Det følgende er teksten av talen holdt av Thomas Scripps, assisterende nasjonalsekretær for Socialist Eauality Party (Storbritannia), for Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Ikke noe annet imperialistland har sett mer massiv og vedvarende folkelig opposisjon mot Gaza-genocidet enn Storbritannia. Hundretusener har tatt til gatene nesten hver fjortende dag siden Israels krig begynte. Opptil en million demonstrerte i en enkelt protest i London i november i fjor: Den største protesten i landet siden demonstrasjonen mot den planlagte Irak-krigen i 2003.

De som protesterer gir stemme til raseriet som føles av millioner av arbeidere og unge mennesker i Storbritannia, og delt med de milliarder internasjonalt som med skrekk og gru ser på den imperialiststøttede slaktingen av palestinerne.

Det er mange grunner til denne bevegelsens omfang og utholdenhet.

Generasjoner av arbeidere i Storbritannia har vokst opp med et hat mot britisk imperialisme, forsterket av dens blodige intervensjon i utlandet og all dens bistand gitt til reaksjonens krefter over hele kloden – inkludert som Washingtons viktigste kriminelle partner i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Ukraina og nå Gaza.

De er del av en multietnisk klasse der deres egne opprinnelser er knyttet til Storbritannias lange og brutale historie som imperium.

Mange har hatt smertelige og personlige erfaringer med bevæpningen av islamofobi til støtte for imperialistinteresser i Midtøsten og for å angripe demokratiske rettigheter.

Dette inkluderer betydelige antall britiske jøder, som har stått til forsvar for deres palestinske brødre og søstre mot strømmen av løgner og bakvaskelser som skildrer antigenocidprotester som antisemittiske hatmarsjer.

Av alle disse grunnene har opposisjonen mot krigen i Gaza katalysert ulmende sosial misnøye, spesielt i den yngre generasjonen. I bevegelsen mot Gaza-genocidet finner brei motstand mot krig, miljøødeleggelse, fattigdom og ulikhet, den kriminelle pandemipolitikken for flokkimmunitet og stadig mer autoritære styreformer, et fokus.

Det er en bevegelse som setter arbeidere og ungdom opp mot hele det politiske etablissementet. Den konservative regjeringen har, med dens 14 år ved makten, ikke har levert annet enn krig, utarming, desimeringen av sosiale tjenester og utslettingen av demokratiske rettigheter. Men også, og mest betydningsfullt, opposisjonen Labour Party under sir Keir Starmer, som nå ikke er til å skilles fra Rishi Sunaks Toryer.

Det er ikke et spor av overdrivelse i denne bemerkningen. Labour Party har i flere tiår skjenet til høyre; ingenting har stanset det, heller ikke valget av Jeremy Corbyn og hans fem års partilederskap, som bare tjente til å bekrefte den totale impotensen til det som går for å være partiets venstre.

Men Keir Starmer har brakt denne prosessen til dens nadir. Han vil i år gå inn i en valgkamp og lede det selverklærte «NATO-partiet», forpliktet til krig med Russland, etter å ha skrytt bekreftende hans villighet til å massakrere millioner i en atomkrig, og der han står i de fremste rekkene av tilhengerne for Israels genocid.

Han har uttrykt hans beundring for tidligere Tory-statsminister Margaret Thatcher, som er sidestilt for stillingen som den britiske arbeiderklassens mest forhatte kapitalistpolitiker med Tony Blair – en annen av Starmers idoler.

Starmer har erklært hans intensjon om å fortsette med Tory-regjeringens innstrammingspolitikk, som har redusert millioner i Storbritannia til regelrett desperasjon, ved å bruke fagforeningsbyråkratiets tjenester, som systematisk saboterte fjorårets streikebølge som omfattet over 2 millioner arbeidere.

Labour og Toryene konfronterer arbeiderklassen som et eneste krigsparti.

Sunak lovet, der han i forrige uke talte i Polen, å øke militærutleggene til 2,5 prosent av BNP innen 2030, og med det løfte det årlige militærbudsjettet med mer enn £ 22 milliarder. Dette var, sa han, for å sette forsvarsindustrien «på krigsfot», som forberedelse til å ta på seg en «akse av autoritære stater... Russland, Iran, Nord-Korea og Kina».

Labour har repondert med å lansere et politisk våpenkappløp, der skyggeforsvarsminister John Healey uttaler at «Toryene har vist gang på gang at de ikke er til å stole på hva angår forsvar ...»

Utviklingen av en sosialistisk massebevegelse i arbeiderklassen i Storbritannia har alltid vært avhengig av dens avvising av labourisme, og at den bryter seg løs fra fagforeningsbyråkratiets kvelertak, som Labour Party hviler på.

Betingelsene for at dette skal skje er overmodne.

Hvorvidt Labour Party, som forventet, blir valgt som regjering eller ikke, partiets dager er talte, spesielt siden det er sterkest foraktet av unge mennesker.

Socialist Equality Party og [partiets ungdomsbevegelse] Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet (IYSSE) har intervenert energisk i massebevegelsen mot Gaza, i tillit til at et stort politisk skifte er på gang, som åpner døra for en rask vekst av sosialistbevegelsen.

Mot Labours slaviske lojalitet til de superrike oppfordrer vi til forfølgelse av klassekampen, i opposisjon til fagforeningsledernes pro-selskap-korporatisme, for å sikre arbeidernes kontroll over det økonomiske og sosiale liv og en massiv omfordeling av ressursene for å imøtekomme menneskelige behov i Storbritannia og rundt om i verden.

Mot de eskalerende krigene oppfordrer vi til sosialistisk internasjonalisme og til den globale arbeiderklassens solidaritet; et program for streiker og blokader for å få brakt militærmaskina til en stans.

Vi har holdt ei nasjonal rekke offentlige møter for å diskutere dette programmet med arbeidere og studenter, og for å reise det livsviktige anliggendet om forsvaret av antikrigjournalisten Julian Assange, fortsatt holdt fange av Storbritannia i påvente av utlevering til den amerikanske regjeringen og dens rettssak mot ham under spionasjeloven.

I generalvalget i år vil vi stille kandidater som vil føre en kampanje med kampen mot krig i sentrum: NATO-Russland-krigen i Ukraina, genocidet i Gaza og trusselen for en regional krig mot Iran i Midtøsten, og for imperialistkrig mot Kina.

Vi vil opponere mot alle bestrebelser for å styrke Labour Party, inkludert såkalte Labour-«venstre», og alle kandidater som insisterer på at arbeiderne må vente med å gjøre opp med denne høyreorienterte, krigshissende organisasjonen, og resignere til å legge press på en Starmer-ledet regjering.

Dette er perspektivet framsatt av Stop the War Coalition, som oppmuntrer til en stemme for kandidater beredt til å erklære seg for en våpenhvile i Gaza. Dette perspektivet tar sikte på å forsterke fagforeningsbyråkratiets propaganda, der lederne oppfordrer til å stemme for Starmers Labour som et «mindre onde» enn Sunaks Toryer.

Vi insisterer, og Gaza beviser, at det ikke er noe «mindre onde»-valg tilgjengelig for arbeidere, når Toryene og Labour opererer som et enkelt imperialistparti for innstramminger og krig.

Vi slåss for å bygge Socialist Equality Party som lederskapet for en sosialistisk massebevegelse mot krig, og mot kapitalistsystemet som gir opphav til krig.

Vi handler som del av en internasjonal politisk offensiv sammen med våre kamerater som stiller i Europa-valgene og i det amerikanske presidentvalget, for å bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.

Det er hvordan vi hedrer maidagens internasjonalistiske tradisjoner.