Javier Milei ble sist søndag den første argentinske presidenten som markerte årsdagen for militærkuppet 24. mars 1976 ved å rettferdiggjøre regimet som ble etterfulgt av fascistterror, og benekte dets blodige forbrytelser.
Tidlig søndagmorgen publiserte Milei en dokumentar-type video som rettferdiggjorde det USA-støttede militærkuppet og diktaturet, som nødvendige virkemidler for å føre «krig» mot «monstre». Den 12-minutter-lange videoen benekter også militærregimets antall drepte og «forsvunnede», og avslutter med appeller om å «begrave» denne historien og la svunne tider være forbi.
Visepresident Victoria Villarruel, datter av en senior hæroffiser, som tidligere gjorde en karriere av å forsvare dømte militærrepresentanter og som gjentatte ganger besøkte diktatoren Jorge Rafael Videla i fengselet, publiserte en egen video som oppfordrer til «Sannhet, rettferdighet og oppreisning for ofrene for terrorisme». I den argumenterer hun for at tilhengere av venstreorienterte geriljaer på 1970-tallet fortsatt må straffes.
Selv om den dokumenterte historien fullstendig motbeviser deres påstander har selskapsmediene begynt å tilpasse seg og gi ulike mål av troverdighet til regjeringens påstander om at militærjuntaen handlet strengt eller sågar hovedsakelig mot venstreorienterte geriljakrigere, eller at den bare begikk «utskeielser» i dens operasjoner, og at det allment aksepterte estimatet på 30 000 ofre, drept og forsvunnet av juntaen er «overdrevet».
Den 24. mars 1976 pågrep militæret president Isabel Martinez de Perón og fløy henne i helikopter ut av presidentpalasset Casa Rosada. Etter general Juan Domingo Peróns naturlige død 21 måneder tidligere arvet hun en kriserammet regjering, som allerede hadde begynt å innføre brutale sosiale nedskjæringer, angrep på levestandarder midt under 335 prosent inflasjon, og massiv represjon, inkludert drap av hundrevis av venstreorienterte av den peronistiske dødsskvadronen Trippel A.
Det argentinske militæret hadde «tidlig i 1974» begynt koordinerte aksjoner med militærdiktaturene i Chile, Uruguay, Paraguay, Bolivia og Brasil «mot undergravende elementer», ifølge CIA, som overvåket dette grenseoverskridende samarbeidet i det som ble kjent som Operasjon Condor. De viktigste møtene på det tidspunktet, under peronistene, ble holdt på basen Campo de Mayo i Buenos Aires, ifølge John Dinges’ bok The Condor Years.
Med planer som var nøye forberedt på forhånd rykket tropper og stridsvogner umiddelbart etter kuppet ut mot hovedkvarterene til fagforeninger og venstreorienterte partier, så vel som til arbeidsplasser, og begynte massive arrestasjonsoperasjoner av kjente militante. Deretter avla generalløytnant Jorge Rafael Videla, som øverstkommanderende, en embetsed ved hærens hovedkvarter, og opprettet en regjerende junta med kommandantene for marinen og luftforsvaret.
Undertrykkelsen av de få hundre geriljakrigerne i landet – politisk villedede ungdommer og intellektuelle som utførte isolerte angrep og aldri utgjorde noen vesentlig trussel for statsmakten – ble utnyttet for å rettferdiggjøre å knuse all arbeiderklasseopposisjon mot den massive utarmingen som ble forlangt av global finans.
Den amerikanske administrasjonen til president Gerald Ford, som minst én måned i forkant av kuppet var i aktiv kommunikasjon med konspiratørene, anerkjente juntaen samme dag og hadde ei pakke av økonomisk og militær bistand klar. Utenriksdepartementet under Henry Kissinger, som offisielle dokumenter indikerer, planla «militært styre for en lengre varighet og av enestående hardhet».
Militærdiktaturet skulle forbli ved makten inntil desember 1983, og føre tilsyn med en orgie av interneringer og tortur av mer enn 100 000 arbeidere, ungdom og intellektuelle. Militante arbeidere, selv dem som før kuppet bare så vidt hadde deltatt i streiker, ble systematisk kidnappet, torturert og kastet ut fra fly over Atlanterhavet. De drepte inkluderte dusinvis av bilarbeidere for Mercedes Benz og Ford i Buenos Aires.
Ifølge et amerikansk avgradert notat fra Pinochets Etterretningsdirektorat (DINA) i Chile, hadde den argentinske 601-bataljonen så tidlig som i 1978 «dokumentert 22 000 blant døde og forsvunnede» siden 1975. Manuel Contreras, sjefen for DINA, som koordinerte hans aktiviteter tett med det argentinske militæret og CIA, estimerte i et intervju i juni 2002 at det argentinske militæret under dets skitne krig hadde drept 30 000.
En rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet fra mars 1978 estimerte at fram til det tidspunktet hadde fra 12 000 til 17 000 «forsvunnet». Hovedkategorien inkluderte mellom 3 750 og 5 000 grunnplanarbeidere og fagforeningsaktivister, og på andreplass var 3 000 av arbeidernes familiemedlemmer.
Som bemerket i avgraderte amerikanske diplomatkabler, forklarte en medhjelper til Kissinger at en av parallellene med Nazi-Tyskland var at «for å komme seg igjen økonomisk, måtte de bryte de tradisjonelle strukturenes makt, og spesielt arbeiderbevegelsen ...» De samme kalkylene lages i dag.
På søndag, som respons på Mileis provoserende forfalskninger, tok hundretusenvis av arbeidere og ungdommer til gatene for å minnes ofrene og protestere mot regjeringen, deriblant rundt 400 000 mennesker som fylte Plaza de Mayo i Buenos Aires. Oppslutningen var langt større enn tidligere år.
24. mars i år var karakterisert av en drastisk endret objektiv situasjon i Argentina og globalt, inkludert utbruddet av verdenskrig og styringselitenes aggressive promotering av apologeter for fascistdiktatur på tvers av Latin-Amerika, Europa og Sørøst-Asia.
Stevnene søndag fant sted samtidig med ei bølge av streiker og protester mot Mileis angrep på jobber, lønninger, pensjoner og sosialhjelp. Disse kampene har de siste dagene fokusert på å opponere mot Mileis planer om å sparke så mange som 70 000 ansatte i offentlig sektor.
Det peronistledede fagforeningsbyråkratiet har så langt med suksess holdt streikene splittet og begrenset, og har signert utsalgsavtaler som godtar permitteringer og lønnsøkninger langt under inflasjonen, som i forrige måned nådde 276 prosent på årsbasis.
Seksti prosent av argentinere, inkludert 70 prosent av barn, lever nå i fattigdom.
Til tross for den eksplosive sosiale og politiske krisa har talene og kommentarene fra arrangører, fagforeningsrepresentanter og pseudo-venstre oset av selvtilfredshet overfor trusselen om en retur til fasciststyreformer. Utover tynnslitte og tomme slagord om «rettferdighet» og «minner», var det ingen forsøk på å trekke de historiske lærdommene fra kuppet i 1976.
I stedet brukte både peronistene og deres apologeter i den såkalte Forente fronten av venstre og arbeidere, Frente de Izquierda y de Trabajadores-Unidad (FIT-U), anledningen til å fortsette deres bestrebelser for å kanalisere det massive sosiale sinnet inn bak appeller til og illusjoner om kapitalistinstitusjonene, deriblant peronistpartiene i Kongressen, domstolene og Milei-administrasjonen selv.
I løpet av årene som førte fram til 1976 brukte de samme kreftene tilsvarende metoder for å avvæpne arbeiderklassen politisk, og blokkerte en uavhengig kamp om makten og satte scenen for det vellykkede fascist-militær-kuppet.
Utover uttalelsene fra Milei og Villarruel viste hendelsene som førte fram til årsmarkeringen at styringsklassen beveger seg hodestups for å undertrykke enhver kritikk av militærets historikk.
Den bestreber seg for å undergrave den dypt inngrodde demokratiske bevisstheten og folkelige opposisjonen mot militæret, for å kunne gjenopprette sin rolle i nasjonal politikk og repressive operasjoner, mobilisere de mest reaksjonære sjiktene i samfunnet mot arbeiderklassen og forberede en tilbakevending til diktatoriske styreformer. Det er et element av desperasjon og hensynsløshet i disse tiltakene.
CIA-direktør William Burns ankom Buenos Aires den 20. mars for å møte lederskapet for etterretnings-sikkerhetsapparatet. Timingen var ekstremt provoserende, og gitt CIAs omfattende rolle i diktaturets konsolidering av makten, gjør besøket det klart at amerikansk imperialisme planlegger å bruke samme nivå av genocidal vold mot enhver motstand mot dens interesser.
Dessuten anser amerikansk imperialisme klart Argentina, og regionen mer generelt, som en sentral front i planene for rekoloniseringen av verden, som en vesentlig kilde for naturgass, olje, litium og andre sentrale mineraler, i tillegg til å være en av verdens viktigste landbruksprodusenter og kilder for ferskvann.
I dagene mellom dette besøket og søndagens begivenheter sendte forsvarsminister Luis Petri tjenestemenn for å møte tidligere tjenestemenn for diktaturet, internert i militærfengselet Campo de Mayo. De tok bilder med aktivister og tjenestemennenes koner, som forlangte deres løslatelse.
Sikkerhetsminister Patricia Bullrich kom deretter med uttalelsen at de dømte militær- og polititjenestemennene er «urettmessig fengslet».
Disse provokasjonene og rykter i media om mulige benådninger førte til at FN og De interamerikanske kommisjonene for menneskerettigheter 24. mars utstedte en fellesuttalelse der de oppfordret «stater til ikke å innvilge benådninger, humanitære amnestier eller fordeler» til dem som er dømt for alvorlige brudd på menneskerettigheter. Alejandro Slokar, en argentinsk føderal dommer, kom også med en uttalelse som advarte at enhver benådning, amnesti eller forhandling ville bryte eksisterende nasjonale og internasjonale lover.
Petri og Bullrich holdt 21. mars en pressekonferanse for å kunngjøre et lovforslag i Kongressen om å oppheve forbudet innført etter diktaturet som blokkerer militæret fra å «intervenere i og utføre innenlandske sikkerhetsoperasjoner». Kunngjøringen kom etter at tropper ble sendt til byen Rosario som «logistisk støtte» for angivelig å bekjempe narkotikakarteller.
Til slutt, organisasjonen HIJOS, et nasjonalt nettverk av sønner og døtre av ofre drept under militærregimet, fordømte også den 21. mars et fascistangrep mot et av deres medlemmer. Offeret, Sabrina Bölke, som også er en offentlig ansatt, avslørte seinere i uka at to væpnede angripere 5. mars utsatte henne for tortur, seksualovergrep og drapstrusler.
Angriperne tegnet «VLLC» på soveromsveggen hennes – det spanske akronymet for Mileis slagord «Lenge leve friheten, Carajo». Deretter stjal de dokumenter som tilhørte HIJOS.
Dette var det mest betydningsfulle angrepet fra fascistbander siden drapsforsøket mot den peronistiske tidligere presidenten Cristina Fernandez de Kirchner i 2022, som ble begått av et medlem av ei fascistgruppe, Føderal revolusjon, som inkluderer «libertære» pro-Milei-fanatikere.