Konfrontert med masseprotester som involverer millioner av mennesker over hele verden, eskalerer den israelske regjeringen sitt genocidale angrep på Gaza.

Israel bombet og brente sykehus hele fredag i Gaza by, som nå blir invadert av israelske styrker. Israel angrep i løpet av de siste 24 timene seks sykehus, derav to barnesykehus.

Muhammad Abu Salmiya, administrativ leder for Al-Shifa sykehuset, fortalte til Al Jazeera: «Denne dagen var en dag med krig mot sykehus.» Dette inkluderte det direkte angrepet på frontporten til sykehuset Al-Shifa, der tusenvis av flyktninger har søkt tilflukt. Videoer delt på nettet viser at det brukes hvitt fosfor mot sykehuset, et åpenbart brudd på internasjonal lov.

Netanyahu-regimets handlinger har den aktive støtten fra, og blir koordinert med USA-NATO-maktene, og da spesielt med Biden-administrasjonen, som gjentatte ganger og insisterende avviser en våpenhvile, og eventuelle begrensninger eller betingelser for Netanyahus handlinger.

Den siste uka erklærte USAs president Joe Biden at det er «ingen utsikter» til en våpenhvile. John Kirby, talsmann for Det nasjonale sikkerhetsrådet, gjentok at det ikke er noen «røde linjer» angående Israels drap av sivile. «Det er fortsatt tilfelle», sa Kirby. «Det er også sant at luftangrepene fortsetter, og det er også sant at sivile dør i disse luftangrepene.»

Hele det politiske etablissementet har avvist oppfordringer til en våpenhvile, og ikke overraskende også fra den foraktelige politiske bedrageren, Vermont-senatoren Bernie Sanders.

Den siste månedens hendelser radikaliserer millioner av mennesker over hele verden, som det har kommet til uttrykk i massedemonstrasjonene mot Israels genocid. Denne bevegelsens utvikling krever en forståelse av de underliggende årsakene til denne imperialistuhyrligheten.

Den universelle støtten fra USA og NATO til det israelske regimets morderiske handlinger er en forlengelse og utdyping av 30 år med endeløs krig, anført av USA. Amerikansk imperialisme og NATO-alliansen anså oppløsingen av Sovjetunionen i årene 1990 og 1991 som en anledning til å anvende sin uovertrufne militærstyrke for på nytt å få pålagt den tidligere koloniverdenen lenker.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale organiserte i 1991, som respons på Gulf-krigen, Berlin-konferansen for arbeidere mot imperialistkrig og kolonialisme. Uttalelsen som kalte for konferansen, «Opponer mot imperialistkrig og kolonialisme!» [engelsk tekst], forklarte den imperialistiske gjengdanningen mot Irak.

Alle de store historiske og politiske oppgavene som på begynnelsen av 1900-tallet konfronterte arbeiderklassen og de undertrykte massene, er nå stilt i deres sterkeste form. Den brutale bombingen av Irak og den regelrette ødeleggelsen av landets industrielle infrastruktur markerer begynnelsen av et nytt utbrudd av imperialistbarbari. Kapitalismen kan ikke overleve uten å slavebinde og ødelegge millioner...

Denne pågående og de facto oppstykkingen av Irak signaliserer starten på imperialistenes nye oppdeling av verden. Gårsdagens kolonier skal igjen underlegges. Erobringene og annekteringene som ifølge imperialismens opportunistiske apologeter tilhørte en svunnen tid, er igjen på dagsordenen.

David North, daværende nasjonalsekretær for Workers League (forgjengerpartiet til Socialist Equality Party i USA), som i en rapport til Workers League’s Spesielle nasjonalkongress i 1991, sammenkalt for å diskutere Gulf-krigen, understreket dette punktet:

[Gulf-krigen] markerer begynnelsen på en ny imperialistisk omfordeling av verden. Slutten for etterkrigstiden betyr også slutten på etterkolonitiden. Der imperialistborgerskapet proklamerer «sosialismens fiasko» forkynner de også, i handling om enn ikke enda i ord, «uavhengighetens fiasko».

Den første krigen mot Irak ble fulgt av et utbrudd av imperialistvold. Gjennom 1990-tallet orkestrerte imperialistmaktene oppskjæringen av Jugoslavia, som kulminerte med bombekampanjen mot Serbia i 1998. USA brukte deretter 11. september 2001-angrepene som påskudd for å lansere «krigen mot terror», inkludert invasjonen av Afghanistan og den andre Irak-krigen, som førte til mer enn én million menneskers død.

USA lanserte en vedvarende kampanje med attentater, tortur og kidnapping på tvers av hele Midtøsten, der det mest uhyrlige uttrykket var fangetorturen i Abu Ghraib-fengselet. Dette ble under Obama-administrasjonen fulgt opp av krigen mot Libya, og den CIA-støttede borgerkrigen i Syria.

Offisielle israelske embetsfunksjonærer har pekt på den tidligere presedensen satt av USA under «krigen mot terror» for å berettige deres egne forbrytelser mot befolkningen i Gaza. Fortidens krigsforbrytelser blir brukt til å rettferdiggjøre nåtidens krigsforbrytelser.

Samtidig har den åpne støtten til genocidale handlinger som formål å danne presedens for framtiden. I konteksten av USA-NATO-krigen mot Russland over Ukraina, og forberedelsene til krig mot Iran og Kina, gjør imperialistmaktene det klart at det ikke er noen «røde linjer» de ikke vil krysse.

Krig i utlandet er samtidig en krig mot arbeiderklassen hjemme.

Lenin definerte imperialisme, i hans verk fra 1916, Imperialism and the Split in Socialism, som «reaksjon over hele linja». Han forklarte at både i krig og innenrikspolitikk «streber finanskapitalen etter dominans, ikke frihet. ...Forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonært-monarkistiske imperialistborgerskapet er utradert, nettopp fordi de begge råtner i levende live.»

Israels genocid i Gaza er ledsaget av en åpen vending til statlig undertrykkelse og sensur. Kongressen i Washington vedtok i forrige måned med overveldende flertall en resolusjon som beskylder studenter som opponerer mot Israels handlinger for «antisemittisme» og «solidaritet med terroristene». Palestinske studentgrupper har blitt forbudt i Florida, og Columbia University kunngjorde fredag at begge studentorganisasjonene Students for Justice in Palestine (SJP) og Jewish Voice for Peace (JWP) ville bli oppløst som studentgrupper, og forhindret fra å avholde arrangementer på campus.

Tyskland, Frankrike og Storbritannia har alle forsøkt å forby demonstrasjoner, og har gjennomført massearrestasjoner. Tysklands visekansler Robert Habeck truet muslimske immigranter, som kommer med uttalelser som opponerer mot Israels genocid, med arrestasjon og deportasjon.

Disse tiltakene er ikke bare rettet mot protester mot Israels forbrytelser, men mot all opposisjon mot styringselitens politiske disposisjoner. Konfrontert med en voksende streikebevegelse vender imperialistmaktenes styringsklasser seg til krig og innenlandsk undertrykkelse.

Utbruddet av krig, genocid og politisk undertrykkelse er ikke et avvik. Imperialisme, som Lenin bemerket, er ikke bare en politisk orientering, men snarere et spesifikt historisk stadium av kapitalismens utvikling. Opposisjon mot imperialisme er derfor et revolusjonært spørsmål.

Det er ikke et spørsmål om å appellere til kapitalistregjeringene som er ansvarlige for disse forbrytelsene om å endre kurs, men heller å vende seg til arbeiderklassen, forene kampen mot krig med arbeidernes utviklende kamper mot ulikhet og utbytting over hele verden. Dette inkluderer streikeaksjoner for å stoppe leveransen av våpen til Israel, og utviklingen av en bevegelse for en politisk generalstreik for å forlange en slutt på slaktingen i Gaza.

Disse kampenes logikk er arbeiderklassens erobring av den politiske makten, eksproprieringen av kapitalistoligarker og krigsforbrytere, og den sosialistiske omorganiseringen av det økonomiske liv på verdensbasis.