Som et tegn på at en ny eskalering av den globale krigen mellom stormaktene er under forberedelse lovet den nyinnsatte kinesiske forsvarsministeren Dong Jun i forrige måned å støtte Russland i krigen med den USA-ledede NATO-militæralliansen i Ukraina.

I en videokonferanse 31. januar med Sergei Sjoigu, hans russiske motstykke, sa Dong Jun dette var en nødvendig respons på USA-NATO-aggresjonen mot Russland og Kina. Han sa Washington «alltid målretter Russland og Kina, og søker å beholde sitt hegemoni over hele kloden ... Historien og virkeligheten viser at hegemoni er dømt til å mislykkes.»

Dong tok skrittet vekk fra posisjonen av utstudert tvetydighet som Beijing har opprettholdt relatert Ukraina-krigen siden den begynte i 2022. Han sa til Sjoigu: «Vi har støttet dere på det ukrainske anliggendet, til tross for at USA og Europa fortsetter å legge press på den kinesiske siden. Selv forsvarssamarbeid mellom Kina og Den europeiske union (EU) er truet, men vi vil ikke endre eller forlate vår etablerte politiske kurs om dette.»

Dong koblet Beijings støtte til Moskva i Ukraina til Moskvas støtte til Beijing om Taiwan, og sa: «Vi kan føle sterk støtte fra den russiske siden om Taiwan-anliggendet, så vel som andre temaer av våre sentrale interesser.» Washington oppfordrer Taiwan, ei kinesisktalende øy, til å erklære formell uavhengighet fra Folkerepublikken Kina på fastlandet, og bevæpner Taiwan som en offshore-militærbase mot Kina.

Dong konkluderte: «Militærene bør spille en større rolle i å utdype det omfattende strategiske Kina-Russland-samarbeidet og opprettholde global sikkerhet og stabilitet ... det strategiske Kina-Russland-samarbeidet er en pilar for å opprettholde fred rundt om i verden.»

Sjoigu svarte at han ser fram til det «nærmeste og mest fruktbare samarbeidet» med Beijing, og at samtaler med Dong «ytterligere styrker det russisk-kinesiske strategiske partnerskapet på forsvarsområdet». Han la imidlertid til at denne relasjonen ikke utgjorde en militær allianse som NATO: «Ulikt noen vestlige land, våre to land utgjør ikke ei militær blokk.»

Ettersom Dongs kommentarer involverer krig mellom verdens viktigste makter bestykket med atomvåpen, ble hans eksplisitte bruk av ordet «støtte» til Russland i Ukraina spesielt bemerket og gransket internasjonalt.

Innen de styrende elitene i NATOs imperialistmakter var det overraskelse over Dongs uttalelse, som utsetter Kina for ytterligere amerikanske økonomiske sanksjoner og, potensielt, militær gjengjeldelse. Noen benektet faktisk at Dong i det hele tatt hadde kommet med slike bemerkninger.

Den konservative franske dagsavisa Le Figaro skrev at en åpen kinesisk støtteerklæring til Russland i Ukraina ville være «langt fra bare en anekdote», og sannsynligvis var falsk. Le Figaro refererte en ikke-identifisert «Kina-ekspert» som hevdet Dong hadde blitt feilsitert: «Jeg ville blitt lamslått dersom kineserne hadde brukt begrepene de ble sitert for å bruke, i alle fall i en offentlig video … Dersom Dong Jun hadde sagt dette ville vestlige embetsrepresentanter umiddelbart ha reagert.»

I løpet av den siste uka har imidlertid nyhetskanaler i Amerika og Europa lagt ut utdrag av Dong-Sjoigu-videosamtalen, og bekreftet at Dong faktisk ble korrekt sitert.

Det amerikanske magasinet Newsweek skrev om Dongs uttalelse og konkluderte: «Kina ville stå sammen med Russland på Ukraina-anliggendet til tross for press fra USA og Europa.» Artikkelen refererte imidlertid også til den kinesiske utenriksministerens talsmann Wang Wengbin, som sa: «Kinas holdning til Ukraina-krisa er konsekvent og klar. Vi håper alle parter vil bestrebe seg for å kjøle ned spenningene og skape gunstige betingelser for den politiske løsningen av krisa. Denne posisjonen har ikke endret seg.»

Arbeidere og ungdom må ikke bli tatt inn av uttalelsene fra kapitalistregjeringer rundt om i verden, som først og fremst er utformet for å lulle dem i søvn.

For det første, det er indikasjoner på at Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) byråkrati, der det håper å avverge total krig, vurderer et skifte i sin utenrikspolitikk. Dong ble i fjor forsvarsminister, etter at KKP sparket de to tidligere forsvars- og utenriksministrene, Li Shangfu og Qin Gang. Mens KKP ikke ga noen forklaring for deres fratredelser gikk det rykter om at Moskva hadde fortalt Beijing at Qin hadde amerikanske tilknytninger og hadde gitt Washington hemmelige detaljer om kinesiske nukleærmissiler, og at Li, tidligere sjef for kinesiske rakettstyrker, var fanget inn i korrupsjonspåstander.

Dong ble forsvarsminister samtidig med valget på Taiwan, som ble vunnet av Lai Ching-te fra Det demokratiske progressive partiet (DPP) som er for uavhengighet. Med økende spenninger på den nærliggende Korea-halvøya – der USA-støttede Sør-Korea bevæpner Ukraina og Polen, mens Nord-Korea sender artillerigranater til Russland – øker faren for nye kriger i Asia-Stillehavet. Dette ligger til grunn for Beijings beslutning om, i det minste foreløpig, å søke tettere militære bånd til Moskva.

For det andre, og enda viktigere, ytterligere eskaleringer av den globale krigen forberedes – ikke først og fremst drevet av Russlands invasjon av Ukraina i 2022, men av NATOs vesentlige imperialistmakters aggressive politiske orienteringer under kapitalistsystemets globale krise.

Kina, som har vokst fram som en stor industrimakt etter tiår med globalisering, er stadig mer i NATO-maktenes sikter. Spesielt etter fiaskoen for deres ukrainske marionettregimes «motoffensiv» i fjor er de opprørte over Beijings kritiske rolle i å bistå Russland med å unngå sanksjoner de håpet ville knuse Russlands økonomi. Ikke bare har Beijing kjøpt russisk olje og gass, som Europa boikottet, Kina besørget også Russland med produserte produkter av militær verdi.

USAs finansdepartement innførte i desember ytterligere sanksjoner mot 150 selskaper og enkeltpersoner – inkludert i Kina, Tyrkia, UAE og Sveits – for å ha hjulpet Russland. Dette kom etter at Atlantic Council, ei tankesmie tett tilknyttet amerikansk imperialisme, ga ut rapporter om hvordan Kina hjalp Russland å unngå sanksjoner iverksatt av USA og NATO. Tankesmias siste slike rapport, publisert i november i fjor, innrømmet at Kina ikke bevæpner Russland, men la til:

«Open-source handelsdata tyder på at en økning i importen av kinesisk-produserte varer med viktige militære bruksområder spilte en nøkkelrolle i Russlands evne til å støtte opp deres forsvar på ukrainsk territorium … Selv der våpen og ammunisjon strømmer inn i Ukraina fra NATO-land, blir de utsatt for ei motvekt av kinesisk import – ikke av våpen, men av materialer som er avgjørende for Russlands evne til trossende å opprettholde landets bestrebelser for å holde på ukrainsk territorium.»

Rapporten pekte på oppsvinget av russiske kjøp av viktige strategiske varer fra Kina. Denne importen har siden 2022 økt nesten med en faktor på ti for tungt graveutstyr (for å grave festningsverk), 345 prosent for kulelagre (pansrede kjøretøy), og blitt fordoblet for integrerte kretser. Atlantic Council hevdet også at russiske tropper bruker kinesiske, iranske og russiskproduserte droner i Ukraina.

Slike rapporter var utvilsomt pådrivere for NATO-maktenes nylige beslutning om å legge ut mer enn $ 100 milliarder for militær eskalering mot Russland, Midtøsten og Kina.

Dette imperialistangrepet kan ikke stoppes basert på en nasjonal strategi. Krigen drives faktisk av rivaliseringer mellom kapitalistiske nasjon-stater over en globalt integrert økonomi. NATO-maktene har i løpet av de 33 årene siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 massakrert millioner i eskalerende nykoloniale kriger, fra Gulfkrigen i Irak i 1991 til Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Mali og videre. Der imperialistmaktene nå retter deres våpen mot nukleærbevæpnede Russland og Kina, øker faren for en katastrofal nukleær brannstorm dag for dag.

Det avgjørende spørsmålet er å mobilisere arbeiderklassen internasjonalt i en sosialistisk antikrig-bevegelse. Der imperialistmaktene målretter Russland og Kina, stater med opphav fra Den russiske revolusjonen i oktober 1917 og Den kinesiske revolusjonen i 1949, kan en slik bevegelse bare være basert på opposisjon mot det kinesiske stalinistiske og det russiske eks-stalinistiske regimet. Siden deres restaureringing av kapitalisme i Kina og oppløsingen av Sovjetunionen i 1989 og 1991, kan og vil de ikke komme med noen appell til arbeidere.

Deres reaksjonære orientering er eksemplisifisert av Russlands president Vladimir Putins fordømmelse av Bolsjevikene som ledet Oktoberrevolusjonen, da Russland invaderte Ukraina. Beijings nå åpne støtte til Putins krig viser at landets politiske orienteringer også fører til katastrofal eskalering. Det eneste levedyktige grunnlaget for revolusjonær motstand mot krig er en trotskistisk kamp for å forene russiske, ukrainske og kinesiske arbeidere med deres klassebrødre og -søstre i NATO-landene og internasjonalt, i en kamp for sosialisme.