American Experience, den langtrukne dokumentarserien fra US Public Television (PBS), viet et nylig program til German-American Bund, pro-naziorganisasjonen som på 1930-tallet tiltrakk seg titusenvis av medlemmer.

Ved bruk av arkivbilder og film- og nyhetsopptak, ispedd kommentarer fra historikere og noen få journalister, sporer «Nazi Town USA» utviklingen av denne ekstreme antikommunistiske og antisemittiske organisasjonen, og legger til noen sosiale og historiske kommentarer.

Emnets aktualitet er åpenbart. Donald Trump forbereder hans tredje valg for det amerikanske presidentskapet, og fascistpartier er på frammarsj over hele verden. Den ville-være amerikanske Führer er kjent for å ha oppbevart en kopi av Hitlers taler ved sengekanten, som språket og stilen hans antyder.

I hvilken grad «Nazi Town» kaster lys over sitt viktige tema er imidlertid en annen sak. Dokumentaren lider, ikke overraskende, av en manglende evne til å besørge en dypere forståelse av hvor organisasjonen German-American Bund kom fra. En av historikerne som blir intervjuet understreker viktigheten av naziideologi og dens appell, men begynner ikke engang å avdekke kildene.

Som filmen forklarer var rasisme, antisemittisme og antikommunisme utbredt og offisielt oppmuntret i USA i perioden etter den første verdenskrigen. Jim Crow-segregering var universell i delstatene i den gamle Konføderasjonen, men rasediskriminering og mishandling av afrikaner-amerikanere var på ingen måte begrenset til sørstatene. Ku Klux Klan utgjorde på 1920-tallet rundt 4 til 5 millioner medlemmer. Bilpioneren Henry Ford var landets mest beryktede antisemitt. Han brukte Dearborn Independent til å publisere artikler basert på de notoriske Zions eldres protokoller.

Antiimmigrantkampanjer, som vedvarte etter de beryktede Palmer Raids fra 1919 og 1920, der tusenvis av utenlandsfødte radikalere og andre arbeidere ble deportert, førte til vedtaket av loven Johnson-Reed Immigration Act av 1924, som etablerte et kvotesystem som i praksis betydde den bokstavlige elimineringen av immigrasjon fra Sør- og Øst-Europa. Pseudovitenskapen om eugenikk ble brukt til å argumentere for hvitt overherredømme som et virkemiddel til å øke «ønskelige» egenskaper i befolkningen.

German-American Bund, offisielt grunnlagt på midten av 1930-tallet, baserte seg på alt det ovennevnte. Lederen var en tysk immigrant, Fritz Julius Kuhn, som hadde emigrert til USA i 1924. Hitler kom til makten i 1933, og Kuhn ble amerikansk statsborger omtrent samtidig. I mellomtiden hadde Den store depresjonen skapt elendighet av stor skala i USA, som andre steder. Dette var perioden da pro-nazi-«radiopresten» Father Coughlin nådde et publikum på 14 millioner med hans ukentlige sendinger fra Royal Oak, Michigan.

Kuhn hadde ambisjoner om å bli en amerikansk Führer. The Bund etablerte sitt hovedkvarter i Yorkville-området på Manhattan, den gang hjemstavn for tusenvis av tyske immigranter, men også beliggende i byen med det desidert største antallet jøder i USA. Organisasjonen vokste til så mange som 100 000 medlemmer rundt om i landet, i blant annet 45 regionale distrikter. Som vist i «Nazi Town», ble sommerleirer for ungdom, inkludert Camp Siegfried i forstaden Long Island og Camp Nordland i nordlige New Jersey, et hovedfokus for aktiviteten. Selv om filmopptakene er flyktige, er de også fascinerende.

Bund hadde flere år med vekst. Men innen 1938, etter hvert som den andre verdenskrigen nærmet seg, vakte den mer oppmerksomhet fra amerikanske politiske og juridiske myndigheter. Thomas E. Dewey, Manhattans distriktsaktor, seinere republikansk guvernør og to ganger presidentkandidat, tiltalte og dømte Kuhn på anklager om underslag. Angivelig tok Bund-lederen rundt $ 14 000 av organisasjonens midler og brukte dem på hans elskerinner og andre personlige fornøyelser. Kuhn ble dømt til fengsel fra 2½ til 5 år.

Bunds utsikter var for nedadgående før Kuhn ble dømt, og de endte med krigen. Angrepet på Pearl Harbor i desember 1941, umiddelbart etterfulgt av Tysklands krigserklæring mot USA, satte en stopper for all åpne pro-naziaktiviter. I løpet av året før hadde pro-nazielementene en langt mer polert representant, den berømte flygeren Charles Lindbergh, som ledet America First Committee, med rundt 800 000 medlemmer. Kuhn ble seinere dømt på siktelser for å være en uregistrert utenlandsk agent, og ble i 1945 deportert.

Styrkene til «Nazi Town» begynner med selve emnet, dokumentarens påminnelse om betydningen av German-American Bund og det faktum at «det kan skje her», som den berømte romanen forfattet av Sinclair Lewis (It Can’t Happen Here) indikerte med sin ironiske tittel. Bund erkjente behovet for å skjule sitt program med amerikansk patriotismes språk. «Star-spangled fascism» er måten en av dem i PBS-dokumentaren beskriver det. En annen historiker forklarer, korrekt, at fascismen framfor alt er preget av ultranasjonalisme. «Utenlandsk fascisme finnes ikke,» bemerker hun.

Som American Experience-episoden indikerer ble fascismen i Europa, selv om den spesielt i Tyskland var karakterisert av ondsinnet antisemittisme, framfor alt utløst av en reaksjon på Den russiske revolusjonen i 1917. Med ord som ikke ofte anvendes i dag, understreker filmen antikommunismens betydning i fascistisk ideologi.

Det er derfor av betydning at etterforskingen Franklin D. Roosevelt ba om av German-American Bund, som resulterte i en 1 000-sider-lang rapport, ikke førte noen vei. J. Edgar Hoover, den beryktede FBI-direktøren i 48 år fram til hans død i 1972, «var ikke så veldig interessert» i emnet, forklarer programmet, «fordi han var en rabiat antikommunist».

Ikke desto mindre overgår svakhetene til «Nazi Town» langt dens sterke sider. Framfor alt forklarer det ikke kilden til fascisme, dens klassegrunnlag – at mektige deler av styringsklassen vender seg til fascismen når de står overfor trusselen fra en revolusjonær arbeiderklasse.

Klassekampen er minimert om ikke fraværende i denne filmen. Det er ingen omtale av de enorme arbeiderklassekampene som fant sted nettopp i denne perioden. De store sitt-ned-streikene som førte til masseorganiseringen av CIO begynte i bilfabrikkene i Flint, Michigan, 30. desember 1936.

I «Nazi Town» er den reelle relasjonen mellom klassekrefter fullstendig forvrengt. Mens filmen snakker om «brei folkelig støtte for rasisme» blir Henry Ford presentert som en unik pro-nazifigur innen styringskretsene. Faktisk var det, enten åpent eller bak kulissene, mange andre industrititaner og deres politiske representanter som så med tilfredshet på Mussolinis så vel som Hitlers regime. FBIs Hoover handlet heller ikke bare på egen hånd. Han hadde ikke kunnet fortsette i hans mektige post uten stilltiende eller aktiv støtte fra styringseliten. Regjeringen var ikke, og er heller ikke i dag, en slags nøytral tilskuer. Kilden til rasisme og andre former for reaksjon er selve kapitalistsystemet, som handler for å bygge opp fortvilte, desorienterte småborgerlige sjikt for å bruke mot arbeiderklassen og den sosialistiske trusselen.

«Nazi Town» presenterer anliggendet som et klasseløst «demokrati» i kamp mot fascistdiktatur. Roosevelt og Dewey (om ikke Hoover) blir ansett som å stå opp mot trusselen fra Bund.

Den mest billedlige illustrasjonen av middelklassens liberale utsyn er i filmens beskrivelse av det velkjente massemøtet Bund kalte sammen til i New York City’s Madison Square Garden i februar 1939. Nazistene hentet ut mer enn 20 000 supportere og sympatisører, mens 50 000 arbeidere demonstrerte utenfor. Programmet nevner masseprotesten bare kort, der New Yorks polititropper nådeløst angrep demonstranter, mange, men slett ikke alle, jødiske arbeidere forarget av naziprovokasjonen i New York.

Forøvrig unnlater filmen å påpeke at disse tusener av arbeidere hadde blitt mobilisert av en massiv kampanje ført av Socialist Workers Party, den tidens trotskistbevegelse i USA. Stalinistene i Kommunistpartiet, som den gang var på toppen av sin innflytelse, med titusenvis av medlemmer og sympatisører i New York City-området, opponerte mot arbeiderklassens mobilisering mot nazistene, og det samme gjorde Norman Thomas’ Socialist Party. I den episoden demonstrerte trotskistene lederskapets avgjørende rolle. PBS-programmet begraver det.

Selv om Trumps navn ikke er nevnt i denne granskningen av det 20. århundres historie, er lærdommene fra for 90 år siden åpenbart av avgjørende betydning i dag. Valget i 2024, bare litt mer enn 9 måneder unna, er i ferd med å ta form av en omkamp mellom krigshisseren og genocidsupporteren Joe Biden og fascistdemagogen Trump. Amerikansk kapitalisme har i dag ikke ressursene som gjorde at Roosevelt for 85 år siden kunne fremme et reformistisk program, selv om det var begrenset. Det demokratiske partiet har blitt avslørt som fascismens tjenestepike, ikke dens fiende. Kampen mot fascisme kan bare begynne med bruddet med de to kapitalistpartiene som grunnleggende deler samme program hva angår arbeiderklassen: krig, innstramminger og diktatur.

«Nazi Town USA» er for øyeblikket tilgjengelig for visning i USA på PBS-nettstedet. Selv om den inneholder noen verdifulle historiske vitnesbyrd, burde den komme med en advarselsetikett – man må ha i mente dens hull og forvrengninger.