Den 17. januar sendte NBC News et sjeldent intervju i beste sendetid med palestiner-amerikanerne Kinnan Abdalhamid og Hisam Awartani, to av de tre collegestudentene som ble skutt i november i fjor i Burlington, Vermont, av en høyreorientert våpenmann, der de gikk nedover gata. Abdalhamid, Awartani og Tasheen Ali Ahmad ble etter skytingen innlagt på sykehus, og Awartani fikk en ryggradsskade som har begrenset ham til en rullestol.

På tidspunktet for skytingen i november i fjor hadde to av de tre studentene på seg keffiyehs og alle snakket de en blanding av arabisk og engelsk. Dagen etter skytingen, rett over gata fra der det skjedde, arresterte føderale agenter 48-år-gamle Jason J. Eaton i hans leilighet. Eaton skal ha fortalt ATF-agenter da de banket på døra hans: «Jeg har ventet på dere.»

Ifølge politiet skal Eaton ha skutt studentene med en pistol han lovlig hadde kjøpt tidligere samme år. Eaton er en antivaksinekonspirasjonsteoretiker og libertarianer, og han erkjente seg ikke skyldig på anklager om drapsforsøk. Under en ransaking av leiligheten til den tidligere finansrådgiveren fant politiet flere skytevåpen.

Selv om det er enorme fysiske bevis som knytter Eaton til skytingen har politiet enda ikke spesifisert et motiv. På samme måte, til tross for betydelige sannsynlighetsbevis, har politiet enda ikke siktet Eaton for en «hatforbrytelse».

NBC-intervjuet med to av de tre skyteofrene var betydningsfullt av flere grunner. Som en gjenspeiling av den proisraelske skjevheten som gjennomsyrer hele kapitalistpressen, tok det nesten to måneder for et stort fjernsynsnettverk i USA å sende et intervju med studentene i beste sendetid. Det er ingen tvil om at hadde tre sionistiske jødiske studenter blitt skutt der de hadde på seg kippaher, ville alle de store fjernsynsnettverkene ha klatret over hverandre for å besørge sendetid til studentene og deres familier.

Forrige måned rapporterte faktisk Fox News og alle de store fjernsynsnettverkene heseblesende om en pressekonferanse holdt av Speaker of the House Mike Johnson med sionist-collegestudenter. Johnson, en kristen nasjonalist, sto side om side med studentene der de ventilerte mot universitetspresidenter for å tillate protester mot genocidet på campus.

I NBC-intervjuet uttalte de palestinske studentene seg kraftfullt mot forsøk fra media og politikere på å redusere fenomenene av høyreorienterte og hatbaserte skytinger til individet. Studentene uttalte seg også mot forsøk på å skille det som skjedde med dem i november i fjor fra den nåværende genocidale politikken som utføres av den israelske regjeringen med Biden-administrasjonens fulle støtte.

Awartani sa at det å bli skutt er «én dråpe i havet av hva som pågår i Palestina».

«Det som skjer i Palestina, det pågår fortsatt», sa han til NBC. «Og det er mer i tankene mine akkurat nå, hvordan det fortsatt er mennesker – som, det at de sulter i hjel. Det er fortsatt mennesker som blir lemlestet. Det er fortsatt folk som ikke har tilgang til reint vann. Det er fortsatt folk som blir skutt på protester. Så det, for meg, er langt mer relevant enn det som skjedde med meg.»

Da NBC-reporteren spurte Awartani hvordan han tok nyheten at han ville bli lam i overskuelig framtid, erkjente den unge mannen at det er vanskelig for ham, men sa samtidig: «Jeg trøster meg med det faktum at jeg er i stand til å motta denne omsorgen, og jeg kan motta denne fysioterapien og dra til et godt sykehus.»

«Det får meg til å tenke på andre mennesker i Gaza, som sitter i rullestoler og som har blitt uføre av bombeangrep. De er ikke i stand til å motta ... de kan ikke engang motta den primære omsorgen de trenger, enn si den rehabiliterende omsorgen de fortjener.»

«Det var noe jeg tenkte på mer enn mitt eget liv, fordi jeg vet at mitt liv det vil fortsette, men jeg vet ikke om deres», konkluderte han.

Abdalhamid sa skytingen var del av den «systemiske dehumaniseringen» av palestinere, og la til: «Jeg tenker ikke bare på individet, jeg tror det har vært mange forsøk for at vi skal fullstendig demonisere fyren, men dette er del av et større systemisk anliggende, som, både med viten og vilje, og ikke, ønsker å fokusere på ham den enkelte, ‹Å, han er bare denne ene onde fyren›, men sannheten er at han er symptom på et større problem.»

Siden det USA-støttede israelske genocidet i Gaza begynte for over 100 dager siden har demokratiske og republikanske politikere, med media på slep, messet mot den fullstendig oppdiktede svøpen av «venstreorientert antisemittisme» på universitetscampusene. Mens de forsøker å veivalse ned motstanden mot slaktingen, som har tatt livet av rundt 30 000 palestinere i prosessen (overveldende kvinner og barn), har de samme kreftene bagatellisert eller ignorert den gigantiske økningen i antiarabiske og antimuslimske hatforbrytelser, overgrep og trakasseringer i samme periode.

En rapport fra Council on American-Islamic Relations (CAIR) i desember 2023 fant at de siste månedene av 2023 så «ei av de verste bølgene av antimuslimsk sentiment i USA de tre siste tiårene». På bare åtte uker, fra oktober til november 2023, mottok organisasjonen «42 prosent av klagene den mottok i hele 2022».

Den hatfylte atmosfæren mot antatte muslimer og arabere, bemerket rapporten, blir «foreviget av den amerikanske regjeringen» inkludert «innenlandske aktører... som søker å rettferdiggjøre israelsk okkupasjon av palestinsk land».

CAIR siterte fra en rapport fra november 2023 fra Center for Security, Race, and Rights ved Rutgers, og skrev: «Amerikanske politikere og medieledere har avbildet palestinere som ‹nesten fullstendig voldelige,›» som «amerikanske ledere» har brukt for å framstille «de fredelige og prinsipielle oppfordringene fra palestinere» og deres støttespillere om «menneskerettigheter som farlige og truende».

Seinere i intervjuet erkjente Elizabeth Price, Awartanis mor, denne virkeligheten, og uttalte at hun var «så sint» ikke bare for at hennes sønn ble skutt, men at han «blir ansett som del av et samfunn som kan utryddes, og kan demoleres og kan misaktes...»

«Men jeg er hans mor,» fortsatte Price, «og sønnen min er i live og han blir tatt vare på. Og jeg er så sint over at andre mødre ikke har det sånn, så hva er min smerte i forhold til andre mødres smerte? Og hva er min sorg? Jeg har fortsatt barnet mitt, jeg kan fortsatt ta på det, men å vite at andre mødre ikke har det, det gjør meg sint og da blir sorgen min gradvis borte.»