Framveksten av en global bevegelse av masseprotester mot det israelske genocidet i Gaza markerer et historisk stadium i klassekampen. Denne bevegelsen er objektivt rettet mot alle kapitalistregjeringer som støtter staten Israel mot Gaza. Oppfordringer spres om å mobilisere arbeidere internasjonalt – i USA, Belgia, Spania, Tyrkia og Italia – for å blokkere våpenleveranser til Israel, mens NATO allerede er i krig med Russland i Ukraina og Syria.

Det pågår et kappløp mellom eskaleringen av klassekampen og borgerskapets stup ut i en tredje verdenskrig. Dette avslører ikke bare fagforeningsbyråkratienes passivitet til NATO-imperialistmaktene som bevæpner Israel (USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike), men også den politiske kløfta som skiller Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), lederskapet for den trotskistiske verdensbevegelse, og dens franske seksjon, Parti de l'égalité socialiste (PES), fra de småborgerlige pseudo-venstre-partiene.

PES-medlemmer intervjuet ledere for de viktigste pseudo-venstre-partiene i Frankrike, som deltok i fagforeningsledede pro-Gaza-demonstrasjoner. Disse intervjuene for WSWS kaster lys over de uholdbare og reaksjonære argumentene som ligger til grunn for disse partienes nasjonale politikk i den nåværende krisa:

1. De erkjenner Israels massakre av Gazas befolkning, men nekter å oppfordre til internasjonale streiker for å stoppe våpenforsendelser til Israel, og argumenterer enten for at det ikke er nødvendig, eller med at de er for svake til å kunne gjøre det.
2. De foreslår bare periodiske én-dagsprotester, dominert av fagforeningsbyråkratier som forhandler med Macrons imperialistpolitistat, som er avskåret fra tilkoblingene til arbeidernes kamper i andre land, som er nødvendige for å stoppe genocidet og krigen.
3. De avlederer denne orienteringen enten fra den falske teorien «sosialisme i ett land» forfektet av Stalin mot Venstreopposisjonen, grunnlagt av Trotskij i 1923, eller fra partier som har brutt med trotskismen for å alliere seg med stalinistiske byråkratier.

SEP avviser alle disse uholdbare posisjonene. Mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot genocid og verdenskrig er både mulig og nødvendig. Partier som hevder de er for svake til å gjøre det, mens de ved forskjellige valg har mottatt millioner av stemmer, avslører bare deres politiske fallitt. PES oppfordrer tvert imot til forberedelsen av arbeiderklassens mobilisering, i Frankrike og internasjonalt, gjennom streiker og en politisk kamp mot Israels våpenleveranser og landets genocid i Gaza.

Det å få stoppet genocidet og krigen krever dannelsen av grunnplanorganisasjoner, og Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Dette ville tillate foreningen av arbeidernes kamper, blokkeringen av industrier og fellingen av kapitalistregjeringer som er medvirkende til genocid. Den grunnleggende svakheten til den nåværende bevegelsen, dominert av fagforeningsbyråkratier, er at den ikke slåss mot Macron eller de andre NATO-imperialistregjeringene, som støtter genocidet, selv om antallet demonstranter fortsetter å vokse med hver mobilisering.

De objektive betingelsene eksisterer for å mobilisere arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt, for å blokkere økonomien, stoppe genocidet og fjerne krigshisserne i hver nasjonale kapitalistregjering fra makten. Dette reiser spørsmålet om den internasjonale sosialistrevolusjonen.

For å realisere dette potensialet er det imidlertid nødvendig å bygge ikke bare nye kamporganisasjoner i arbeiderklassen, men også et internasjonalt revolusjonært lederskap i opposisjon til de ulike nasjonalistiske politiske tendensene knyttet til kontrarevolusjonære byråkratier. Tendensen i Frankrike som må bygges i denne forstand er Parti de l'égalité socialiste PES, som forsvarer ICFIs trotskististiske perspektiv mot stalinisme og pseudo-venstre-sidens småborgerlige politikk.

Rollen til de kontrarevolusjonære stalinistene i PCF og PCRF

I pro-Gaza-demonstrasjonene i Paris møtte WSWS-journalister byråkrater fra det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), og deres politiske satellitter. Ian Brossat, talsmann for PCF og en senator fra Paris, sa til WSWS at han forsvarer «nødvendigheten av en våpenhvile. Vi kan ikke la det palestinske folket bli massakrert på denne måten.»

Brossat beskrev eufemistisk Macrons åpenlyse støtte til Netanyahu under hans reise til Israel, som Macrons «taushet» om Gaza. Angående Macrons politikk, sa han: «Vi har et Frankrike som i dag er veldig stille, veldig diskret, og som ikke er tilstrekkelig offensivt for nødvendigheten av to stater, Israel selvfølgelig, men også en palestinsk stat, som må være fri og suveren.»

Om arbeiderklassens oppfordringer i USA, Belgia, Tyrkia og utover, for å stoppe Israels våpenforsendelser, sa han kort: «Det er til deres ære.»

Men da WSWS spurte om PCF og fagforeningslederskapet ville oppfordre arbeidere i Frankrike til å tilslutte seg denne internasjonale bevegelsen, nektet Brossat å ta stilling. Han begrenset seg til å gjenta at PCF oppfordrer til sporadiske gatedemonstrasjoner: «Når det gjelder Kommunistpartiet, vi er på denne demonstrasjonen og vi vil være med på alle mobiliseringer som lar oss uttrykke nødvendigheten av en våpenhvile, av fred.»

WSWS intervjuet også Franz og Marie, to medlemmer av Det revolusjonære kommunistpartiet i Frankrike (PCRF), som brøyt ut av PCF for å innordne seg med Det greske kommunistpartiet (KKE). PCRF forsvarer Stalins forbrytelser – Moskva-prosessene og attentatet mot De gamle bolsjevikene, de store utrenskingene av marxister i Sovjetunionen i årene 1936 til 1938, og Trotskijs attentat i 1940. Partiet berettiger dermed sin støtte til den politiske passiviteten som fagforeningsbyråkratier prøver å påtvinge arbeiderne.

Franz sa: «Vi støtter fullt ut den palestinske folkelige motstanden som organiserer seg i Gaza og på Vestbredden. Macron-regjeringen, i likhet med den franske borgerlige imperialiststaten generelt, støtter Israel totalt.» Han applauderte også platonisk oppfordringen om å stoppe våpenleveranser til Israel: «Dette er former for klassekamp som må gjennomføres, i sektorene for våpenproduksjon så vel som i sektorene for distribusjon, slik at disse leveransene ikke finner sted.»

Men da han ble spurt om muligheten for å oppfordre arbeidere til å omgå fagforeningsbyråkratiene og tilslutte seg den internasjonale bevegelsen for å blokkere våpenforsendelser til genocidet i Gaza, insisterte Franz på at det var umulig. Han sa: «På flere lokaliteter hvor vi er etablert, har vi diskusjoner med fagforeningslederskapene. Men det er mer med fagforeningsledelser på lokalt nivå ... Vi kommer ikke til å ha pretensjoner om å prøve å diskutere med det nasjonale konføderale CGT-lederskapet.»

Marie forsøkte å rettferdiggjøre denne kapitulasjonen overfor genocidet i Gaza ved å referere til Stalins teori om «sosialisme i ett land». Hun avviste konstruksjonen av en internasjonal revolusjonær bevegelse: «Vi er imot trotskismens teser ... Vi er for nasjonale revolusjoner i hvert land, mens trotskistene sier at det bare vil skje på globalt nivå. Vi sier nei, det kan skje i visse land.»

Spurt om hennes mening om gyldigheten av teorien om «sosialisme i ett land» etter at det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991, forsvarte Marie stalinismen. Hun hevdet at oppløsingen av Sovjetunionen skyldtes den delvise kritikken som ble fremsatt av sovjetilederen Nikita Khrusjtsjov i 1956, av massedrapene begått av Stalin mot marxister i Sovjetunionen.

Hun sa: «Siden Khrusjtsjovs rapport i 1956 har vi vært i en nedoverbakke. Nå ser vi hva som skjer i Sovjetunionen ... Det har blitt fortalt mange løgner om Stalin, vi prøvde å få ned anvendelsen av hans sosialisme. Han var på rett vei.»

Disse kommentarene fra PCRF og PCF understreker at i siste instans har hindringene for en arbeiderklassekamp mot genocid i Gaza sine røtter i en nasjonalistisk støtte til det politiske genocidet utført av Stalin mot bolsjevikene og trotskistbevegelsen.

Den antitrotskistiske rollen til LO og NPA

Ikke alle organisasjoner som intervenerte i pro-Gaza-demonstrasjonene forsvarte en så åpent stalinistisk, nasjonalistisk posisjon. De fleste stammer fra forskjellige småborgerlige renegater fra trotskisme. Men disse kreftene jobber tett med de stalinistiske byråkratiene i fagforeningsbyråkratiet og akademia, og handler for å blokkere en kamp mot krigen, Macron og genocidet i Gaza. Dette er spesielt tilfellet med Det nye antikapitalistiske partiet (NPA) og Arbeideres kamp (LO).

NPA stammer fra krefter ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel som splittet med ICFI og trotskismen i 1953. Pabloistene avviste den trotskistiske analysen av stalinismens kontrarevolusjonære rolle, og skjulte hvordan de stalinistiske apparatene oppløste arbeiderkomitéer og motstandsstyrker etter den andre verdenskrigen, for å blokkere for en sosialistisk revolusjon under fascistregimenes fall. Pablo og Mandel oppfordret til å oppløse Den fjerde internasjonale gjennom «dyp inntreden» i stalinistiske og nasjonalistiske organisasjoner.

Pabloist-militante grunnla NPA i 2009 der de avviste enhver tilknytning, selv rent symbolsk, til trotskisme, og ved å lansere oppfordringer til å rekruttere stalinistiske, sosialdemokratiske eller anarkistiske ledere til deres organisasjon.

WSWS intervjuet Damien, en jernbanearbeider og medlem av NPAs nasjonale lederskap. Han sa: «Det som skjer i Gaza er en forferdelig massakre, og vi er uansett ikke de eneste som fordømmer den. Det er hundretusener, kanskje til og med millioner av mennesker i verden som fordømmer den pågående massakren. Konkret er dette en operasjon for etnisk rensking ... Macron-regjeringen er medskyldig, til og med ansvarlig, som alle imperialistregjeringer på denne planeten. Han dro til Israel for å støtte Netanyahus politikk.»

Da han ble spurt om oppfordringer til å mobilisere arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt mot genocidet i Gaza, sa Damien: «Vi står i solidaritet med disse initiativene. Disse videoene [av protester] går verden rundt hver gang.»

Etter å ha proklamert internasjonal arbeidersolidaritet mot genocidet, nektet han imidlertid, i likhet med Brossat fra Det franske kommunistpartiet (PCF), å oppfordre til mobiliseringen av arbeidere mot genocidet og mot våpenleveranser til Israel. Han begrenset seg til å foreslå sporadiske gatedemonstrasjoner kalt av fagforeningsbyråkratiene: «Vi oppfordrer i alle fall til deltakelse i alle pågående mobiliseringer. Så selvfølgelig det å komme en masse ut på gatene. ... Skrittet foran oss er å gjøre disse demonstrasjonene mer massive. Det er det stadiet vi er på.»

Den samme posisjonen kom fra Arbeideres kamp (LO), ei gruppe grunnlagt i 1956 som går inn for å bygge en nasjonal bevegelse i Frankrike. LO avviser Trotskijs oppfordring til å bygge Den fjerde internasjonale og fordømmer fortsatt franske trotskister som intervenerte i arbeidernes motstandskamp mot nazismen i Europa under den andre verdenskrigen. LO insisterer også på at splittelsen i 1953 mellom ICFI og pabloistenes tendenser orienterte mot de stalinistiske byråkratiene ikke var av noen prinsipiell betydning.

WSWS intervjuet Pascal, en LO-eder, som inntok en fiendtlig posisjon til den palestinske kampen mot israelsk okkupasjon, og likestilte den med Israels væpnede styrkers grusomheter. Han sa til WSWS: «Etter det avskyelige Hamas-angrepet 7. oktober er den israelske regjeringens respons en krigersk en. Vi er vitne til massakren i Gaza.»

Pascal benektet direkte at et genocid er på gang i Gaza, og sa: «Vi snakker om en massakre, i dag ser vi tallet av 11 000 døde i Gaza med titusener såret. Det er sammenstøt mellom settlere med støtte fra den israelske hæren, det er det. Jeg vil ikke snakke om genocid, men om en massakre.»

Pascal tok avstand fra NATO-maktenes politiske orienteringer til krigen, og tilskrev dem utelukkende våpenprodusentenes økonomiske interesser: «Macron står bak staten Israel, han snakker om fred, men har valgt hans side. Fransk imperialisme står bak amerikansk imperialisme, det er total støtte til staten Israel. ... Åpenbart lever våpenhandlerne av eksistensen av konflikter.»

Men da WSWS spurte hvorfor fagforeningsbyråkratiene ikke oppfordrer til streiker for å blokkere våpenleveranser til Israel, svarte Pascal: «Jeg aner ikke. Dagens demonstrasjon er kalt av alle venstreorienterte partier, fagforeninger, forbund.»

Han avviste imidlertid bestemt tanken på at LO kunne oppfordre sine millioner av velgere til å mobilisere for å blokkere våpenleveranser til Israel. Han sa: «Vi får stemmer ved valg, men i siste instans er vi et lite parti. Vi har ikke en tilstedeværelse på gata for arbeiderklassen i Frankrike, for å føre en kamp i morgen, for å slåss for å få slutt på denne konflikten.»

Både NPA og LO har i virkeligheten fått millioner av stemmer i presidentvalgene, der kapitalistmedia feilaktig har presentert deres kandidater som «trotskister». Deres avslag av å slåss for å mobilisere denne støtten i arbeidernes kamp mot genocid og krig viser at de fører deres politikk innenfor rammeverket av «sosial dialog» mellom de nasjonale fagforeningsbyråkratiene og Macrons politistat. Men det er nettopp dette smale og råtne nasjonale rammeverket som må brytes gjennom for å få stoppet krigen og genocidet i Gaza.

Lambertisme og Jean-Luc Mélenchons La France Insoumise

Til slutt intervjuet WSWS flere ledere av lambertist-tendensen i pro-palestinske mobiliseringer.

Disse partiene oppsto fra Internationalist Communist Organisation (OCI), som var den franske seksjonen av ICFI fra 1953 til 1971, en posisjon som nå innehas av Parti de l'égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party. OCI brøyt med ICFI i 1971, og brøyt med trotskismen for å delta på et nasjonalt perspektiv i byggingen av det borgerlige Sosialistpartiet (PS) til François Mitterrand, og i Venstre-unionen mellom PS og PCF. Et av OCI-medlemmene, Lionel Jospin, ble PS-statsminister, fra 1997 til 2002, for en koalisjonsregjering for innstramminger, sammensatt av PS, PCF, og De grønne.

Det mest prominente tidligere OCI-medlemmet i dag er Jean-Luc Mélenchon, en tidligere minister fra Jospin-regjeringen som nå leder partiet Ukuelige Frankrike, La France Insoumise (LFI). Han fikk nesten 8 millioner stemmer i 2022-presidentvalget, da velgere i urbane arbeiderklassestrøk søkte et alternativ til både Macron og den nyfascistiske kandidaten Marine Le Pen.

WSWS intervjuet Jérôme Legavre, et medlem av det lambertistiske Uavhengige Arbeideres Parti (POI) og LFI-representant i Nasjonalforsamlingen, ved en pro-Gaza-mobilisering.

Spurt om om den israelske offensiven mot Gaza, sa Legavre: «Hva som utspiller seg for våre øyne, foruten det faktum at det er en massakre og et ubeskrivelig blodbad ... Vi er vitne til en kampanje for fordrivelse og etnisk utrensking. Jeg er fullt og helt og betingelsesløst på siden til dem som fra starten av bombingene har krevd en umiddelbar våpenhvile.»

Legavre la til at Macron fører «en politikk som støtter den israelske regjeringens politikk over hele linja».

Da WSWS spurte om han trodde en regjering som støtter et genocid kunne være legitim, og om hva LFI ville gjøre, nektet Legavre alt som gikk utover parlamentarisk handling. Han sa: «Om Macron-regjeringens legitimitet er det mye som kan sies. ... Vi vil være fraværende [fra neste protest] og innmelde nok et mistillitsforslag» mot Macron i Nasjonalforsamlingen.

WSWS bemerket at LFIs mistillitsforslag systematisk blir avvist fordi LFI bare har et lite mindretall i Forsamlingen, og reiste deretter spørsmålet om å mobilisere arbeiderklassen i kampen mot krigen.

Spurt om hvorfor franske fagforeningsbyråkratier ikke oppfordrer til å mobilisere arbeidere internasjonalt for å stoppe krigen, svarte Legavre: «Jeg vet ikke, jeg har ikke noe svar på det. Det er en klar posisjon ... de er på linje med en våpenhvile.»

Da WSWS påpekte at Mélenchon har 8 millioner velgere, konsentrert i arbeiderklassedistriktene i store franske byer, og spurte hvorfor Mélenchon ikke oppfordrer hans velgere til å streike mot genocidet, svarte Legavre: «Det er ikke en oppfordring fra Mélenchon om en generalstreik som ville ha provosert fram generalstreiken, men det er en ting som er sikkert. Det er han som har gått lengst.»

Da WSWS spurte om vanskelighetene LFI har med å oppfordre til streikeaksjoner og for en internasjonal kamp er tilknyttet tilstedeværelsen innen partiet av krefter som François Ruffin, som jobber med Macron og oppfordrer til støtte for Israel, svarte Legavre: «Jeg har ikke fulgt med på dette. Jeg vet at det er kontroverser på det grunnlaget. Men akkurat nå blir et folk massakrert. Så ærlig talt, disse småkrangelene, jeg synes de er trivielle, og jeg tilskriver dem ingen betydning. Hva angår Ruffin, jeg bryr meg ikke om ham.»

WSWS intervjuet også kort Daniel Gluckstein, assistenten til avdøde Pierre Lambert, som ledet OCI under splittelsen med ICFI. Gluckstein splittet med POI i 2015, da det inngikk en direkte allianse med Mélenchon. Glucksteins støttespillere er nå gruppert i Uavhengige Demokratiske Arbeideres Parti (POID), som dekker den venstre flanken til POI og Mélenchon.

Da Gluckstein innså at han sto overfor en journalist fra WSWS, fordømte han hysterisk David North, styrelederen av WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og av det amerikanske Socialist Equality Party (SEP), og nektet å la seg intervjue.

Han sa: «Jeg gir ikke intervjuer til David North! Vi er en demokratisk og en arbeideres organisasjon. Du er hva du er. Jeg gir ikke intervjuer til David North!»

Dette utbruddet understreker Glucksteins sjarlataneri. Det er umulig å forsvare lambertismens historikk, dens allianse med det diskrediterte borgerlige PS, og dens kapitulasjon for de nasjonale fagforeningsbyråkratiene, der fransk imperialisme og dens allierte intensiverer deres kriger og støtte for genocid i Gaza. Gluckstein, som kjenner godt til kritikken av lambertisme fra ICFI og PES, er derfor besatt av og livredd for David North.

Gluckstein unngår imidlertid nøye å nevne ICFI eller PES i POID-pressen, for å blokkere enhver seriøs diskusjon om politiske og historiske spørsmål i hans eget parti. Det er derfor han er livredd for en WSWS-reporters tilstedeværelse på en demonstrasjon, som ganske enkelt ber om et intervju.

Kjennetegnet på en revolusjonær periode er at hendelsesforløpet avslører politiske sjarlataner og posører som Gluckstein og hans medarbeidere. Den globale bevegelsen av arbeidere og ungdom mot genocidet i Gaza, den globale krigen ført av NATO, sosial ulikhet og politistatsstyre er i konflikt med de pro-kapitalistiske byråkratiene på ethvert punkt. Dette påtvinger nødvendigheten av et politisk brudd med disse byråkratienes nasjonalistiske antitrotskist-tjenere.

ICFIs og PES’ forsvar av trotskismen artikulerer det politiske programmet som dette politiske bruddet og en internasjonal revolusjonær kamp mot kapitalismen kan gjennomføres på.