Venezuelas nasjonale valgkomité, Consejo Nacional Electoral (CNE), erklærte tidlig mandag gjenvalget av president Nicolás Maduro med en margin på 51,2 prosent mot 44,2 prosent for den høyreorienterte utfordreren Edmundo González.
Valgorganet beskyldte et nettangrep for forsinkelser, men sa at det hadde talt opp 80 prosent av stemmene og at disse viser at Maduros seier er «irreversibel». Når dette skrives, er CNE-nettstedet fortsatt nede, og ingen ytterligere resultater har blitt publisert.
Som forventet har Biden-administrasjonen, dens marionettregimer i regionen og den USA-finansierte Forente plattform, Plataforma Unitaria, nektet å anerkjenne resultatene. I en respons som klart var koordinert på forhånd, anvender amerikansk imperialisme i stedet valget for å eskalere sine bestrebelser for regimeskifte.
Washington har gjentatte ganger anvendt mislykkede forsøk på å kidnappe og drepe det venezuelanske lederskapet, brutale sanksjoner for å sulte befolkningen til underkastelse og trusler om en militær invasjon – alt rettet inn på å presse deler av det venezuelanske militæret og styringskretser til å skyve ut Det forente sosialistpartiet, Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV).
Til tross for tidligere uttalelser fra opposisjonsrepresentanter som konkluderte med at uregelmessigheter i stemmeprosessen hadde vært sjeldne og ubetydelige, hevdet opposisjonsleder María Corina Machado umiddelbart at resultatene bekjentgjort av CNE var produktet av en massiv svindel. Plataforma Unitaria hadde tilgang til 40 prosent av rapportene fra stemmesentrene, sa hun, og at disse ga Gonzalez 70 prosent av stemmene.
Mens hun krevde at CNE skulle vise dokumentasjonen fra alle valglokalene gjorde Machado det klart at de eksakte resultatene egentlig er underordnet. Hennes hovedappell var til det militære lederskapet, der hun subtilt argumenterte at den store velgeroppslutningen for opposisjonen gjør det klart at Maduro ikke lenger kan sikre deres interesser eller kapitaliststyret.
Machado erklærte: «I dag beseiret vi dem i velgeroppslutningen over hele Venezuela, men også medlemmene av Plan República [det militære valgtilsynet], de militære borgerne vet det, de var der på første rad, de så folket med glede og håp, organisert på en borgerlig, fredelig måte. De vet det, og De væpnede styrkenes plikt er å håndheve den folkelige suvereniteten uttrykt i valget.»
Hun avsluttet med å advare om framtidige handlinger «de kommende dagene».
Nøkkelen til å forstå den politiske krisa i Venezuela er at verken PSUV-regimet, amerikansk imperialisme eller dens stedfortredere bryr seg det aller minste om det venezuelanske folkets demokratiske vilje eller om å løse den humanitære katastrofen.
Alle de stridende parter i valget representerer fraksjoner av kapitalistklassen assosierte med fremmede makter som kjiver om tilgang til profittene fra å utbytte venezuelanske arbeidere og verdens største oljereserver.
Washingtons overordnede strategi ble oppsummert i klare ordelag av Geoff Ramsey fra Atlantic Council, ei tankesmie med nære bånd til det amerikanske etterretningsapparatet. «Dette er ikke over», skrev han, «Maduro må overbevise styringseliten om at han kan holde ting under kontroll, men både han og militæret vet at han ikke kan regjere et land i flammer. Han inviterer effektivt til den største lojalitetstesten han har møtt på mange år. Jeg tviler på at venezuelanske eliter er ivrige etter seks år til med undertrykking, sanksjoner og økonomisk katastrofe.»
Kort etter bekjentgjøringen av de foreløpige resultatene uttrykte USAs utenriksminister Antony Blinken forutsigbart «alvorlig bekymring for at de annonserte resultatene ikke gjenspeiler viljen eller stemmene til det venezuelanske folket».
Der han talte for en makt som har installert flere diktatorer enn noen annen – fra Pinochet og Videla til Suharto og utallige andre – og som bruker stedfortrederkriger og invasjoner som foretrukne politiske retningslinjer for å sikre sine geopolitiske og selskapsinteresser rundt om i verden, sa Blinken i en truende tone: «Det internasjonale samfunnet følger dette veldig nøye, og vil respondere deretter.»
Tidligere i løpet av dagen skrev USAs visepresident og nå presidentkandidat Kamala Harris på X: «Det venezuelanske folkets vilje må respekteres.»
Blinken og Harris ville bli hardt presset for å finne et mindre demokratisk samfunn enn USA, der ei gruppe milliardærer har kjøpt seg kontroll over alle institusjoner og medier og håndhever dens interesser gjennom et topartityranni. Med Det demokratiske partiets samtykke stjal USAs Høyesterett ikke bare et valg i 2000, men har nå gjort den amerikanske presidenten til en konge hevet over loven.
Trusselen om internasjonal handling utover sanksjonene som allerede har ødelagt den venezuelanske økonomien, utgjør en reell fare for at en ny front av den ekspanderende tredje verdenskrigen vil bryte ut i Latin-Amerika. For USA-NATO-imperialismen er Venezuela allerede ei sentral slagmark i dens forsøk på å undergrave Russland, Kina og Iran, der regjeringene opprettholder økonomiske og politiske bånd med Caracas og allerede har gratulert Maduro.
Regimet til Argentinas presidenten Javier Milei – en forsvarer av fascistmilitærdiktaturet under general Jorge Rafael Videla – har blitt tildelt rollen som spydspiss for responsen på valget i Venezuela fra pro-amerikanske krefter. Denne operasjonen følger måneder med møter mellom Milei og andre argentinske tjenestepersoner med lederskapet i CIA og Pentagon.
Ingenting annet kunne bedre uttrykke amerikanske interessers rovgriske og antidemokratiske karakter i regionen enn deres partnerskap med disse kreftene.
Argentina ledet mandag et møte og en fellesuttalelse fra åtte land (Costa Rica, Ecuador, Guatemala, Panama, Paraguay, Peru, Den dominikanske republikk og Uruguay) som var ekko av de «alvorlige bekymringene rundt gjennomføringen av presidentvalget» i Venezuela. Dokumentet krevde deretter en «fullstendig gjennomgang av resultatene».
Det er verdt å legge til at den fascistiske milliardæren Elon Musk re-tvitret en uttalelse fra Milei som fordømte en «svindel» i Venezuela. Musk la tamt til: «Skam på Diktator Maduro».
Som et signal om hva som er i vente samlet Mileis sikkerhetsminister Patricia Bullrich søndag tusenvis av tilhengere av den venezuelanske opposisjonen for effektivt å beleire den venezuelanske ambassaden i Buenos Aires.
Selv om de ikke signerte den argentinske uttalelsen kom pseudo-venstre-presidentene Gustavo Petro fra Colombia og Gabriel Boric fra Chile, så vel som Brasils president Lula da Silva, med lignende appeller, som sådde tvil om resultatene og underdanig tilsluttet seg det USA-ledede pushet for regimeskifte.
PSUV har på sin side forsøkt å forhindre trekk utenfra eller innenfor statsapparatet for å gjennomføre et kupp. Colectivos, gjenger av lojalister på motorsykler og supportere ble søndag kveld oppfordret til å beskytte presidentpalasset Miraflores i Caracas, og til å feire en valgseier timer før resultatene ble offentliggjort.
Etter tidligere å ha advart om en borgerkrig og et blodbad, fortalte Maduro et møte av internasjonale observatører lørdag kveld, at «Militsen er det hemmelige våpenet for doktrinen om nasjonalt forsvar, om hele folkets krig». Dette var en oppfordring til bevæpnede og trente pro-regjeringsstyrker som fungerer som en ekstra-konstitusjonell enhet av hæren om å stå beredt i tilfelle seksjoner av militæret skulle snu seg mot hans regime.
Dette ble etterfulgt av en uttalelse fra forsvarsminister Vladimir Padrino: «Regn med Den bolivariske militsen for alle kampene som kommer!»
Selv der han insisterte på at militæret ikke vil bli en «dommer» i valget, beordret Padrino utplasseringen av 388 000 tropper fra militæret, politiet og andre sikkerhetstjenestepersoner for å patruljere valglokaler, vokte og transportere alt valgmateriell og «for enhver pris garantere orden».
Dette var en bekreftelse på at militæret, tross alt, vil gripe inn for å sikre borgerlig styre, selv om det betyr å avgjøre valgresultatet.
I Tachira, en delstat som grenser til Colombia og historisk er pro-opposisjonen, vises i ei rekke videoer menn med ansiktsmasker som anvender sjokkgranater og skarp ammunisjon mot folkemengder. Det er bekreftede rapporter om en manns død, Julio Valerio García, og flere skadde.
Venezuela står på randen av borgerkrig, enda dypere økonomisk elendighet, og er i ferd med å bli en aktiv front i en imperialistisk verdenskrig. Det er høy tid for at arbeidere trekker vidtrekkende konklusjoner.
Det faktum at en ukjent stedfortreder for Machado – en CIA-skapning og ekstremt høyreorientert person som forfekter amerikanske sanksjoner og sågar invasjon – sannsynligvis kan ha beseiret Maduro, er en tiltale mot hele det bolivariske prosjektet og den regionale rosabølga.
Venuzuelas Chavistas har ikke vært i stand til å svare på amerikansk imperialismes aggresjon og kapitalismens krise annet enn ved aggressivt å forflytte seg til høyre, basere seg i tiltakende grad på politistatsundertrykking og ved direkte å bli tjenere for oljeselskapene og Wall Street.
Med amerikansk imperialisme svekket og diskreditert som aldri før og med fraksjoner av styringsklassen i strupen på hverandre, ville enhver revolusjonær bevegelse som representerte arbeiderklassens interesser bruke dette vendepunktet til å slåss for makten og fremme den sosialistiske revolusjonen internasjonalt.
Men det finnes ikke noe revolusjonært eller genuint venstreorientert alternativ i Venezuela. I stedet kanaliserte alle organisasjoner som hevdet å kjempe for arbeidere, på et eller annet tidspunkt all folkelig opposisjon inn bak Chavismo, som alltid har hatt som hovedrolle å forhindre enhver uavhengig politisk intervensjon fra arbeiderklassen.
Hugo Chávez, en oberstløytnant, vant prominens i 1992 etter å ha ledet et mislykket kupp mot det upopulære presidentskapet til Carlos Andrés Pérez. To år seinere, samtidig med ei oppfrynsende finanskrise og lave oljepriser, ble Chávez sluppet ut fra fengsel av president Rafael Caldera, som anså ham som en nyttig figur for å begrense massiv opposisjon mot IMFs innstrammingsdiktater, privatiseringer, høy inflasjon og det forhatte topartisystemet under overenskomsten Pacto de Puntofijo, som Caldera selv hadde konstruert i 1958. Chávez skulle vinne valget i 1998 etter å ha drevet kampanje i årevis over hele landet for en konstitusjonell forsamling, i tillegg til demokratiske og sosiale reformer.
Etter Chavez’ død av kreft i 2013 pekte World Socialist Web Site på det faktum at hans regjerings avledning av deler av Venezuelas oljebonanza til sosiale programmer og delvise nasjonaliseringer ikke «representerte en vei til sosialisme» og «ikke gjorde noen alvorlige inngrep mot profittinteresser». Chavez sløste i stedet vekk det meste av oljeboomen til å betale utenlandske kreditorer, økte transnasjonale selskapers profitter og dyrket en fraksjon i styringsklassen og militærlederskapet, kalt boliburguesía, som ble rik på korrupsjon og offentlige kontrakter. Selv om landets BNP ble multipliserte 4,5 ganger i tiåret før hans død, fant det ikke sted noen større industri- eller landbruksutvikling, som forberedte en vesentlig nedtur så snart oljeprisene falt.
Den nåværende sosiale katastrofen, veksten av det ytre høyre og faren for borgerkrig er først og fremst ansvaret til pseudo-venstre-tendensene som ga Chavez politisk støtte og blokkerte et genuint revolusjonært alternativ. Dette gjelder en myriade av pabloistiske tendenser som i etterkrigstiden forlengst hadde forlatt trotskismens prinsipper, og i stedet tok til orde for en likvidering inn i borgerlige nasjonalistkrefter.
Fra den argentinske generalen Juan Domingo Perón, til Fidel Castro på Cuba, Salvador Allende i Chile, general J.J. Torres i Bolivia, general Velasco Alvarado i Perú og general Omar Torrijos i Panama, disse kreftene forsøkte gjentatte ganger å underordne arbeidere til borgerlige reformistiske krefter som i mange tilfeller endte med å tilrettelegge for framveksten av USA-støttede fascist-militær-diktatorer.
Som WSWS skrev i 2013, disse styrkene:
... ble tiltrukket av Chávez’ «Sosialisme for det 21. århundre» nettopp på grunn av deres fiendtlighet mot den marxistiske oppfatningen at en sosialistisk transformasjon bare kan gjennomføres gjennom arbeiderklassens uavhengige og bevisste kamp for å få slutt på kapitalismen der den tar makten over i sine egne hender. Disse småborgerlige politiske elementene er i stedet tiltrukket av en politikk designet for å redde kapitalismen fra revolusjon, påtvunget ovenfra av en karismatisk comandante. Disse sjiktene har beveget seg langt til høyre siden storhetsdagene for deres tilpasning til castroismen på 1960- og 1970-tallet.
Objektive utviklingstrekk de siste 40 årene, deriblant oppløsingen av Sovjetunionen og den kapitalistiske globaliseringsprosessen, har gjort alle nasjonalt baserte reformistiske programmer ugjennomførbare. Veksten av massive, urbane arbeiderklasser over hele Latin-Amerika har dessuten gjort styringselitene enda mer underordnet imperialismen og fiendtlig innstilte til enhver seriøs demokratisk reform.
Mot den voksende faren for diktatur og krig må arbeidere og ungdom i Venezuela og på tvers av regionen slåss for å bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), lederskapet av verdens trotskistbevegelse. Som gjort så klart og tydelig av Latin-Amerikas tragiske historie av svik må det første trinnet bli en nitidig studie av de programmatiske lærdommene fra den mange-tiår-lange kampen ført av ICFI mot pabloisme og alle andre pseudo-venstre-agenturer av de lokale borgerskapene og imperialismen.