Helen Halyards arv byr enorm kraft til trotskismens bygging i Brasil

Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av Tomas Castanheira, et ledende medlem av Socialist Equality Group i Brasil, til minnemøtet holdt for Helen den 3. desember.

På vegne av den brasilanske Socialist Equality Group vil jeg uttrykke vår dype sorg over tapet av kamerat Helen Halyard. Men framfor alt ønsker jeg å hylle hennes livslange dedikasjon til å bygge den internasjonale trotskistbevegelsen, en kamp vi har til hensikt å føre videre i hennes navn.

Helens lange og inspirerende politiske løpebane ble bestemt av de modige valgene hun tok helt fra starten av. Mest kritisk var at Helen bevisst avviste det nasjonalistiske utsynet som dominerte politisk radikalisme i hennes ungdom. Hun forpliktet seg i stedet for den internasjonale sosialistiske revolusjonens historiske sak.

Partiet hun meldte seg inn i, Workers League, ga ikke pragmatiske svar på politiske problemer. Det utfordret de rådende stemningene og virkelighetens overfladiske framtoning. I motsetning til andre partier var dets eksistens basert på kampen for politiske prinsipper og på et breit historisk og internasjonalt perspektiv.

Workers League-medlem Helen Halyard (til høyre) der hun talte på et helgeseminar arrangert av Young Socialists i 1976

Workers League ble født av kampen mot Socialist Workers Partys pabloistdegenerering. SWP utførte sin revolusjonære aktivitet i hjertet av verdensimperialismen midt under etterkrigstidens boom, og bukket under for det voldsomme presset av fiendtlige klassekrefter. Det likviderte prestisjen som var vunnet gjennom urokkelig kamp for sosialistisk internasjonalisme for å hylle antimarxistiske, småborgerlige lederskaper.

SWP-lederne ikke bare forrådte, men baktalte systematisk den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen. SWP tilslørte sin objektivt sett revolusjonære rolle og stemplet arbeiderklassen som passiv og konservativ, og kontrasterte den med bildet av langskjeggete menn i olivengrønne uniformer som tok makten med våpen i deres hender.

Den tidligere trotskisten James Cannon, der han tråkket på sitt livsverk, utropte Den fjerde internasjonale til å være praktisk talt ikke-eksisterende. Han hevdet at opprettelsen av et internasjonalt revolusjonært parti var en åpen oppgave, nå sentrert «om Cuba og den cubanske revolusjonen og lederne av denne revolusjonen». Om ikke Castro og hans venner, spurte han, «hvor vil vi finne bedre kandidater» for å bygge et slikt parti?

Oppgaven med å omvelte kapitalismen og bekjempe imperialismen ble av SWP overført til slike småborgerlige lederskap av antikoloniale bevegelser. Denne filistinske politiske teorien flyttet grunnlaget for revolusjonær kamp bort fra kapitalismens faktiske sentra, med deres eksplosive klassemotsetninger. Og i de sosiale kampene i de framskredne kapitalistiske landene, avledet den aksen fra arbeiderklassen og dens sosialistiske aspirasjoner.

En chilensk talsperson for SWP skrev: «Den cubanske revolusjonen har ikke bare betydd oppløsingen av det inter-amerikanske systemet påtvunget av imperialismen, men har hatt en innvirkning i selve USA, og påvirket de svarte og mexicanske arbeiderne som arbeider der.»

Workers League-medlem Helen Halyard på en arbeidsmarsj, den gang hun stilte til valg som borgermester i Detroit, i 1985

I partipamfletten fra 1961, «How Cuba Uprooted Race Discrimination», erklærte SWP at «en av de viktigste lærdommene den cubanske revolusjonen har for oss i USA» er hvordan «de svarte på Cuba ble de første i noe land i Amerika som vant full økonomisk, sosial og politisk likhet».

I året da partiet endelig brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, i 1963, holdt SWP et foredrag på hundreårsdagen for Frigjøringserklæringen, som indikerte en revidert holdning til den for lengst fullførte borgerlige revolusjonen i USA. Det neste stadiet av historisk utvikling ble av SWP ikke presentert som avskaffelsen av kapitalisme av den amerikanske arbeiderklassen som del av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Som SWP erklærte, var det «1960-tallets cubanere» som «tok over der de amerikanske revolusjonære fra 1860-tallet slapp». Foredraget fortsatte: «Tross alt har Castro-regimet, som Kennedy er så innstilt på å ødelegge, opphevet rasediskrimineringen på Cuba.»

Implikasjonen av dette synet var å hevde at kampene i USA skulle anta en i det alt vesentlige demokratisk, dvs. borgerlig karakter, og å lokalisere nettopp i dette sine forbindelser med antikoloniale bevegelser som utviklet seg internasjonalt.

Dette representerte et fullstendig brudd med marxismen, og spesielt med Teorien om permanent revolusjon fremmet av Trotskij. Det var en kapitulasjon for den angivelige makten til det forfalne og historisk dødsdømte stalinistiske byråkratiet og til borgerlig nasjonalisme, begge agenturer for den kriseridde imperialismen.

ICFI nektet stolt å bøye seg for disse kreftene. Den internasjonale komitéen var ikke redd for å kalle ting ved deres rette navn, og nektet å assosiere begrepene «sosialistisk» og «arbeiderstat» på noen måte med det borgerlig-nasjonalistiske regimet på Cuba. Til tross for uopphørlige angrep og baktalelser fra de rasende småborgerlige pabloistene, vant Den internasjonale komitéens kompromissløse forsvar av prinsipper de revolusjonære elementene i USA som fortsatte kampen for trotskisme.

Workers League utviklet kampen mot de stadig mer reaksjonære formene for nasjonalisme promotert av styringsklassene for å avlede og avspore en fornyet revolusjonær bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen på slutten av 1960-tallet. De amerikanske trotskistene måtte spesielt slåss mot en nasjonal separatisttrend som antok formen av svart nasjonalisme.

Leo Trotskij

SWP-pabloistenes ubegrensede knefall for castroistene og svarte nasjonalister kan ha vunnet dem noen rekrutter. Men det kunne ikke vinne Helen Halyard, langt mindre utvikle den typen politisk leder hun ble.

Kamerat David påpekte i hans skriftlige hyllest at Helen var dypt forankret «i arven og kamptradisjonene til de mest framskredne delene av den afrikansk-amerikanske arbeiderklassen».

I hennes foredrag om Ebonics, fra 1997, siterte Helen passasjer fra Trotskijs svar til poeten Claude McKay som tidligere hadde blitt referert av Workers League i partiets 1969-respons på SWPs støtte til svart nasjonalisme, pamfletten Black Nationalism and Marxist Theory. Trotskijs ord talte så visst dypt til henne.

Trotskij understreket den ytterste viktigheten av å utvikle en kader innen den svarte arbeiderklassen «i stand til å begripe identifiseringen av de svarte massenes interesser og skjebne med dem til verdens masser, og i første rekke med den europeiske arbeiderklassens skjebne».

Helen Halyard, Workers League-medlem og presidentkandidat i USA, der hun henvender seg til studenter ved Niddrie Tech i Melbourne, Australia, under hennes verdensturné, i oktober 1992.

Helens liv representerer oppfyllelsen av denne oppgaven. Det viser at det revolusjonære potensialet til den afrikansk-amerikanske arbeiderklassen ikke var (og er) av en «nasjonal» eller «rasebasert» karakter. Det kan bare realiseres som del av arbeiderklassens internasjonale kamp for sosialisme.

Helen kjempet resolutt for disse prinsippene i flere tiår karakterisert av revolusjonære sosialisters dype isolering, der objektive betingelser ikke tillot trotskistpartiet å lede kamper for makt.

Hun har gått bort under betingelser av et stort historisk skifte, i de initielle årene av det vi har karakterisert som tiåret for sosialistisk revolusjon. Jeg føler meg beæret over å ha vært i stand til å delta i diskusjoner sammen med Helen som undersøker denne historiske utviklingen, i løpet av hvilke jeg kunne se og oppleve hennes revolusjonære karakter og tilstedeværelse.

Socialist Equality Party-medlem Helen Halyard der hun talte på et møte på Wayne State University i Detroit, i 2019

Jeg vil avslutte med å gjøre kamerater rundt om i verden oppmerksomme på den enorme kraften Helen Halyards figur byr for byggingen av trotskistbevegelsen i Brasil.

Dette er et land der arbeiderklassen i stor grad har blitt formet av etterkommere av afrikanske slaver. Framveksten av kapitalismen og lønnsarbeid gjorde ikke slutt på sosial elendighet, brutal klassevold og rasebasert diskriminering i Brasil. Men ved å utsette massene for universell utbytting har imidlertid den kapitalistiske styringsklassen skapt en objektivt forent arbeiderklasse og skapt forutsetninger for avskaffelsen av enhver form for undertrykkelse.

Arbeiderklassens massive multi-rasebaserte kamper preget det 20. århundres historie i Brasil. Men de ble med hell avledet av svikene begått av stalinismen, pabloismen og Arbeiderpartiet (PT) – alle av dem basert på arbeiderklassens underordning til det nasjonale borgerskapet.

Disse kreftene har i dag blitt fullstendig diskreditert. Det brasilianske borgerskapet tyr i tiltakende grad til rasisme som sitt foretrukne verktøy for å avlede de revolusjonære kampene som står på agendaen.

I vår kamp for å bygge lederskapet disse kampene krever vil Helen Halyard bli påkalt mange ganger. Hennes navn, sammen med navnene på alle Den fjerde internasjonales historiske forkjempere, er innskrevet på vårt partis banner.

Loading