Millioner av arbeidere og unge mennesker protesterer internasjonalt, i harnisk over genocidet utført av Israel i Gaza med siktemålet etnisk rensing av palestinerne. Siden 7. oktober har tusenvis av protester blitt organisert over hele Spania, deriblant i storbyene Madrid, Barcelona, Bilbao, Sevilla, Valencia og Zaragoza, som har mobilisert millioner av arbeidere og ungdommer.

Antikrigsånden til deltakerne står i sterk kontrast til de kyniske motivasjonene til protestenes arrangører. Dette er spesielt tilfelle med pseudo-venstre-tendensen Podemos, som etter at den gikk ut av regjeringen i desember nå poserer som en motstander av genocid etter at partiet bevæpnet Israel da det var ved makten.

Det er ei klassekløft mellom kampen WSWS har ført for å dreie protestene over til den essensielle oppgaven å bygge en bevisst bevegelse av arbeiderklassen mot regjeringen og kapitalistsystemet – kilden til ulikhet, krig og fascisme – og Podemos’ kyniske politiske manøvrer i parlamentet og på gatene, med siktemål å holde masseraseriet mot det israelske genocidet i Gaza fanget i tvangstrøya til PSOE-Sumar-regjeringen, koalisjonen av Sosialistpartiet (PSOE) og valgalliansen Sumar.

Podemos ved makten (2020-2023): Israel-Spania-relasjonenes blomstrende år

Podemos deltar i dag aktivt i vidtrekkende protester over hele Spania som oppfordrer PSOE-Sumar-regjeringen til å bryte alle diplomatiske og militære bånd med Israel. Da partiet var i en regjeringskoalisjon med PSOE fra 2020 til 2023, intensiverte imidlertid Spanias politiske, økonomiske og militære involveringer med den høyreekstreme Netanyahu-regjeringen. Dette fant sted til tross for Netanyahus brutale undertrykkelse av palestinernes rettigheter på Vestbredden og Gaza, handlinger som førte til Hamas’ inntrenging i Israel den 7. oktober.

Før 2020 hadde relasjonene mellom Israel og Spania blitt dårligere på grunn av Jerusalems stillingtaken til den catalanske løsrivelseskrisa i 2017. Israel hadde definert krisa i Catalonia som «en intern sak som måtte løses gjennom dialog», som forarget Madrid som forventet full støtte for sin undertrykkelse av de catalanske nasjonalistene.

Dette endret seg da Podemos kom til makten.

Handelsutvekslingene steg i 2023 til rekordhøye € 3,1 milliarder. Bare i 2022 eksporterte 2 558 selskaper til Israel, der verdien av deres varer og tjenester nådde rekordhøye € 2,1 milliarder, en økning på 20,2 prosent fra året før, mens importen fra Israel nådde € 1 milliard.

Noen av Spanias største selskaper på Ibex-35-børsen økte deres tilstedeværelse på det israelske markedet, som Sacyr, Indra, Acs og Comsa. Podemos opponerte aldri mot noen av infrastrukturselskapene, som CAF, COMSA, GMV eller TyPSA, som arbeider for å forsterke Israels okkupasjon av Vestbredden gjennom utvidelsen av trikknettverk som forbinder det okkuperte Jerusalem med Israel.

Våpenhandelen blomstret også. Podemos-lederen Pablo Iglesias kritiserte i 2014 den høyreorienterte Folkeparti-regjeringen (PP) for dens våpenavtaler med Israel. Iglesias sa det var «en skam at vår regjering kommer til å fortsette å bruke € 300 millioner på innkjøp av Spike-missiler fra Israel, og at den i løpet av 2013 solgte militært material til Israel verdt fire millioner euro».

Seks år seinere bleknet imidlertid PPs våpenavtaler med sionistregimet sammenlignet med dem til Podemos. Under visepresident Iglesias, fra 2020 til 2022, solgte Spania våpen til Israel for en verdi av € 140 millioner, mens Madrid brukte hundrevis av millioner på å handle våpen fra Israel, merket «kamptestet». Deres bruk mot palestinerne gjorde dem av Spanias væpnede styrker ansett mer verdifulle og pålitelige.

PSOE-Podemos-regjeringen kjøpte også Spike-missiler til en verdi av € 365 millioner. Den 3. oktober, bare dager før det israelske angrepet på Gaza, kjøpte regjeringen ytterligere 1 680 stykk Spike-missiler til en verdi av € 285 millioner.

De diplomatiske relasjonene ble også forbedret. I juni 2023 var Madrid vertskap for den «femte strategiske Spania-Israel dialogen», som samlet høytstående embetsrepresentanter fra begge land, inkludert fra forsvarsdepartementene og hærene. Konferansen diskuterte «omfanget for Israels bistand til å møte den tiltakende etterspørselen fra Spania og landets EU-partnere for sivil og militær teknologi».

Podemos-regjeringen opprettholdt også utplasseringen av 646 tropper i det sørlige Libanon, som en del av imperialistoppdraget til den 11 000 sterke FN-interimstyrken i Libanon (UNIFIL), Spanias største utplassering i et FN-oppdrag. Ledet av den spanske generalmajoren Aroldo Lázaro Sáenz, er formålet å sikre Israels nordlige grense mot Hizbollah, den Iran-støttede militsen som er alliert med Hamas i Gaza.

Under opptakten til 7. oktober-oppstanden hadde Podemos og partiets nyopprettede koalisjon, valgplattformen Sumar – som inkluderte Bevegelsen Sumar, Podemos, det stalinistiske partiet Forente Venstre (IU), så vel som ulike nasjonalistiske og regionbaserte fraksjoner, alle ledet av testede, pro-NATO-politikere – allerede signalisert deres støtte for Israels undertrykkelse av palestinerne.

Podemos’ førtifem dager i regjering etter 7. oktober

Podemos spilte en ekstraordinært kynisk rolle. Mens partiet beskyldte Israel for genocid fortsatte PSOE-Podemos-regjeringen å selge våpen for millioner av euro til bruk mot Gaza-befolkningen.

Bare ei uke etter 7. oktober, der statsminister Pedro Sánchez fra PSOE fordømte Hamas-angrepet og gjentok Israels «rett til å forsvare» seg, beskyldte Ione Belarra, Podemos-leder og minister for sosiale rettigheter, Israel for å utføre et «planlagt genocid» i Gaza.

Belarra beskyldte Israel for å «etterlate hundretusenvis av mennesker uten strøm, mat og vann» og for å bombe sivilbefolkningen «som en kollektiv avstraffelse». Hun spilte en bedragersk dobbeltrolle. Ifølge forskning fra Delàs Senter for fred fortsatte PSOE-Podemos-regjeringen etter den 7. oktober å kjøpe og selge våpen til Israel og slutte kontrakter med israelske våpenselskaper.

Et spansk våpenselskap eksporterte i november i fjor, mens Belarra satt i regjeringen, dødelig ammunisjon til Israel autorisert av PSOE-Podemos-regjeringen for en verdi av € 987 000, av kategorien «bomber, granater, torpedoer, miner, missiler, patroner og annen ammunisjon, og prosjektiler». Disse operasjonene ble videreført av dens etterfølger, PSOE-Sumar-regjeringen.

Importene steg også. Spania kjøpte produkter verdt € 705 millioner fra det israelske selskapet Elbit Systems, som spesialiserer seg på produksjon av militærelektronikk og systemer for innsamling av etterretning, og forskjellige typer farkoster som ubåter, fly og kampskip.

PSOE-Podemos-regjeringen beskyttet også Israels bakre flanke, der Podemos-ministre stemte for å sende den spanske fregatten Méndez Núñez og militærforsyningsskipet Patiño for å ta del i kampgruppa rundt hangarskipet USS Gerald R. Ford. Hangarskipet ble utplassert i det østlige Middelhavet for å besørge amerikansk støtte til Israels krig i Gaza, og for å støtte opp amerikanske trusler om å bombe styrker i Libanon, Syria, Irak eller Iran, som kunne forsøke å intervenere militært for å bistå palestinerne.

Vendepunktet som tvang Podemos til å endre partiets holdning kom med det globale ramaskriket mot de israelske grusomhetene. Den største og mest vedvarende antikrigbevegelsen siden Vietnamkrigen brøyt ut over hele verden, med millioner som deltok i protester. I Belgia oppfordret flyplass-fagforeninger arbeidere til ikke å håndtere våpenforsendelser til Israel. I Barcelona kunngjorde 1 200 havnearbeidere at de ville nekte å betjene ethvert skip som fraktet materiale for å forsyne Netanyahu-regjeringens krig. I Ferrol fordømte arbeidere ved det statseide verftsselskapet Navantia utsendelsen av spanske krigsskip og krevde deres umiddelbare retur, og en slutt på alle kommersielle og diplomatiske bånd med Israel. 

Der de forsto at de konfronterte politisk glemsel på grunn av deres tilknytning til genocidet, med det store flertallet av partiets supportere som tilsluttet seg pro-palestinske protester og de første tegnene på intervensjon fra arbeiderklassen internasjonalt, bestemte Podemos seg for å forlate PSOE-Sumar-regjeringen. Den 5. desember kunngjorde fem parlamentsmedlemmer fra Podemos at de forlot Bevegelsens Sumars parlamentariske gruppe.

Podemos forlot ikke regjeringen fordi partiet motsetter seg genocidet i Gaza, dens innstrammingspolitikk og dens militarisme, en regjering den støttet fra 2020 til 2023. Den gjorde det til og med klart at partiet ikke kom til å bruke sine fem sentrale parlamentrikere til å felle regjeringen, som har et smalt flertall. Tvert imot, Belarra uttalte kynisk at «de demokratiske kreftene [Podemos, PSOE og Sumar] må samarbeide» for å stoppe det ytre høyre i Spania.

Podemos poseringer mot genocid

Podemos arbeidet kort sagt med PSOE-Sumar-regjeringen for å holde masseraseriet mot det israelske genocidet i Gaza innesperret i PSOE-Sumar-regjeringens tvangstrøye ved å referere til trusselen fra det ytre høyre.

Belarra uttalte typisk, tidlig i januar, at Podemos hadde oppfordret den spanske regjeringen til å støtte Sør-Afrikas sak anlagt for Den internasjonale domstolen (ICJ) mot Israel for genocid. Podemos sendte offisielle brev til det spanske utenriksdepartementet og sentralregjeringen.

ICJs interimkjennelse fant at det var overbevisende bevismateriale for både genocidale handlinger og genocidale intensjoner fra den israelske regjeringens og militære lederes side, og at saken burde gå videre. Men domstolen klarte skandaløst ikke, etter å ha bøyd seg for press fra store imperialistmakter, deriblant USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, å oppfordre Israel til å avslutte bombardementet av Gaza og oppheve blokaden av mat, medisiner, energi og andre nødvendigheter.

Kjennelsen avslørte Podemos insistering på at demonstranter skulle sette deres håp til ICJ, som ikke kunne og ikke vil stoppe genocidet.

Podemos forsøker også å avlede protestene vekk fra den spanske regjeringen og det imperialistiske borgerskapet den betjener, ved å bruke gjengs tilsmusset stalinistisk antiamerikanisme. På X sa Podemos-leder Belarra: «Denne regjeringens underdanighet overfor USA er det som hindrer den fra å handle mot genocidet mot det palestinske folket. Jeg skammer meg.»

Dette til tross for at hun som minister stemte for å øke antallet amerikanske krigsskip og soldater stasjonert på spansk territorium og spansk jord, og gikk med på å sende stridsvogner og våpen til USA-NATO-stedfortrederregimet i Kiev for å føre krig mot Russland i Ukraina.

Bak Belarras antiamerikanisme ligger det ikke sosialistisk motstand mot amerikansk imperialisme. Snarere, under betingelser der USAs makt avtar og stemmer innen deler av den europeiske eliten oppfordrer til «strategisk autonomi» fra Washington, spesielt i tilfelle Trump skulle vinne valget i år, styrker Podemos bevisst europeisk og spesielt spansk imperialisme.

Samtidig, ved ikke å nevne masseprotestene som har brutt ut i USA, spesielt blant jøder, viser Podemos at partiet er fiendtlig innstilt til ethvert perspektiv for internasjonal enhet av arbeidere over Atlanterhavet, i opposisjon mot genocidet i Gaza.

Podemos promoterer også illusjoner om at PSOE-Sumar-regjeringen, som fortsatt er involvert i salg og import av våpen til og fra Israel, kan bli presset til å handle mot Israels kampanje for massemord og etnisk rensing.

Podemos la i slutten av februar fram et ikke-lovlig forslag i parlamentet om å kutte diplomatiske relasjoner og militære tilknytninger med Israel, «inntil offensiven på Gaza og Vestbredden opphører». Av de seks initiativene som ble framsatt til avstemming, ble bare «doblingen av innsatser for å sikre tilførsel av humanitær bistand til Gaza og økning av bistand og sending av felles koordinert bistand innen EU» vedtatt.

De to regjeringspartiene, PSOE og Sumar, stemte kynisk for et umiddelbart opphør av våpenhandelen med Israel, men dette ble avvist med 176 stemmer mot 166, av opposisjonens høyreorienterte Folkeparti (PP), ytre høyre-partiet Vox, og det catalanske nasjonalistpartiet Sammen for Catalonia (Junts), som støtter regjeringen utenfra.

For all deres posering prøver Podemos fortsatt å støtte opp under regjeringen. Partiet motsetter seg ikke spansk militarisme, og ved makten gikk det med på rekordøkninger av militærutleggene. Partiet støttet også USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, og sendte våpen og bidro med trening og bistand til det høyreekstreme Zelenskyj-regimet for millioner av euro.

Podemos’ krig i utlandet henger sammen med partiets nå veletablerte historikk for å undertrykke arbeidere i Spania, deriblant å sende ut tusenvis av politi for å knuse Cádiz-metallarbeidernes streik, trailersjåførenes streik i 2022, og innføringen av drakoniske minimumstjenester for å bryte streiker i luftfarten.

Podemos er framfor alt en motstander av den eneste måten å stoppe massemordet og den etniske rensingen i Gaza: utviklingen av en global bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalistklassen og dens undertrykkende statsapparat.

Enhver genuin kamp mot genocid og krig fordrer den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen på et internasjonalt og sosialistisk grunnlag, i opposisjon til politiske krefter som PSOE, Sumar og Podemos, og deres fagforeningsallierte CCOO og UGT, som fungerer som politistyrker på vegne av imperialismen. Dette krever nye organisasjoner, et nytt perspektiv og byggingen av et politisk lederskap som tar sikte på arbeiderklassens erobring av makten, omveltingen av kapitalisme og imperialisme, og etableringen av sosialisme på en verdensskala. Det betyr å bygge en spansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, den trotskistiske verdensbevegelsen.