Gruvearbeiderstreiken i 1984 og 1985 var den mest heroiske kampen noen gang ført av den britiske arbeiderklassen. Den så et år med ufattelige vanskeligheter da rundt 150 000 gruvearbeidere tok på seg statens makt, med over 26 millioner arbeidsdager tapt i den største aksjonen siden Generalstreiken i 1926.

Streikens førtiårsmarkering finner sted midt i en gjenoppblomstring av klassekampen, ikke bare i Storbritannia, men internasjonalt.

Bevisst på dens betydning har styringsklassen lansert en propagandaoffensiv med siktmål å skjule lærdommene arbeiderklassen må trekke fra streiken og dens nederlag. Tallrike dokumentarer, dramaer og retrospektiver har blitt kringkastet som skildrer streikende gruvearbeidere som politiske brikker for Arthur Scargill, presidenten for National Union of Mineworkers, satt opp mot «arbeidende gruvearbeidere» i en dødsdømt kamp mot uunngåelige gruvenedstenginger.

I flere tiår ble nederlaget til de britiske gruvearbeiderne og for militante kamper av arbeidere i USA og internasjonalt på 1980-tallet, grepet til for å proklamere kapitalismens triumf og sosialismens død – en kampanje som nådde sitt nadir etter likvideringen av Sovjetunionen i 1991.

Den følgende artikkelen er evalueringen foretatt av Socialist Equality Party på World Socialist Web Site som 20-årsmarkering for streiken, og som forklarer de reelle lærdommene som må trekkes fra gruvearbeidernes modige kamp.

Forfatterne bemerker at opprinnelsene til streiken i 1984-1985 og klassekrigpolitikken utløst av Margaret Thatchers regjering må finnes i streikebevegelsen lansert av gruvearbeidere i 1972 og 1974 for å få ned Den konservative regjeringen til Edward Heath. Dette fant sted under den eksplosive krisa som rystet verdenskapitalismen i årene fra 1968 til 1975, som så utbruddet av klassekamper i mange land av en potensielt revolusjonær karakter.

Disse kampenes nederlag på grunn av de reformistiske og stalinistiske partienes og fagforeningenes politiske svik ble brukt av styringsklassen til å installere høyreorienterte regimer som Thatchers Konservative regjering og Ronald Reagans republikanske administrasjon i USA. Deres framvekst både reflekterte og førte fram et vesentlig skifte i økonomisk organisering, med de store selskapenes aggressive vending over til globale investeringer og internasjonalisert produksjon. Globaliseringen krevde i sin tur deregulering av økonomiene i de framskredne industrilandene, sløyingen av skattesatser, ødeleggelse av velferdsordninger og en massiv økning i utbyttingen av arbeiderklassen i pådriveren for å bli internasjonalt konkurransedyktige og sikringen av en andel av verdensmarkedene.

Thatcher oversatte disse målene til forlangendet om å «la de lamme endene gå til veggen» og «rull tilbake sosialismens fronter».

Gruvearbeiderstreiken var et besluttsomt forsøk på å beseire denne kapitalistoffensiven fra en mektig del av arbeiderklassen. Men som andre store kamper i den perioden, som den ført av PATCO-flygelederne i USA, mislyktes den i siste instans.

Dette essayet forklarer hvorfor.

Scargill kjempet streiken basert på et nasjonalt reformistisk program. Han forsøkte å påtvinge Thatcher-regjeringen et nederlag utelukkende ved militant fagforeningsaksjon for deretter å overbevise Labour Party og [det sentrale fagforbundet] Trades Union Congress (TUC) om å implementere en nasjonal «Kullplan».

Gruvearbeiderne ble isteden konfrontert med en politisk kamp mot staten og alle instrumenter den hadde til sin rådighet, ledet av en regjering fast bestemt og for enhver pris å knuse «fienden innenfor», og fagforeningenes og Labour Partys bevisste og systematiske isolering og sabotasje av deres kamp.

Fundamentene for den fullstendige forvandlingen av fagforeningene til partnere av selskapene og staten, og av Labour Party til en erklært forsvarer av fritt marked-kapitalisme under Tony Blair, begynte med knusingen av arbeiderklassemotstand legemliggjort av gruvearbeiderstreiken. Dette nederlaget innledet en tiår-lang og historisk enestående nedgang i næringslivsaksjoner og arbeiderklassens levestandarder.

For fire tiår siden beviste gruvearbeiderstreiken nødvendigheten av å føre klassekampen basert på en verdensomspennende strategi gjennom byggingen av grunnplanorganisasjoner for klassekamp og et nytt sosialistisk og internasjonalistisk lederskap i arbeiderklassen.

Derfor er anliggendene som adresseres i dette essayet av enorm politisk betydning, om rollen som ble spilt av Workers Revolutionary Party (WRP), den gang den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som tilpasset seg Scargills lederskap og NUMs nasjonalistiske perspektiv. Det var WRP som forhindret de politisk mest framskredne gruvearbeiderne og andre arbeidere fra å mønstre en uavhengig kamp mot Toryene og deres medskyldige i Labour- og fagforeningsbyråkratiet.

Britiske arbeidere konfronterer i dag et Labour Party ledet av sir Keir Starmer som er langt til høyre for alle av dets forgjengere, og et fagforeningsbyråkrati som saboterte fjorårets streikebølge og vil gjøre det samme igjen om de får sjansen.

Innsatsene kunne ikke være høyere.

Fire tiår etter gruvearbeidernes streik forflytter arbeiderklassen i Storbritannia og rundt om i verden seg inn i åpen konflikt med en styringsklasse, regjeringer og partier som støtter Israels genocid på palestinerne i Gaza, og eskalerer NATOs stedfortrederkrig mot Russland som truer en kjernefysisk brannstorm og akselererer ødeleggelsen av levestandarder, essensielle tjenester og demokratiske rettigheter.

Under disse omstendighetene er det avgjørende viktig at arbeiderklassen, spesielt dens yngre generasjon, er bevæpnet med lærdommene fra gruvearbeiderstreiken i 1984-1985. Dette vil styrke dem umåtelig i liv-og-død-konfliktene de står overfor, og i å bygge det revolusjonære lederskapet de må ha.

Chris Marsden

5. mars 2024

***

Lærdommer fra gruvearbeiderstreiken i 1984-1985

Av Chris Marsden og Julie Hyland

Denne evalueringen ble først publisert i mars 2004, som en 20-årsmarkering av streiken.

Den ett-år-lange gruvearbeiderstreiken i 1984-1985 var et vannskille i Storbritannias politiske liv. Det var det verste enkeltnederlaget lidd av arbeiderklassen i etterkrigstiden, og dets resultater gir gjenlyd til i dag.

Det har ikke manglet på dokumentarer og artikler som årsmarkeringer. Men ingen av disse har gjort et seriøst forsøk på å granske de sentrale lærdommene som må trekkes. Generelt har de falt inn i én av to leirer:

For det første, det er dem som hevder at nederlaget for gruvearbeidernes streik var uunngåelig fordi deres var en tapt sak ført av gårsdagens menn. Argumentet går i hovedsak ut på at Margaret Thatchers Konservative regjering, selv om den til tider var autokratisk og arrogant, representerte framtidens bølge. Den var fast bestemt på å modernisere den britiske økonomien ved å stagge fagforeningenes makt, som fungerte som en bastion av utdatert arbeidspraksis som «hold landet for løsepenger». Naturligvis kunne man ha sympati for skjebnen til individuelle gruvearbeidere, men dette burde settes i perspektiv. For det som skjedde etterpå var en forbrukerboom og utviklingen av den nye økonomien basert på deregulering og privat kapital, som selv Labour-regjeringen nå har omfavnet. Dette er synspunktet til både pro-Konservative og pro-Labour-medier.

For det andre, det er dem til venstre i Labour Party eller i forskjellige mindre venstregrupper som ser vemodig tilbake på hendelsene i 1984, peker på visse feil som ble gjort, men i all hovedsak ser på det som en «ærerik» episode og en mal for klassekampen i framtiden.

Den tilsynelatende styrken til det førstnevnte argumentet er at det ser ut til å ha blitt bekreftet av begivenhetenes gang. Som nettstedet dedikert til Margaret Thatcher proklamerer: «Den ett-år-lange gruvearbeiderstreiken i 1984 blir ansett som den gamle fagforeningsordenens siste gisp; siden det året har ikke Storbritannia opplevd noen store arbeidslivskonflikter.»

Dette kan ikke besvares av dem som nekter alvorlig å adressere årsakene til et nederlag som har sikret dominansen av høyreorientert politisk og økonomisk helbredelse i to tiår, og som arbeidende mennesker har betalt en så bitter pris for.

For gruvearbeiderne selv har innvirkningen av streikens nederlag vært ruinerende. Det var 170 gruver i Storbritannia da streiken startet, og de sysselsatte over 181 000 menn og produserte 90 millioner tonn kull. I dag er det 15 gruver som sysselsetter rundt 6 500 menn. Rundt 3 000 flere er sysselsatt i overflategruvedrift. Områder som en gang var definert av deres forbindelse med gruvedrift, som Durham og Lancashire, har nå ingen gruver. National Union of Mineworkers (NUM) er redusert til et levning med noen tusen medlemmer som fortsatt arbeider i industrien.

Gruvearbeidernes lidelser under streiken var av en skala nesten uten presedens. Rundt 20 000 gruvearbeidere ble skadet eller innlagt på sykehus, 13 000 ble arrestert, 200 ble fengslet, to ble drept på streikevakter, tre døde der de gravde etter kull i løpet av vinteren, og 966 ble sparket.

Gruvearbeiderne konfronterte brutale angrep fra politiet, som brukte teknikker for undertrykkelse som aldri før var sett i Storbritannia. Ridende offiserer stormet mot streikevakter og gjennom gatene i gruvesamfunnene. En nasjonal spesialstyrke ble opprettet av tungt pansret opprørspoliti, som ble brukt til å mønstre militær-type angrep. Gruvearbeidere ble forhindret fra å bevege seg fritt rundt i landet, og det ble opprettet spesialdomstoler for å håndtere det store antallet arrestasjoner.

Et juridisk angrep ble ført mot NUM, der det var gjentatte forsøk på å beslaglegge fagforeningens eiendeler. Mektige forretningsinteresser og elementer innen staten kom sammen for å organisere en massiv streikebrytende operasjon som kulminerte med etableringen av en fagforening av streikebrytere, Union of Democratic Mineworkers.

Det som skjedde etter streikens nederlag var verre. Så snart gruver ble nedstengt ble hele lokalsamfunn kastet ut i desperat fattigdom. Mange unge mennesker ble tvunget til å forlate på søk etter arbeid, og av dem som ble igjen, anslår rapporter at én av tre husholdninger er berørt av problemer med alvorlig narkotikaavhengighet.

Ethvert tiltak for gjenoppliving og fornyelse av tidligere gruveområder har blitt formet av karakteren av dagens økonomi, med dens dominans av transnasjonale selskaper som søker tilgang til billig arbeidskraft og omfattende skattelettelser. Følgelig, ifølge organisasjonen Coalfields Community: «Selskaper er i stand til å rekruttere strengt og selektivt for å bygge opp arbeidsstyrker av folk som er villige til å jobbe fleksibelt for lave lønninger, ofte på ikke-fagorganiserte arbeidsplasser. Arbeidet er ofte deltidsbasert og noen ganger midlertidig når fabrikker stenger ned like etter åpning.»

Mer generelt ble gruvearbeidernes nederlag signalet for fagforeningenes og Labour Partys endelige oppgivelse av ethvert forsvar av arbeiderklassens sosiale interesser. Det var selvfølgelig andre streiker, men ingenting av tilsvarende omfang. På 1970-tallet var det høyeste antallet dager tapt på grunn av arbeidslivskonflikter 29,4 millioner – under «Misnøyens vinter» i 1979. Men det gjennomsnittlige antallet arbeidsdager tapt hvert år i det tiåret var fortsatt 12,9 millioner. På 1980-tallet var gjennomsnittet 7,2 millioner, men dette tallet er forvrengt, ved at det teller med antallet tapte arbeidsdager som følge av selve gruvearbeiderstreiken, med 27 millioner tapte arbeidsdager bare i løpet av det året.

I løpet av det påfølgende tiåret var imidlertid det gjennomsnittlige antallet tapte arbeidsdager hvert år bare 660 000, og 1998 registrerte det laveste antallet noensinne med 235 000 fra bare 205 arbeidsnedleggelser, sammenlignet med 1 221 i 1984.

Medlemskapet i fagforeninger er nå mindre enn syv millioner, sammenlignet med over 11 millioner i 1984. I den private sektoren er mindre enn 19 prosent av arbeiderne medlem av en fagforening og mindre enn en femtedel av alle 18 til 29-åringer er fagforeningsmedlemmer. Dette synker til rundt 10 prosent i den private sektoren.

Selv dette begynner ikke å adressere den fulle innvirkningen på arbeiderklassens evne til å lykkes i kamp mot arbeidsgiverne. For fagforeningene fungerer i dag i all hovedsak som en politistyrke på vegne av selskapsledelsen, i motsetning til å være defensive organisasjoner på vegne av deres medlemmer.

Gjennom hele embetsperioden til Thatcher og til hennes etterfølger John Major, gjorde fagforeningene ingenting for å motsette seg en uforlignelig forflytning av rikdom fra de fattige til de rike. Og da Labour kom til makten i 1997 under Tony Blair, fortsatte partiet Thatchers pro-business-politikk med fullt samarbeid fra Trades Union Congress (TUC).

Innen de to første årene etter at Labour tiltrådte registrerte de rikeste 10 prosentene av befolkningen deres høyeste andel av nasjonalinntekten siden 1988, på høyden av Thatchers styre. Inntektsulikheten i dag er enda høyere enn den var under Thatcher.

Hva angår innvirkningen på arbeidsvilkårene kan dette bedømmes ut fra det faktum at i 2002 hadde antall tapte arbeidsdager på grunn av stressrelatert sykdom steget til 33 millioner, opp fra 18 millioner i 1995, og var hele 60 ganger antallet dager tapt på grunn av arbeidslivskamp (550 000).

En gansking av gruvearbeidernes streik er derfor ikke bare et anliggende av historisk interesse, men ett av dagsaktuell betydning.

Innvirkningen av globalisering

Omfanget av Thatchers seier i 1984 kan ikke forstås uten referanse til årene som gikk forut for den. Den ett-år-lange streiken blir faktisk populært framstilt som utfallet av en kamp mellom to gigantiske egoer – Thatcher og NUM-president Arthur Scargill – som hver var ute etter endelig å avgjøre en konflikt som først begynte i 1972 – som så masseaggitasjon organisert av Scargill ved Saltley Gate koksdepotet og der gruvearbeiderne sikret en lønnsøkning på 27 prosent – og mest betydelig i 1974. Gruvearbeiderstreiken det året, da Scargill var president for NUM Yorkshire, hadde tvunget Konservativ-regjeringen til Edward Heath til å stille spørsmålet «hvem styrer landet, regjeringen eller fagforeningene?» Hans regjering ble til slutt tvunget til å gå av og vike for en Labour-minoritetsregjering.

Thatchers inntog inn i De konservatives lederskap var som lederen av en høyreorientert klikk oppildnet av troen på at Heath aldri burde ha trukket seg i møte med det hun seinere beskrev som «fienden innenfor» – gruvearbeiderne og arbeiderklassen. Men dette skiftet innen Tory-partiet var knyttet til mer fundamentale økonomiske og politiske prosesser.

Avsettelsen av Heath-regjeringen fant sted i en tid med ei systemisk krise for kapitalistklassen på verdensbasis. Årene fra 1968 til 1975 så ei rekke klassekamper, ofte av revolusjonære proporsjoner, som et resultat av ei internasjonal økonomisk krise som ble symbolisert av sammenbruddet av Bretton Woods-systemet med dollar-gull konvertibilitet.

Styringsklassen overlevde denne omkalfatrende perioden, men profittratene fortsatte å synke. Som et resultat konkluderte de dominerende delene av borgerskapet at bare en større offensiv mot arbeiderklassen og det komplekse systemet av innrømmelser som var nedfelt i velferdsstaten, kunne redde kapitalistsystemet. Thatcher, sammen med president Ronald Reagan i USA, legemliggjorde dette politiske skiftet bort fra politikk for klassekompromiss mot direkte klassekonfrontasjon.

Thatcher representerte framveksten av mektige nye krefter. De store selskapene hadde søkt å motvirke fallende profittrater ved en aggressiv vending mot globale investeringer og internasjonalisert produksjon. Som del av denne strategien forlangte de dereguleringen av økonomiene i de framskredne industrilandene, sløyingen av skattesatser og ødeleggelsen av velferdsordninger. Under banneret av å «rulle tilbake statens fronter» var Thatcher dedikert til en slik økonomisk og sosial omorganisering av Storbritannia for å gjøre landet globalt konkurransedyktig. Dette inkluderte «rasjonalisering» (sløying) og/eller privatisering av tidligere nasjonaliserte industrier for å kutte skattene samtidig som nøkkelområder av økonomien ble åpnet for selskapsinvestorer.

Etter 1974 tilbrakte De konservative fem år i opposisjon for å forberede en vesentlig offensiv mot arbeiderklassen. Rett før Thatchers tiltredelse i 1979 ble det utarbeidet en rapport av Nicholas Ridley som detaljerte en plan for å nedkjempe gruvearbeiderne i tilfelle nok en arbeidslivskonflikt, inkludert organiseringen av ei «stor, mobil politigruppe, utstyrt og forberedt til å opprettholde loven mot voldelige streikevakter.»

Scargill så også det tidlige 1970-tallet som det essensielle rammeverket for streiken i 1984-1985, men i motsetning til Thatcher, fra standpunktet om å gjenta det han så som en heroisk suksess.

Så langt fra å være den revolusjonære fra folkelig høyreorientert mytologi var Scargill en livslang tilhenger av det stalinistiske Kommunistpartiet og en forfekter av partiets nasjonal-reformistiske program. I den grad han snakket om sosialisme var det som et perspektiv for en fjern framtid. I mellomtiden var det nødvendig å skape en nasjonalt regulert økonomi basert på en blanding av importkontroller og subsidier som ville besørge grunnlaget for å beskytte Storbritannias nasjonaliserte kullindustri. Dette var «Kullplanen» som han forsøkte å forplikte Labour Party og TUC til å slåss for i en kamp mot De konservative. Det som ble demonstrert i 1984 var imidlertid ikke bare at styringsklassen ikke lenger var beredt til å tolerere en slik politikk, men at det ikke lenger fantes noe vesentlig grunnlag for et slikt program innen arbeiderbyråkratiet han var del av.

De samme prosessene som hadde besørget framveksten av Thatcherisme hadde allerede undergravd Labour Partys nasjonal-reformistiske program. Historisk sett hadde Labour Party og fagforeningene tatt til orde for en stykkevis kamp for å sikre innrømmelser fra arbeidsgiverne, og sosiale reformer gjennom parlamentet. Dette gjorde byråkratiet ikke ut fra noen genuin tro på at det var den eventuelle veien til sosialisme, men for å sikre profittsystemet som deres privilegerte eksistens var beroende på, fra arbeiderklassens revolusjonære utfordring. Deres fundamentale lojalitet var alltid til bevaringen av den borgerlige ordenen, men de kunne med hell hevde at dette var forenlig med besørgingen av høyere lønninger, bedre arbeidsvilkår og tilgang til gratis helsetjenester og utdanning.

Globaliseringen av produksjon som fant sted fra midten av syttitallet og som akselererte på 1980-tallet, hadde etterlatt denne nasjonal-reformistiske politikken bankerott. Omorganiseringen av alle aspekter av det økonomiske liv – produksjon, distribusjon og utveksling – av en internasjonal skala, var uforenlig med Labours tradisjonelle forsøk på å opprettholde en sosial og politisk konsensus mellom klassene. Isteden hadde Labour-regjeringen som gruvearbeiderne i 1974 hjalp til makten, iverksatt innstramminger diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) og pålagt lønnsbegrensning. På denne måten ga Labour Party først borgerskapet et viktig pusterom for å forberede en motoffensiv mot arbeiderklassen og banet deretter vei for det som skulle bli 18 år med De konservatives styre.

Ikke på noe tidspunkt tilbød TUC noe alternativ til Labour-regjeringene til Harold Wilson og deretter James Callaghan. Fagforbundet krevde bare en aldri så liten kursendring. Som et resultat lyktes en av de mest intensive periodene med arbeidslivskonflikt noensinne – Misnøyens vinter i 1979 – faktisk med å bringe til makten den mest høyreorienterte regjeringen som hadde vært sett til det tidspunktet i Storbritannia.

Ikke bare dekket Scargills perspektiv over rollen som Labour og TUC spilte for å berede veien for Thatcher, det tilbød heller ingen måte å bekjempe byråkratiets fortsatte forflytning til høyre. Etter at Thatcher hadde sikret hennes andre valgseier i 1983 hadde det høyreorienterte Labour Party-lederskapet konkludert med at det var nødvendig å tilpasse seg i full skala til den nye økonomiske og politiske ortodoksien diktert av borgerskapet. TUC forlot for deres del, etter å ha isolert og forrådt enhver kamp mot regjeringen, til og med deres formelle motstand mot antifagforeningslovene.

Scargill nekter å utfordre TUC og Labour

Følgelig var de dominerende delene av Labour-byråkratiet fullstendig imot enhver mobilisering av arbeiderklassen mot regjeringen. Likevel var perspektivet til Scargill, Labour Partys venstrefløy og Storbritannias forskjellige radikale grupper begrenset til oppmuntringen av en militant bevegelse i fagforeningene for å presse Labour og TUC til å innta et slikt standpunkt. Det de ikke ville ta i betraktning var utviklingen av noen bevegelse som truet et politisk brudd med byråkratiet.

Dette skulle vise seg å være avgjørende for nederlaget for gruvearbeidernes streik. Som TUCs egen offisielle historie tydelig forklarer: «På begynnelsen av 1980-tallet ble en politikk med aktiv motstand mot antifagforeningslovene vunnet hos TUC, med aktivister som håpet å gjenta den vellykkede (om enn ofte uoffisielle) bevegelsen mot loven om arbeidsrelasjoner av 1971... I avgjørende øyeblikk så noen fagforeninger, som var i en svak posisjon, til TUC General Council for å organisere støtteaksjoner, men dette kom aldri til å skje. TUCs generalsekretærer (Len Murray, 1973 til 1984 og Norman Willis, 1984 ti 1993) ville ikke risikere at TUC direkte skulle bryte loven (hvor usmakelig den loven enn var).»

Streiken begynte da gruvearbeidere ved Cortonwood-gruvevirksomheten i South Yorkshire, etter å ha hørt at deres gruve sto foran nedstenging, la ned arbeidet 5. mars 1984, erklærte streik dagen etter og agiterte sammen med gruvearbeidere fra andre gruver. NUM stemte for å avslutte streiken 3. mars 1985, med gruvearbeidere som marsjerte tilbake til arbeid 5. mars, på dagen ett år seinere. Gruvearbeidere i Kent og noen i Yorkshire holdt seg vekk noen dager til i protest.

Cortonwood var ei av 20 gruver som offisielt var planlagt for nedstenging, med tap av 20 000 arbeidsplasser. Men dette var bare det første målet for en regjering som hadde til hensikt å stenge ned alle ulønnsomme gruver, og privatisere de som gjensto. I opposisjon oppfordret Scargill til at stenging av gruver bare skulle finne sted på grunn av å være uttømt og for bevaringen av en nasjonalisert og subsidiert industri.

Gjennom et helt år med bitter kamp var handlingene til TUC og Labour-lederskapet dedikert til å isolere gruvearbeiderne og sikre at den betydelige støtten som fantes i arbeiderklassen ikke ble mobilisert mot regjeringen.

Solidaritetsaksjoner var for det meste begrenset til å skaffe penger og mat da streiken trakk ut. (Rundt £ 60 millioner ble samlet inn – et vitnesbyrd om styrken i støtten til gruvearbeidernes kamp.) Delvise og uoffisielle blokkeringer av kulltransport ble pålagt av jernbanearbeidere, havnearbeidere og lastebilsjåfører, men offisielle sekundære støttende streikeaksjoner ble motarbeidet av TUC-fagforeningene. Streiker av havnearbeidere brøyt ut to ganger som resultat av forsøk på å bryte embargoen mot transport av kull, men ble raskt avblåst av fagforeningslederne. Og en streik av tilsynsmenn, kjent som pit-deputies, ble avblåst på grunnlag av et råttent kompromiss. Det skal bemerkes at uten pit-deputies kunne ingen gruve operere, og den samordnede kampanjen fra Toryene og politiet for å oppmuntre til streikebryting ville ha rent ut i sanden.

Scargill og hans støttespillere inntok en ambivalent holdning til TUC og Labour Party. I utgangspunktet forsøkte de å holde dem på en armlengdes avstand, og argumenterte for at dette ville hindre dem fra å være i stand til å selge ut streiken. Den 16. mars sendte NUM et hemmelig brev til TUC der fagforeningen eksplisitt hevdet: «Ingen forespørsel blir framsatt fra denne fagforeningen om TUCs intervensjon eller bistand.»

Men Scargills forsøk på å «herde» arbeiderbevegelsen med en forevisning av massegitasjon ved Orgreave Coke-fabrikken nær Sheffield i mai og juni var en katastrofe. Det tillot bare tusenvis av opprørspoliti å vasse inn i gruvearbeidere kun kledd i jeans og t-skjorter, og foreta hundrevis av arrestasjoner og alvorlig skade ytterligere titalls – deriblant Scargill selv.

Scargill og NUM ble i de siste månedene av streiken tvunget til gjentatte ganger å delta i forhandlinger med National Coal Board, satt opp av TUC.

NUM-lederen var i en uovertruffen posisjon til å kunne utfordre TUC og Labour-byråkratiet, om han hadde valgt å gjøre det. Hadde han avgitt en eksplisitt oppfordring til arbeiderklassen om å trosse deres ledere og komme ut til støtte for gruvearbeiderne, er det ingen tvil om at han ville ha fått en kraftig respons. Isteden holdt han hans medlemmer ute i en stadig mer fåfengt kampanje før han aksepterte nederlag uten å sikre seg en eneste innrømmelse fra regjeringen og National Coal Board.

Rollen til Workers Revolutionary Party

Selv om Scargill nøt en betydelig anseelse blant de mer militante delene av arbeiderklassen og ble ansett som et prinsipielt alternativ til slike som Labour-leder Neil Kinnock, ville ikke hans lederskap ha forblitt uimotsagt gjennom måneder med forferdelig motgang om det ikke hadde vært for den avgjørende støtten han ble gitt av Workers Revolutionary Party (WRP).

WRP var på den tiden den britiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), men hadde for lengst begynt å forlate et revolusjonært perspektiv til fordel for en kapitulasjon for arbeiderbevegelsens byråkratiske lederskap.

Partiets tilpasning til Scargill var et av de mest groteske uttrykkene for denne langtrukne politiske degenereringen. WRPs rolle er analysert i ICFI-uttalelsen, «Hvordan Workers Revolutionary Party forrådte trotskisme 1973 til 1985»:

Under en kamp som varte i ett år stilte WRP aldri et eneste krav om arbeiderklassens politiske masseorganisering – til Labour Party. Partiet utstedte aldri en oppfordring om mobilisering av arbeiderklassen for å tvinge fram Tory-regjeringens avgang, nye valg og gjeninnføring av Labour Party ved makten på et sosialistisk program ...

Til tross for alt av partiets venstrelydende retorikk tilrettela WRP-linja under hele gruvearbeidernes streik bekvemt for [WRP-leder Gerry] Healy-klikken å unngå konflikt med deres opportunistiske venner i Labour Party og med Scargill-lederskapet i NUM. Til tross for alt snakk om en revolusjonær situasjon utelukket WRP-lederne bevisst enhver kritikk av Scargill – og avslørte dermed det faktum at deres egen oppfordring til en generalstreik var fullstendig hul.

ICFI-uttalelsen fortsetter:

I den situasjonen som eksisterte i 1984 ville det sentrale kravet om å få ned Toryene og returnere Labouristene til makten på sosialistisk politikk ha hatt en kraftig innvirkning på massebevegelsen, og skapt betingelsene for avsløringen av Labouristene. I den grad Labouristene, inkludert og framfor alt de på venstresiden, nektet å støtte dette kravet og slåss for det, ville deres troverdighet i arbeiderklassen bli knust. På den andre siden, dersom Toryene til tross for sosialdemokratenes sabotasje ble tvunget til å trekke seg (eller for den saks skyld forsøkte å forbli ved makten konfrontert med folkelig masseopposisjon), kunne en førrevolusjonær situasjon ha oppstått i Storbritannia....

Kampanjen for en generalstreik kunne bare utvikle seg i en politisk kamp innen arbeiderklassen mot denne objektivt reaksjonære linja. Det ville ha medført en kompromissløs dag-til-dag kamp mot Scargills sentristiske politikk, en klar analyse av syndikalismens begrensninger, avsløringen av Scargills tilknytninger til stalinistene, og en utvetydig fordømmelse av hans nekting av å slåss for umiddelbart å få ned Toryene. Bare langs disse linjene kunne WRP ha bygget opp blant gruvearbeidere og i arbeiderklassen som helhet den politiske bevisstheten nødvendig for generalstreiken.

I siste instans var det WRPs nekting av å føre en prinsipiell kamp mot Scargill som avvæpnet de mange tusen arbeiderne som så til partiet for en ledelse, og dermed sikret streikens nederlag.

Streikens lærdommer for i dag

Nødvendigheten av å utvikle en politisk bevissthet – det vil si, en genuin sosialistisk bevissthet – i arbeiderklassen forblir den essensielle lærdommen som må trekkes fra gruvearbeidernes streik.

Streiken var en banebrytende erfaring for en generasjon arbeidere, men det er en som fortsatt må fordøyes og forstås.

Det er et trekk ved streiken at til tross for lidelsene den forårsaket, styrket den generelt vennskaps- og familiebånd. Selv dens kritikere er tvunget til å erkjenne, for eksempel, den essensielle rollen kvinner spilte i streiken og hvordan dette utfordret fordommene i det som utvilsomt til den gang var veldig mannsdominerte lokalsamfunn. I kjølvannet av streiken ble imidlertid lokalsamfunn revet fra hverandre og mange familier ble splittet. Dette kan ikke bare forstås som resultatet av et nederlag, uansett hvor forferdelig det var. Det antyder det personlige presset som ble skapt fordi så få av streikens deltakere forsto hvorfor de hadde blitt beseiret til tross for deres heltemot og oppofrelser og var i stand til å tenke seg en vei videre.

Thatcher vant ikke streiken på grunn av noen iboende styrke, men på grunn av råttenheten til hennes politiske motstandere. Og selv om streiken på den tiden ble framstilt som høydepunktet for militans i arbeidslivet, viste det seg å være dets siste hurra. Innen 1984 var arbeiderklassens gamle organisasjoner allerede i en framskreden tilstand av forfall. Og perspektivet for nasjonal-reformisme som de var basert på, kunne ikke lenger besørge midlene som arbeiderklassen kunne forsvare noen av sine tidligere vinninger gjennom, enn si tilby midler for å gjøre nye framskritt.

Tony Blair og New Labour er ikke i den forstand et brudd med arbeiderbevegelsens historie, men produktet av dens mest negative karaktertrekk – dens ideologiske underordning til borgerskapet og profittsystemet.

Gruvearbeidernes streik reiste nødvendigheten for arbeiderklassen å bryte både organisatorisk og politisk fra sosialreformismens program og utvikle nye organisasjoner og kampmetoder basert på marxismens revolusjonære internasjonalistiske perspektiv – i motsetning til hvordan Labourismen hadde utviklet seg.

Men på den tiden trodde selv de mest standhaftige og prinsipielle delene av gruvearbeidere og arbeiderklassen generelt at militant handling aleine ville være nok til å stramme opp deres lederes besluttsomhet og sikre seier. De betalte en høy pris for slike illusjoner.

Ved første øyekast ser det ut til at lite som var progressivt kom ut av gruvearbeidernes streik. Den hadde så visst effekten av å stramme en korrupt klikks grep om arbeiderbevegelsen, der de brukte nederlaget til å proklamere slutten på klassekampen for å påtvinge deres egen høyreorienterte politiske orienteringer.

En slik seier har imidlertid en ekstremt begrenset karakter.

De 20 siste årene har sett endringer av en slik størrelsesorden at de har snudd opp ned på tidligere antakelser. I prosessen er det ikke bare det gamle perspektivet for sosial reformisme som har blitt diskreditert. Alternativene tilbudt fra høyresiden har blitt avslørt på langt kortere tid. Thatchers «folkelige kapitalisme» viste seg å være en oppskrift på samfunnsmessig sammenbrudd, og den ompakkede versjonen som ble tilbudt av Blair, den såkalte «Tredje vei», har vist seg å være ikke mindre katastrofal.

Den mest diskrediterte av politiske forestillinger er imidlertid forestillingen at Labour Party på noen måte representerer et politisk alternativ for arbeidende mennesker. Den ideologiske erobringen av den gamle arbeiderbevegelsen av åpenlyse forkjempere for profittsystemet og transformasjonen av Labour Party og fagforeningene til adjunkter av storkapitalen er så fullstendig at de ikke lenger kan holde på troskapen til den breie massen av arbeiderklassen.

Når det gjelder alle anliggender relatert arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter, befinner den seg i dag i direkte konfrontasjon med sine gamle organisasjoner. Dette fant sitt mest ferdige uttrykk i massemobiliseringene mot Irak-krigen, der folkelig fiendtlighet mot Blairs pro-business agenda krysset inn i opposisjon mot et uprovosert og kriminell angrep på et forsvarsløst land.

Klassekampen er langt fra over. Snarere indikerer antikrigbevegelsen at den i neste periode ikke vil være begrenset innenfor de gamle strukturene og må anta karakter av et politisk opprør mot fagforenings- og arbeiderbyråkratiet. For å berede grunnen for en slik utvikling er en gransking av de sentrale lærdommene fra gruvearbeidernes streik av avgjørende betydning.