David North introduserer den tyrkiskspråklige utgaven av Leo Trotskij and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century på Istanbul Book Fair

«En mann for sin tid, forut for sin tid, og nå, av vår tid»

Den tyrkiske utgaven av boka Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century

David North leverte 5. november disse bemerkningene om hans nye bok, Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century, [‹Leo Trotskij og kampen for sosialisme i det tjueførste årehundre›] på Bokmessa i Istanbul.

Jeg er takknemlig for i dag å ha fått anledningen til å presentere mi bok, Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century. Tillat meg å uttrykke min takknemlighet for de utmerkede fasilitetene tilbudt av arrangørene av Bokmessa i Istanbul for denne presentasjonen, så vel som til mine kamerater i Sosjalist Eşitlik Grubu [Gruppa for Sosialistisk Likehet] for å ha oversatt denne boka til tyrkisk, om det ikke var for dem hadde denne presentasjonen selvfølgelig ikke vært mulig.

Boka mi består av essays og forelesninger forfattet over en periode på fire tiår. Bokas åpningsseksjon består av fire essays skrevet høsten 1982. Boka avsluttes med en uttalelse jeg skrev for bare syv måneder siden, i april 2023. Da de første essayene ble skrevet var jeg en relativt ung mann, med bare et tiårs erfaring i den revolusjonære sosialistbevegelsen. Det siste dokumentet er arbeidet til en person som, til en viss grad min egen overraskelse, har passert den bibelske alder av 70, og har vært aktiv i Den fjerde internasjonale i mer enn et halvt århundre.

Til tross for de mange årene som skiller skrivingen av bokas åpnings- og avslutningsseksjoner er de imidlertid forbundet av det samme grunnleggende premisset, som er, som jeg skriver i forordet, «at Leo Trotskij var den mest betydningsfulle figuren i sosialismens historie i løpet av de fire første tiårene av det tjuende århundre, og at hans arv forblir det kritisk viktige og uunnværlige teoretiske og politiske grunnlaget for den vedvarende dagsaktuelle kampen for verdenssosialismens seier. De førti siste årenes begivenheter har kraftfullt underbygget denne vurderingen av Trotskijs plass i historien, og hans vedvarende politiske betydning.»

David North introduserer den tyrkiskspråklige utgaven av Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the Twenty-First Century på Bokmessa i Istanbul.

Når jeg nå leser disse linjene på nytt, skrevet tidligere i år, går det opp for meg at gyldigheten av denne vurderingen har blitt forsterket av de grufulle hendelsene som nå utspiller seg, for verdens øyne, i Gaza. En fengslet befolkning som bebor et landområde som bare er 40 kilometer langt og fra 8,8 til 12 kilometer breit blir pulverisert av militære styrker ledet av den israelske statens kriminelle regime. Bomber på to tusen pund [907 kg] og ammunisjon fylt med hvitt fosfor blir sluppet på en forsvarsløs befolkning på 2,3 millioner mennesker. Verken eldre eller barn, eller engang spedbarn blir spart. Sykehus og skoler blir bevisst målrettet. Og dette blir gjort med uforbeholden støtte fra alle imperialistregimer i verden. De hyklerske selvutnevnte forkjemperne for menneskerettigheter i Washington, London, Paris og Berlin har bannlyst ordet «våpenhvile» fra deres politiske vokabular. Ingenting skal gjøres for å forstyrre drepingen av palestinere.

Over hele verden marsjerer millioner av arbeidende mennesker og ungdom i protest mot den genocidale krigen som blir ført mot Gazas befolkning av den israelske staten og dens imperialistbetalere. Disse demonstrantene er lamslått over deres regjeringers medvirkning til denne historiske forbrytelsen. Hvordan kan dette forklares, enn si berettiges?

Men det de er vitne til er de politiske manifesteringene av en epoke Leo Trotskij definerte for 85-år-siden som «kapitalismens dødspine». Han skrev at dette er en epoke av «konvulsjoner, kriser, katastrofer, epidemier og bestialitet». Etter hvert som klassemotsetningene mellom styringselitene og arbeiderklassen blir stadig mer intense forsvinner alle de «elementære moralske forordningene» fra utformingen av statens politikk: «Løgnaktighet, sverting, bestikkelser, ondsinnethet, tvang, drap [vokser] til uforlignelige dimensjoner».

Trotskij skrev ikke disse ordene som en moralist, men som en revolusjonær. Han advarte i Den fjerde internasjonales stiftelsesdokument forfattet i 1938, kort forut for den andre verdenskrig: «Foruten en sosialistisk revolusjon, og det i den neste historiske periode, truer en katastrofe hele menneskehetens kultur».

De seks neste årenes hendelser skulle sanne hans advarsler. Det faktum at krigen ikke resulterte i sivilisasjonens fullstendig utryddelse var ikke en tilbakevising av Trotskijs perspektiv. De første atombombene var ikke tilgjengelige for anvendelse før i 1945. Katastrofen Trotskij forutså har nå blitt en overhengende fare, gitt det siste tre-kvart-århundres teknologiutvikling.

Og dette bringer oss til det sentrale argumentet i mi bok. Den dagsaktuelle verden er ridd av de samme økonomiske, sosiale og politiske motsetningene som ble analysert av Trotskij i løpet av hans levetid. Vi lever i en verden Trotskij ville gjenkjenne veldig godt. Han ville, kan man forestille seg, bli overrasket over de bemerkelsesverdige framskrittene innen teknologi; men han ville forstå meget vel kreftene i arbeid i de globale økonomiske krisene, det nye utbruddet av imperialistmilitarisme og intensiveringen av den globale klassekampen.

Av alle de store politiske figurene i det forrige århundret er Trotskij unik ved at hans verk beholder en ekstraordinær dagsaktuell relevans. Faktisk, i den grad Trotskij ruvet over alle andre politiske samtidige – med unntak av Lenin – kan det sies at han var forut for sin tid. Objektive betingelser – spesielt i kjølvannet av den tyske revolusjonens nederlag i 1923 og Lenins død i 1924 – satte ham og den politiske tendensen og programmet han representerte, i disfavør.

Forløpet av Trotskijs liv – hans bemerkelsesverdige framvekst til makt som medleder for Oktoberrevolusjonen i 1917, hans påfølgende fall fra politisk makt i Sovjetunionen i årene fra 1923 til 1928, og hans påfølgende eksil og attentat i 1940 – ble bestemt av, og reflekterte ulike stadier i utviklingen av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Ingen annen figur i moderne historie forsto så godt og ga et så bevisst uttrykk, fra perspektivet av den internasjonale arbeiderklassens interesser, for epokens revolusjonære dynamikk.

De fundamentale sosioøkonomiske prosessene og anliggendene av politisk perspektiv som Trotskij befattet seg med, er fortsatt dem som angår vår tid. Isaac Deutscher påkalte minneverdig bildet av en profet i tittelen på hans tre-bindsbiografi om Trotskij. Det er legitime grunner for å protestere mot bruken av den bibelske metaforen. Og likevel, som et litterært grep, denne beskrivelsen av Trotskij var berettiget. For han var både en mann av sin tid, forut for sin tid, og nå, av vår tid.

På dette punktet i tiden burde det neppe være nødvendig å argumentere for at historien fullt og helt har berettiget kampen Trotskij førte mot det sovjetiske byråkratiet og det totalitære regimet identifisert med navnet Stalin. Oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 bekreftet hans tiltale av Stalin som Oktoberrevolusjonens graver, og Trotskijs advarsel om at det byråkratiske regimet, med mindre det ble styrtet i en politisk revolusjon, ville ødelegge USSR og gjeninnføre kapitalismen.

Trotskijs kamp mot det stalinistiske regimet ville være tilstrekkelig til å sikre hans plass i historien. I møte med nådeløs og uopphørlig forfølgelse forsvarte Trotskij revolusjonære prinsipper mot et morderisk regime. Men det er essensielt å forstå det anliggendet av verdenshistorisk betydning som lå til grunn for Trotskijs kamp mot stalinismen, som var sentrert på hans motstand mot den antimarxistiske og reaksjonære teorien «sosialisme i ett land».

Trotskijs plass i historien er som den største teoretikeren og strategen for verdens sosialistiske revolusjon. Teorien om permanent revolusjon, som han først formulerte i 1906, forutså ikke bare at den demokratiske revolusjonen i Russland nødvendigvis ville anta formen av en sosialistisk revolusjon, som ville bli aktualisert som proletariatets diktatur. Trotskij erkjente – og det var her hans politiske geni fant sitt mest strålende uttrykk – at den proletariske kampen mot kapitalisme og imperialisme utviklet seg som en global prosess. Arbeiderklassens kamp, både i de framskredne og de mindre utviklede landene (det vil si de land med en forsinket kapitalist-borgerlig utvikling), måtte bli basert på en internasjonal, heller enn en nasjonal strategi.

Fra hans eksil i Alma Ata (før hans utvisning fra Sovjetunionen) skrev Trotskij i 1928, i hans kritikk av programmet til den stalinistkontrollerte Tredje internasjonale:

Den 4. august 1914 kimet dødsklokkene for nasjonale programmer, for all tid. Proletariatets revolusjonære parti kan bare basere seg på et internasjonalt program som svarer til den nåværende epokens karakter, epoken for kapitalismens høyeste utvikling og sammenbrudd. Et internasjonalt kommunistisk program er ikke i noe tilfelle summen av nasjonale programmer, eller en amalgam [o. anm.: blanding] av deres fellestrekk. Det internasjonale programmet må gå direkte ut fra en analyse av betingelsene og tendensene i verdensøkonomien og det verdenspolitiske systemet som en helhet, i alle dets sammenhenger og motsetninger, det vil si, med den gjensidig antagonistiske sammenkoblingen av alle dets separate deler. I den nåværende epoke, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering bare utgå fra en verdensorientering, og ikke vice versa. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.

To år seinere, i hans mest fullstendige formulering av Teorien om permanent revolusjon, forklarte Trotsky den revolusjonære prosessens utviklingsforløp i den moderne epoken:

Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arenaen, den utspiller seg på den internasjonale arenaen, og blir fullført på verdensarenaen. Følgelig, den sosialistiske revolusjonen blir en permanent revolusjon i en nyere og breiere betydning av ordet; den oppnår fullføring bare i den endelige seieren for det nye samfunnet på hele vår planet.

Dette perspektivet har blitt underbygget av det påfølgende forløpet av 1900-tallets historie. Nåværende hendelser vitner faktisk om liv-og-død implikasjonene av Trotskijs globale perspektiv. Den israelske regjeringens forbrytelser er forankret ideologisk og programmatisk i påstanden at løsningen på det jødiske folkets historiske forfølgelse var å finne i sionismens nasjonalistiske visjon. Sosialistbevegelsen førte en uopphørlig kamp, som strakk seg over mange tiår, mot sionistisk ideologi. Trotskij advarte gjentatte ganger om de tragiske konsekvensene som ville følge av sionistprosjektet. Og nå, 75-år-etter den israelske statens opprettelse, har den sionistiske utopien degenerert til et helvetes regime, som tyr til den genocidale politikken som ble anvendt av nazistene mot den europeiske jødedommen for 80 år siden. Men sionismens reaksjonære karakter er reprodusert i alle andre former for nasjonalisme. Det er et perspektiv som har blitt overskredet av produktivkreftenes globale utvikling og av klassekampens internasjonalisering. Nasjon-staten som et virkemiddel for menneskehetens progressive utvikling er over. Sivilisasjonens overlevelse er nå helt og holdent forbundet med omveltingen av kapitalismen og av nasjon-stat-systemet, og med overgangen til en sosialistisk verdensføderasjon.

Trotskij er den ruvende figuren både fra det 20. og for det 21. århundre. Det er mitt håp at boka Leon Trotsky and the Fight for Socialism in the Twenty-first Century vil bidra til studiet av hans liv og verk, og framfor alt til byggingen av Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Loading