Den siste FN-rapporten om menneskelig utvikling beskriver enormt ujevn økonomisk og sosial utvikling, som etterlater verdens fattigste mennesker, forverrer ulikheten og bygger opp under politisk polarisering.

Rapporten, benevnt 2023/2024 Human Development Report, Breaking the Gridlock: Reimagining collaboration in a polarized world, avslører at post-pandemi-oppsvinget i den globale indeksen Human Development Index (HDI) – et oppsummerende måltall som reflekterer et lands bruttonasjonalinntekt per innbygger, utdanning og forventet levealder – har vært delvis, ufullstendig og ulik.

Pandemien utløste verdens største resesjon siden den andre verdenskrig, der den globale produksjonen falt tre ganger mer enn under den globale finanskrisa i 2007/2008 og langt mer brått, da økonomiske aktiviteter stoppet opp. Globale arbeidsledighetsrater har enda ikke kommet tilbake til pre-pandemi-nivåer, som skyver flere arbeidere ut i den uformelle sektoren hvor de arbeider for småpenger.

Rapporten presenterer, til tross for det intetsigende og underordnede språket i slike offisielle publikasjoner, viktige poeng om verdens økende gjensidige avhengighet samtidig med «forlengede ubalanser av makt».

Mens de framskredne landene opplever rekordhøye nivåer av menneskelig utvikling, har halvparten av de fattigste landene ikke klart å nå deres før-Covid-19-nivåer. Pandemien førte til minst 15 millioner dødsfall, heter det i rapporten, mer enn alle de nyligste pandemiene til sammen (asiatisk influensa, Hongkong-influensa, svineinfluensa, SARS, Ebola og MERS). HDIs estimat av globale Covid-dødsfall er konservativt, der den mer nøyaktige Economist-undersøkelsen som anslår at det nærmer seg 30 millioner overskytende globale dødsfall fram til slutten av 2023. Dette reduserer ikke bare forventet levealder ved fødsel i de fleste land, men har også svekket andre komponenter i HDI, der det avbryter tilgangen til utdanning og etterlater varige arr på økonomien.

Dette blir forsterket av det rapporten beskriver som «feilstyring av globale gjensidige avhengigheter», mer nøyaktig beskrevet som stormaktenes kriminalitet i finansoligarkiets interesser. Rapporten refererer til nektingen fra de mest framskredne landene og farmasøytiske selskaper for å sikre universell og rettferdig tilgang til effektive Covid-19-vaksiner – med deres utvikling som var resultatet av internasjonalt vitenskapelig samarbeid – både innen og mellom land. Likheten, referer den til, uten forklaring, som «den enorme forskjellen i tiltak truffet av regjeringer», som betyr at alle regjeringer nektet å iverksette de strenge tiltakene som opprinnelig ble omfavnet av Kina, som ville ha stoppet viruset fra å spre seg.

Den globale HDI-verdien har i 2023 kommet tilbake til det anslått høyeste nivået noensinne. Men dette er fortsatt under dens anslåtte trend pre-pandemien, og maskerer dype divergenser mellom land. Alle de 38 medlemmene av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) oppnådde høyere HDI-score sammenlignet med deres nivåer i 2019. Men blant de 35 minst utviklede landene som så deres HDI-nedgang under pandemien, har mer enn halvparten (18 land med 328 millioner mennesker) enda ikke kommet tilbake til deres 2019-nivåer.

Ingen av de «utviklende» regionene har oppfylt deres forventede HDI-nivåer basert på deres før-2019-trend, og har i stedet forflyttet seg til et lavere HDI-utviklingsforløp og indikerer at disse tapene sannsynligvis blir permanente. Dette er tydeligst sett i Afghanistan og Ukraina, med Afghanistans HDI satt tilbake med svimlende 10 år, og Ukrainas HDI til det laveste nivået siden 2004.

Rapporten advarer for at den globale HDI-verdien, selv om den er en viktig verdi, er en grov målestokk for å måle menneskelig utvikling. Den reflekterer ufullstendig, om i det hele tatt, viktige faktorer som de svekkende effektene av sykdommer, inkludert Long Covid, stigninger for psykiske lidelser, vold mot kvinner og tap av skolegang, mens noen tap – deriblant 15 millioner tapte liv – aldri kan bli gjenvunnet. Selvrapportert stress, tristhet og bekymring økte i de fleste land, selv før pandemien, som sammen med den stigende fornemmelsen av misnøye som nylige Human Development Reporter hadde dekket, hadde resultert i tallrike sosiale protester i 2019.

Rapporten advarer at ulikhet forsterkes av betydelig økonomisk konsentrasjon. For eksempel hevder den at nesten 40 prosent av den globale handelen med varer er konsentrert i tre eller fire land, mens markedsverdien til hvert av de tre største teknologiselskapene i verden i 2023 overgikk bruttonasjonalproduktet (BNP) for mer enn 90 prosent av landene i det året.

UNHD retter også oppmerksomhet på verdens voksende gjensidige avhengighet.

• Handelen med innsatsvarer overgår nå så vidt handelen med sluttprodukter, med cargo som reiser dobbelt så langt som, og over flere grenser enn de gjorde for 60 år siden.
• Den finansielle gjensidige avhengigheten har vokst, med nivåer av gjeldsbetjening fra lav- og mellominntektsland som har skutt til værs siden sentralbankene økte rentenivåene for å bekjempe inflasjonen etter utbruddet av den USA/NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina.
• Eksportene av digitale tjenester utgjør nå mer enn halvparten av den globale handelen med tjenester. Nesten alle er nå innenfor rekkevidden av et mobilt bredbåndsnettverk, med 5,4 milliarder av verdens 8 milliarder mennesker som i 2023 brukte internett.
• Antallet mennesker som bor utenfor deres fødelandet har blitt tredoblet siden 1970, fra 84 millioner til nesten 280 millioner i 2020, tilsvarende 3,6 prosent av verdens befolkning. I tillegg til å øke sosiale, kulturelle og økonomiske bånd, driver dette grenseoverskridende finansstrømmer.

I tillegg refererer rapporten til pandemien, klimaendringer, tap av biologisk mangfold, de grenseoverskridende implikasjonene av forurensing og nye og gjenoppståtte zoonotiske sykdommer som potensielt kan resultere i framtidige pandemier som ikke erkjenner noen grenser. Den advarer at hvert hjørne av kloden føler effektene av farlige planetariske endringer drevet av politiske veivalg, mens geopolitiske spenninger, kriger og konflikter skader menneskelig utvikling – både for landene som er direkte involverte og ofte også for mange andre. Disse konfliktene sprer seg ikke bare over geografiske, men også generasjonsgrenser, med krigene i Gaza, Ukraina og Jemen som snur menneskelige utviklingsvinninger over generasjoner og krymper utsiktene for unge mennesker.

Antallet land involvert i konflikter utenfor deres egne grenser er femdoblet det siste tiåret. Av de 55 statsbaserte konfliktene i 2022 ble 22 internasjonalisert, sammenlignet med bare 4 av de 37 statskonfliktene i år 2000. Dette, sammen med forfølgelse og brudd på menneskerettighetene, tvang 108 millioner mennesker til å flykte fra deres hjem, det største antallet siden den andre verdenskrig og to-og-en-halv-ganger så mange som i 2010, ikke inkludert de siste fordrivelsene – palestinere i Gaza og Armenia-flyktningkrisa, blant andre.

Ett av fem barn globalt lever i, eller flykter fra konflikt. Rundt 80 prosent av verdens flyktninger lever stort sett i lav- og mellominntektsland. Antallet mennesker som trenger humanitær bistand forventes å nå 300 millioner i 2024, mens finansieringen som er tilgjengelig for humanitær bistand ikke kommer i nærheten av det nivået det er behov for.

Rapporten beklager veksten av «populisme», som den sier har blitt næret av sosial ulikhet og det gjennomgripende «usikkerhetskomplekset» som «har kastet en veldig lang skygge på menneskelig utvikling i det store og hele, der de siste årene kanskje har markert et uheldig og unngåelig veiskille på dens kurs, i stedet for et kortvarig tilbakeslag.» Rapporten refererer forskning som viser at land med populistiske regjeringer har lavere BNP-vekstrater – 10 prosent lavere enn man kunne forvente under et ikke-populistisk regjeringsscenario.

Som alle slike rapporter oppfordrer forfatterne til at «multilateralisme» skal spille hovedrollen i å utvikle og implementere «en ny generasjon av globale fellesgoder» for å konfrontere disse utfordringene og promotere likhet. Et slikt fallittperspektiv går i møte med alle bevisene for at disse samme multilaterale byråene, dominert av de store kapitalistmaktene som handler for deres egne globale bankers og selskapers interesser, har næret prosessene de har dokumentert.

Eliminering av global ulikhet krever massemobiliseringen av arbeiderklassen internasjonalt mot deres utbyttere, kapitalistklassen, dens regjeringer, selskaper og banker som er ansvarlige for utarmingen av menneskeheten, og som kaster verden ut i krig. Dette krever en internasjonal sosialistisk strategi, som forener arbeidere og ungdom i de framskredne og de mindre utviklede landene for å få slutt på oppdelingen av verden i antagonistiske nasjon-stater, og implementerer planlagt produksjon for behov, ikke profitt, gjennom en kamp for sosialistisk verdensrevolusjon.