Dr. Tedros Adhanom Ghebreyesus, generaldirektør for Verdens helseorganisasjon (WHO), talte mandag i forrige uke på Toppmøtet for verdens regjeringer i Dubai, der han oppfordret regjeringer til å fullføre forhandlingene om WHOs Pandemiavtale, for å sikre at den blir vedtatt på den kommende Forsamlingen for verdens helse, World Health Assembly, som skal avholdes i mai.

Arbeid med WHOs Pandemiavtale startet i desember 2021 på den andre spesialsesjonen noensinne av Forsamlingen for verdens helse, som er WHOs styrende organ. På den tiden, som sammenfalt med den raske globale spredningen av Omikron-varianten, var WHOs utpeking av Covid-19-pandemien som en nødssituasjon for folkehelsen fortsatt gjeldende. Spesialsesjonen ble innkalt for det eneste punktet på agendaen, som var:

Vurdering av fordelene med å utvikle en WHO-konvensjon, avtale eller annet internasjonalt instrument om pandemiberedskap og respons med sikte på å etablere en mellomstatlig prosess for å utarbeide og forhandle en slik konvensjon, avtale eller annet internasjonalt instrument om pandemiberedskap og respons, der rapporten fra Arbeidsgruppa for styrking av WHOs beredskap og respons på helsekriser tas med i betraktning.

Storbritannias misjon i Genève, Sveits, tvitret den gang: «#Omikron-varianten viser nok en gang hvorfor vi trenger en felles forståelse om hvordan vi forbereder for og responderer på pandemier, så vi alle spiller etter de samme reglene.»

Utviklingen av avtalen har gått sakte fram siden den gang, med et «Forslag til forhandlingstekst» utgitt i slutten av oktober 2023.

I henhold til den teksten er det overordnede målet med avtalen å styrke verdens evner til å forebygge og forberede for framtidige pandemier. Den har som målsetting å sikre at alle nasjoner gjennomfører overvåking av potensielle spillover-hendelser, og har tilgang til de nødvendige ressurser, som medisiner, vaksiner og sykehuskapasitet, til å respondere på trusler fra smittsomme sykdommer. Den refererer spesifikt som motivasjon for avtalen verdens ulike beredskap for Covid-19-pandemien og ulikheter mellom nasjon-stater i tilgang til ressurser.

Siden forhandlingsforslaget ble utgitt i oktober har imidlertid forhandlingene gått i stå over flere anliggender. Ghebreyesus’ bemerkninger på Toppmøtet for verdens regjeringer hadde som intensjon å nøde forhandlingsteamene i retning av en løsning av disse anliggendene.

Et brev fra 50 prominente vitenskapelige, politiske og sosiale figurer formaner på samme måte politikere over hele verden til å bidra til å sikre avtalens vellykkede vedtak. I brevet står det:

Oppsummert oppfordrer vi ledere i dag til nå å stå fram og innvilge deres forhandlere fullmakter til å treffe beslutningene som vil sikre en ambisiøs og juridisk bindende pandemiavtale.

Det er deres ansvar å samarbeide globalt for å gjøre verden tryggere og mer stabil. En ny pandemitrussel er uunngåelig. En ny pandemi er ikke det – dersom vi handler nå. Implementering av en effektiv avtale er avgjørende for å gjøre Covid-19 til den siste pandemien med slike ødeleggelser. Gå ikke glipp av denne historieskapende anledningen.

Ghebreyesus’ bemerkninger på Toppmøtet for verdens regjeringer var imidlertid fullstendig hyklerske. Mens han formante verden til å forberede seg for den neste pandemien, snakket han gjentatte ganger om den pågående Covid-19-pandemien i fortid, og uttalte: «I dag står jeg foran dere, i kjølvannet av Covid-19, ...» og «Dersom [en ny pandemi] rammet i morgen, vil vi møte mange av de samme problemene som vi møtte med Covid-19.» Han uttalte også: «Som den generasjonen som gjennomlevde Covid-19, har vi et kollektivt ansvar for å beskytte framtidige generasjoner fra lidelsen vi har gjennomgått.»

Dette var de mest eksplisitte formuleringene til dags dato av noen WHO-representant som feilaktig presenterte Covid-19-pandemien som over. De motsier helt nylige uttalelser fra Maria Van Kerkhove, WHOs tekniske leder for Covid-19, som 12. januar uttalte: «Det som er viktig å vite akkurat nå er at folkehelserisikoen fra Covid forblir høy globalt.» Van Kerkhove fortalte den 6. februar Scientific American: «Viruset er utbredt. Vi er fortsatt i en pandemi.»

USA er for tiden i sin nest høyeste Covid-19-bølge noensinne, bare overgått av den første Omikron-bølga. Covid-19 spres ukontrollert i Europa, med nivåer i Tyskland som når høyder ikke sett siden sommeren 2022.

WHO og Ghebreyesus er fullstendig skyldige for denne situasjonen, etter 5. mai 2023 for tidlig å ha erklært en slutt på nødssituasjonen for folkehelsen av internasjonal bekymring (PHEIC) grunnet Covid-19. Denne handlingen, som World Socialist Web Site den gangen bemerket ikke hadde noe grunnlag i vitenskap, og representerte «...en fullstendig og total sletting av enhver moderne folkehelsepolitikk, som har vært konsentrert på å forebygge og stoppe utbrudd av dødelige patogener og å kjempe for eliminering og utrydding av smittsomme sykdommer.»

Tidligere erkjente WHO først seint vitenskapen bak luftbåren overføring av Covid-19, og dermed feilutdannet den globale befolkningen om den grunnleggende mekanismen viruset spres med.

Ghebreyesus motsa seg selv også ved å beskrive avtalen som en «juridisk bindende pakt» og samtidig bemerke at «...avtalen faktisk bekrefter nasjonal suverenitet». Som med alle FNs bestrebelser har pandemiavtalen ingen håndhevingsmekanisme overfor de nasjonene som ikke oppfyller deres forpliktelser.

Avtalen påminner andre tannløse FN-initiativer som mangler mekanismer for ansvarliggjøring. Ghebreyesus holdt faktisk hans tale i den samme byen der Den 28. konferansen for partene til FNs rammeverkskonvensjon om klimaendringer (COP28) fant sted i november i fjor, et faktum han bemerket i hans kommentarer. Som WSWS kommenterte om den konferansen,

Alt ved årets COP28-toppmøte uttrykker kapitalistregjeringers totale likegyldighet til den akselererende klimakatastrofen. Vertskap for konferansen er De forente arabiske emirater, et land som genererer en tredjedel av sitt bruttonasjonalprodukt fra salg av fossilt brensel. Landet har nominert Sultan al-Jaber som president for toppmøtet, administrerende direktør for det statseide Abu Dhabi National Oil Company (ADNOC). Under disse betingelsene har toppmøtet blitt beskrevet som ei «bansjemesse» for fossilbrenselindustrien.

Andre FN-resolusjoner og kjennelser har vist seg tilsvarende ute av stand til å legge bånd på nasjon-stater, inkludert den nylige resolusjonen som oppfordrer til en våpenhvile i Gaza og Den internasjonale domstolens kjennelse som insisterer på at Israel skal behandle Gazastripa og Vestbredden i henhold til folkeretten. Israel har fortsatt å handle med straffrihet, og imperialistmaktene fortsetter å besørge landet virkemidler til å utføre genocid og etnisk rensing.

Ghebreyesus klandret i hans bemerkninger «...litanien av løgner og konspirasjonsteorier om avtalen...» for at forhandlingene ikke hadde gjort framskritt, men med det bommet han målet. Den sanne skylden ligger i kapitalistsystemet og dets sentrale motsetning mellom en globalisert økonomi delt inn i rivaliserende nasjon-stater. Dét er den sanne opprinnelsen til nasjonalistisk motstand mot globalt samarbeid som undergraver nasjonal suverenitet, en sentral kritikk av pandemiavtalen.

Et av de viktigste stridspunktene i forhandlingene er faktisk relatert dens bestemmelser om immaterielle rettigheter. Avtalen innebærer for tiden «tidsbundne» fraskrivelser av immaterielle rettigheter for å gjøre det mulig for land over hele verden å produsere vaksiner og andre produkter nødvendige for å bekjempe pandemier i deres territorier.

Covid-19-pandemien så farmasøytiske monopoler nekte å dele mRNA-vaksineteknologi med utviklingsland, en betydelig faktor i de elendige vaksinasjonsratene sett i land med lavere inntekter. Den foreslåtte forhandlingsteksten påkaller med rette denne oppførselen som hemmende for kontrollen med spredningen av smittsomme sykdommer og adresserer den ved å inkludere forpliktelser til fraskrivelser av intellektuell eiendom.

Disse bestemmelsene har imidlertid blitt motarbeidet på det sterkeste av farmasøytiske selskaper. Bransjeforeningen International Federation of Pharmaceutical Manufacturers and Associations (IFPMA) kastet ikke bort tid for å fordømme disse bestemmelsene, kalte dem «slette» og «skadelige» og sa de ville ha «en kjølende effekt på innovasjonsutviklingen av medisinske mottiltak».

Nasjonale regjeringer i avhengighetsgjeld til disse selskapene veide også inn mot avtalens bestemmelser om intellektuell eiendom, der Tysklands helseminister Karl Lauterbach fortalte Toppmøtet for verdens helse:

For land som Tyskland og de fleste europeiske land er det klart at en slik avtale ikke vil fly dersom det er en vesentlig begrensning på immaterielle rettigheter.

Denne stringente opposisjonen mot pandemiavtalen eksisterer til tross for det faktum at bestemmelsene om fraskrivelser er gjort tannløse av den kvalifiserende formuleringen «...i den grad nødvendig». Det er ingenting i teksten som sier hvem som skal bestemme hva som er nødvendig og heller ikke hvordan. Det står der som en unndragelsesklausul, og allikevel protesterer kapitalistsystemet mot enhver form for fraskrivelse av intellektuell eiendom.

Ghebreyesus’ bemerkninger, stagnasjonen i forhandlingene om pandemiavtalen, og selskapsinteressene som forårsaker denne stagnasjonen, fungerer alle som en stikkende tiltale av kapitalistsystemets manglende evne til å imøtekomme globale utfordringer. Motstanden fra IFPMA og den tyske regjeringen eksemplifiserer underordningen av folkehelse til privat profitt.

Hele historien til kapitalistsystemets respons på den pågående Covid-19-pandemien påkaller selvfølgelig i klare termer dets massive mangler og forbrytelser. Selskaper dikterte priser, påtvang den urettferdige fordelingen av forsyninger, inkludert medisiner og vaksiner, påvirket folkehelsepolitikken mot vitenskapelig baserte tiltak, forlangte en slutt på zero-Covid-politikken i Kina og andre nasjoner, og forledet regjeringer til å gå tilbake til utlegg til offentlige helsesystemer på pre-pandemi-nivåer eller lavere.

Sluttresultatet har vært de unødvendige dødsfallene av nesten 30 millioner mennesker og ytterligere hundrevis av millioners svekkelser over hele verden.

Disse travestiene har blitt ledsaget og forverret av en dramatisk økning i sosial ulikhet. Oxfam ga nylig ut en ny rapport som dokumenterer dette fenomenet, og bemerker at 5 milliarder mennesker har blitt fattigere siden 2020, mens verdens fem rikeste menn har doblet deres formuer med en svimlende rate på $ 14 millioner i timen. Milliardærer har samlet sett økt deres formuer i samme tidsperiode med $ 3,3 billioner. Den rikeste én-prosenten av individer globalt kontrollerer nå 43 prosent av verdens rikdom.

Kapitalismens respons på pandemien, både hva angår død og sykdom og denne massive økningen i sosial ulikhet, som er omfattende dokumentert av World Socialist Web Site, er en stor sosial forbrytelse. Det å vende seg til kapitalismens institusjoner og forlange at de endrer kurs er en øvelse i dårskap. De har bevist seg å være ugjennomtrengelige, der de fyrer opp under brannene for en tredje verdenskrig og muliggjør et dødelig virus å rase gjennom sårbare befolkninger ad infinitum.

Den internasjonale arbeiderklassen må assimilere pandemiens lærdommer, framfor alt kapitalismens manglende evne til å organisere på en global skala for å adressere den pågående pandemien og forhindre framtidige. Disse enorme globale oppgavene tilfaller faktisk arbeiderklassen selv, som må reorganisere verdensøkonomien på sine egne premisser for å prioritere sosiale behov, inkludert folkehelse, framfor selskapsprofitter. Dette kan bare oppnås gjennom et internasjonalt program for sosialisme, med målet å få slutt på kapitalismen og dens motsetninger og bygge et nytt samfunn som beskytter og fremmer helse, løser klimaendringer og sikrer sosial likhet.