For førtiårsmarkeringen av gruvearbeiderstreiken i 1984-1985 har Storbritannias ledende seriøse kringkastere begge produsert fjernsynsdokumentarer. Og både BBCs Miners’ Strike: A Frontline Story og Channel 4’s Miners’ Strike 1984: The Battle for Britain betjener en høyreorientert politisk agenda.

Deres overordnede budskap er at den avgjørende erfaringen av klassekamp i etterkrigstidens Storbritannia i hovedsak var en tragisk misforståelse. Uansett hvor heroiske og selvoppofrende gruvearbeidernes handlinger var i løpet av den årlange streiken deres, eskaleringen var beklagelig, og moderasjon kunne ha sikret industriens styrte nedgang.

De forfølger linja at statsminister Margaret Thatchers ødeleggelse av industrien var brutal, men samsvarte med økonomiske realiteter. Arthur Scargill, presidenten for National Union of Mineworkers (NUM), derimot, holdt tilbake denne historiens bølge der han førte en politisk kamp mot De konservatives regjering i strid med gruvearbeidernes interesser.

Den tredelte Channel 4-serien er regissert av Tom Barrow, som tidligere arbeidet med dokumentarserien 24 Hours in Police Custody, i likhet med BBCs produsent Zac Beattie.

Den første av Channel 4s tre uavhengige episoder fokuserer på Shirebrook i Derbyshire. Dette var en omstridt region under streiken, da dens gruver ikke var blant de som opprinnelig var målrettet for nedstenging.

Barrow legger like stor vekt på stemmene til de streikende som til streikebryterne (verdiget som «arbeidende gruvearbeidere»). Shirebrook-episoden gir oss vår første presentasjon av Roland Taylor, som spilte en politisk kalkulert rolle i organiseringen av streikebryteri. Her ber han foraktelig om «respekt» for «å følge hans oppfatninger».

Men de streikende og streikebryterne hadde ikke like stor vekt i konflikten, som statens angrep og promotering av streikebryteri demonstrerte. Striden sto mellom arbeiderklassen og kapitaliststaten. Streikebrytere inntok en fiendtlig klasseposisjon.

Barrows andre episode omhandler den forsøkte masseaggitasjonen på koksverket Orgreave, som ble møtt av et brutalt politiangrep. Arbeidere ble banket med batonger og kavaleri-angrepet av politi til hest. Politiet lanserte deretter en propagandaoffensiv der de hevdet selvforsvar. Tidligere gruvearbeidere fortalte begge programmene om deres varsomhet overfor media som hadde utbredt denne kampanjen av forvrengning og løgner.

Staten eskalerte rettsprosesser mot 55 gruvearbeidere der den anvendte den ekstremt alvorlige anklagen om opprør. Påstandene og medias feilrepresentasjoner ble til slutt diskreditert i retten ved bruk av politiets egne opptak.

Barrows siste episode fokuserer på David Hart, en høyreorientert rådgiver som formante Thatcher til å knuse gruvearbeiderne. Han blir presentert som en outsider som gikk hans egne veier og presset en ikke-uvillig Thatcher lenger enn hun i utgangspunktet hadde tenkt.

Dette er propagandistisk tull og tøys. Hart var en virulent antikommunistisk millionær, valgt som mellommann for Thatcher og National Coal Board-president Ian McGregor, for å skjerme Toryene fra anklager om at de førte en politisk kamp for å bryte ned NUM og gruvearbeiderne. På Toryenes vegne finansierte han streikebryteri gjennom hans National Working Miners Committee (NWMC) og betalte for grunnleggelsen av utbryterfagforeningen Union of Democratic Miners (UDM) etter streikens nederlag.

Enhver antydning om at Thatchers intervensjon bare etterfulgte streikevaktenes voldelighet er latterlig. Thatcher var allerede i 1979 bevæpnet med Ridley-planen for å nedkjempe enhver gjentakelse av gruvearbeiderstreikene som i 1974 hadde fått avsatt Edward Heaths Tory-regjering. Regjeringen lagret kull for konfrontasjonen, og Orgreave demonstrerte deres lange forberedelse for å bruke statens fulle fysiske og juridiske makt mot gruvearbeiderne.

Roland Taylors intervjuer viser faktisk den statlige organiseringen av streikebryteri. For alle streikebryternes påstander om å forsvare «demokratiske rettigheter» innen NUM, Taylor er tydelig på at Harts NWMC var et statlig redskap. Thatcher inviterte Komitéen til middag, som Taylor kaller «kanskje en takk».

Det å presentere en slik konflikt som innbyrdes «gruve mot gruve», krever å ignorere den økonomiske og politiske bakgrunnen for streiken. Nottinghamshire og Derbyshire var mer lønnsomme enn feltene i South Yorkshire, South Wales og Kent som skulle stenges ned. Nottinghamshire var av den grunn historisk sett sentralt for selskapenes utbryterfagforeninger.

Det var et økonomisk grunnlag for streikebryteriet, og et politisk grunnlag for regjeringens angrep. Derfor ble korporatistiske fagforeninger brukt for å undergrave streiken, men deres gruver ble uansett også stengt ned.

Channel 4s fokus på Nottinghamshire og Derbyshire er rettet mot å slette disse spørsmålene. NUM-delegater fra disse områdene benekter gjentatte ganger at dette var (eller burde vært) noe politisk opprør. Begge programmene presenterer streikere, streikebrytere og politioffiserer, mens Channel 4 også intervjuer politiske rådgivere for Thatcher og journalister (deriblant Anna Soubry, seinere selv Tory-MP).

I forkledningen av jevn og likeverdig mediedekning fremmer dette regjeringens politiske løgner og de skitne unnskyldningene til dens agenter og medskyldige, som god mynt.

De desperate betingelsene erfart av streikerne blir vist, spesielt av BBC – da David Ropers ukegamle spedbarn døde var han ikke kvalifisert for et begravelsestilskudd fordi han streiket, og barnet ble gravlagt i en annens kiste – men er redusert til det tragisk uunngåelige resultatet av en politisk feilvurdering.

Channel 4-serien var mer naken i dens plattform for og berettigelse av streikebryteri. BBCs likefram historiske narrativ gjør dets vitnesbyrd fra streikende mer verdifullt, men delte den politiske linja. En streikebryter i Nottinghamshire fortalte intervjuere at Scargill hadde ønsket å felle regjeringen, som om det var en forferdelig ting.

Vi har veldokumenterte meningsforskjeller med Scargill, sentrert om hans nekting av politisk å utfordre Labour Party og [det sentrale fagforbundet] Trades Union Congress (TUC) til fordel for å basere seg på masseaggitasjon, som reflekterte hans mål om å overbevise en framtidig Labour-regjering til å implementere en nasjonal «Plan for kull». Men det er ei uoverstigelig kløft mellom politisk kritikk av ham fra venstre og slike unnskyldninger for Toryene, streikebrytere og streikebrytergjetere.

Denne essensen av begge dokumentarene ble oppsummert i The Observer av Tim Adams. Adams skrev at dokumentarer «noen ganger er fristet til å framstille disse sammenstøtene som del av en regelrett klassekrig – arbeidere mot kapitaliststaten – men de var, på bakken, like mye innbyrdes konflikter, gruve mot gruve».

Adams stavet ut det politiske alternativet til dette, som han og dokumentarfilmene fremmer, og skrev om «å se på stemmer for kompromiss som stille ble slettet til fordel for den enklere binære» frontale konflikten mellom arbeiderklassen og den borgerlige staten.

Hvem sin unnlatelse er det han beklager? Ingen ringere enn daværende Labour-partileder Neil Kinnock, som han kaller «en sjelden fornuftens stemme»!

Bittert fiendtlig til Scargill – som ga ham Adams’ støtte – avfeide Kinnock seinere som «rein fantasi» enhver forestilling om at han «kunne ha forvandlet streikens betingelser ved å ‹kalle på arbeidere›, med Scargills frase, for å komme ut til støtte for gruvearbeiderne». Adams gjentar argumentene til Kinnock og NUM-«moderatene», her omfattende presentert, og insisterer på at streikens svakhet var NUMs unnlatelse av å kalle for et nasjonalt valg, heller enn streikens isolering og svik av Labour Party og TUC.

Adams taler for et sjikt som reelt sett beklager at det i det hele tatt var en militant streik. Kinnock ledet heksejakta mot Labours venstreside og banet Labours vei til Tony Blair. Han kom personlig veldig godt ut av det. Han og kona Glenys hentet inn £ 10 millioner i lønn, godtgjørelser og pensjonsrettigheter i løpet av deres periode i arbeid for EU. Begge ble adlet til peers med plasser i House of Lords.

Adams’ artikkel bar den bisarre tittelen «‹De forsto oss ikke i det hele tatt›: hvorfor gruvearbeiderstreiken fortsatt fengsler Storbritannia, 40-år-seinere.»

«Fengsler» er et ekstraordinært ord. En selvtilfreds middelklasse nyter sin katastrofeturisme i brutalitetene av en klassekamp den insisterer ikke kan forstås.

Han påkalte et BBC-drama fra 2022 som legemliggjorde dette politiske synet. Det som var bemerkelsesverdig med Sherwood var at den brukte lisensen tildelt dramatisk presentasjon for å produsere et skjønnlitterært verk nesten helt skilt fra virkeligheten.

Basert på det virkelige drapet i 2005 av en tidligere streiker i en landsby i Nottinghamshire, prøvde Sherwood å vise de fortsatte spenningene og traumene i lokalsamfunnet. Enda mer klønete og udugelig enn dokumentarene, presenterer den imidlertid alle involverte som offer for krefter utenfor deres kontroll.

Familien til den drepte mannen er fortsatt fremmedgjort fra hans streikebrytende bror bosatt ved siden av. Den lokale politimannen som leder etterforskingen var en ung politioffiser under streiken, mens politioffiseren utenfra som nå etterforsker drapet også var blitt sendt fra London for på overtid å utøve polititjeneste mot streikevaktene, hvor han innledet et forhold til ei lokal kvinne. En annen undercover politioffiser hadde ikke bare innledet et forhold i landsbyen, men blitt der siden, og fortsatte å skjule hans identitet som spion for å kunne gjøre det.

Manusforfatteren, James Graham (født 1982), er fra området, men det er ikke noe autentisk i hans manus. Hans politioffiserer ber om sympati («Vi var bare ungdommer!»). Nei, de var voksne som visste nøyaktig hva de gjorde, og fikk godt betalt for å utøve vold mot streikende gruvearbeidere og deres familier. Én tidligere politioffiser sa til BBC: «Vi var politiske bondebrikker.» Men dette var en kald erklæring av fakta, ikke Sherwood’s håndvridninger, der en tidligere undercover-politioffiser begår selvmord etter hvert som detaljer om hans operasjon kommer for dagen.

Granskingen av undercover-politiagenter i den britiske arbeiderbevegelsen avslører at de hadde forhold og barn med deres ofre. Disse skulle lette deres infiltrering, og var ikke romantiske relasjoner, og politioffiserene ble ikke værende.

For Graham er det hele et uforståelig rot av personlige tragedier. Sherwood’s klimaks gjør argumentet hans eksplisitt. Drapsofferets enke erklærer: «En tidligere gruveby? Hvordan i helvete skal vi komme videre når vi snakker om oss selv i form av hva vi ikke lenger er? Vi har hatt 40 år av dette. Du får ett jævla liv, og vi bruker det til å hate. Er dere ikke alle slitne? Jeg er. Så jævla sliten...»

Graham er en produktiv dramatiker, tildelt en OBE [Order of the British Empire] for hans innsats. Han har vist en ikke spesielt sunn interesse for å skildre politiske bakromsforhandlinger og stemmekrangler. Fra denne mindre enn innsiktsfulle posisjonen har han vendt seg til gruvearbeidernes streik, der han konkluderer med at vi burde legge alt bak oss.

Men alt er ikke bak oss. Gruvearbeidernes nederlag var den ufølsomme slutten på den tiår-lange knusingen av arbeidsvilkår og sosiale betingelser som fulgte. Tidligere gruvearbeidere konfronterte lang tids arbeidsledighet i lokalsamfunn som var ødelagt av nedstengingen av gruver, mens andre ofte bare kunne finne lavtlønnede jobber i distribusjonsvarehusene som dukket opp i deres sted.

Men en ny generasjon arbeidere trer inn i kamp mot brutal utbytting, ødeleggelsen av sosiale tjenester og demokratiske rettigheter, og imperialiststøtte til genocidet i Gaza. Og de vil avvise med forakt alle slike appeller til pessimisme og politisk og sosial konformitet fremmet av deler av den selvtilfredse middelklassen.

Det er et talende øyeblikk i BBC-dokumentaren. En gruvearbeiders datter snakker om hennes forlegenhet ved en solidaritetsteaterforestilling av noen Cambridge-feminister. Hennes ubekvemhet er at det var feilvurdert, men også hun erkjenner oppriktigheten i solidariteten og idealismen som animerer deres tiltak.

For Adams besørger dette imidlertid anledning til en kynisk hån: Det er solidaritet og idealisme i seg selv som hører fortiden til. Dette er produktet av de sosiale relasjonene som følge av gruvearbeidernes nederlag. Styringsklassen har beriket seg selv umåtelig, og sjikt av den øvre middelklassen har blitt vant til betydelig sosial komfort selv der arbeiderklassen har vært under uopphørlige angrep.

Disse dokumentarene burde sees, men kritisk. Begivenhetene de gir en feilaktig framstilling av trenger å forstås, selv om dokumentarene ikke kan hjelpe der. Kunstnere må avvise de selvtilfredse begrensningene som presenteres, for å kunne skape noe av substans for framtiden. Og det vil de uten tvil gjøre.