Indias mest innflytelsesrike maoistorganisasjon – Kommunistpartiet i India (marxistisk-leninistisk) Liberation – er et grunnleggende medlem og en integrert del av opposisjonsvalgblokka Indian National Developmental Inclusive Alliance (INDIA), ledet av Congress Party.

CPI (M-L) Liberation hevder at nederlag for statsminister Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party (BJP) for INDIA-alliansens hender i det flerfasede generalvalget som avsluttes denne uka er avgjørende for å bekjempe fascismen. I deres valgcharter, «Nedkjemp BJP, redd demokratiet! Stem på CPI (M-L), Velg INDIA-kandidater», oppfordrer maoistene «Indias befolkning ... til å bruke makten i vår konstitusjonelle stemmerett for å avslutte dette katastrofestyret og gjenoppbygge India som et robust demokrati».

Maoistene har lovet å gjøre alt som står i deres makt, skulle den parlamentariske aritmetikken etter valget tillate det, for å bringe til makten Congress Party og de forskjellige høyreorienterte etno-nasjonalistiske, kaste-baserte og stalinistiske parlamentariske partiene som utgjør partnerne i INDIA-alliansen.

Ledet av Congress Party, inntil nylig det indiske borgerskapets foretrukne parti for nasjonal regjering, ville en INDIA-regjering være et høyreorientert kapitalistregime. Den ville være fullstendig forpliktet til å implementere det indiske borgerskapets klassestrategi for å transformere India til en global makt gjennom intensivering av utbyttingen av arbeiderklassen og massene på landsbygda; og ved å klamre seg til amerikansk imperialismes besudlede frakkeskjøter, der den fører krig mot Russland, overvåker Israels genocidale angrep på palestinerne og strategisk omringer og skviser Kina økonomisk.

Ved grunnleggelsen i 1969, som partiet feiret 55-årsjubiléum for i april, forfektet CPI (M-L) «langtrukken folkekrig» mot Indias daværende Congress Party-ledede kapitalistregjering. Partiet utførte væpnede angrep på ledere og kader fra det stalinistiske Kommunistpartiet i India (marxist) eller CPM, og Kommunist-partiet i India (CPI), som det fordømte for deres opportunistiske politikk det kalte «sosialfascistisk».

Vi vil ha mer å si om dette politisk bankerotte og retrograde perspektivet nedenfor. Det er her nok å bemerke at maoistene, som CPM og CPI før dem, nå har integrert seg grundig inn i det borgerlige politiske etablissementet. I likhet med de tradisjonelle stalinistiske parlamentariske partiene peker CPI (M-L) på forbrytelsene til Modi, hans BJP og deres kolleger av hindufascister, ikke for å kalle arbeiderklassen til klassekamp, men for å lenke den til borgerskapets partier og statsinstitusjoner.

I mer enn tre tiår har hovedbegrunnelsen som CPM, CPI og deres Venstrefront har fremmet for deres systematiske undertrykking av klassekampen, vært nødvendigheten av å bekjempe det BJP-ledede hindu-overherredømme høyre. Under påskudd om å beseire BJP har de støttet høyreorienterte regjeringer, de fleste av dem ledet av Congress Party i Sentrum. I delstatene der de selv har vært i embetet, har de forfulgt politiske orienteringslinjer de ærlig innrømmer er «pro-investor», det vil si antiarbeiderklasse.

Sluttresultatet er at hindu-fascistfaren bare har vokst. Med arbeiderklassen forhindret fra å tilby sin egen løsning på den voksende kapitalistkrisa har BJP og det RSS-ledede nettverket av Hindutva (hindu-nasjonalistiske) organisasjoner vært i stand til å utnytte og avlede langs reaksjonære kommunalistiske skillelinjer det voksende sosiale raseriet og frustrasjonen blant småborgerskapet og deler av de slitende massene over kronisk fattigdom, nedslitt offentlig infrastruktur og stadig stigende sosial ulikhet.

I en lederartikkel i 25. april 2024-utgaven av partiets avis, Liberation, oppfordret CPI (M-L) innstendig Indias arbeidere og slitere til å gjøre den reaksjonære valgkampen til den Congress Party-ledede INDIA-alliansen til «en historisk folkebevegelse for å levere et avgjørende slag til fascistkreftene ved makten.»

For en farse! Den eneste valgkampen Congress Party og partiets allierte er i stand til å føre er en som er innrettet på å lure massene, og slik har den vært. Alliansens valgkamp har blitt ledet av Congress Party-leder Rahul Gandhi, sønn, barnebarn og oldebarn av indiske statsministre. Valgkampen har kombinert bedragerske populistiske appeller med fordømmelser av Modi fra høyre, for angivelig ikke å stå opp mot Kina.

De reaksjonære borgerlige kreftene som utgjør INDIA-alliansen er organisk fiendtlig innstilte til de indiske massene, og mot enhver ekte «folkebevegelse». De anser deres kamper med frykt og har gang på gang vist at de er beredt til å mobilisere kapitaliststatens fulle makt for å undertrykke dem.

En Congress Party-ledet koalisjonsregjering langs de samme linjene som maoistene har forfektet hadde embetet i et tiår, fra 2004 og som endte med Modis valgseier i 2014. Så langt fra å «redde demokratiet» presset regjeringen av valgalliansen United Progressive Alliance (UPA) på med privatisering, deregulering og massive skattelettelser til big business og de rike – og polariserte India ytterligere mellom et lite stratum av rike og ultrarike og deres agenter i den øvre middelklassen, og de brutalt utbyttede slitende massene. Den skapte også det indo-amerikanske «globale strategiske partnerskapet» der India har blitt forvandlet til en frontlinjestat i Washingtons militærstrategiske offensiv mot Kina.

Dypt diskreditert av partiets mange tiår ved makten og spesielt dets rolle i spissen for «pro-marked, pro-investor»-reformen etter 1991, og New Delhis globale strategiske partnerskap med amerikansk imperialisme, har Congress Party ivrig akseptert maoistenes støtte.

KPI (M-L) valgkampen og Charteret

Etter den tradisjonelle hestehandelen som er gjengs i indisk parlamentarisk politikk, gikk INDIA-alliansen med på at CPI (M-L) skulle stille fire kandidater under dens banner – tre i Bihar, en av de mest folkerike og hardt omstridte delstatene i 2024-valget, og en i nabodelstaten Jharkhand. I tillegg konkurrerer CPI-ML uavhengig om ett Lok Sabha-sete i hver av delstatene Vest-Bengal, Andhra Pradesh og Odisha. Overalt ellers arbeider partiet for stemmer for kandidater fra INDIA-alliansen. I delstatene Maharashtra inkluderer dette å få stemmer for Uddhav Thackeray-fløyen i Shiv Sena – et fascistisk Hindutva-forfektende parti, med lang erfaring i å oppfordre til kommunalistisk og etnisk vold. I Vest-Bengal oppfordrer maoistene sine støttespillere til å stemme på kandidatene til det regjerende Trinamool Congress Party ledet av den antikommunistiske demagogen Mamata Banerjee, med den begrunnelse at de er best plassert for å kunne beseire BJP. Trinamool Congress er nominelt del av INDIA-alliansen, men avviste enhver «setedeling» med Congress Party og den CPM-CPI-ledede Venstrefronten.

CPI (M-L) Liberation’s valgcharter er tydelig utformet med sikte på ikke å beskjemme eller fornærme deres politiske big business-allierte. Det utelukker enhver omtale av radikal «landreform», selv om dette historisk sett er et hovedkamprop for maoistene. Dets 15 punkter skisserer lunkne demokratiske og sosiale velferdsreformer, hvorav ingen vil ha alvorlig innvirkning på borgerskapets rikdom, enn si setter spørsmålstegn ved dets kvelertak over det sosioøkonomiske liv eller det kapitalistiske profittimperativet.

Charteret oppfordrer til en stopp for all ytterligere privatisering, økte sosiale utlegg, reversering av noen av BJPs mest flagrante angrep på arbeidende mennesker, som deres antiarbeider arbeidslovgiving, en uspesifisert «økning i selskapsskattesatser» og en «formue- og arveavgift på 1 prosent for de superrike». CPI (M-L) hevder at å ta i bruk disse og de andre tiltakene som er skissert i charteret, vil «gjøre det mulig for INDIA-alliansen, som vi er en del av, å møte folks aspirasjoner».

I tråd med partiets reaksjonære påstand at Indias fattige massers behov kan dekkes gjennom en «reformert» indisk kapitalisme, oppfordrer charteret «til arbeideres representasjon i selskapsstyrer» – et korporativt krav tradisjonelt bare reist av de mest høyreorienterte arbeiderbyråkratier i vesten.

Avslørende er at charteret ikke har noen referanse til å avslutte Det indo-amerikanske globale strategiske partnerskapet. Dette under betingelser der amerikansk imperialisme forfølger en global krig som allerede har tre hovedfronter – mot Russland i Eurasia, mot Iran og landets allierte i Midtøsten, og mot Kina i Indo-Stillehavet. Gjennom dette partnerskapet, og med full medvirkning og støtte fra Congress Party, har det indiske borgerskapet lenket den indiske befolkningen til amerikansk imperialismes pådriver for krig, spesielt mot Kina. Fra og med UPA-regjeringen, og spesielt i løpet av de fire siste årene, som har vært preget av krig og tiltakende stormaktskonflikt, har New Delhi skapt et stadig tykkere nett av bilaterale, trilaterale og quadrilaterale bånd med Washington, og USAs viktigste allierte i Asia og Stillehavet, Japan og Australia.

Charteret er også taust om de enorme beløpene som sløses bort på å utvide Indias militære dyktighet, inkludert utviklingen av en marine for de store havene, og kapasiteter for en atomvåpentriade. I stedet gjentar maoistene løgna BJP-regjeringen av og framlegger om at India fører en «alliansefri politikk», som landet gjorde under den kalde krigen. Denne politikken, forsikrer charteret, må «beholdes og styrkes». Samtidig uttrykker CPI (M-L) det fromme ønsket at India adopterer en «utenrikspolitikk fri fra de USA-ledede vestmaktenes interesser og prioriteringer».

Maoistene spilte en viktig rolle i opprettelsen av INDIA-blokka, og fungerte som en tilrettelegger og mekler mellom de rivaliserende borgerlige partiene og deres ledere. I dag vil de imidlertid foretrekke at detaljene ved dette blir glemt, siden de kaster avslørende lys over hvor dypt de sitter nedsunket i den indiske borgerlige politikkens kloakk.

På sidelinjene av CPI (M-L)’s ellevte all-India-kongress som ble avholdt i Patna, Bihar, i februar 2023, holdt maoistene et antiBJP, «Redd demokratiet, redd India»-stevne som for første gang samlet prominente ledere for en potensiell «stor opposisjonsallianse» for Lok Sabha-valget i 2024. Et sentralt element i dette initiativet var invitasjonen CPI (M-L) sendte til Bihars sjefminister Nitish Kumar, leder av Janata Dal (United).

Nitish Kumar og hans JD (U) har i de fleste av de foregående 25 årene vært nært alliert med BJP, og tjente sammen med partiet i regjeringer i delstaten Bihar og i Senteret (New Dehli). Men de skilte seg midlertidig fra tid til annen, og det valgte JD (U) å gjøre igjen i august 2022. CPI (M-L) gjorde det lettere for Nitish Kumar å vende tilbake til den «demokratiske, sekulære» opposisjonen, og maoistene var i hans hjørne og heiet på ham da han innkalte til det første møtet i Patna i juni i fjor, i det som skulle bli INDIA-alliansen, og deretter begynte å sende ut følere for å bli alliansens statsministerkandidat.

Men til maoistenes fortvilelse, Nitish Kumar og hans JD (U) brøyt plutselig ut av INDIA-alliansen i januar, og gikk igjen inn i den BJP-ledede National Democratic Alliance og etterlot Congress Party og partiets allierte med egg på deres ansikter. Maoistene ble redusert til å syte om Nitish Kumars «svik», som om man kan bebreide en bengalsk tiger for å være et rovdyr.

Fortsettelse følger ...