Den israelsk-provoserte militærkonflikten med Iran trekker Latin-Amerika videre inn i spiralen av en gryende verdenskrig.

Lørdag lanserte Iran mer enn 300 droner og missiler mot Israel som respons på bombingen av ambassaden i Damaskus som drepte syv av Irans øverste militæroffiserer. Amerikanske, britiske, franske, libanesiske og saudiske styrker slo tilbake det meste av det iranske angrepet, men israelske tjenestemenn har bestemt seg for å eskalere konflikten ytterligere. Israel angrep fredag selve Iran og rammet en militærbase med droner.

Den mest slående responsen i Latin-Amerika kom fra den fascistiske presidenten Javier Milei fra Argentina, som opprettet en krisekomité sammensatt av kabinettmedlemmer og den israelske ambassadøren i Buenos Aires, Eyal Sela.

Milei avbrøt et besøk til Danmark, der hans regjering har kjøpt F-16-jagerfly, og returnerte til Buenos Aires, «for å ta kontroll over situasjonen og koordinere handlinger med presidentene i den vestlige verden,» ifølge hans talsperson.

Milei-administrasjonen forpliktet seg nylig til en «strategisk allianse» med Pentagon og forespurte torsdag formelt om å bli en «global partner» av NATO, en status som i regionen kun innehas av Colombia. Etter at Milei besøkte Israel for å støtte genocidet i Gaza, besøkte først CIA-direktør William Burns og deretter Laura Richardson, sjef for den amerikanske sørkommandoen, Argentina.

Nå bruker Milei den israelske aggresjonen mot Iran for å sementere hans regimes rolle som cockpit for amerikansk imperialismes konspirasjoner i regionen, og streber tydelig etter rollen Israel har spilt i Midtøsten.

For å gi en indikasjon på hva som ble fabrikkert av «Krisekomitéen» gikk den argentinske sikkerhetsministeren Patricia Bullrich på nasjonalt fjernsyn for å hevde, uten fnugg av bevis, at det er 700 medlemmer av Irans Quds-styrke i Bolivia, og antydet at de blir gitt bolivianske pass.

Argentina og Ecuador var de to eneste to latinamerikanske landene som signerte en USA-ledet uttalelse utstedt onsdag som «utvetydig» fordømte Irans angrep på Israel. Slike fordømmelser er et tegn på total underdanighet overfor amerikansk imperialisme og dens hykleri, der Washington lenge har hevdet sin rett til å slakte hvem enn de anser som en hindring for deres interesser.

Ecuadors president Daniel Noboa erklærte separat: «Ecuadors fulle støtte til Israels folk i disse vanskelige tidene.» Hans visepresident, Verónica Abad, er for tiden i Israel som del av et såkalt «Fredsoppdrag».

Chiles pseudo-venstre-president Gabriel Boric, som også støtter USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, ga ut en egen, men like underdanig uttalelse som «fordømmer Irans missil- og droneangrep på Israel».

I Venezuela har flere høyreorienterte mediekanaler kommet med ubegrunnede påstander at Nicolas Maduro-administrasjonen var direkte medskyldig i det iranske angrepet. I mellomtiden har den USA-støttede opposisjonen brukt det iranske angrepet for å promotere et regimeskifte.

Den fascistiske opposisjonslederen María Corina Machado erklærte: «Denne enestående og uakseptable handlingen reiser nok en gang vår fordømmelse av risikoen representert av Irans allianse med det venezuelanske regimet... Venezuelas tilbakevending til demokrati og dets gjeninnføring i den frie verden vil bidra til å redusere denne risikoen.»

Maduro klandret Israels statsminister Benjamin Netanyahu og «USAs støtte» for Iran-Israel-konflikten, og advarte: «En eskalering av konflikten, et produkt av Netanyahus nazigalskap, kan føre oss til en tredje verdenskrig, og Venezuela tar til orde for fred, rasjonalitet, diplomati og sannhet.»

Dette etterfulgte Det hvite hus’ beslutning om å gjeninnføre fulle sanksjoner mot venezuelansk oljeeksport, etter å ha mislyktes med å tvinge Maduro-regimet til å la Washingtons foretrukne kandidat, Corina Machado, stille i presidentvalget planlagt for juli. Samtidig har USA fortsatt å gi separate lisenser til USA-baserte oljeselskaper på en «sak-til-sak basis», og har etablert et effektivt kvelertak på Venezuelas viktigste inntektskilde.

Men etter å ha fordømt Washington for å støtte fascisme og provosere fram en tredje verdenskrig, sa Maduro også på mandag at han «aldri vil lukke døra for dialog».

«Jeg ba forhandlerne gi president Biden følgende beskjed: ‹Om du vil, vil jeg. Om du ikke vil, vil ikke jeg,›» sa han på gebrokkent engelsk.

Mexicos president Andrés Manuel López Obrador sa i en presseorientering at Irans angrep var en respons på Israels bombing av den iranske ambassaden og ba Israel om ikke å gjengjelde. «Det kommer til å eskalere konflikten til en veldig risikabel situasjon,» sa han.

Hans administrasjon har nektet å fordømme noen side – inkludert Israel for Gaza-genocidet og landets provoserende aggresjon mot Iran – og foreslått «mer FN-aktivitet» for «fred» og «universelt brorskap».

President Lula da Silva, i Brasil, som av Israel ble erklært «persona non grata» etter at han sammenlignet slaktingen i Gaza med Holocaust, oppfordret bare alle sider om å unngå eskalering. I følge O Globo bruker hans regjering diplomatiske kanaler for å ta til orde mot en israelsk represalie.

Lula har også oppfordret til en våpenhvile i Gaza, men har i likhet med López Obrador opprettholdt Israels angivelige «rett til selvforsvar» og promotert den døende «tostatsløsningen», som historisk sett har fungert som et uredelig dekke for den fortsatte utvidelsen av Israelske bosetninger og etnisk rensing av palestinerne.

Den bolivianske regjeringen til president Luis Arce, som hadde brutt diplomatiske relasjoner med Israel over landets genocid i Gaza, responderte på det iranske angrepet ved å oppfordre FN til å intervenere, og advare om at «eskalerende global vold setter menneskeheten i fare for utryddelse».

Colombias pseudo-venstre-president Gustavo Petro advarte på samme måte: «Det var forutsigbart; vi er nå på randen av en tredje verdenskrig... USAs støtte for genocidet har, i praksis, satt verden i brann.» Petro har, ikke desto mindre, lovet å «konsolidere» hans regjerings status som en «NATO global partner» og hadde ikke noe bedre forslag enn å be FN om å «satse umiddelbart på Fred».

Midtøsten-krisa har nok en gang avslørt FN som et «tyvenes kjøkken» i imperialismens tjeneste, og ei «løgn fra begynnelse til slutt», som Lenin beskrev dens forgjenger, Folkeforbundet. Organisasjonen har ikke bare mislyktes i å stoppe noen av de USA-ledede angrepskrigene globalt siden den ble opprettet, men den har aktivt gitt en pseudo-juridisk dekning for mange av dem.

Mens Latin-Amerikas høyreekstreme regimer opptrer som provokatører i direkte koordinering med CIA, er den angivelige «antiimperialistiske» og «pasifistiske» politikken til «rosa bølga»-regjeringene fullstendig bankerott, redusert til et fåfengt forsøk på å presse imperialistmaktene til å være mindre rovgriske.

Lula, AMLO, Maduro og kompani representerer interessene til de delene av borgerskapet som prøver å utnytte handel og diplomatiske bånd med Kina, Russland og i mindre grad Iran. Deres alarm over en potensiell kjernefysisk verdenskrig er desto mer signifikant gitt deres ubetingede forsvar av kapitalisme og ultimate underordning til imperialisme.

Økonomisk globalisering og amerikansk imperialismes svekkede hegemoni har gjort Latin-Amerika til en viktig kamparena i den nye omfordelingen av planeten. For Washington må regionens strategiske naturressurser og forsyningskjeder for sentrale amerikanske industrier, inkludert våpenprodusenter, sikres fra kinesiske og til og med europeiske rivaler. Dessuten finner Washington det nødvendig å trekke de større militærene (Brasil, Mexico, Argentina, Colombia og Chile) aktivt inn i sin stridende leir, med deres styrker og innflytelse som de lenge har dyrket.

Pentagon kunngjorde nylig utplasseringen av den amerikanske 4. flåten med hangarskipet USS George Washington i fellesøvelser og operasjoner over hele Sør-Amerika, og skrøyt av at dens seilere «er beredt til å kontrollere havet, gjennomføre angrep, og manøvrere på tvers av det elektromagnetiske spekteret og cyberspace».