Vladimir Putin besøkte 16. og 17. mai Beijing og den strategisk beliggende nordøstlige kinesiske byen Harbin, på hans første utenlandsreise etter å ha blitt gjenvalgt som russisk president i mars. Toppmøtet framhevet hvordan trusler fra Washington og landets imperialistallierte i Europa og Stillehavet presser Moskva og Beijing inn i en stadig tettere allianse.

Det var en utvetydig irettesettelse fra Beijing av USA-NATO-presset på Kina for å kutte båndene til Russland midt under NATO-Russland-krigen i Ukraina. Amerikanske tjenestemenn ledet av utenriksminister Anthony Blinken truet i forrige måned med å kutte tilgangen til amerikanske dollar for kinesiske banker som finansierer kinesisk handel med Russland av «produkter med dobbelt bruk», dvs. med potensiell militær anvendelse. Ikke desto mindre understreket Kinas president Xi Jinping Beijings intensjon om å opprettholde handel og gode relasjoner med Russland.

«Det var det enestående høye nivået av det strategiske partnerskapet mellom våre land som avgjorde mitt valg av Kina som den første staten jeg ville besøke etter å ha tiltrådt embetet som president,» sa Putin da han ankom Beijing. «Vi vil prøve å etablere et tettere samarbeid innen områdene industri og høyteknologi, romfart og fredelig atomenergi, kunstig intelligens, fornybare energikilder og andre innovative sektorer.»

Xi kalte Kina og Russland «gode naboer, gode venner, gode partnere», der han og Putin signerte en avtale om å utvikle mellomstatlige og handelsbaserte bånd. «Kina-Russland-relasjonen i dag er hardt opptjent, og de to sidene må verne om og pleie den,» sa Xi. «Kina er villig til … i fellesskap å oppnå utviklingen og foryngelsen av våre respektive land, og samarbeide for å opprettholde oppriktighet og rettferdighet i verden.›

Mens Putin og Xi la vekt på deres vennlige relasjoner kunne de ikke helt unnslippe Ukraina-krigen og faren for katastrofal militær eskalering. Putins besøk til Kina kom der russiske tropper startet en offensiv i retning den ukrainske byen Kharkov, og amerikanske, britiske og ukrainske tjenestemenn truet med å bruke langtrekkende missiler gitt til Ukraina av NATO, for angrep dypt inne i Russland. Og derfor var Putin og Xi påpasselige med å insistere at de kunne håndtere de internasjonale spenningene som bryter ut over Ukraina-krigen.

Putin lovet å orientere Xi om «situasjonen i Ukraina», og sa han var «takknemlig for initiativet fra våre kinesiske kolleger og venner for å regulere situasjonen», mens Xi sa: «Kina håper på en snarlig tilbakevending til fred og stabilitet i Europa og vil fortsette å spille en konstruktiv rolle for dette.»

Putin insisterte spesielt på at Russland søker en fredelig løsning på Ukraina-krigen. «Vi har aldri nektet å forhandle,» sa han til det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua. «Vi søker en helhetlig, bærekraftig og rettferdig løsning av denne konflikten gjennom fredelige virkemidler. Vi er åpne for en dialog om Ukraina, men slike forhandlinger må ta hensyn til interessene til alle land som er involvert i konflikten, inkludert våre.»

Der han nedtonet konflikten med NATO-maktene hevdet Putin: «Det er av avgjørende betydning at relasjonene mellom Russland og Kina ikke er opportunistiske og ikke er rettet mot noen.»

Toppmøtets arrangører arbeidet faktisk for å framheve russisk-kinesiske, eller mer presist, sovjet-kinesiske bånd. De markerte 75-årsjubiléet for den sovjetiske anerkjennelsen av Folkerepublikken Kina under den kinesiske revolusjonen i 1949. I denne revolusjonen spilte Den røde armé, grunnlagt av Leo Trotskij, en sentral rolle – der den i 1945 knuste japanske okkupasjonsstyrker i Kina, og deretter støttet opprøske kinesiske arbeidere og småbønder mot det kinesiske Nasjonalistregimet. Harbin, som Putin besøkte, ligger i sentrum av regionen Den røde armé holdt.

I Harbin besøkte Putin en ingeniørhøyskole som utvikler felles programmer med Statsuniversitetet i Sankt Petersburg. Der gjentok Putin at Russland-Kina-partnerskapet «ikke er rettet mot noen», og la til: «Det er rettet mot én ting: Å skape bedre betingelser for utviklingen av våre land og forbedre velferden til folket i Kina og i Den russiske føderasjonen.» Med dette partnerskapet, hevdet Putin, tar en «framvoksende multipolar verden ... nå form foran våre øyne».

Det er imidlertid ei absurd løgn for Putin å hevde at den nåværende russisk-kinesiske relasjonen ikke er rettet mot noen. Moskva og Beijing forflytter seg nærmere som respons på NATO-imperialistmaktenes bevæpning av Ukraina og Øst-Europa for krig med Russland, og trekk som Washingtons integrering av Japan inn i Australia-UK-US (AUKUS-) alliansen som målretter Kina. Det vil si, de utvikler en stort sett defensiv relasjon rettet mot imperialistkampanjen for å true, angripe og potensielt stykke opp Russland og Kina.

Mens imperialistmaktene fører krig åpenlyst mot Russland gjennom Ukraina, fører de økonomisk krig mot Kina, blokkerer landets import av mikrohalvlederbrikker og legger massive tolltariffer på dets elektriske kjøretøy og andre sentrale eksporter. Denne økonomiske krigen har nå blitt direkte knyttet til NATO-krigen i Ukraina.

Russisk-kinesisk handel har økt til over $ 240 milliarder i året siden Ukraina-krigen begynte – der Russland leverer energi og mat til Kina, og Kina leverer produserte varer som Russland tidligere importerte fra Europa, men som nå er rammet av NATOs økonomiske sanksjoner. Denne handelen falt imidlertid rundt 10 prosent ved starten av året, der det amerikanske finansdepartementet truer med fullstendig å kutte av kinesiske banker som finansierer handel med Russland med bruk av amerikanske dollar.

«Beskyttelsen av store kinesiske bankers finansielle eiendeler er Kinas øverste og mest avgjørende interesse,» sa professor Shi Yinhong ved Beijings Renmin-universitet til New York Times. Shi la til at ett problem for Kina er at spillerommet for å diversifisere seg vekk fra den amerikanske dollaren er «begrenset».

Samtidig som Putin og Xi møttes i Kina eskalerte amerikanske tjenestemenn de militære truslene mot Russland. Der Blinken besøkte den ukrainske hovedstaden signaliserte han til det ukrainske regimet at det potensielt kunne bruke amerikanske ATACMS-missiler til angrep direkte inne i Russland, og sa: «Vi har ikke oppmuntret til eller muliggjort angrep utenfor Ukraina, men i siste instans må Ukraina selv ta avgjørelser om hvordan landet skal føre denne krigen.»

Denne uttalelsen var svimlende hensynsløs, siden russiske tjenestemenn tidligere har forsøkt å avskrekke NATO fra å oppmuntre til langtrekkende missilangrep på Russland ved å advare at Moskva vil gjengjelde militært mot ethvert NATO-land som gir grønt lys for slike angrep. Blinken gikk imidlertid fram, selv om dette risikerer en direkte krig mellom Russland og USA.

Dette avslører den essensielle fallitten av perspektivet som ligger til grunn for politikken til Moskva og Beijing i denne nåværende krigen, utlagt i en felles uttalelse fra februar 2022. Uttalelsen advarte for at «aktører som kun representerer minoriteten på den internasjonal skalaen, fortsetter å forfekte ensidige tilnærminger for å adressere internasjonale anliggender og ty til makt.»

Uttalelsen foreslo å bygge en ny verdensorden, fortsatt basert på det kapitalistiske nasjon-stat-systemet, men karakterisert av «multipolaritet, økonomisk globalisering, framveksten av et informasjonssamfunn, med kulturelt mangfold, transformasjon av den globale styringsarkitekturen og verdensordenen».

Dette kontrarevolusjonære, antisosialistiske perspektivet om å søke en varig sameksistens med imperialismen reflekterer de stalinistiske opprinnelsene til både det russiske og det kinesiske kapitalistregimet. Stalin fremmet den falske teorien om «sosialisme i ett land» og sovjetbyråkratiets oppfatning av «fredelig sameksistens» med imperialistmaktene mot perspektivet for internasjonal sosialistisk revolusjon. Etter å ha gjenopprettet kapitalismen og oppløst Sovjetunionen i 1989-1991, søker regimene i Moskva og Beijing nå ganske enkelt en begrenset omdanning av verden med imperialismen.

Men imperialistmaktene, ledet av Washington, har ikke til hensikt å imøtekomme men å knuse interessene til Moskva og Beijing. De forfølger en uopphørlig militær og økonomisk eskalering. Mot dette er perspektivet om å bygge en «multipolar» kapitalistisk verdensorden, som ikke tilbyr arbeiderklassen noe som helst, ikke i stand til å mobilisere den internasjonale masseopposisjonen mot krig som har brutt ut i masseprotester mot Gaza-genocidet over hele kloden. I stedet intensiverer Moskva og Beijing ganske enkelt militære trusler som risikerer å provosere fram en global atomkrig.

Den eneste progressive løsningen på denne krisa i verdenskapitalismen er byggingen av en internasjonal, sosialistisk bevegelse mot imperialistkrig i arbeiderklassen, basert på et trotskistisk perspektiv av opposisjon mot både kapitalisme og stalinisme.