Når man leser media og offisielle kommentarer om avslutningsgallaen til årets Internasjonale filmfestival i Berlin, Berlinalen, oppstår uunngåelig spørsmålet: Vil bøker snart bli brent igjen i Tyskland? Fordi noen prisvinnere og jurymedlemmer på festivalen hadde mot til å kalle ting ved sitt rette navn, i stedet for å være talerør for makthaverne, blir de behandlet som kriminelle.
Det faktum at filmen No Other Land, som dokumenterer den brutale utkastelsen av palestinske landsbyboere på Vestbredden, fikk både dokumentarprisen tildelt av en jury og publikumsprisen for dokumentarfilmer, ble for mye å svelge for moralens vaktbikkjer i de ulike redaksjonskontorene og de politiske partienes hovedkvarterer.
Etter at to av filmskaperne, israeleren Yuval Abraham og palestineren Basel Adra, under prisutdelingen også fordømte massakren i Gaza og Israels apartheidpolitikk, festivaljuryens medlemmer forlangte en våpenhvile og en annen prisvinner opptrådte iført et Palestina-skjerf, kjente forargelsen i offisielle kretser ingen grenser.
«Pinlig, skammelig, foruroligende og propagandistisk,» sa Christian Tretbar, sjefredaktør for Tagesspiegel. «Berlins skam» var overskriften i Süddeutsche Zeitung. Die Welt raste mot «et miljø som er blindt for virkeligheten» som «søkte den store scenen for sin antisemittisme i en selvsentrert drukkenskap». Lista bare fortsetter og fortsetter.
Selv om den israelske hæren har myrdet mer enn 30 000 palestinere, fordrevet to millioner, sultet ut og systematisk ødelagt hjem, sykehus, skoler og moskéer i løpet av fire og en halv måned, og planlegger en ny offensiv mot Rafah, der 1,5 millioner nå eksisterer tett sammenstuet, er bare appellen om en våpenhvile ansett som «antisemittisme».
Ropet etter statsledet konformitet og undertrykkelse er allestedsnærværende. Den offentlige finansieringen av kunst skal gjøres om til et sensurverktøy. «Det må gjøres klart: Det er ingen statlige penger for antisemittisme,» hevdet politikeren Volker Beck fra Die Grünen. Og Die Welt sa: «Det faktum at skattebetalernes penger brukes på dette er utilgivelig.»
Den føderale justisministeren Marco Buschmann (fri-demokratene, FDP) gransker om det er kommet noen uttalelser som kan forfølges under straffeloven. Og borgmesteren i Berlin, Kai Wegner (CDU), advarte på X/Twitter: «Jeg forventer at den nye Berlinale-ledelsen sørger for at slike hendelser ikke gjentar seg.»
Det er åpenbart at dette ikke bare handler om Berlinalen, men om undertrykkelsen av friheten til enhver kunstnerisk aktivitet. Dersom kunst forbys å fortelle sannheten, er det ikke kunst, men statspropaganda.
Konsekvensene av kampanjen strekker seg enda lenger. Det er livstruende for dem som rammes. Abraham, medregissør for No Other Land, måtte dagen etter prisutdelingen utsette hjemreisa til Israel fordi, som han rapporterte på hans X-konto: «En høyreorientert israelsk mobb kom til min families hjem i går for å lete etter meg, og truet nære familiemedlemmer som midt på natta rømte til en annen by.» Han fortsetter å motta drapstrusler.
Årsaken, ifølge Abraham, er den absurde beskrivelsen av hans Berlinale-pristale som «antisemittisk». «Tyskeres avskyelige misbruk av dette ordet, ikke bare for å kneble palestinske kritikere av Israel, men også for å kneble israelere som meg, som støtter en våpenhvile som vil avslutte drepingen i Gaza og tillate løslatelsen av de israelske gislene – tømmer ordet antisemittisme for mening, og setter dermed jøder over hele verden i fare,» sa han.
Abraham, med ei bestemor som ble født i en konsentrasjonsleir i Libya drevet av Tysklands italienske fascistallierte, og med en bestefars familie som i stor grad ble myrdet av tyskerne under Holocaust, synes det er «spesielt opprørende at tyske politikere i 2024 har frekkheten til å gjøre et våpen av dette uttrykket mot meg, på en måte som truet min familie. Men framfor alt setter denne oppførselen den palestinske medregissøren Basel Adras liv i fare, som lever i Masafer Yatta under en militær okkupasjon omgitt av voldelige bosettinger. Han er i langt større fare enn meg.»
Abraham skrev at han er tilfreds med at deres film No Other Land vekker en viktig internasjonal debatt om dette spørsmålet, og håper at millioner av mennesker vil se filmen. Man kan kritisere uttalelsene hans under prisutdelingen uten å demonisere dem, sa han. «Dersom dette er hva dere gjør med deres skyld for Holocaust – jeg vil ikke ha deres skyld,» la han til.
Fordømmelsen av pro-palestinske uttalelser på Berlinalen har faktisk ingenting å gjøre med tysk ansvar for Holocaust. Den tyske styringsklassen, som etter 1945 etterlot titusenvis av nazikriminelle i deres regjeringskontorer, på domstolbenker og i universitetsprofessorater, og tillot massemordere som hadde drept enorme antall jøder unnslippe uskadd, foretok aldri en seriøs innsats for å gjøre opp regnskap etter Holocaust. Denne styringsklassen støtter også Israel, som fungerer som et brohode for deres imperialistinteresser i Midtøsten, av reint geostrategiske årsaker.
Den bitterheten som den forfølger enhver kritikk av det israelske genocidet i Gaza med har andre motiver. Tysk imperialisme anser motet som Abraham, Adra og andre kunstnere møter offisiell propaganda med som et forvarsel og uttrykk for en brei motstand mot dens krigspolitikk.
Gaza er bare én front hvor den tyske regjeringen støtter og besørger næring til en morderisk krig. I konflikten med Russland i Ukraina har den investert € 22 milliarder [$ 24 milliarder] bare de to siste årene – ikke medregnet milliardene som har strømmet gjennom EU.
Jo mer desperat situasjonen er på fronten, desto mer eskalerer den krigen, der målet er underkastelse og oppstykking av Russland og kontroll over landets dyrebare råvarer. Selv bruken av bakketropper og konstruksjonen av Tysklands egen atombombe er nå til diskusjon. Forsvarsminister Boris Pistorius ønsker å gjøre Tyskland «egnet for krig», hvilket krever ytterligere økning av militærutleggene og korresponderende sosiale nedskjæringer.
Dette kan ikke oppnås med demokratiske midler. Krigspolitikken har ingen støtte blant befolkningen generelt. Det store flertallet av de unge er ikke beredt til å bli brukt, som deres oldefedre, som kanonfôr for tyske selskapers og bankers interesse. Og arbeiderklassen nekter å bære kostnadene av gjenopprusting og krig gjennom ytterligere innstrammingsrunder.
Da nazi-lederen Jospeh Goebbels og studentene og professorene som sto i avhengighet til ham kastet bøker av Karl Marx, Leo Trotskij, Karl Liebknecht, Carl von Ossietzky, Bertold Brecht, Heinrich Mann og dusinvis av andre i flammene den 10. mai 1933, sendte de en signal om at de ville nappe enhver motstand mot krig og militarisme som knopper. Forfølgelsen av kritiske kunstnere, ungdommer og arbeidere under den falske beskyldningen om antisemittisme – forfølgelse som blir entusiastisk støttet av de ekte antisemittene i AfDs rekker (Alternative für Deutschland) – tjener i dag samme formål.
Forsvaret av kunstens frihet, av demokratiet og sosiale vinninger faller i dag direkte sammen med kampen mot krig, militarisme og dens årsak, kapitalistsystemet.