Turning Point: The Bomb and the Cold War eller: Hvordan amerikansk imperialisme lærte å slutte å bekymre seg og elske bomba

Turning Point: The Bomb and the Cold War, den nye serien på Netflix av Brian Knappenberger, er en dokumentar om den kalde krigen og USAs nåværende konflikt med Russland.

«Med førstehåndsberetninger og tilgang til prominente figurer rundt om i verden, utforsker denne omfattende dokumentserien den kalde krigen og dens etterdønninger,» står det i Netflix’ heseblesende promoteringstekst.

Soppskya fra verdens første test av en termonukleær enhet, kalt Ivy Mike, over Enewetak-atollen på Marshalløyene 1. november 1952. [AP Photo/Los Alamos National Laboratory]

Dokumentarseriens trailer presenterer skremmende utdrag fra intervjuer med slike figurer som varsleren Daniel Ellsberg, som publiserte Pentagon Papers, Garrett M. Graff, forfatter av Raven Rock: The Story of the U.S. Government's Secret Plan to Save Itself–While the Rest of Us Die (2017), ei bok om USAs hemmelige planer for atomkrig, og historikeren Timothy Naftali, som avslørte den amerikansk regjeringens kollaborering med ledende tyske nazister etter den andre verdenskrig.

Etter hvert som serien skrider fram blir historikere og kritikere av USAs utenrikspolitikk imidlertid erstattet av noen av – i mangel av en bedre frase – verdens ledende krigsforbrytere, deriblant tidligere utenriksminister Condoleezza Rice, en av arkitektene bak Irak-krigen, og Robert Gates, som i rollen som direktør for Central Intelligence Agency (CIA) ledet Iran-Contras-skandalen, og seinere tjente som forsvarsminister.

Condoleezza Rice i Turning Point: The Bomb and the Cold War

Det kommer gradvis fram at denne «monumentale» dokumentaren faktisk er en like monumental eksersis i spredningen av amerikansk militaristisk propaganda. Dens avsløringer om Washingtons utenrikspolitiske forbrytelser tjener først og fremst for å gi troverdighet til dens sentrale formål om å agitere for verdenskrig mot Russland.

I løpet av dokumentaren kommer Michael McFaul, tidligere amerikansk ambassadør i Russland og en ledende forfekter for blodbadet i Ukraina, med en kommentar som i et mikrokosmos oppsummerer dokumentarens generelle tilnærming.

Jeg vil si veldig åpent: Har CIA vært involvert i kupp? Svaret på det er, ja, selvfølgelig. Det iranske kuppet mot Mossadegh i 1953. Det er mange eksempler på det. Så vidt jeg vet, det gjorde ikke CIA i Ukraina i 2004, eller i Russland i 2011. Eller i Ukraina i 2013 og 2014.

Denne kommentaren, presentert uten kommentar eller kritikk, kombinerer en ubestridelig sannhet med ei absurd løgn. Det er selvfølgelig velkjent at CIA var den ledende kraften bak styrtingen av den iranske regjeringen til Mohammad Mosaddegh i 1953.

Det er imidlertid like sant at, med ordene fra en nylig artikkel i New York Times, «for et tiår siden … C.I.A. og andre amerikanske etterretningsbyråer» initierte et «partnerskap» som «forvandlet Ukraina ... til en av Washingtons viktigste etterretningspartnere mot Kreml i dag.» På godt norsk kalles dette et kupp.

McFauls amalgam av beskjemmende sannhet med blanke løgner er modus operandi for serien. Den diskuterer fritt den amerikanske imperialismens forbrytelser, forutsatt at de fant sted for mange år siden, mens den utelukker alt annet enn velvillige og altruistiske motiver og eksemplarisk opptreden for nåværende amerikansk utenrikspolitikk.

Denne tilnærmingen, som involverer både selektive innrømmelser og forfalskninger, betyr at serien befinner seg i et slags parallellunivers til Knappenbergers forrige dokumentar, Turning Point: 9/11 and the War on Terror.

Skurkene som finansierte og bevæpnet Osama bin Laden og lanserte den katastrofale og morderiske invasjonen av Irak basert på doktrinen om «forebyggende krig» i den forrige serien blir heltene i «kampen for demokrati» i den nye, uten noe forsøk på å forklare endringen i casting.

Substantive avsløringer

Når det er sagt, innrømmelsene serien faktisk gjør er betydelige og verdifulle.

Den første episoden inkluderer en forferdelig skildring av virkningene av slippet av atombombene på Hiroshima og Nagasaki, og en ærlig referanse til det faktum at beslutningen om å bruke dem var innrettet på å sende ei melding til Sovjetunionen om at ytterligere militære framstøt inn i Øst-Europa og Kina ville bli møtt med overveldende amerikansk militærstyrke. «Noen vil si det var en krigsforbrytelse», erklærer én historiker i den første episoden.

Episoden inkluderer en detaljert og opprivende beretning om fordrivelsen av japaner-amerikanere under den andre verdenskrig i et klima av statspromotert antijapansk rasisme.

Den andre episoden – som trekker sterkt på et intervju med Ellsberg – avslører at under den kalde krigen kom den menneskelige sivilisasjonen langt nærmere total ødeleggelse under Cuba-krisa enn det som hadde vært offentlig kjent. Ellsberg forklarer at ikke bare den amerikanske presidenten hadde autoritetet til å utslette menneskeheten, men at et stort antall andre offisielle militære representanter også hadde det. Dr. Strangelove var en «dokumentar», ikke et skjønnlitterært verk, observerer Ellsberg.

Peter Sellers som Dr. Strangelove

I den tredje episoden blir seeren presentert for en litani av CIA-forbrytelser under den kalde krigen, inkludert kupp over hele verden, promoteringen av desinformasjon og kontrollen av pressen. En historiker bemerker:

Det tidlige CIA, fra slutten av 1940-tallet til 1960-tallet, hadde hundrevis av påvirkningsoperasjoner der de kjøpte seg avisredaktørers gunst på steder som Kairo, Tokyo eller Berlin. Det var en håndfull, noen sier mer enn en håndfull, amerikanske journalister som ble betalt av CIA eller samarbeidet med CIA gratis.

Fra dokumentar til propaganda

Men, som nevnt over, etter disse initielle episodene slutter serien å ligne en dokumentar på noen meningsfull måte og blir et utvidet stykke propaganda.

Nye ansikter og stemmer opptrer, deriblant de til Anne Applebaum og et sjokkerende breit utvalg av statsministre og ledende offisielle representanter fra USA og landets NATO-allierte. Stanken av CIA/utenriksdepartementets propaganda, som co-produsent Alexandra Poolos spredte der hun dekket Balkan for Radio Free Europe, blir overveldende.

Ukrainias president Volodymyr Zelenskyj i Turning Point: The Bomb and the Cold War

De siste episodene blir ført nesten direkte over til Rice, nasjonal sikkerhetsrådgiver og seinere utenriksminister under George W. Bush, og til Gates, forsvarsminister under både den andre Bush og Barack Obama.

Dokumentarens premiss

Den andre halvdelen av Turning Point: The Bomb and the Cold War dreier seg om påstanden at den nåværende krigen i Ukraina er en sømløs fortsettelse av konflikten mellom USA og Sovjetunionen.

I et intervju forklarer Knappenberger,

Det grunnleggende premisset er at den kalde krigen ikke er over, og aldri var over. Vi lever fortsatt med noen av de samme spenningene fra den kalde krigen. Vi fortsetter bare å fortelle disse hendelsene fram til invasjonen av Ukraina, som har alle de samme taktikkene og alle de samme spenningene som resten av den kalde krigen. Det er hovedsaken vi gjør som ikke er gjort. Sovjetunionens kollaps er bare én del av denne historien.

Oxford English Dictionary definerer den kalde krigen som «tilstanden av politisk fiendtlighet som eksisterte mellom sovjetblokklandene og de USA-ledede vestmaktene fra 1945 til 1990».

Knappenbergers dokumentar, i form av intervjuer med ledende statsfigurer, forsøker å omdefinere den definisjonen, og argumenterer for at den kalde krigen aldri tok slutt. Mens nasjonalisert eiendom kan ha blitt privatisert med slutten av Sovjetunionen er både Sovjetunionen og dagens Russiske føderasjon essensielt ett og det samme, ved at begge er «imperier».

I mellomtiden har USA, som står for idealene om frihet og selvbestemmelse, motarbeidet «imperialisme» – både i dens sovjetiske og russiske variant.

Denne tesen er grov, stupid og reaksjonær, men produsentene har klart å lage en 12-timers serie, som involverer mer enn hundre intervjuobjekter, noen høyst distingverte og kunnskapsrike, rundt den.

Dokumentarens grunnleggende tese blir faktisk tilbakevist av Ellsberg i den tredje episoden. Han erklærer:

Den russiske hæren var blitt enormt overestimert. Russerne var ikke på et krasjprogram for å bygge missiler, som menneskene rundt meg alle tok for gitt at de var, og de var ikke overlegne. Vi prøver ikke å være overlegne, hvilket betydde at de ikke prøvde å oppnå en førsteslagsevne mot USA, som i sin tur virkelig betydde at de ikke prøvde å dominere verden militært, og den oppdagelsen burde ha ført til en nytenkning av hele vårt paradigme, hele deres verdensperspektiv om hvem vi konfronterte og hva deres mål var, og hvordan vi ikke setter dem, men det gjorde det ikke i det hele tatt.

Narrativet om det permanente «onde imperiet» er ikke bare en rein fiksjon, men en direkte inversjon av virkeligheten. Amerikansk kapitalisme, og ikke Sovjetunionen eller den post-sovjetiske russiske staten, er et «imperium» som er opptatt av å underlegge seg verden.

Åpenbaringer ved utelatelse

Om det er ett bilde assosiert med farene og atomkrigens skrekk og gru som er etset fast i bevisstheten til visse generasjoner av amerikanere, er det den 60-sekunder-lange kampanjeannonsen fra 1964 for Lyndon B. Johnson, kjent som «Daisy»-annonsen. Den skildrer ei lita jente som teller mens hun plukker kronbladene av en prestekrage, etterfulgt av en kjernefysisk nedtelling og opptak av en kjernefysisk eksplosjon.

Likevel, tilsynelatende uforklarlig, kunne Turning Point: The Bomb and the Cold War, i løpet av dens 12 timer, ikke finne plass til å inkludere dette 60-sekunders klippet. Hvorfor?

Utelatelsen er ikke en forglemmelse. Det å inkludere den berømte kampanjeannonsen ville kreve en forklaring på de bitre fraksjonssplittelsene innen den amerikanske staten over atomkrig med Sovjetunionen: en undersøkelse dokumentaren iherdig nekter å foreta.

«Daisy»-annonsen var målrettet mot den republikanske presidentkandidaten Barry Goldwater, forfatter av Why Not Victory?, som hevdet at USA var utilstrekkelig aggressiv i å konfrontere Sovjetunionen fordi den amerikanske befolkningen var for redd for atomkrig.

Goldwaters navn er faktisk ikke nevnt i miniserien.

«En feig frykt for døden kommer inn i den amerikanske bevisstheten,» skrev Arizona-republikaneren, «vi ønsker selvfølgelig å holde oss i live; men mer enn det ønsker vi å være frie.»

Det demokratiske partiets kandidat Johnson kontret Goldwaters slagord, «In your heart, you know he's right,» med rimet, «In your heart, you know he might» – og antydet med det at Goldwater kunne bringe fram verdens undergang ved å bruke atomvåpen.

I en kommentar til Goldwaters kampanje i hans velkjente essay «The Paranoid Style in American Politics», bemerket den amerikanske politiske teoretikeren Richard Hofstadter at det som hadde «blitt klart innen 1964, og det som ikke kunne omgjøres i kampanjen, var det offentlige inntrykket av at Goldwaters fantasi aldri hadde konfrontert implikasjonene av termonukleær krig.» Den republikanske kandidaten, skrev Hofstadter, «virket merkelig lemfeldig om utsiktene til total ødeleggelse».

På den tiden avviste Johnson, og med ham dominerende deler av det amerikanske politiske etablissementet, Goldwater som en kvasi-galning, villig til å ødelegge planeten i et monomant forsøk på å beseire Sovjetunionen.

Fra slutten av 1970- og på 1980-tallet, og med røtter i den tiltakende nedgangen av amerikansk kapitalisme, ble politikken for «inneslutning» relatert til Sovjetunionen erstattet med den for en «tilbakerulling». Washington igangsatte en massiv oppbygging av atomvåpen, kombinert med overføring av våpen til stedfortrederstyrker som Mujahideen, ledet av Osama Bin Laden i Afghanistan, og Contras i Nicaragua.

I møte med overveldende militært og politisk press fra amerikansk imperialisme tok det sovjetiske stalinistiske byråkratiet beslutningen om å likvidere Sovjetunionen og sluste rikdommen av statseid industri inn i dens egne lommer, så vel som lommene til dens imperialistiske betalingsmestre.

Oppløsingen av Sovjetunionen har ført til utbruddet av en orgie av imperialistvold, fra Gulf-krigen til bombingen av det tidligere Jugoslavia, og til invasjonen av Afghanistan og Irak innenfor rammeverket av «krigen mot terror».

I denne perioden kom de politiske kreftene som argumenterte for de mest aggressive handlingene med hensyn til Sovjetunionen under den kalde krigen til å dominere USAs utenrikspolitikk. Amerikansk imperialismes doktrine ble oppsummert i en redaksjonell uttalelse fra 1991 i Wall Street Journal: «makt virker».

Robert Gates i Turning Point: The Bomb and the Cold War

Hvilket fører oss til de presenterte intervjuobjektene i de to siste episodene av Turning Point: The Bomb and the Cold War: Rice and Gates.

Disse to imperialistbandittene, som mellom dem førte tilsyn med planleggingen av aggressiv krig og utallige terroristangrep, og som utviklet eller godkjente sjokkerende sadistiske former for tortur, benytter seg av den utvidede plattformen for å tilby perleklemmende monologer om deres skrekk og forferdelse over Vladimir Putins frekkhet ved å opponere mot det amerikanske militæret.

Paret passer imidlertid sømløst inn i dokumentaren, sammen med dusinvis av andre intervjuobjekter, for det meste demokrater, i en nesten ensartet monokultur av militær og diplomatisk strategi.

Den generelle opinionstenoren i andre halvdel av serien finner relevant uttrykk i et innlegg på sosialmedier fra Kaja Kallas, Estlands statsminister, som kunngjør serien:

Den nye @netflix-serien om den kalde krigen er ute. Jeg forklarer basert på Estlands og min families historie hvorfor vi ikke kan la russisk aggresjon lønne seg i Ukraina. Dersom vi mislykkes vil vi våkne opp i en farligere verden. Svakhet provoserer angripere, ikke styrke.

Dette synet er oppsummert, litt mer sofistikert, i den avsluttende episoden, av Mary Sarotte, fra Henry A. Kissinger Center for Global Affairs, som erklærer:

Hvordan står vi opp mot det Putin gjør og forsvarer våre verdier til tross for risikoen for kjernefysisk katastrofe? Det er en enorm utfordring. Heldigvis har vi historien fra den kalde krigen til å hjelpe oss og veilede oss, fordi vi kommer til å trenge igjen det vi lærte under den kalde krigen. Så vi må finne en måte, selv i full bevissthet om risikoen for nukleær eskalering, for å stå opp for verdier, for å stå opp for det som er rett i møte med ondskap.

Den grunnleggende oppfatningen er at USA, ved å forlate alle begrensninger om kjernefysisk opprusting, ved å bevæpne terrorister som Bin Laden og Contras, og ved å være villig til å tolerere kjernefysisk utslettelse, «vant» den kalde krigen.

Ifølge denne hensynsløse doktrinen er vinneren i spillet om atomkrig den som er villig til å risikere mest. Konklusjonen fra 1983-filmen WarGames, «den eneste måten å vinne på er ikke å spille i det hele tatt,» blir til: «Den eneste måten å vinne på er å være villig til å dø.»

Amerikansk imperialismes «seier» i den kalde krigen skal gjentas på enda større skala ved å tvinge gjennom oppstykkingen av Russland, et land som er i besittelse av verdens nest største nukleære arsenal.

Goldwaters disipler, en gang den «gale utkanten» av amerikansk politikk, utøvere av den «paranoide stilen», omfatter nå nesten helheten av offisiell amerikansk militær og strategisk tenkning, fra den «nykonservative» Rice til den tidligere Goldwater-republikaneren som ble demokrat og krigshisser, utenriksminister Hillary Clinton.

De vedvarende påkallelsene av militærvoldens makt for å løse alle problemer, erklæringen at forsiktighet er ensbetydende med forræderi, er uttrykk for dyp og uopprettelig krise.

«Hans heftige opptøyers voldsomme flamme kan ikke vedvare, / For voldsomme branner brenner seg snart ut» [‹His rash fierce blaze of riot cannot last, / For violent fires soon burn out themselves›], observerer Shakespeares John of Gaunt om Richard II.

Amerikansk kapitalisme er bankerott. Oversvømmet av gjeld, der økonomien opereres med klampen i bånn for å bygge våpen, føre kriger og operere dens Ponzi-ordninger, amerikansk imperialisme er på vei mot en katastrofe som ingen voldshandlinger vil redde den fra, og som vil se dens revolusjonære omvelting og erstatning med sosialisme.

Loading