Midt i alt av markedenes fram og tilbake og andre gjetninger om hvor rentenivåene vil gå, er det klart at sentralbankene, anført av den amerikanske sentralbanken, US Fed, ønsker å sikre at lønnsveksten blir hardt undertrykt før de begynner å kutte rentene.

Samtidig ønsker de å forsikre finansmarkedene om at det vil bli gjennomført rentekutt.

Dette er fordi jo lenger det nåværende regimet med høyere renter fortsetter, jo større er faren for at det bryter ut økonomiske problemer. Dette skyldes avhengigheten i mange områder av finanssystemet av renteregimet tilnærmet null som rådde grunnen i nesten halvannet tiår etter den globale finanskrisa i 2008.

Amerikanske mindre og regionale banker har allerede blitt rammet – tre av dem kollapset i mars i fjor og truet ei «systemisk krise» – og det har vært advarsler om ei truende krise i næringseiendom.

Fed-leder Jerome Powell prøvde å tre denne nåla i hans opptreden på CBS-programmet 60 Minutes søndag kveld.

Han ga markedene en forsikring om at Fed fortsatt forventet å foreta rundt tre rentekutt i år, hvert på en kvart prosent, og sa at «nesten alle» medlemmer av Federal Open Market Committee mente rentene burde kuttes.

Desembers såkalte «dot plot», der medlemmer av FOMC plotter hvor de forventer at rentene vil gå, viste at de forventer at rentene vil gå ned med tre fjerdedeler av et prosentpoeng ved årets slutt.

De neste anslagene kommer ikke før FOMC-møtet den 20. mars, men Powell sa: «Ingenting har skjedd i mellomtiden som vil få meg til å tro at folk vil dramatisk endre deres prognoser.»

Han forsøkte også å dempe markedets forventninger om umiddelbart forestående kutt – på et tidspunkt var det prognoser om seks rentekutt i år, med start i mars.

«Det er ingen lettvin, enkel, åpenbar vei,» sa han. ‹Vi tror økonomien er på et bra sted. Vi tror inflasjonen er på vei ned. Vi ønsker bare å få litt mer tillit til at den kommer ned på en bærekraftig måte.»

Powell sa ikke hva som ville gi Fed «mer tillit». Likevel har kommentarer i finansmedia antydet at det som kreves er bevis på økende slakk i arbeidsmarkedet og at lønnsveksten holdes nede.

Denne relasjonen ble understreket av utgivelsen av data fra Bureau of Labor Statistics på fredag, som viste at den amerikanske økonomien i januar la til 353 000 jobber – nesten det dobbelte av det forventede. Det betydde at Wall Street umiddelbart utelukket enhver utsikt til et rentekutt i mars.

Sentralbankene kan ikke åpent si at deres sentrale mål for å møte inflasjonen ikke er, og har aldri vært, den enorme profittskvisingen gigantselskaper har foretatt, spesielt på områdene mat, energi og andre nødvendigheter, men derimot undertrykkelse av arbeiderklassens lønninger og levestandarder. Det å innrømme den sannheten ville avsløre fiksjonen at de tjener allmenhetens interesser.

Styringsklassene selv må imidlertid informeres om hva som skjer, så noen av de relle anliggendene avsløres, i det minste delvis, i deler av finanspressen.

Financial Times kommenterte, i en nylig artikkel med tittelen «Hvorfor sentralbankfolk er motvillige til å erklære seier over inflasjonen»: «Sentralbankfolk rundt om i verden hadde begynt å forberede seg på rentekutt på bakgrunn av stadig svakere inflasjon. Men som de amerikanske jobbtallene viser er varme arbeidsmarkeder den største potensielle barrieren for at de når deres inflasjonsmål på 2 prosent.»

Hva dette betyr er at rentene ikke vil gå ned før sentralbankfolk kan ha tillit til at arbeideres lønnskrav, bare for å kompensere for prisøkningene pålagt av selskapene, har blitt undertrykt.

Selv om det aldri nevnes er hovedmekanismen for å oppnå dette målet i USA og andre steder fagforeningenes rolle i å pålegge lønnsavtaler under inflasjonsnivået.

I en ytterligere kommentar til lønnsspørsmålet bemerker FT-artikkelen at fortsatt framgang i historien om inflasjonsnedgang beror på arbeidsmarkedenes skjebne.

«Mens de initielle nedgangene i inflasjonen ble drevet av eksterne faktorer beror framgangen nå av den vanskeligere oppgaven med å presse ned den innenlandske prisveksten. Det blir vanskeligere dersom veksten i arbeidsplasser og lønninger holder seg for robust.»

«Økonomer sier at å presse ut de siste restene av overprisvekst kan kreve at beslutningstakere opprettholder en vedvarende tøff politikk som ytterligere undertrykker etterspørselen.»

Risikoen her, til tross for alle offisielle påstander om at finans- og banksystemet er «sunt og motstandsdyktig», er at vedvarende høyere renter kan føre til ei krise.

Lønnsanliggendet var likeledes sentralt på møtet i Den europeiske sentralbanken 25. januar – så mye at ECB-president Christine Lagarde knapt kunne snakke om noe annet da hun kom for å diskutere inflasjonen.

Dette var så åpenbart at en journalist på hennes pressekonferanse spurte om «det er berettiget å anta at fokus på lønninger betyr at du må se lønnsveksten falle før du er beredt til å kutte rentene».

Lagarde responderte ikke direkte på spørsmålet, men svaret var ja.

Som FT bemerket, ECB-rentesetterne har «gjort det klart at deres hovedfokus i de kommende månedene vil være på lønnsoppgjør og om de er kompatible med inflasjonsmålet på 2 prosent».

«Bekymringen hos ECB og andre steder er at arbeidere vil kreve store lønnsøkninger for å gjenopprette kjøpekraften de mistet under de initielle prisstigningene.»

I likhet med Powell, hennes motstykke i USA, er Lagarde spesielt bekymret for tjenestesektoren der lønninger utgjør en stor andel av de totale kostnadene.

Hos Bank of England har guvernør Andrew Bailey reist utsiktene for et rentekutt, men sentralbanken har advart at der arbeidsmarkedet er avkjølt, er det fortsatt «stramt etter historiske standarder».

Det samme anliggende kom opp i beslutningen i går fra Reserve Bank of Australia (RBA) om å la rentene stå på vent, og advare for at økninger ikke kan utelukkes. RBA sa at selv om forholdene i arbeidsmarkedet fortsetter å lettes, forblir de strammere enn det som er forenlig med ‹inflasjon på målet›.

Klassekampen blir sjelden, om noen gang, nevnt direkte i sentralbankuttalelser. Men som en ubuden gjest, den er alltid tilstede ved deres overveielser.

I alle kommentarene er det hyppige referanser til feiltakene på 1970-tallet da den daværende Fed-sjefen Arthur Burns senket rentenivåene. Den handlingen, opprettholdes det, underbygde inflasjon.

Den overordnede bekymringen som oppstår fra den historiske erfaringen er imidlertid at stigende priser førte til et utbrudd av store kamper fra arbeidere rundt om i verden for lønnsøkninger som rystet det politiske etablissementet.

Under betingelser med den mest betydelige inflasjonen siden den gang, midt i økende finansiell ustabilitet, er frykten at med mindre slike kamper undertrykkes gjennom fagforeningsbyråkratiets handlinger, støttet av de forskjellige pseudo-venstre-tendensene, vil konsekvensene bli enda mer alvorlige for hele den kapitalistiske ordenen.