[original]

Change of government in Poland ushers in period of bitter class conflict

https://www.wsws.org/en/articles/2023/12/15/tuho-d15.html

[/original]

[heading]Regjeringsskifte i Polen innleder en periode med bitter klassekonflikt[/heading]

Polens president Andrzej Duda sverget onsdag inn Donald Tusk som ny regjeringssjef, lederen for det høyreliberale partiet Borgerlig plattform (PO). Dette markerte slutten på åtte år der Jarosław Kaczyńskis ultranasjonalistiske Lov og rettferdighetsparti (PiS) har regjert landet.

Tusk leder en koalisjon på rundt et dusin partier, som er delt inn i fire parlamentariske grupper i Sejmen, og har et flertall på 18. Med unntak av PiS og det fascistpartiet Konfederacja, omfatter koalisjonen hele landets politiske spekter – fra konservative til økonomisk liberale, til grønne og sosialdemokratiske partier.

De hadde allerede erklært deres intensjon om i fellesskap å erstatte PiS før valget, og skyldte deres valgseier 15. oktober til oppdemmet harme over det sistnevntes angrep på demokratiske rettigheter.

PiS-regjeringen hadde avskaffet retten til abort, slått ned på rettsvesenet og media og pålagt universiteter, skoler og museer deres ultranasjonalistiske ideologi. I juni og i oktober gikk en halv million mennesker ut i gatene bare i Warszawa for å protestere mot denne reaksjonære politikken, og valgdeltakelsen i parlamentsvalgene var den høyeste siden slutten av staliniststyret i 1990.

Tusk forsøkte i en timelang uttalelse tirsdag før han i Sejmen ble valgt som regjeringssjef, å bygge videre på forhåpningene knyttet til parlamentsvalget. «Polakker gir aldri opp hva angår individets frihet og menneskerettigheter», erklærte han. «Rettstaten, konstitusjonen, demokratiets regler» er «ting vi ikke kan krangle om».

Internasjonale media forsøkte også å framstille Tusks gjenkomst til makten – han har tidligere vært polsk regjeringssjef fra 2007 til 2014 – som en triumf for rettsstaten og demokratiet.

Stefan Kornelius skrev i Süddeutsche Zeitung: «Demokratiet har overlevd angrepet, det har fratatt PiS makten med de gjenværende konstitusjonelle reglene, det har avverget partiets angrep på rettsvesenet, og det gjennom vidtrekkende kontroll av media, spesielt over hodet på folket.» Dette viste «at alle de smertefulle skadene på statssystemet kan helbredes, at én valgdag er nok til å avslutte åtte år med ødeleggelse».

For noe tull og tøys! Politikken til Tusk og hans regjering er ikke bestemt av blomstrende ord om demokrati, men av krigen i Ukraina, av kapitalistkrisa og den tilhørende eskaleringen av klassekampen.

Tusk, som var president for Rådet for Den europeiske union fra 2014 til 2019, er en av de mest velprøvde representantene for det polske og europeiske borgerskapet. Han ledet Det europeiske rådet, EUs viktigste beslutningsorgan, da det påla Hellas det ene brutale spareprogrammet etter det andre. I motsetning til Kaczyński, som av innenrikspolitiske årsaker underbygde sentiment mot EU og Tyskland, er Tusk uforbeholdent forpliktet til Brussel og Berlin og deres politiske orienteringer for militarisme og sosiale nedskjæringer. En slik politikk kan ikke forenes med demokratiske rettigheter i noe land.

Tusk er en av de verste agitatorene i NATOs stedfortrederkrig mot Russland. Han lovet i hans regjeringserklæring at Polen ville støtte Ukraina enda mer i krigen mot Russland. «Vi vil høylytt og resolutt kreve den fulle mobiliseringen av den frie vestlige verden for å støtte Ukraina i denne krigen», sa han og erklærte at Polen vil være en sterk del av NATO og en sterk alliert av Amerika.

Tusk har utnevnt Radosław Sikorski til sin utenriksminister, en stilling han allerede hadde i Tusks forrige administrasjon. Sammen med den daværende tyske utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier organiserte Sikorski det høyreorienterte kuppet i Kiev i 2014, som til slutt provoserte fram den nåværende krigen. Sikorskis kone, den amerikanske journalisten og historikeren Anne Applebaum, er en av de mest kjente og mest aggressive krigshissere.

PiS-regjeringen har også fullt ut støttet Ukraina i krigen mot Russland og hadde begynt å bygge opp Polens væpnede styrker til Europas største hær. Jarosław Kaczyński utviklet et patologisk hat mot Russland etter at hans tvillingbror Lech, daværende polsk president, døde i ei flyulykke i Smolensk i 2010. PiS’ trangsynte nasjonalisme har likevel til ført til spenninger med ukrainske nasjonalister, som historisk sett er dypt fiendtlig innstilte til polakkene og de har gjensidige territorielle krav.

Det er også økonomiske konflikter. Polen stengte landets grenser for ukrainsk kornimport for å forhindre at de lave prisene skulle ruinere polske produsenter. Polske lastebiler har blokkert grensa til Ukraina i flere uker fordi ukrainske transportører, som siden 2022 har fått lov til å operere innenfor EU på grunn av et EU-unntak, underbyr polske transportørers slavelønninger.

PiS-regjeringen reagerte også med mistillit til Tysklands voksende innflytelse i Kiev. Tyskland har erstattet Polen og Storbritannia som den viktigste våpenleverandøren etter USA, og er en Zelenskyj-regimets viktigste finanskilder. Tysklands økende innflytelse i Kiev har forhindret Intermarium, eller «Tre hav»-prosjektet, som var ment å utvikle Øst-Europa under polsk ledelse som økonomisk motvekt til Tyskland. Korresponderende infrastrukturprosjekter har stoppet opp eller er ikke fullført.

Under Tusk ønsker Berlin og Warszawa nå å jobbe tett sammen igjen. Dette gjør imidlertid ikke militær støtte til Ukraina mindre kostbart. Og disse kostnadene må i siste instans bæres av arbeidende mennesker.

I tillegg er det ei alvorlig økonomisk krise med forødende konsekvenser for den polske arbeiderklassen. PiS hadde oppnådd innflytelse ikke minst fordi partiet, etter den første Tusk-periodens nyliberale politikk, hadde innført ei relativt høy barnetrygd sammenlignet med de lave lønningene, og økte pensjoner og minstelønna. Alt av dette har i mellomtiden inflasjonen spist opp.

Med 7 prosent er inflasjonsraten godt over det europeiske gjennomsnittet; for et år siden var den så høy som 18 prosent. Som resultat falt reallønningene bare i 2022 med 7 prosent. Økonomien falt midlertidig inn i resesjon, og den innenlandske etterspørselen kollapset med opptil 5 prosent, og drev mange mindre selskaper ut i konkurs.

Tusk, som er langt til høyre for PiS på sosiale anliggender, vil prøve å løse denne krisa på bekostning av arbeiderklassen, der hans interesser ikke er forenlige med demokrati.

Det er betydningsfullt at Tusk allerede under valgkampen hadde forsøkt å forbigå PiS på høyresiden om flyktningepolitikk, som overalt tjener som en spydspiss for angrepet på demokratiske rettigheter. I hans regjeringserklæring nevnte han «demokrati» og «sikre grenser og et sikkert nasjonalt territorium» i samme åndedrag, og lovet at Polen ville ta på seg en ledende rolle i EU og «bli en partner i grensebeskyttelse».

I hvilken grad Polen nå har forflyttet seg til høyre ble demonstrert av en antisemittisk provokasjon iscenesatt av Konfederacja-parlamentarikeren Grzegorz Braun i et forrom til Sejmen rett før Tusks regjeringserklæring. Han pakket ut et brannslukningsapparat og brukte det til å slukke lysene på en syv-greinet kandelaber, som tennes der hvert år i anledning den jødiske Hanukkah-festivalen.

Selv om Braun også skadet ei kvinne som sto i veien for ham var han i stand til å sitte ubehindret i plenumssalen og fornærme jødedommen som en «satanisk kult». Først da ble han utvist fra parlamentet. Selv om PO og PiS tok avstand fra opptrinnet, er det deres høyreorienterte politikk som har skapt forutsetningene for framveksten av slike fascistelementer.

Tusks nyliberale økonomiske politikk under hans første regjeringsperiode hadde banet vei til makten for PiS. Hans gjenkomst til regjeringen innleder ikke en æra av demokrati, men snarere en periode med bitter klassekonflikt.

På 1980-tallet, da 10 millioner mennesker organiserte seg i fagforeningen Solidarność, beviste den polske arbeiderklassen hvilke enorme kamper og innsatser den var i stand til. Solidarność ble imidlertid styrt inn i ei kapitalistisk blindgate av den samlede bestrebelsen fra den katolske kirka, stalinistene, dens egne ledere og pseudo-venstre borgerrettighetsaktivister som Jacek Kuroń.

Privat eiendom fikk forrang foran arbeidernes rettigheter. De store fabrikkene der arbeiderne hadde kjempet ble lagt ned eller nedbemannet. Høyrepartier som PiS og PO oppsto fra fagforeningens lederskap. Det er av betydning at Tusk siterte Johannes Paul II, den erkereaksjonære polske paven, i hans regjeringserklæring og takket Solidarność-leder Lech Wałęsa for hans tjenester for Polen.

Polske arbeidere må forberede seg på de uunngåelige klassekampene ved å ta lærdom av Solidarnośćs svik, bryte med dets nasjonalistiske, prokapitalistiske perspektiv og vende seg til det internasjonale, sosialistiske programmet til Den fjerde internasjonale under lederskap av Den internasjonale komitéen.