og slektningers død, «seksjoner av det politiske venstre» som opponerer mot kolonialisme og undertrykking, og de faktiske antisemittene i ytrehøyrepartiet Alternative für Deutchland (AfD) som har «nedtonet den andre verdenskrigens forbrytelser og naziregimet som ‹en flekk fugleskitt›».
Habeck truer enhver som hever stemmen mot genocidet på palestinerne med «en hard politisk reaksjon». Han truer migranter uten tysk statsborgerskap med frarøvelsen av deres oppholdsstatus, og flyktninger som mangler oppholdstillatelse med en umiddelbar utvisning. «Muslimer som lever her» skal følgelig stå forsvarsløse mot nynazistenes terror. De vil miste deres «rett til beskyttelse mot høyreekstremistisk vold» om de ikke «klart og tydelig distanserer seg fra antisemittisme», fastslår Habeck. «Alle som lever her gjør det i henhold til dette landets regler. Alle som kommer hit må vite at det er slik det er, og at det vil bli håndhevet.»
Habecks kommentar er en åpen invitasjon til høyreekstreme om å begå voldelige handlinger mot propalestinske og muslimske migranter – selv om Habeck hyklersk distanserer seg fra hets mot muslimer andre steder. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz besørger også næring til denne pogromaktige atmosfæren, med hans slagord: «Vi må endelig deportere i en stor skala». Skulle flyktningemottak i Tyskland igjen gå opp i flammer, da vil Habeck og Scholz bære ansvaret.
Påstanden at de som avviser den høyreekstreme Netanyahu-regjeringens krigsforbrytelser er antisemitter er en ondsinnet bakvaskelse, som også er rettet mot millioner av jøder i Israel og rundt om i verden. Antisemitter er ikke de som avviser disse forbrytelsene, men snarere de som holder det jødiske folket kollektivt ansvarlig for dem.
Den genuine antisemittismen fra høyreorienterte og nynazister blir derimot ikke bare «tolerert» i Tyskland, men også tildekket og promotert av staten. Ytrehøyrenettverk i den tyske hæren og i politiet var ubehindret i stand til å forberede planer for et kupp, mens fascistorganisasjonen Den nasjonalsosialistiske undergrunnen (NSU) var i stand til å begå drap rett for øynene til landets innenlandske hemmelige etterretningstjeneste BfV – Bundesamt für Verfassungsschutz. Hans-Georg Maaßen, en høyreekstremist, var i årevis president for Verfassungsschutz. Den høyreekstreme historikeren Jörg Baberowski vant i Berlin støtte fra hele det politiske og akademiske etablissementet, der han erklærte at Hitler «ikke var grusom». Og AfD-medlemmer, som entusiastisk støtter genocidet i Gaza, har i Bundestag blitt valgt til de øverste parlamentariske stillinger, av alle de ledende politiske partiene.
Israel og «Tysklands raison d’être» – statsbegrunnelsen
Habeck og den tyske regjeringen støtter ikke Israel av bekymring for den jødiske befolkningens sikkerhet. De anvender i stedet det tungt bevæpnede landet som en rambukk for å fremme deres imperialistinteresser i Midtøsten. Gaza-konflikten er for Berlin og Washington bare nok ei slagmark i den globale krigen for verdensdominans, først og fremst rettet mot Russland og Kina.
«Jøders liv» er det siste de er interessert i. De er fullt beredt til å gjøre Israel til ei morderisk slagmark, akkurat som de har gjort med Irak, Afghanistan, Libya og nyligst også Ukraina.
Habecks påstand at «løftet om jødenes beskyttelse» er «et historisk fundament for denne republikken» er en monumental historieforfalsking.
Antisemitter og gamle nazister har i virkeligheten bestemt Forbundsrepublikkens politikk i mange tiår. Hans Globke, medforfatter og kommentator for Nürnbergs raselover, ledet i 10 år regjeringen som Konrad Adenauers kansellisjef. Forbundsrepublikken Tysklands utenlandske etterretningstjeneste – Bundesnachrichtendienst (BND) – ble bygd og ledet av Hitlers spionsjef Reinhard Gehlen, som skjulte massemordere som Adolf Eichmann og Alois Brunner. Konsentrasjonsleirmordere ble først 20 år etter frigjøringen av Auschwitz stilt for retten i etterkrigs-Tyskland, og da først etter at Fritz Bauer, delstaten Hessens generalaktor, hadde overvunnet nesten uoverstigelige hindringer. Kurt Georg Kiesinger, et tidligere medlem av nazipartiet NSDAP, ble så seint som i 1966 valgt til tysk kansler.
Vest-Tyskland, Bundesrepublik Deutschland (BRD), etablerte diplomatiske relasjoner med Tel Aviv først i 1965, to år før Israel under seksdagerskrigen i strid med folkeretten okkuperte Vestbredden, Gaza-stripa og Golanhøydene. Tyskland anvender nå det høyt bevæpnede Israel, i likhet med USA, som et brohode for sine imperialistinteresser i det oljerike Midtøsten.
Angela Merkel kom først i 2008 opp med ideen å erklære «Israels sikkerhet» for å være en «tysk statsbegrunnelse». På den tiden hadde det lenge vært klart at den israelske regjeringen saboterte enhver mulighet for en fredelig løsning med palestinerne, og aktivt søkte deres fullstendige utvisning.
Habecks påstand at «utslettingen av europeisk jødedom» var «den andre verdenskrigens hovedmål» er en grov overforenkling. Krigens hovedmål var erobringen og underkastelsen av Sovjetunionen, for å skape «Lebensraum» – armslag – for tysk imperialisme, og for å knuse kommunismen. Det er grunnen til at Tysklands økonomiske og militære elite støttet Hitlers planer, selv om ikke alle fullt ut delte hans fanatiske antisemittisme. Hitlers egen antisemittisme var sterkt påvirket av at mange kommunister og sosialister var jøder.
Den systematiske myrdingen av hele den jødiske befolkningen begynte på Østfronten, som del av en bevisst utryddingskrig som til slutt krevde 25 millioner sovjetborgeres liv, flertallet av dem ikke jøder. Først på det tidspunktet var nazistene, under krigens betingelser, i stand til å realisere deres planer om fysisk å utrydde jødene i Vesten, i en industriell målestokk.
Tyskland følger i dag igjen politiske retningslinjer som ligner Hitlers og Wehrmachts, i Ukraina. Landet blokkerer enhver forhandlingsløsning og besørger krigen næring med Ukrainas enorme våpenleveranser, for å underlegge seg Russland og få en ubegrenset tilgang til landets enorme ressurser. Tyskland er avhengig av et regime i Kiev som glorifiserer nazi-kollaboratører og antisemittiske massemordere som Stepan Bandera og Roman Sjukhevytsj, som det nå begge reises monumenter for, og oppkalles gater etter.
Habeck og den tyske regjeringen støtter ikke genocidet av palestinere av noen bekymring for «Israels sikkerhet», men av de samme imperialistiske motivene. Det er dem, og ikke motstanderne av genocidet mot palestinerne, som står i naziregimets tradisjoner.
Habeck og transformasjonen av Die Grünen
Robert Habeck legemliggjør transformasjonen av pasifist- og miljøpartiet Die Grünen fra et småborgerlig protestparti til en bærebjelke for tysk imperialisme. Han oppnådde en doktorgrad i litteratur og arbeidet som forfatter før han gjorde seg en politisk karriere, ved standhaftig å albue seg opp til toppen. Han er prototypen på den velbeslåtte tyske småborgeren, som presenterer seg som tolerant, kosmopolitisk og miljøorientert så lenge hans egen privilegerte posisjon ikke er utsatt for fare. Skulle det skje, blir han rasende.
Die Grünen er i dag ikke bare Tysklands ledende krigsparti, men også landets ledende big business-parti. Som økonomiminister har Habeck delt ut milliarder til Tysklands storselskaper, mens sosial- og utdanningsutleggene nådeløst blir nedskjært. Bare Intel Group (årlige profitter på $ 20 milliarder) mottar € 10 milliarder av skattebetalernes penger for å bygge en ny datachipsfabrikk i Magdeburg.
Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Habeck nå er blitt oppfordret til å berettige krigsforbrytelsene i Midtøsten, konfrontert med den voksende motstanden mot uhyrlighetene den israelske hæren begår. Han, som ingen annen, vet hvordan å mime indre uro med ei rynket panne og en sytende stemme, mens han forbereder den neste uhyrligheten. Han snakker fra alle de «kultiverte» småborgernes sjel, som er beredt til å myrde titusenvis av palestinske kvinner og barn, og til å gjøre Tyskland «skikket for krig» (forsvarsminister Boris Pistorius), samtidig som de beholder deres gode samvittighet, og – som SS-leder Heinrich Himmler en gang formulerte det for hans konsentrasjonsleirhåndlangere – «forblir anstendige».
Jo mer de politiske partiene slutter rekkene, jo mer isolerer de seg fra landets befolkning. Over hele verden går mennesker av alle nasjonaliteter, religiøse tilbøyeligheter og etnisiteter, mange av dem jøder, ut i gatene for å fordømme genocidet mot palestinerne. Det store flertallet av verdens befolkning er klart og tydelig imot Israels genocid i Gaza.
Regjeringene i Berlin, Washington og Tel Aviv vil imidlertid ikke la seg frarådes fra å drive deres blodige business. Kampen mot genocidet i Gaza må knyttes til arbeidernes kamp over hele verden mot utbytting og ulikhet, og den må utvikles til en internasjonal bevegelse for sosialisme. Dét er perspektivet som det kjempes for av Socialist Equality Parties og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).