Perspective

Den globale betydningen av Tysklands lokførerstreik

Streikende medlemmer av lokførerfagforeningen GDL i Berlin i 2021

En streik av lokførere i Tyskland brakte tirsdag store deler av langdistanse- og regiontransporten til stillstand. Ifølge rapporter ble 80 prosent av alle togreiser kansellert. Samme dag fant det sted en arbeidsnedleggelse av Lufthansa-kabinansatte. Streiken fortsatte onsdag.

Streikene i Tyskland er del av et internasjonalt oppsving av klassekampen. I Tunisia deltok tusenvis i demonstrasjoner mot regjeringen over dårlige levekår og høy arbeidsledighet, offisielt på over 50 prosent. I Nigeria, hvor inflasjonen er over 30 prosent, gjennomførte arbeidere en nasjonal streik.

I Frankrike, som tidligere i år opplevde masseprotester av bøndene, presser arbeidere på for at en streik i de offentlige tjenestene skal sammenfalle med OL i Paris. I USA steg i fjor antallet store streiker med 238 prosent, mens antallet arbeidere som var involvert i streiker ble firedoblet. 7 000 Daimler Trucks-arbeidere i USA stemte denne uka med 96 prosent for å godkjenne streikeaksjoner.

Det brygger en storm i klassekampen. Arbeidere er ikke lenger beredt til å akseptere fallende reallønninger og økende arbeidsmengder uten motstand. Lokførere, flyplassarbeidere og ansatte i kollektivtrafikken har i flere uker vært i streik i Tyskland. Ved flere anledninger har tog-, buss- og flytrafikk stoppet opp samme dag.

Landsdekkende streiker fant sted i offentlig transport, på flyplasser og av Lufthansa-kabinnsatte, så vel som i Fords leveransepark i Saarlouis. Salgspersonell i varehandelen har streiket gjentatte ganger i flere måneder. Bølga av oppsigelser i bransjene bil- og stålproduksjon og i kjemiindustrien vil føre titusener ut i arbeidslivskonflikter. I tillegg kommer bøndenes militante protester mot Tysklands føderale koalisjonsregjering og massedemonstrasjonene mot ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD).

Det er også uroligheter på sykehus og skoler. En enorm jobbmassakre finner sted i industrien, i administrativt arbeid og håndverksyrker. Hundretusenvis av arbeidsplasser kuttes, noen av dem med høy kompetanse, spesielt innen bilproduksjonen og leverandørindustriene, men også bransjene kjemi, stål, bygninger, husholdningsapparater og programvareutvikling samt varehandelen er berørt.

Streikene i Tyskland reiser viktige anliggender for alle arbeidere. De viser at kampen mot inflasjon, kutt i reallønninger og økende arbeidsmengder ikke kan føres under lederskap av fagforeningsbyråkratiet og er uløselig knyttet til kampen mot krig og militær gjenopprusting.

Selskapene og regjeringen er ikke beredt til å gi etter uten en kamp. Oppgangen i aksjekursene – det tyske aksjemarkedet satte tirsdag nok en rekord – krever stadig større utbytting av arbeiderklassen.

Styringsklassen er fast bestemt på å påtvinge arbeidere kostnadene, ikke bare av stigende aksjekurser, men også framveksten av verdenskrig. Imperialistmaktene forfølger igjen deres økonomiske og geopolitiske interesser med militære midler.

Etter å ha sendt enorme mengder våpen og ammunisjon vil NATO nå også sende bakketropper til Ukraina, som betyr en direkte konfrontasjon med atomvåpenmakten Russland. I Midtøsten er genocidet på palestinerne, støttet av Tyskland, i ferd med å utvikle seg til en regional brannstorm. Faren for en tredje verdenskrig har aldri vært så stor som den er nå.

For å gjøre Tyskland «egnet for krig» krever forsvarsminister Pistorius (sosialdemokrat, SPD) ytterligere hundrevis milliarder euro, i tillegg til «spesialfondet» for Bundeswehr (de væpnede styrker) på € 100 milliarder, som det ble enighet om for to år siden. Økonomien og samfunnet omorganiseres for krigsproduksjon.

Dette er grunnen til den uforsonlige holdningen til styret i den nasjonale jernbaneoperatøren Deutsche Bahn og den føderale regjeringen. De vil gjøre et eksempel av lokførerne for å gjøre det klart for alle arbeidere at de må stramme inn beltene.

Den samme grunnleggende politikken gjennomføres overalt. I Amerika har Biden kontinuerlig påkalt mobiliseringen av amerikansk industri under den andre verdenskrig i hans valgkamptaler, og har argumentert for at lignende tiltak er nødvendige for Amerika for å føre krig mot Russland og Kina. Dette har fagforeningsbyråkratiets fulle støtte, med United Auto Workers-presidenten som erklærer at hans organisasjon er beredt til å «gå til krig» for presidenten.

Slike politiske orienteringer kan i realiteten ikke i noe land gjennomføres demokratisk. På dette punktet er Washingtons foretrukne strategi å blokkere streiker og håndheve permitteringer gjennom utsalgskontrakter pålagt av det korrupte fagforeningsapparatet. Men der arbeidere mobiliserer mot slike svik er regjeringen beredt til å bruke mer direkte midler. For to år siden intervenerte Biden-administrasjonen for å forby amerikanske jernbanearbeideres nasjonale streik mens fagforeningsbyråkratene holdt igjen for å kjøpe regjeringen tid for dens tiltak.

Ved å holde tilbake tyske jernbanearbeidere spiller byråkratene i den sektorielle tyske lokførerfagforeningen Gewerkschaft Deutscher Lokomotivführer (GDL), den rivaliserende fagforeningen for jernbane- og trafikkansatte Eisenbahn- und Verkehrsgewerkschaft (EVG), Verdi, fagforbundet for offentlige tjenester, og andre, den samme rollen som deres kolleger i Amerika og rundt om i verden. Selv om GDL nå har kalt ut deres syvende varselstreik står lederskapet, som alle andre fagforeninger, bak regjeringens politiske orientering for krig.

GDL-leder Claus Weselsky, et medlem av Den kristelig-demokratiske union (CDU), er samstemt med regjeringen, som alle andre fagforeningsledere, om at kostnadene fra den militære oppbyggingen må betales gjennom kutt i lønninger og sosiale utlegg, og med økte nivåer av utbytting. I lys av lokførernes besluttsomhet for å slåss prøver han å bryte deres motstand gjennom fruktløse begrensede «varselstreiker».

Lokførernes lønnstvist har nå pågått i nesten fem måneder. 97 prosent av de berørte GDL-medlemmene stemte i midten av desember for en fristløs streik. Siden den gang har det funnet sted syv varselstreiker, som har møtt offentlig støtte til tross for restriksjonene de pålegger mange reisende.

GDL-lederskapet nekter imidlertid å organisere den fristløse totalstreiken som forlanges av medlemmene. Det har stort sett forlatt sine opprinnelige krav og tilbudt å forlenge kontraktsperioden fra 12 til 24 måneder, og å utsette reduksjonen av ukentlig arbeidstid til 2028.

Direktørstyret i Deutsche Bahn (DB), den føderale regjeringen og fagforeningene er tett sammenflettet i DB Group, som er en offentlig virksomhet under statlig eierskap. Tidligere regjeringsmedlemmer og statssekretærer sitter i ulike styringsorganer. DB-ledelsens uforsonlighet koordineres med regjeringen.

Krig i utlandet betyr uunngåelig klassekrig hjemme – mot arbeiderklassen. Regjeringen – en koalisjon mellom Det sosialdemokratiske partiet (SPD), Det fri-demokratiske partiet (FDP) og De grønne – vil gjøre det klart, ikke bare for jernbanearbeidere men for alle arbeidere: «Dette er oppofrelsen dere må akseptere for den rasende eskaleringen av militarisme.» Dette er betydningen av den «nye sosiopolitiske æra» forkynt av Tysklands kansler Olaf Scholz!

Lokførerne og hele arbeiderklassen må motsette seg styringsklassens «nye æra» av krig og innstramminger med deres egen «nye æra» av klassekampen. Det må bli slutt på de pågående kuttene og forverringen av betingelser som vedvarende selges som «kompromisser». Arbeidere må slåss for et antikapitalistisk, sosialistisk perspektiv. Under kapitalisme er det bare elendighet, krig og død som venter dem.

Det er ingen vei videre innenfor GDL-byråkratiet. De godt betalte funksjonærene i fagforeningskontorene ser på økonomiske hendelser med det samme perspektivet som direktørene i selskapsstyrene og børsspekulantene. De underordner arbeidernes og samfunnets behov til selskapenes umettelige tørst etter profitter.

En fundamental nyorientering og omorganisering av samfunnet er nødvendig. Kampen mot DB-styrets uforsonlighet og den føderale regjeringens diktater, forsvaret av arbeidsplasser og kampen mot krig krever et sosialistisk perspektiv og en internasjonal strategi. Arbeidende menneskers og samfunnets behov må ha prioritet foran selskapenes og bankenes profittinteresser.

Den nasjonalistiske politiske orienteringen til fagforeningene, som arbeider tett med regjeringen og støtter dens politiske orienteringer for krig, må motvirkes av arbeiderklassens internasjonale samarbeid, uavhengig av nasjonalitet, opprinnelse og hudfarge.

Det er derfor opprettelsen av uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet er så presserende viktig. Over hele verden, fra Europa til Nord-Amerika og til Asia og Australia, bygger arbeidere Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å slåss mot angrep fra selskapsledelsen, regjeringen og det korrupte fagforeningsapparatet.

Bare på denne måten er det mulig for alle arbeidere, hvorvidt de er fagforeningsmedlemmer eller ikke, å motsette seg profittøkonomiens kapitalistlogikk og fagforeningsapparatets diktatur. Bare på denne måten kan arbeidere ta organiseringen av arbeidslivsaksjoner over i egne hender.

En fristløs streik av lokførerne må bli opptakten til en brei mobilisering mot reduksjonen av reallønninger, mot masseoppsigelser og mot regjeringens politiske orienteringer for krig og sosiale nedskjæringer. Arbeidskamper må forenes med motstanden mot krigen i Ukraina og genocidet i Gaza og bli rettet mot kapitalismen, krigens årsak, genocid, stillingskutt og lønnsreduksjoner. Denne voksende bevegelsen må utvikles på grunnlag av et sosialistisk program.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og partiets søsterorganisasjoner i Den fjerde internasjonale slåss for dette programmet.

Loading