Som del av Japans statsminister Fumio Kishidas statsbesøk denne uka holdt Biden onsdag en overdådig mottakelse i Det hvite hus.
Temaet for besøket er å inkludere Japan inn i amerikanske krigsplaner mot Kina, inkludert integreringen av landet inn i antiKina-militærpakten AUKUS (Australia, Storbritannia, USA). «Kjernen i vårt globale partnerskap er vårt bilaterale forsvars- og sikkerhetssamarbeid under Traktaten om gjensidig samarbeid og sikkerhet, som er sterkere enn noen gang,» heter det i en offisiell amerikansk uttalelse om besøket. «Vi bekrefter at vår Allianse forblir hjørnesteinen for fred, sikkerhet og velstand i Indo-Stillehavet.»
I klartekst slår to kolonimakter, USA og Japan, som i det 20. århundre satte regionen Asia-Stillehavet i brann, blant annet gjennom Japans invasjon av Kina under den andre verdenskrig og de amerikanske krigene i Korea og Vietnam, seg nå sammen for å forsterke deres imperialistdominans over regionen, inkludert mot atomvåpenbestykkede Kina.
Imperialistmålene for besøket ble vist av deltakelsen i onsdagens mottakelse. Den besto nesten utelukkende av milliardærer og krigshissere. Dette inkluderte, i tillegg til ledere av det amerikanske militær-etterretningsapparatet, JP Morgan Chase-sjef Jamie Dimon, Tim Cook fra Apple …
… og United Auto Workers-president Shawn Fain.
Fains tilstedeværelse var det naturlige utfallet av rollen til både Fain personlig og fagforeningsapparatet som helhet. Dette er faktisk Fains femte offentlige opptreden med Biden siden november i fjor, inkludert hans tilstedeværelse som gjest på State of the Union-talen forrige måned, en krigshissende tale der Biden erkjente Fain som en «stor venn og arbeiderleder».
Joe Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party, skrev i en uttalelse, først lagt ut på Twitter/X og deretter i modifisert form på hans valgkampnettsted:
Fains deltakelse på arrangementet uttrykker, gjennom en statsmiddags seremonielle pompøsitet, demokratenes strategi for «korporatisme», det vil si, integreringen av fagforeningsapparatet inn i selskap-stat-militær-apparatet.
Det umiddelbare anliggendet er den eskalerende konflikten med Kina. Som del av forberedelsene for krig er Japan satt for å tilslutte seg AUKUS-militærpakten mellom USA, Storbritannia og Australia. Både genocidet i Gaza og USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina blir av styringsklassen ansett som del av en global krig som sentralt inkluderer en konfrontasjon med Kina.
Rollen til Fain & Co. i fagforeningsapparatet er å disiplinere arbeiderklassen, undertrykke klassekampen og støtte styringsklassens krigspolitikk. Da UAW i januar støttet Biden ble UAW-medlemmer som protesterte mot genocidet slept vekk av Secret Service mens Fain sto å så på.
Fain sa til Biden at det var «på tide for oss å gå til krig og sette medlemskapets makt bak deg». UAW-presidenten lovet faktisk Biden å sende arbeidere for å slåss og dø i kriger på vegne av amerikansk imperialisme.
Krigen i utlandet er samtidig en krig mot arbeiderklassen hjemme. De enorme summene som allokeres til militæret må betales gjennom intensivert utbytting og sløying av sosiale programmer og infrastruktur.
I månedene før utbruddet av andre verdenskrig observerte Leo Trotskij en gang: «I perioder med akutt klassekamp tar fagforeningenes ledende organer sikte på å bli herrer i massebevegelsen for å ufarliggjøre den. …I tider med krig eller revolusjon, når borgerskapet blir kastet ut i eksepsjonelle vanskeligheter, blir fagforeningsledere vanligvis borgerlige ministre.»
Shawn Fain er en av de prominente representantene for denne prosessen i dag. Hans politiske stjerne er raskt stigende, og en regjeringsposisjon kan godt være i hans nære framtid.
Men uansett hva tilfellet måtte være, Fain har fra begynnelsen av vært en skapning av staten. Som en karrierefunksjonær uten tilknytning til grunnplanet ble han først hevet til makten under ei uforlignelig krise i UAW-byråkratiet, som både ble desimert av ei rekke korrupsjonstiltaler og breit hatet av grunnplanet etter mange tiår med pro-selskap-utsalg.
Regjeringens intervensjon inn i UAW var designet for å forsterke apparatets kontroll over grunnplanet. Fain vant valg i en bedragersk avstemming der flere arbeidere ikke klarte å få tak i stemmesedler enn dem som faktisk stemte, i en stemmeundertrykkelse designet for å omgå medlemskapet og avholde valget under byråkratiets kontroll.
Fain fikk sentral støtte fra pseudo-venstre-grupperinger som Democratic Socialists of America og Labor Notes, som promoterte ham som begynnelsen av en ny æra med demokratisk fornyelse av byråkratiet. Samtidig motsatte de seg kandidaturet til Will Lehman, en sosialistisk bilarbeider som stilte på en plattform for å avskaffe apparatet.
Pseudo-venstre red også på Fains frakkeskjøter inn i apparatet. Labor Notes-redaktør Jonah Furman ble ansatt som Fains kommunikasjonsdirektør, og flere medlemmer av den Labor Notes-støttede United All Workers for Democracy-fraksjonen ble hevet inn i toppledelsen.
Men Fain er bare en representant for en breiere prosess. I Teamsters ble Sean O’Brien hevet til presidentskapet, på samme måte med støtte fra pseudo-venstre. Etter å ha utgitt seg for å forberede medlemskapet for nasjonale streikeaksjoner ved UPS, presset hans administrasjon gjennom en kontrakt i fjor som nå brukes for å si opp titusenvis og stenge ned 200 anlegg.
I den ene bransjen etter den andre går Biden sammen med fagforeningsbyråkratiet for å pålegge utsalgskontrakter, for å begrense eller forhindre streiker og bane vei for masseoppsigelser. Der arbeidere har gjort opprør mot utsalgskontrakter, som i 2022 da jernbanearbeidere avviste en Biden-meklet avtale, responderte han med å forby streikeaksjon.
Biden har i mellomtiden i hans taler i økende grad referert til det såkalte «Demokrati-arsenalet» – i realiteten, krigsalliansen under den andre verdenskrig mellom amerikansk kapitalisme og fagforeningsrepresentantene for å forby streiker, som planen for hans administrasjons politikk. I klartekst betyr dette å kanalisere penger vekk fra arbeidere over til den amerikanske krigsmaskina samtidig som arbeidere, med støtte fra byråkratiet, settes under militær disiplin.
Pseudo-venstre spiller en kritisk rolle i denne korporatistiske politikken. Neste helg reiser Shawn Fain til Chicago for Labor Notes’ toårige konvensjon. Deltakerne vil ikke bare høre fra Fain, men også vesentlige politikere fra Det demokratiske partiet, som Brandon Johnson.
For å forvirre og forstyrre opposisjon mot krig, spesielt mot genocidet i Gaza, har pseudo-venstre satt fram «våpenhvile»-resolusjoner i UAW og andre fagforeninger. Målsettingen er å presentere fagforeningsapparatet som et redskap for å bekjempe krig, mens det selv gnir albuer med krigsforbrytere og milliardærer der de spiser prime rib i Det hvite hus.
Arbeiderne må trekke de nødvendige konklusjonene. «Kampen til arbeidere mot selskapsutbytting krever utviklingen av et grunnplanopprør mot apparatet,» skrev Kishore. «Samtidig må kampen mot krig bli forankret i den industrielle og politiske mobiliseringen av arbeiderklassen.»
Kampen mot krig og kampen mot utbytting hjemme, fortsatte han, er «i realiteten én krig. På begge frontene av denne krigen står fagforeningsapparatet på siden til selskapene og styringsklassen, mot arbeiderne.»
Han konkluderte: «Valgkampen til Socialist Equality Party er viet til å utvikle en industriell og politisk motoffensiv fra arbeiderklassen. Vi oppfordrer til dannelsen av uavhengige grunnplankomitéer i alle bransjer, for å forene arbeidere over hele verden mot selskapene og deres tjenere i fagforeningsapparatet.»