Filmregissør Hossam Sarhan har laget en viktig dokumentar, Stern: The Man, The Gang & The State, som dykker ned i det lite kjente temaet Stern-gjengen.

Filmen, som nylig ble vist i Sheffield hvor den fikk en veldig varm respons, ble satt opp av Sheffield Palestine Cultural Exchange og Sheffield Jews Against Israeli Apartheid. Den er tilgjengelig på Al Jazeera Documentary, og fortjener et bredt publikum blant arbeidere og ungdom.

Sarhans tidligere verk inkluderer The Exiles (2021), om fem unge egyptiske aktivister fra ulike bakgrunner og politiske ideologier som møttes på Tahrir-plassen under masseopprøret mot Hosni Mubaraks diktatur i 2011. Etter å ha levd i eksil siden Abdel Fattah el-Sisi tok makten i et militærkupp i juli 2013, kom de sammen igjen et tiår seinere for å snakke om revolusjonen, hvorfor de trodde revolusjonen hadde mislyktes og innvirkningen på deres liv.

Stern-gjengen, grunnlagt av Avraham Stern i 1939, var en av de sionistiske terroristgjengene som var ansvarlige for ei bølge av morderiske angrep på både palestinere og britiske tjenestemenn i Mandatet Palestina og i Midtøsten før opprettelsen av staten Israel. Angrep som førte til at mer enn 700 000 palestinere i 1948 flyktet fra deres hjem, i det som ble kjent som Nakba, eller Katastrofen.

Under betingelser der den fascistiske regjeringen til statsminister Benjamin Netanyahu har lovet å påføre palestinerne en andre Nakba, er det av avgjørende betydning at filmskapere og kunstnere ikke forblir tause, men bruker deres filmer til å få fram den dokumenterte historien. Dette er hva Sarhan søker å gjøre med hans siste film.

Til dens ære er filmen ikke begrenset til beskrivelsen og arkivdokumentasjonen av de forferdelige voldshandlingene, men forklarer ideologien som ligger til grunn for dem, ved å bruke intervjuer med Sterns sønn Yair og tilhengere av Stern-gjengen, sammen med kommentarer, for å forklare Sterns syn og aktiviteter. Sluttført rett før starten av Israels lenge planlagte krig, starter den med et lengre intervju med Yair i hans hjem i Jerusalem. Yair skisserer farens ideologi og gjør det klart at han er 100 prosent enig med sin far. At han føler seg fri til å gjøre det, sier mye om utbredelsen av det ytre høyre i Israel i dag.

Stern tilhørte Vladimir Jabotinskys høyreekstreme Revisjonistiske sionistbevegelse, som åpent uttalte, i opposisjon til hovedstrømmen av den politiske sionistbevegelsen, at etableringen av en sionistisk stat i Palestina var umulig uten den tvungne forflyttingen av den innfødte befolkningen. Sioniststaten kunne bare etableres «i blod og ild». Med jødene en minoritet i Palestina, ville en slik stat nødvendigvis bety å utvise den arabiske befolkningen for å sikre dens jødiske karakter.

Stern så på palestinerne som fremmede krefter som ikke hadde noen rett til Palestina, som bare tilhørte jødene. Han tilsluttet seg i 1929, 22 år gammel, sionistenes paramilitære organisasjon, Hagana, «for å beskytte jødene» mot palestinerne, men forlot snart fordi, sa han, de ikke gjorde så mye. Han sluttet seg deretter til Irgun, den militære fløyen til Jabotinskys Revisjonistbevegelse, som anså britene like mye som palestinerne som fienden. Revisjonistene hevdet at væpnet kamp mot britene var den eneste måten å sikre en jødisk stat i Mandatet Palestina og Østbredden av Jordan-elva, dagens hasjemittiske kongedømme Jordan.

Som filmen forklarer, mens Stern, som hadde studert i Italia og var en beundrer av Mussolini, forsto nazistenes antisemittiske karakter, søkte han å bygge en antibritisk allianse med fascistmaktene hvis nasjonalistiske ideologi han hadde mye til felles med, som også mange av sionistene. Videre ønsket han at jødene skulle tvinges ut av Tyskland og Italia, blant annet med militære midler, for at de skulle emigrere til Palestina. For dette formålet gjorde han omfattende anstrengelser for å etablere forbindelser med nazistene og de italienske fascistene på grunnlaget at «mine fienders fiender er mine venner», som speilet noen av de arabiske nasjonalistene i Palestina, Egypt og Irak, som allierte seg med Tyskland for å kvitte seg med britisk imperialisme. Denne politikken førte til en regelrett borgerkrig mellom de forskjellige fløyene av sionistbevegelsen under den andre verdenskrig.

Da det i 1939 brøyt ut krig mellom Storbritannia og Tyskland avviste Stern, innen da en av lederne av Irgun, all støtte til britene mot Tyskland. Han hevdet at britene var hovedfienden. Det var ingen forskjell mellom nazi-fasciststatene og de vestlige demokratiene, mellom kommunister og sosialdemokrater, mellom Hitler og Chamberlain. Da han ikke klarte å overtale flertallet av Irgun, som anså ham som en quisling og en forræder, brøyt han med Revisjonistbevegelsen. Fraksjonen hans ble kjent som Stern-gruppa, eller Lehi.

Mens både hovedstrømssionistene og Revisjonistene støttet britene mot Tyskland og sluttet seg til de britiske væpnede styrkene i den andre verdenskrig, fortsatte Stern-gruppa å utføre væpnede ran for å finansiere sine aktiviteter, og terroristangrep mot britene, araberne og jødene den hevdet samarbeidet med dem. Gruppas vold drepte og skadet mange tilfeldige bivånere og forårsaket utbredt raseri i Palestina. Britene, som trodde hans død ville føre til gruppas bortgang, skøyt og drepte Stern i februar 1942 og fengslet hans umiddelbare koteri, deriblant Yitzhak Shamir, den framtidige statsministeren.

Sterns sønn avviste det britiske politiets påstand at han hadde forsøkt å unnslippe deres klør, med henvisning til Sterns siste brev om morgenen da han døde, der han sverget å slåss til siste slutt, og hoverte over at det ikke gjorde slutt på gjengens aktiviteter.

Som professor Ilan Pappe forklarte, forfatter av flere bøker om Israels historie, landets etniske rensing av Palestina og behandlingen av dets palestinske borgere, så Stern på seg selv som involvert i en antiimperialistisk kamp, i likhet med de i Storbritannias imperium i Afrika og India. Men Stern-gjengens aktiviteter, rettet mot palestinerne, som den hevdet hadde tatt over landet som tilhørte jødene og var del av det britiske imperiet, var de utført av en høyreorientert bevegelse uten noe til felles med en revolusjonær kamp for å styrte imperialismen i regionen.

Irgun og Stern-gjengen utførte en pogrom mot palestinerne, angrep småbyer og landsbyer og drepte flere tusen i løpet av en periode på omtrent 30 år fram til 1948. Dette ble intensivert etter at FNs generalforsamling i november 1947 stemte for å dele Palestina og opprette to separate jødiske og palestinske ministater. Deres mest beryktede terroristhandling – om enn verken den eneste eller den verste – var angrepet på den palestinske landsbyen Deir Yassin i utkanten av Jerusalem, i april 1948, hvor de – sammen med Hagana, forløperen til Israel Defense Forces (IDF) – massakrerte et sted fra 117 til 250 menn, kvinner og barn, der de gikk fra hus til hus for å drive ut palestinerne.

Filmen besørger en betimelig påminnelse om at sionister av alle politiske farger, inkludert den sionistiske paramilitære hovestrømsorganisasjonen Hagana, brukte terroristmetoder for å oppnå en statsdannelse.

David Ben-Gurion, Israels første statsminister, forsøkte først, i det minste offentlig, å dissosiere den Arbeiderpartidominerte sionistiske hovedstrømmen fra terrorisme, og frikjente Hagana for ethvert ansvar for massakren i Deir Yassin, og la skylda helt og holdent på Irgun og Stern-gjengen. Han unnskyldte seg til og med for Transjordans hersker, som sympatiserte med sionistene, for «ekstremistene i vår egen hær». Hans etterfølgere i dag har ingen slike betenkeligheter der de gir de høyreekstreme bosetterne grønt lys for å utføre pogromer mot palestinerne på Vestbredden.

Deir Yassin var et vannskille og en av de viktigste faktorene for å drive mer enn 700 000 palestinere ut fra deres hjem i 1948s Nakba. Sterns sønn erkjente Deir Yassin-brutaliteten, men rettferdiggjorde den, og sa «konteksten var krig».

Massakren fant sted uker før utbruddet av den arabisk-israelske krigen den 15. mai 1948. Pappe forklarer hvordan israelske arkivdokumenter viser, stikk i strid med den offisielle historien lagt ut av Israel, at sionistene allerede hadde drevet ut – via en blanding av utvisninger, rykter og bombardement – 391 000 palestinere før krigen engang hadde startet. Formålet med krigen var å videreføre den allerede påbegynte etniske rensingen. Mens Israel hevdet de arabiske hærene invaderte for å drive ut jødene, var deres egentlige formål å stoppe den etniske rensingen.

Stern-gruppa/Lehi myrdet lord Moyne, Storbritannias residerende minister i Midtøsten, og ledet mange andre angrep på britene i Palestina. Men dens mest notoriske attentat var det på FN-mekleren grev Folke Bernadotte i september 1948, som Stern-gruppa mente favoriserte palestinerne på bekostning av den nye jødiske staten. Attentatet ble planlagt og beordret av den framtidige statsministeren Shamir. Mens gruppa dager seinere ble erklært som en terroristorganisasjon, og de fleste av dens ledere ble arrestert og fengslet, unnslapp Shamir i tide og unngikk arrestasjon. Et generelt amnesti ble snart erklært, og medlemmene ble integrert inn i IDF. Deres forbrytelser ble hvitvasket av staten, og rundt 30 år seinere mottok Yair fra forsvarsdepartementet en medalje for hans fars tjenester for staten.

Mens Stern-gjengen ble oppløst etter 1948, trekker filmen fram hvordan dens rasistiske og xenofobisk-nasjonalistiske ideologi nå utgjør den offisielle politikken til statsminister Benjamin Netanyahus regjering av militarister, ultranasjonalister og bigotte religionsfantaster – som alle kryper ut av treverket i Israels kriserammede kapitalistsamfunn – støttet av imperialistregjeringene i Washington, London, Paris og Berlin, som har bevæpnet Israels genocid i Gaza og støttet det politisk og diplomatisk.

I dag har den regjerende klikken nasjonalstatens legitimitet og tilgjengeligheten til alle dens krefter for å gjennomføre sin politikk av apartheid, etnisk rensing og den endelige løsningen av det palestinske spørsmålet.

Netanyahu og kompani er Sterns politiske arvinger i enhver betydning av ordet. Forløperen til Netanyahus Likud-parti og hans høyreekstreme koalisjonspartnere er de politiske etterkommerne av Herut-partiet som ble dannet av Irgun, ledet av Menahem Begin, og Stern-gjengen/Lehi, ledet av Avraham Stern, og etter hans død, av Yitzhak Shamir. Tiår seinere ble Begin, i likhet med Shamir, statsminister i Israel.

I likhet med Stern-gjengen har Netanyahu omfavnet noen av verdens mest høyreekstreme og antisemittiske politikere. Disse inkluderer USAs president Donald Trump, Brasils president Jair Bolsonaro, Italias innenriksminister Matteo Salvini, Østerrikes kansler Sebastian Kurz, styreren over Filippinene Rodrigo Duterte og Ungarns statsminister Viktor Orbán.

Som Sarhan forklarte til denne anmelderen: «Israel/Palestina: Det er et komplisert anliggende, det er derfor man må stille politiske spørsmål.»

Sarhan hadde blitt overrasket over Yairs åpne støtte til sin fars aktiviteter og ideologi. Det virket, mente han, som at «vi kan si hva som helst, fordi vi vant,» som var grunnen til at han ga ham så mye plass i filmen.

Sarhan kommenterte: «Det som skjedde før, og førte opp til 7. oktober, var en fortsettelse av hendelsene i 1948s Nakba.» Han forklarte: «Palestinerne har blitt fanget opp i en kamp mot kolonialisme, imperialisme, slik at vi snakker om klasse, kapitalistklassens klasseinteresser – olje og finans – og opposisjon fra arbeiderklassen. Det palestinske spørsmålet er et overnasjonalt spørsmål.»

Som et «overnasjonalt spørsmål» fordrer palestinsk frigjøring et politisk perspektiv som korresponderer med kampen mot undertrykkelse, krig og dens årsak, kapitalistsystemet. Det krever en internasjonal sosialistisk strategi, som forener israelske og palestinske arbeidere og ungdom med deres brødre og søstre i hele regionen mot kapitalistisk utbytting og imperialistisk undertrykkelse, for De forente sosialistiske stater av Midtøsten, som del av en kamp for sosialistisk verdensrevolusjon.