Der amerikanerne forbereder seg på julehøytiden feirer amerikanske selskaper med ei bølge av oppsigelser som er del av den kapitalistiske styringsklassens videreførte offensiv mot arbeiderklassen.
Tusenvis av arbeidsplasser blir sløyet [engelsk tekst] bare i bilindustrien, deriblant 3 600 oppsigelser hos Stellantis, og hundrevis av arbeidere som permitteres av Ford der selskapet sløyer produksjonen av elektriske pickuper. General Motors har nylig annonsert over 1 300 nedskjæringer ved deres Lake Orion- og Lansing Grand River-fabrikkanlegg, og ytterligere 900 nedskjæringer ved GM Cruise, et datterselskap fokusert på autonome «robotaxier». Det er sannsynlig at nedskjæringene ved Big Three-selskapende vil forplante seg gjennom billeverandørfabrikkene.
Disse masseoppsigelsene kommer bare uker etter at UAW banket gjennom nye kontrakter med alle tre selskapene, som fagforeningsbyråkratiet hevdet var «historiske» og «game-changing». Disse påstandene har nå blitt avslørt som et narrespill. Byråkratiet visste at disse kuttene kom og fortalte ikke arbeiderne noe om dem for å sikre vedtak av pro-selskapsutsalgsavtaler.
Ytterligere tusenvis av jobber blir sløyet [engelsk tekst] i detaljhandelen, ettersom arbeiderklassefamilier må begrense deres utlegg på grunn av høye priser og stillestående lønninger. Og på godsjernbanene fortsetter årevis med historiske oppsigelser uforminsket et år etter at Kongressen forbød en nasjonal jernbanestreik. Jernbaneselskapet Union Pacific har annonsert 1 300 «permitteringer», som sannsynligvis vil bli permanente, der det reduserer vedlikeholdsarbeidsstyrken ned til nesten halvparten av bare noen få år tilbake.
Dette er del av et globalt fenomen. Oppsigelser pågår også i Tyskland, spesielt i bilsektoren, der den tyske dekkprodusenten Continental planlegger tusenvis av nedskjæringer. Bildelleverandøren Bosch annonserte nylig at de ville eliminere 1 500 arbeidsplasser i det sørlige Tyskland.
Den siste runden av arbeidsplasstap topper et år med arbeidsplassblodbad. I løpet av november kuttet amerikanske selskaper nesten 700 000 arbeidsplasser, mer enn dobbelt så mange som i fjor og det høyeste antallet siden pandemiens første år. Et vesentlig senter har vært teknologiindustrien, som har eliminert nesten 260 000 jobber sammenlignet med 165 000 i fjor, ifølge layoffs.fyi.
Resultatet har vært en rask nedgang i levestandarder. Nye folketellingsdata, rapportert av CBS News, viser at barnefattigdommen ble doblet fra 2021 til 2022, mens totaltall for fattigdom har økt til det høyeste nivået på et halvt århundre. I mellomtiden falt medianhusholdningsinntekten med 2,3 prosent til $ 74 580.
Dette var ikke resultatet av panoramiske «markedskrefter». Det er resultatet av bevisste politiske disposisjoner rettet mot å bruke arbeidsledighet til å slå tilbake den beskjedne lønnsveksten, som i fjor hadde steget til litt over 4 prosent. Selv om lønnsøkningene var langt under det flere-tiår-høye inflasjonsnivået på 9 prosent i sommer, anså kapitalistklassen selv små stigninger som utålelige, mens kommentatorer advarte om «urealistiske» forventninger fra arbeidernes side om at deres lønninger skulle holde tritt med inflasjonen. Eroderingen av levestandarder har vært ei viktig drivkraft i stigningen i antall streiker og den sosiale misnøyen i arbeiderklassen.
Spydspissen for styringsklassens politikk var beslutningen om kontinuerlig å heve rentenivåene, som begynte tidlig i fjor, fra nært null til i dag på 5,33 prosent, det høyeste nivået på nesten et kvart århundre. Dette ble bevisst modellert på «Volcker-sjokket» på 1980-tallet – som utslettet millioner av jobber, spesielt innen produksjonssektoren – som respons på arbeidermilitansen på 1970-tallet, som så den største streikebølga siden slutten av den andre verdenskrigen.
Feds eneste bekymring var at denne politikken måtte få en «myk landing» for finansmarkedene – som har blitt totalt avhengige av gratispenger siden lavkonjunkturen 2008 og 2009 – ikke for arbeidere. Angrepene på arbeidsplasser har vært så vellykkede at Fed nylig forutså tre rentekutt i løpet av det neste året, som utløste et oppsving i aksjemarkedene der spekulanter siklet over utsiktene til lavere lånekostnader.
Men tapet av arbeidsplasser er bare i begynnelsen. En massiv omstrukturering av arbeidsstyrken er på gang, ved bruk av framskritt innen automatisering, robotikk og andre teknologier som kunstig intelligens, for å erstatte store deler av arbeidsstyrken. Bilindustriens overgang til elektriske kjøretøy vil sannsynligvis bety titusenvis tapte arbeidsplasser de kommende årene, ettersom elbiler krever 40 prosent mindre arbeidskraft enn tradisjonelle kjøretøy drevet av forbrenningsmotorer. Titusenvis av lagerarbeidere ved UPS, Amazon, postkontorer og andre steder vil bli erstattet gjennom fasiliteter som er nesten fullstendig automatiserte [engelsk tekst].
Angrepet på arbeidsplasser og arbeidsvilkår utløser massiv motstand i arbeiderklassen, som World Socialist Web Site forutså [engelsk tekst] ved begynnelsen av året. De 12 siste månedene begynte med et framstøt fra 120 000 jernbanearbeidere for en nasjonal streik, så en kontinuerlig serie av kamper fra helsetjenestearbeidere og skoleansatte, store streiker av skuespillere og manusforfattere i film- og fjernsynsindustrien, og 340 000 UPS-arbeidere og 150 000 bilarbeidere i kontraktskamper.
Klassekampen som målt av streikeaktivitet vokser raskt. Bare i oktober gikk 4,5 millioner arbeidsdager tapt på grunn av streikeaksjoner, ifølge regjeringstall. Dette er mer enn tre ganger tallet for hele 2022, som i seg selv var blant de høyeste markeringene på flere tiår. Framveksten av arbeiderklassen som en aktiv og mektig sosial kraft tilbakeviser påstandene fra demoraliserte middelklasseradikalere om at arbeiderklassen, spesielt i USA, enten var så håpløst tilbakestående at den ikke var i stand til å yte motstand, eller at den ikke engang lenger eksisterte.
Hva er konklusjonene arbeidere må trekke fra det siste årets erfaringer?
For det første, de står overfor det kritisk viktige anliggendet å utvikle deres egne uavhengige organisasjoner og initiativ, fritt fra fagforeningsapparatets kontroll. Det er et objektivt faktum at streikeaktiviteten i 2023 ville vært mange ganger høyere om ikke fagforeningsbyråkratiet hadde fått isolere, begrense og sabotere streiker, og tvunget gjennom kontrakter under standard.
Fagforeningsapparatet og regjeringen responderer på veksten av klassekampen ved å trekke seg stadig tettere og mer åpent sammen til en korporativ allianse. Biden-administrasjonen har vært intimt involvert i praktisk talt alle større kontraktsforhandlinger siden den tiltrådte, spesielt i de områdene som er kritiske for det amerikanske militærets forsyningskjeder, som havneanleggene, cargojernbanene, oljeraffineriene og bilindustrien (der kontroll over teknologi og råvarer for produksjonen av elektriske kjøretøy er en sentral del av USAs konflikt med Kina).
Organisert motstand mot disse angrepene vokste betydelig i løpet av 2023 gjennom dannelsen av grunnplankomitéer. I bilindustrien, i UPS og på postkontorene, og i andre strategiske deler av arbeiderklassen, har arbeidere dannet disse komitéene for å slåss mot svikene og besørge alternative strukturer for å overføre kontrollen til grunnplanet.
Disse komiteene bygges opp over hele verden gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som har besørget et forum for samarbeid og felles handlinger av arbeidere i forskjellige land. Kampanjen ført av Will Lehman, Mack Trucks-arbeideren som i fjor var sosialistkandidat for UAW-president, oppsto også som en kraftig tiltrekningspol blant bilarbeidere og arbeiderklassen generelt.
Som respons på den voksende trusselen om et opprør har byråkratiet framsatt forskjellige «reform»-figurer, som Teamsters-president Sean O’Brien og UAW-president Shawn Fain. Democratic Socialists of America og andre pseudo-venstre-organisasjoner har spilt en nøkkelrolle i å hvitvaske den faktiske historikken til disse karrierefunksjonærene og presentere dem som bevis på det korporatistiske og pro-kapitalistiske fagforeningsapparatets angivelige selvreform. Fagforeningsbyråkratienes handlinger er imidlertid ikke bestemt av de uærlige frasene de av og til anvender for å prøve å lulle arbeidere inn i en falsk følelse av trygghet, men snarere av kapitalistsystemets og Det demokratiske partiets behov, begge deler som de hensynsløst forsvarer.
For det andre, arbeideres kamper må styres av et politisk perspektiv. I en langt høyere grad enn de fleste arbeidere engang er klar over er de engasjert i kamper med dype politiske implikasjoner. Samfunnet er i ei blindgate. Veksten av arbeiderklassens militans finner sted i konteksten av en ekspanderende global krig, den voksende faren for fascisme i USA og land rundt om i verden, og styringselitenes pågående avvising av å iverksette tiltak for å stoppe spredningen av Covid-19 eller akselererende klimaendringer.
Alt dette er en respons, i en eller annen form, på arbeiderklassens utfordring nedenfra fra en styringsklasse som råtner oppreist, ute av stand til en progressiv løsning på noe sosialt problem.
I årets siste måneder har det brutt ut masseopposisjon mot det pågående genocidet på Gaza-stripa. Dette har avslørt ei enorm kløft mellom arbeidere og ungdommen på den ene siden og det politiske kapitalistetablissementet som ikke bare bistår, men er sentralt involvert i disse forbrytelsene. Amerikansk imperialisme anser Gaza som del av en breiere global konflikt – som inkluderer stedfortrederkrigen i Ukraina og en framtidig krig mot Kina – for dominansen av Europa og Asia og elimineringen av dens viktigste strategiske rivaler.
Også her spiller fagforeningsbyråkratiet en kritisk viktig rolle, der det enten åpent støtter krigen og amerikansk imperialisme, eller tilbyr falsk «opposisjon» for å fange og demobilisere den voksende bevegelsen mot krig.
Arbeiderklassen er konfrontert med nødvendigheten av en politisk kamp, ikke i betydningen å velge individer til Kongressen, men en kamp for at arbeiderklassen skal ta makten. Kravet om en politisk generalstreik for å nekte våpen til Israel og tvinge fram en slutt på krigen, får brei støtte; en videouttalelse fra Will Lehman som oppfordrer til slik handling har blitt sett over 1 million ganger.
Utviklingen av klassekampen må styres av en internasjonal strategi, basert på enheten av arbeideres interesser over hele verden, og en avvising av alle nasjonale, rasemessige eller religiøse skiller som anvendes for å splitte og svekke dem. IWA-RFC er et kraftfullt instrument for å realisere den internasjonale enheten av arbeidere som er involvert i kamper rundt om i verden, og dens konstruksjon må fortsette inn i det neste året.
Men det høyeste uttrykket for arbeiderklassens internasjonale enhet er et revolusjonært og internasjonalistisk sosialistisk program, med siktemål å bringe arbeiderklassen til makten. Bare på det grunnlaget kan arbeidere få slutt på fattigdom, krig og andre sosiale sykdommer profittsystemet genererer. Konstruksjonen av et lederskap likeverdig denne oppgaven er hva Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Parties i hvert land slåss for.
Forsvaret av jobber krever en avvising av kapitalistklassens «rett» til profitter. Det krever eksproprieringen av bankene og store selskaper og deres operering som offentlig eide redskaper, demokratisk kontrollert av arbeiderklassen. Bare det vil muliggjøre en rasjonell og progressiv anvendelse av effektiviseringsvinninger teknologien har muliggjort for menneskehetens fordel, ved å redusere arbeidsdagens lengde og øke lønningene, samtidig som sysselsetting garanteres for alle.