Statsminister Narendra Modi og hans hinduoverherredømmeparti Bharatiya Janata Party (BJP) klamrer seg til makten etter å ha lidd en stor reversering i Indias generalvalg.

Resultatene av syv-fase-valget, som begynte 19. april og ble avsluttet tirsdag, med den endelige opptellingen av stemmene enda ikke sluttført. Det er imidlertid sikkert at BJP, som vant påfølgende flertall i 2014 og 2019, vil komme inn 30 eller flere seter under terskelen på 273 seter som er nødvendig for å gi partiet flertall i Folkets forsamling, Lok Sabha, som har 543 seter.

Partiets fortsatte styre er nå avhengig av dets partnere i valgalliansen National Democratic Alliance (NDA). Den endelige opptellingen for BJP-NDA vil være i området fra 290 til 296 seter. Dette er langt unna de 353 setene de erobret i 2019, og fra de 400 setene som Modi og hans sjefhåndlanger, innenriksminister Amit Shah, ved starten av valgkampen skrøyt av at den BJP-ledede alliansen NDA ville oppnå.

Det er betydelig at NDA-alliansens tap var sterkt konsentrert i oppslutningen for partiet BJP. NDAs dominerende partner oppnådde rundt 60 færre seter i 2024 enn i 2019. Samtidig kansellerte effektivt sett vinninger og tap blant BJPs NDA-partnere hverandre.

Den Congress Party-ledede opposisjonsvalgblokka – Indian National Developmental Inclusive Alliance, eller INDIA – ser ut til å ha vunnet mer enn 230 seter.

INDIA kom med en kalibrert og gjennomgående demagogisk appell til folkelig harme over massearbeidsløshet, kronisk sult, stadig økende ulikhet av formue og inntekt, BJPs trakassering av muslimer og andre minoriteter og partiets undertrykking av politiske opponenter.

Congress Party-leder Rahul Gandhi, selv sønn, barnebarn og oldebarn av indiske statsministre, angrep Modi gjentatte ganger for hans «kompiskapitalisme»-tilknytninger til Mukesh Ambani og Gautam Adani, henholdsvis Indias og Asias rikeste og nest rikeste milliardærer.

INDIA er en brokete koalisjon av mer enn 30 partier, og har som målsetting å besørge borgerskapet et høyreorientert regjeringsalternativ til Modi og ytre høyre-partiet BJP. Valgalliansen ville ikke være mindre betinget big business enn Modi-regimet, og i likhet med det, forpliktet til å øke arbeiderutbyttingen gjennom pro-investor-«reform» og til Indo-US Global Strategic Partnership, som er antiKina-hjørnesteinen i Indias utenrikspolitikk.

INDIA-alliansen, ledet av Congress Party, inntil nylig borgerskapets foretrukne parti for nasjonal regjering, består av mer enn to dusin etno-regionale og kastebaserte partier – mange av dem tidligere BJP-allierte, som Uddhav Thackeray-fløyen til det fascistiske, Maharashtra-baserte Shiv Sena. Den inkluderer også de to stalinistiske parlamentariske partiene, deres Venstrefront-allierte og det maoistiske CPI (M-L).

Gitt den høyreorienterte historikken til dens bestanddeler var INDIAs påstander om å tilby et «progressivt», sekulært og «pro-folk»-alternativ til BJP mildt sagt ikke troverdige, og ble uten tvil ansett slik av mange. Ikke desto mindre, der ser ut til at store deler av Indias arbeidere og slitere har grepet til alliansen som et middel til å gi uttrykk for deres motstand mot Modi-regjeringen, og de har gjort det i møte med en enorm valgkampanje, utbasunert av selskapsmedia, for å intimidere befolkningen med påstander om at Modi og BJP ble ført fram til en historisk triumf på ei flodbølge av folkelig støtte.

Congress Partys andel av stemmene økte med 1,7 prosent til 21,2 prosent, fra partiets historisk laveste nivå i 2019 med 19,5 prosent, selv om partiet, i respekt for deres INDIA-allierte, stilte til valg for rundt 80 færre seter. Ifølge de siste anslagene vil partiet oppnå 99 seter, mer enn det doble av hva det oppnådde i 2014 (44) og nesten det dobbelte av hva det oppnådde i 2019 (52).

Congress Party-leder Rahul Gandhi hevdet tirsdag ettermiddag at landet hadde stemt for å «redde Konstitusjonen» i møte med BJP-regjeringens forsøk på å rigge valget ved å bruke etterretningsvesenet og politibyråer og rettsvesenet for å trakassere, sverte og fengsle opponenter. Han erklærte: «Landet har sagt at vi ikke vil ha Mr. Narendra Modi og Mr. Amit Shah.» Gandhi fortsatte med å kunngjøre at INDIA-lederne onsdag ville samles i hovedstaden New Delhi for å diskutere om de skulle legge inn et bud på å danne regjeringen når parlamentet igjen samles.

Sistnevnte uttalelse vil sannsynligvis vise seg ikke å ha vært annet enn etter-valg overdrivelse. BJP har kommet ut fra valgene med ei blodig nese. Kulten partiet har konstruert rundt Modi som en elsket «sterk mann for hinduene» og en «hellig mann» har blitt tildelt et slag. Ikke desto mindre fortsetter Modi og hans BJP å bli ansett av de dominerende delene av den indiske styringsklassen som det mest hensynsløse, og dermed det beste instrumentet for å presse gjennom ytterligere innstramminger, privatiseringer, deregulering og andre «pro-investor»-reformer i møte med masseopposisjon, og for å forfølge deres stormaktsambisjoner på verdensscenen.

Noen av dem kan vri deres hender over BJPs «utskeielser» og bekymre seg for at partiets hinduoverherredømme oppildner opposisjon og kan destabilisere den indiske statens institusjoner. Men det indiske borgerskapet, skrekkslagent for trusselen nedenfra, har lenge brukt kommunalistiske og kastebaserte appeller som et virkemiddel for å kanalisere sosialt raseri og frustrasjon over kronisk fattigdom og sosial ulikhet langs reaksjonære og splittende skillelinjer.

Det indo-amerikanske antiKina strategiske partnerskapet

Et slående karaktertrekk ved valgkampen var fraværet av enhver diskusjon om den globale krigen initiert av amerikansk imperialisme, hvorav den NATO-initierte krigen med Russland over Ukraina, Israels imperialiststøttede genocid mot palestinerne i Gaza og Washingtons militærstrategiske offensiv mot Kina er de tre hovedfrontene.

India besørger avgjørende støtte til Washington i denne krigen, spesielt med tanke på pådriveren for strategisk å omringe Kina og økonomisk forhindre landets framvekst. Under Modi har India blitt forvandlet til en amerikansk frontlinjestat, stadig tettere tilknyttet Washington gjennom et ekspanderende nett av bilaterale, trilaterale og kvadrilaterale militærstrategiske bånd med USA og landets viktigste Asia-Stillehavs-allierte, Japan og Australia. Indiske havner er nå åpne for rutinemessig anvendelse for reparasjoner og gjenforsyninger av amerikanske, britiske, franske og japanske skip.

India er også dypt implisert i det amerikanske opplegget for å reorganisere Midtøsten. Det er del av I2U2-gruppa (India, Israel, USA, UAE) som Washington ønsker å transformere til en «økonomisk korridor i Midtøsten» gjennom krig, diplomatiske intriger og infrastrukturutvikling, for å svekke og undergrave Iran og motvirke russisk og kinesisk innflytelse i regionen.

Mens New Delhi ikke har gitt etter for USAs forlangender om å bryte deres strategiske tilknytninger til Russland, arbeider de med Washington for å redusere deres avhengighet av russiske våpen, og ellers intensivere samarbeidet med Washington globalt. Mer fundamentalt sett oppmuntrer støtten New Delhi besørger amerikansk imperialisme i Indo-Stillehavs-arenaen USA til å forfølge sin pådriver for globalt hegemoni overalt. I fjor sommer kunngjorde det indiske militæret at det svarte på en presserende forespørsel fra Pentagon om hvilken støtte det ville besørge i tilfelle en USA-Kina-krig over Taiwan.

Likevel var ingenting av dette gjenstand for noen debatt i det som ble utbasunert som verdens største utøvelse av demokrati.

I den grad det var noen diskusjon om Indias utenrikspolitikk dreide det seg i stor grad om Congress Partys angrep på Modi for å være «for myk» på Kina. Dette under betingelser der India og Kina de fire siste årene har vært låst i en militært stand-off langs deres omstridte Himalaya-grense, der Modi-regjeringen har utplassert titusenvis av tropper, stridsvogner og krigsfly.

Det er to grunner til taushetens konspirasjon om det Indo-amerikanske strategiske partnerskapet og Indias rolle i den utviklende globale krigen. For det første står den indiske styringsklassen og dens politiske partier alle fullt ut bak den hensynsløse strategien om å forvandle India til en stormakt ved å gripe et fast tak i den amerikanske imperialismens besudlede frakkeskjøter mens den desperat forsøker å oppveie sin økonomiske tilbakegang gjennom aggresjon og global krig.

For det andre, de er vel inneforstått med at det blant de indiske massene er et enorm latent antiimperialistisk sentiment, og det er frykt for at det ville bli forsterket skulle arbeiderklassen og de undertrykte sliterne få innsikt i hvilken grad India har blitt forvandlet til en satrap for amerikansk imperialisme, og faren dette utgjør for befolkningen i regionen og verden.

En spesielt skadelig rolle i alt dette spilles av de stalinistiske tvillingpartiene – Kommunistpartiet i India (Marxist) eller CPM, og det mindre men eldre Kommunistpartiet i India (CPI) – og det maoistiske partiet CPI (M-L). De påstår å være motstandere av den strategiske Indo-USA alliansen. Men for ikke å beskjemme deres INDIA-partnere, og enda viktigere, for ikke å vekke arbeiderklassens opposisjon mot muliggjørerne av deres partnerskap med amerikansk imperialisme, begrenser de deres «opposisjon» til tidvise pressemeldinger. Av de samme grunner avblåste stalinistene protestene de forsinket organiserte i november i fjor mot Israels angrep på palestinerne i Gaza.

Et annet avgjørende spørsmål som ble ekskludert fra valgkampen var Indias ruinerende «profitt-over-liv»-respons på den pågående Covid-19-pandemien. Offisielt erkjenner India rundt 533 000 Covid-19-dødsfall, men det reelle tallet, som indikert av overtallige dødsfall, er av en faktor på 10 ganger det tallet. Pandemien avslørte Modi-regjeringens fullstendige likegyldighet til den arbeidende befolkningens velvære og den beklagelige tilstanden av det offentlige helsevesenet. Men opposisjonspartiene sa så godt som ingenting om dette, da de var fullstendig medskyldige i Indias pandemipolitikk. I delstatene der de dannet regjeringen, presset de folk til å gå tilbake til arbeid, selv om viruset spredte seg som ild i tørt gress.

Modi-regjeringen: Et regime i ekstrem krise

Som WSWS tidligere har bemerket var det indikasjoner på at BJP ble bekymret for utfallet etter hvert som det syv-fasede valget utviklet seg. Etter den første fasen i avstemningen droppet BJP i vesentlig grad partiets løfter om økonomisk utvikling og feirende proklamasjoner om Indias «verdens-slående» økonomiske vekst og økende innflytelse på verdensscenen. Modi, Shah og Uttar Pradesh-sjefminister Yogi Adityanath, partiets sjefforkjempere, forskanset seg i stedet på de mest reaksjonære og foraktlige kommunalistiske appeller. Dette inkluderte påstander om at opposisjonspartiene var ute etter å stjele rikdommen til Indias «mødre og døtre» for å gi den til «infiltratorer», «jihadister» og dem som har «store antall barn» – alle kodeord for muslimer.

Dette ser ut til å ha slått tilbake på dem. I flere delstater i det nordindiske hindibeltet, BJPs tradisjonelle hjerteland, led partiet betydelige tap. Dette gjaldt spesielt i Uttar Pradesh (UP), Indias mest folkerike delstat, og hvor Modis protesjé, hindupresten og den kriminaltiltalte pådriveren for antimuslimsk vold Yogi Adityanath har styrt med jernhånd. I UP tapte BJP-NDA 26 seter og så deres stemmeandel falle med nesten 10 prosentpoeng.

Blant BJP-parlamentsmedlemmer som gikk på valgnederlag var representanten for Faizabad (Ayodhya), der tempelet til den mytiske hinduguden lord Ram har blitt bygget på stedet til det raserte Babri Masjid, en moské fra 1500-tallet som for 30 år siden ble illegalt revet av fundamentalistiske fanatikere mobilisert av BJP og partiets RSS-allierte. Modi innviet tempelet i januar som del av et nasjonalt kringkastet fjernsynsshow som var ment både å starte BJP-gjenvalgskampanjen og signalisere Indias «gjenfødelse» som en «hindu-nasjon».

Gitt de involverte kreftenes høyreorienterte karakter, medregnet de såkalte venstrepartiene, kunne de indiske valgene bare gi en bleik og svært forvrengt indikasjon på det massive, men enda formløse raseriet mot BJP og faktisk hele den råtne indiske sosiale kapitalistordenen. De siste årene har sett utallige bitre arbeiderklassekamper, inkludert av bilarbeidere, arbeidere i Maharashtra State Road Transport Commission (MSRTC), lærere og helsearbeidere, så vel som vesentlige bonde-agitasjoner, og gjentatte massive en- og to-dagers protestgeneralstreiker. Men disse kampene har blitt systematisk isolert av fagforeningene og politisk bundet av dem og de stalinistiske partiene CPM og CPI til den borgerlige høyreorienterte antiBJP-opposisjonen.

Valgene har understreket at Modi-regjeringen så langt fra er en ustoppelig kraft, men et regime i ekstrem krise som sitter på toppen av en politisk og sosial vulkan.

Men for å beseire kommunalistisk reaksjon, den gjenvalgte BJP-regjeringens fornyede angrep på den arbeidende befolkningens sosiale og demokratiske rettigheter, og styringsklassens binding av India til amerikansk imperialismes globale krig, må arbeiderklassen forene dens kamper og mobilisere dens uavhengige klassestyrke mot indisk kapitalisme og alle dens politiske representanter.

De stalinistiske partiene CPM og CPI, maoistene og deres tilknyttede fagforeninger vil forsøke å bruke den borgerlige opposisjonens gjenopplivede vinninger mot Modi til politisk å underordne arbeiderklassen i INDIA-alliansen, samtidig som de systematisk undertrykker klassekampen. I opposisjon til disse bestrebelsene må arbeiderklassen slå inn på en ny vei basert på den trotskistiske strategien for permanent revolusjon, som animerte Oktoberrevolusjonen i 1917 og kampen mot dens nasjonalist-stalinistiske degenerering, som kulminerte med restaureringen av kapitalismen og likvideringen av Sovjetunionen.

Arbeiderklassen må samle landsbygdas slitere bak seg i kampen for en arbeiderregjering og utviklingen av en global arbeiderklasseoffensiv for sosialisme. Kampen for sosial likhet og for å forsvare demokratiske rettigheter må knyttes til kampen mot imperialistkrig og den indo-amerikanske strategiske alliansen.