Den 12. april stormet hundrevis av politi en palestinsk kongress som ble holdt i Berlin for å protestere mot det israelske genocidet i Gaza. I scener som lignet aktivitetene til nazistormtropper på 1930-tallet, slo politiet av strømmen til kongressen, arresterte noen av arrangørene og stengte ned forsamlingen bare to timer etter at den begynte.
Én av hovedtalerne på konferansen var den britisk-palestinske kirurgen dr. Ghassan Abu-Sittah som er rektor ved University of Glasgow. Abu-Sittah skulle rapportere om «de 43 dagene jeg opplevde på sykehusene i Gaza, der jeg arbeidet både på Shifa- og al-Ahli-sykehuset». Kirurgen ble arrestert på flyplassen umiddelbart ved hans ankomst til Tyskland og avhørt av politiet i rundt tre-og-en-halv-time.
Passet hans ble konfiskert, og med hans egne ord ble han informert om at han «ikke ville få komme inn på tysk grunn, og at dette forbudet vil vare hele april». Han ble i tillegg advart om at skulle han forsøke å tale til kongressen i Berlin via internettlink eller video, ville han bryte tysk lov og kunne bli bøtelagt eller dømt til opptil ett års fengsel. Han fikk først hans pass igjen på trappa til flyet, som fløy ham tilbake ut av Tyskland. En respektert og eminent kirurg som skulle rapportere om den katastrofale situasjonen som rådde i ruinene av Gazas sykehus ødelagt av Israels bombardement, ble behandlet som en vanlig kriminell!
Men dette var bare det mest ekstreme uttrykket for den tyske statens drakoniske reaksjon på enhver motstand mot det israelske genocidet i Gaza.
I månedsvis nå har demonstrasjoner i Tyskland av grupper og organisasjoner som protesterer mot genocidet i Gaza rutinemessig blitt møtt med massive maktdemonstrasjoner av væpnet politi. Før noen demonstrasjon kan begynne tvinger politiet arrangørene av protesten til å lese opp ei lang rekke krav som forbyr antiisraelske slagord, bannere og plakater. I tillegg blir politiske løpesedler som sirkuleres under protestene nøye kontrollert og kan bli konfiskert av politiet.
De voldelige tiltakene anvendt av politiet var også tydelige under en pro-palestinsk protest som ble holdt 29. mars på Berlins sentrale jernbanestasjon.
Sefa er en ung student i Berlin som er aktiv i protestene og deltok i protesten på jernbanestasjonen. Han snakket med WSWS om hva som skjedde:
«Jeg var på protesten og var blant demonstrantene som politiet forsøkte fysisk å fjerne fra stasjonen med ekstrem bruk av vold. De tok tak i meg og jeg ble kvalt i prosessen. Mange ble tatt bort, deriblant kvinner og unge personer. Jeg har allerede én siktelse for å ha protestert. Når jeg bærer en plakat prøver de (politiet) å gripe den og ta den vekk.
«Jeg deltok i en tidligere protest ved Berlins Kunst-universitet, Universität der Künste (UdK), der studenter leste opp navn og alder på barn og babyer som var drept i Gaza. Vår protest ble umiddelbart grepet til av media og politikere som fordømte oss som antisemitter. Det er nå veldig vanskelig å protestere i Tyskland uten å bli arrestert eller demonisert av media.»
I tillegg til politivolden slår også tyske media hardt ned på dissidentestemmer.
8. april ble reporteren Helen Fares summarisk sparket av den tyske kringkasteren Südwestrundfunk (SWR). Den 29-år-gamle reporteren av syrisk opprinnelse var programleder på talkshowet «MixTalk» på den lokale fjernsynstasjonen. Hennes oppsigelse hadde imidlertid ingenting med hennes arbeid for kringkasteren å gjøre. I stedet fikk Fares sparken for innlegg som oppfordret til boikott av produkter fra selskaper som støtter Israels økonomi, i tråd med politikken til bevegelsen Boycott, Divestment and Sanctions (BDS). I andre innlegg på hennes private Instagram-kanal, der hun har 100 000 følgere, beskrev Fares Israel som en «apartheidstat» som begår «genocid».
Som normen nå er i Tyskland ble Fares umiddelbart offer for en koordinert overgrepskampanje og fordømt som en antisemitt. Fares nektet å la seg intimidere av arbeidsgiverens vilkårlige handling, og ga ut en ny video: «Tyske medier blir brakt til taushet – men vi vil ikke la oss kneble», der hun på det sterkeste benektet påstander om at hennes oppfordring til boikott utgjorde antisemittisme.
«Jeg vil gjøre én ting veldig klart», erklærte hun. «Vi er ikke antisemittiske fordi vi boikotter produkter fra et selskap som støtter et land som for tiden etterforskes for genocid av ICJ fordi det har slaktet titalls tusener mennesker.»
Fares gikk deretter videre til å beskrive måten SWR kapitulerte for forlangender fra ytre høyre- og sionistkrefter som hadde forlangt henne sparket og sågar oppfordret til at hun måtte deporteres. Hennes intensjon, bemerket Fares, var å uttrykke hennes solidaritet med millioner av mennesker rundt om i verden, «inkludert tusener på tusener av jøder, og disse menneskene har spesifikt bedt oss om å gjøre alt vi kan for å skape press på den israelske regjeringen for å stoppe dens handlinger i Palestina fordi dens handlinger besørger næring til antisemittisme på grunn av at folk sammenblander den israelske regjeringen med å være representanter for alle jødiske mennesker.»
Den samme uka som Fares ble sparket kunngjorde Universitetet i Köln at det trakk tilbake invitasjonen til den jødisk-amerikanske filosofen Nancy Fraser om å ta opp et professorat fordi hun hadde kritisert Israel.
Begrunnelsen for tilbaketrekkingen av invitasjonen var Frasers støtte til det åpne brevet «Philosophy for Palestine» fra november i fjor. I det åpne brevet hadde ledende filosofiprofessorer fra Nord-Amerika, Latin-Amerika og Europa uttrykt deres offentlige og utvetydige «solidaritet med det palestinske folket» og fordømt «den pågående og raskt eskalerende massakren som blir begått i Gaza av Israel, og med den fulle økonomiske, materielle og ideologiske støtten fra våre egne regjeringer.»
Beslutningen om å avslå et professorat til Fraser ble umiddelbart møtt med ei breiside av kritikk fra ledende akademikere, som har oppfordret til at Frasers invitasjon fra Universitetet i Köln måtte opprettholdes. Lista over akademikere som motsetter seg at hennes invitasjon ble trukket tilbake beskriver beslutningen som et angrep på tankefriheten, og inkluderer den ledende historikeren og antisemittismeforskeren Wolfgang Benz og 22 andre prominente akademikere, deriblant sosiologene Stephan Lessenich og Hartmut Rosa og filosofen Axel Honneth.
I et ytterligere drakonisk tiltak som tar sikte på å sementere støtten til det israelske genocidet og etablere et grunnlag for å deportere dets opponenter, har den tyske innenriksministeren Nancy Faeser (Sosialdemokratene, SPD) kommet med forslag til nye kriterier for å avgjøre hvem som skal kunne oppnå tysk statsborgerskap.
Ifølge rapporter i magasinet Der Spiegel foreslår Faeser at i tillegg til de vanlige spørsmålene relatert til tysk lov, historie og grunnloven, må søkere om statsborgerskap kunne svare på spesifikke spørsmål knyttet til Tysklands relasjon til Israel.
Faesers forslag er i tråd med loven vedtatt i desember 2023 av innenriksministeren i delstaten Sachsen-Anhalt, Tamara Zieschang (Den kristelig-demokratiske union, CDU), som gjør slike kriterier betinget for migranter i delstaten som ønsker å bli tyske statsborgere. Som berettigelse for de nye statsborgerskapskravene erklærte Zieschang på slutten av fjoråret: «Det faktum at det spesielle tyske ansvaret for staten Israel er uttrykkelig anerkjent og at Israels rett til å eksistere også er anerkjent, vil det nå måtte bekreftes skriftlig av dem som ønsker å bli naturalisert.»
Dette ekstraordinært diskriminerende tiltaket er tydelig rettet mot muslimske lokalsamfunn i Tyskland og dem fra muslimske land som ønsker å migrere til Tyskland. Dette spiller rett i hendene på det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som lenge har agitert mot muslimske migranter og på hemmelige møter planlegger utvisning av millioner.
Der den frykter veksten av folkelig motstand mot massakren som finner sted i Gaza og faren for en ny verdenskrig, tramper den tyske koalisjonsregjeringen på grunnleggende demokratiske rettigheter og gir sitt politi frie tøyler for fysisk å mishandle demonstranter samtidig som den vedtar tiltak som tradisjonelt er assosiert med høyreekstreme, diktatoriske regimer.