Den påståtte WikiLeaks-varsleren Joshua Schulte ble torsdag dømt til 40 års fengsel, i en brutal statlig hevnaksjon, basert på [den amerikanske] spionasjeloven og andre «nasjonale sikkerhets»-lovbrudd. 35-åringen ble i 2022 dømt for å ha overført dokumenter til WikiLeaks, som avslørte Central Intelligence Agency’s hacking og globale spionasjeoperasjoner.

Schulte-saken markerer en utdyping av en langtrukken krig mot varslere og journalistikk. Dataeksperten er reelt sett blitt stilt for retten, dømt og straffet som en terrorist. Hans fengselsdom kan sammenlignes med den som utmåles for personer dømt for de mest avskyelige av forbrytelser.

Bortsett fra gjengjeldelsesmotiver blir Schulte gjort til et eksempel. Hans straffeutmåling er et budskap at enhver som avslører militærets og etterretningsagenturenes forbrytelser, samtidig med det amerikansk-israelske genocidet i Gaza, forberedelser til breiere kriger og et tilslag mot demokratiske rettigheter, vil bli behandlet som i Saudi-Arabia eller et annet USA-støttet diktatur.

Dommen er i første instans et signal om hva den amerikanske regjeringen har til hensikt å gjøre mot WikiLeaks-utgiveren Julian Assange, som står overfor den overhengende trusselen om utlevering fra Storbritannia til USA.

Dommen er desto mer slående, gitt den spinkle karakteren av saken mot Schulte, som fastholder hans uskyld. Det var tilstrekkelig tvil om hans skyld til at en jury ikke kom til enighet på grunnlag av spionasjeloven og nasjonale sikkerhetsanklager i en første rettssak mot Schulte i 2020, som resulterte i en sak uten kjennelse.

Schulte har uttalt at han ble satt opp, fordi regjeringen var desperat etter å finne en syndebukk for CIA-datatapet. Som en misfornøyd og idiosynkratisk tidligere CIA-ansatt ble han nesten umiddelbart identifisert som mistenkt etter at WikiLeaks i mars 2017 begynte å publisere materialet.

Kort tid deretter ble han tiltalt på siktelser for besittelse av barnepornografi. Uansett deres sannhet, disse anklagene var klart innrettet på å fange Schulte i rettssystemet, mens regjeringen bestrebet seg for å bygge en sak. Det tok mer enn et år for justisdepartementet å sette sammen en tiltale mot Schulte på grunn av CIA-lekkasjen.

Tidslinja antyder sterkt at FBI og regjeringen bestemte seg for Schultes skyld og arbeidet baklengs derfra. WikiLeaks uttalte at materialet organisasjonen publiserte om CIAs hackingverktøy hadde sirkulert blant mange tidligere statsansatte og kontraktører.

Den begrensede dekningen av Schultes straffeutmåling i hovedstrømspressen har ukritisk referert uttalelsene fra amerikanske embetsrepresentanter, som beskriver lekkasjen som den digitale ekvivalenten til Pearl Harbor, et uforlignelig slag mot «nasjonal sikkerhet» og desslike. Det er skrevet svært lite om innholdet i lekkasjene.

Materialet ble av WikiLeaks kalt «Vault 7», og pekte på en global CIA-operasjon som involverte cyberhacking og skitne triks av en usett skala. Blant avsløringene viste «Vault 7» at:

• CIA var verdens største leverandør av skadelig programvare [‹malware›]. Agenturer utviklet virus og hackingverktøy rettet mot praktisk talt alle operativsystemer.
• CIA hadde utviklet programmer som gjorde det mulig å hacke smartfjernsyn og andre husholdningsapparater for spionasjeformål.
• Ved å hacke direkte inn i smarttelefoner kunne CIA overvinne krypterte meldingsapper.
• Agenturet søkte å utvikle muligheter for å fjernkontrollere datasystemene som opererer nyere bilmodeller. Det eneste tenkelige formålet ville være å gjøre fysisk skade.
• CIA hadde utviklet muligheter for å lage digitale «bevis» for å tilskrive deres egne ondsinnede hackingoperasjoner til motstandere, nyttig i «svart propaganda»-kampanjer som klandrer andre land for angivelige cyberangrep.

Med andre ord, alt hva den amerikanske regjeringen har beskyldt andre stater som Russland og Kina for å gjøre relatert cyberhacking, har CIA gjort langt mer omfattende og vellykket.

En WikiLeaks-kunngjøring om publiseringen forklarte: «Kilden beskriver i en uttalelse til WikiLeaks detaljert de politiske spørsmålene de sier det er presserende behov for å diskutere offentlig, inkludert om CIAs hackingevner overskrider agenturets mandat og problemet med offentlig tilsyn med det. Kilden ønsker å initiere en offentlig debatt om sikkerheten, lagingen, bruken, spredningen og den demokratisk kontrollen med cybervåpen.»

Responsen var apoplektisk. En måned etter den første publiseringen, i april 2017, holdt daværende CIA-direktør Mike Pompeo en tale der han fordømte Assange og WikiLeaks ansatte som «demoner» og «fiender» og erklærte at de ville bli behandlet som en «ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste» uten beskyttelse av First Amendment eller andre demokratiske rettigheter.

En Yahoo News-etterforsking fra 2021 skulle seinere avsløre hva dette betydde i praksis. Basert på kommentarene fra mer enn 30 amerikanske embetsrepresentanter, bekreftet den at Pompeo, CIA og andre personer i Trump-administrasjonen, inkludert presidenten, i 2017 hadde diskutert illegal kidnapping av Assange fra Ecuadors London-ambassade, der han var en politisk flyktning, eller myrde ham. Dette var ikke løs prat. Selskapet som sørget for ambassadens sikkerhet og kontrollerte Assanges fysiske omgivelser, UC Global, arbeidet i hemmelighet for CIA.

Det var først etter at disse utenomrettslige planene mislyktes eller ble oppgitt at den amerikanske regjeringen tiltalte Assange. Han står overfor tiltalepunkter etter spionasjeloven og 175 års fengsel dersom han blir utlevert. Mens disse anklagene er over separate WikiLeaks-publikasjoner fra 2010 og 2011 som avslører amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan og utenriksdepartementets globale konspirasjoner, har Assange og WikiLeaks uttalt at hoveddrivkraften for hans opptrappede forfølgelse var Vault 7 og CIAs voldsomme respons.

Under torsdagens høring om straffeutmålingen argumenterte påtalemyndigheten for at Schulte burde sitte i fengsel på livstid. «Det er nødvendig å gjøre ham uten handlingsevne,» sa én etter sigende. De oppfordret til at hans straff ble forlenget basert på forsterkede «terrorisme»-bestemmelser.

Schulte har allerede sonet mer enn fem år under barbariske vilkår. Han har vært under spesielle administrative tiltak (SAM), en form for forvaring som involverer nesten total isolasjon og uten sensoriske opplevelser.

Ifølge Inner City Press, en av de få publikasjonene som har dekket saken omfattende, sa den påståtte varsleren til høringen om straffeutmåling: «Den amerikanske føderale regjeringen torturerer meg med hvit støy døgnet rundt og isolert forvaring. Vinduet er svartet ut. Når jeg blir tilbudt tilgang til jussbiblioteket må jeg urinere og gjøre fra meg på gulvet. Jeg blir etterlatt der i 9 timer.»

Schulte la til: «Jeg har blitt låst inne i torturkammeret mitt med ekskrementer fra gnagere. Det fryser til is nært vinduet. Jeg vasker mine klær i toalettet mitt. Jeg er tvunget til å spise med bare hendene, som et dyr. De ser ned på deg som om du ikke er et menneske.»

Disse vilkårene, sammenlignbare med et middelaldersk fangehull, er hva som venter Assange dersom han blir utlevert. WikiLeaks-grunnleggeren er farlig nært å bli sendt til hans forfølgere. Han møter i retten 20. og 21. februar, der en søknad om å anke utleveringskjennelsen skal behandles. Dersom den ikke lykkes, er Assanges veier innen det britiske rettssystemet oppbrukt.

Schulte-saken understreker igjen den kriminelle, gangsterlignende jakten på Assange. Den modige journalisten blir forfulgt som en kriminell for å ha avslørt de illegale aktivitetene til den amerikanske regjeringen og dens allierte. Dette begynte under Obama-Biden-administrasjonen, ble eskalert av Trump, og det nåværende Biden-presidentskapet søker å fullføre Assanges ødeleggelse.

Dette understreker hele det politiske etablissementets forpliktelse, uansett deres taktiske splitteler, til stadig større autoritarisme der de forfølger et program for global krig og konfronterer voksende sosial og politisk motstand innenlands.

Den tverrpolitiske karakteren av angrepet på Assange, ikke bare i USA, men i Storbritannia og hans hjemland Australia, viser nytteløsheten av ethvert perspektiv for å sikre hans frihet gjennom appeller til de rådende makter. Det perspektivet har vært prøvd og har feilet.

Alternativet er kampen for å mobilisere arbeiderklassen til Assanges forsvar. Det er ikke bare nødvendig, men også mulig. Over hele verden deltar masser av mennesker i protest og motstand mot genocidet i Gaza. Det er et enormt antikrigsentiment, og for dem som er kjent med ham, til tross for medias blackout, blir Assange med rette ansett som en helteskikkelse.

Disse sentimentene må utvikles til en bevegelse som slåss for hans frihet, i opposisjon til regjeringene, deres kriger og kapitalistsystemet som er ansvarlig for militarisme og diktatur. Arbeiderklassen må kreve frihet for Joshua Schulte og alle som avslører imperialismens forbrytelser, og frihet for Julian Assange.