Presidentvalget i dag, søndag 28. juli, vil ikke løse på de eksplosive og kryssende globale og lokale politiske krisene som Venezuela er i grepet av. I stedet, midt under advarsler om «borgerkrig» og trusler fra hovedmotstanderne om å avvise eventuelle ugunstige resultater, vil valget markere et vendepunkt.

Et fall i oljeprisene, amerikanske sanksjoner, dårlig forvaltning og korrupsjon har ruinert økonomien og provosert fram en humanitær katastrofe. Økonomien har krympet til en femtedel eller mindre av dens størrelse i 2014; regjeringsprogrammer baserer seg et budsjett som er 97 prosent mindre; minst ni av ti venezuelanere er fattige; og nesten 8 millioner har emigrert.

Med tverrpartistøtte fortsetter amerikansk imperialisme å sulte befolkningen til underkastelse med 350 sanksjoner de syv siste årene. Tilgangen til oljereservene – de største i verden – anvendes til å redusere avhengighet av Russlands og Midtøstens olje blant amerikanske «partnere» i Europa og Asia, men det strategiske målet er å blokkere kinesisk tilgang til disse reservene.

Mens det opprettholder brutale sanksjoner mot selskaper som handler venezuelansk olje har det amerikanske finansdepartementet levert spesielle tillatelser til ei rekke amerikanske, europeiske og canadiske selskaper, så vel som til Trinidads NGC og Indias Reliance Industries og Jindal Power.

Som respons, for å sikre en andel av profittene for sin fraksjon i styringsklassen og avverge en invasjon, har Venezuelas president Nicolas Maduro, som stiller til gjenvalg, og hans regjering av Det forente sosialistpartiet, Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV), strammet opp økonomiske og militære bånd med Russland og Kina, og innvilget sist uke kontrakter for oljeproduksjon til to kinesiske selskaper.

I en signeringsseremoni onsdag for et felles naturgassprosjekt med Trinidad og Tobago, erklærte Maduro: «Vi er beredt og villige til å forhandle med hvem som helst.» Kort etter ble avtalene med kinesiske selskaper lekket til media.

Caracas har kombinert dette med underdanige appeller til amerikanske businessinteresser. Med henvisning til anonyme kilder skrev Wall Street Journal sist tirsdag at «noen amerikanske oljedirektører og Wall Street-kreditorer omfavner i det stille president» Maduro som en garantist for stabilitet og profitter. Det har vært en positiv respons på en tur Maduro foretok til et nylig gjenåpnet produksjonanlegg operert av USA-baserte Chevron, hvor han erklærte: «Vi garanterer stabilitet, juridisk sikkerhet, fred, vinn-vinn relasjoner.»

Maduro har også angivelig «luftet muligheten for å love framtidige oljeinntekter og å forhandle direkte om en restrukturering av gjeld på rundt $ 60 milliarder uten tradisjonelle mellomledd som Det internasjonale pengefondet».

Disse løftene innebærer ikke bare massive angrep mot venezuelanske arbeidere og sosiale programmer, men de er ord-for-ord det de USA-støttede opposisjonslederne lover i Financial Times og andre selskapsnyhetskanaler.

Wall Street Journal tillegger, til tross for ofte å ha ledet koret og fordømt Maduro som en «sosialist» og «kommunist»: «Maduro har til tider sågar personlig gått i forbønn for å tilrettelegge for business.»

Mens de USA-baserte energiselskapene begynner med deres umiddelbare profittinteresser, kan den amerikanske regjeringen godt vurdere forstyrrelser utløst av et regimeskifte som akseptable i den breiere forfølgelsen av å transformere Latin-Amerika til en bastion mot sine geopolitiske rivaler.

For dette formålet forhandlet Biden-administrasjonen om organiseringen av presidentvalget og støtter nå kandidaturet til eks-diplomaten Edmundo Gonzalez, en stedfortreder for Washingtons mangeårige høyreorienterte «asset» Maria Corina Machado.

Machado, den fascistiske lederen av Forent plattform, Plataforma Unitaria, ble av de venezuelanske domstolene diskvalifisert fra å stille til valg. Plattformpartiene og dets ledere har opptrådt åpent i flere tiår som betalte redskaper for CIA i deres regimeskifteoperasjoner.

Både Maduro og Gonzalez-Machado hevder store ledelser i meningsmålingene. Det er ingen tvil om at opposisjonen og Washington vil nekte å anerkjenne en PSUV-seier.

Deserteringer av fraksjoner av den regjerende chavista-koalisjonen peker på Maduros tiltakende manglende evne til å tilfredsstille dem, spesielt ettersom oljeproduksjonen fortsatt er en tredjedel eller mindre enn kapasiteten for ti år siden. Men det viktigste er at Maduros uttalelser reflekterer en voksende frykt for at deler av militæret vil støtte et regimeskifte, spesielt dersom opposisjonen vinner valget.

Under et valgkampstevne i Caracas i forrige uke erklærte Maduro: «Dersom dere ikke vil at Venezuela skal falle ut i et blodbad, ut i en brodermorderisk borgerkrig, et produkt av fascistene, la oss garantere den største triumfen, den største seieren i vårt folks valghistori.»

Glidningen ut i borgerkrig vil utvilsomt involvere en mer direkte intervensjon fra amerikansk imperialisme og regionale makter lojale til Washington. Det å stoppe et slikt utfall ville kreve den uavhengige intervensjonen av den venezuelanske arbeiderklassen for dens egne interesser, som motarbeides av begge de høyreorienterte alternativene i søndagens valg.

For Maduro og hans indre krets gjør utsiktene til å lide skjebnen til Saddam Hussein eller Muammar Gaddafi det mindre enn sannsynlig at han vil akseptere noen garantier fra Washington. Mens amerikanske tjenestepersoner som snakker med New York Times på betingelse av anonymitet hevder de har tilbudt «amnestier, garantier for dem som forlater vervet», opprettholder Washington en dusør for Maduros arrestasjon på anklager om narkotikasmugling.

I en annen selvtiltale har Maduro-administrasjonen blokkert valgdeltakelsen av kandidater fra venstre, inkludert de fra det stalinistiske Kommunistpartiet i Venezuela (PCV), som først nylig brøyt med regjeringen.

Slike antidemokratiske tiltak er en erkjennelse av at regjeringens upopulære politiske orienteringer har ødelagt dens angivelige «antiimperialistiske», «utviklingsorienterte» og «sosialistiske» legitimasjoner. Disse orienteringene inkluderer Maduros rettidige utbetalinger til utenlandske kreditorer og brutale angrep på levestandarder, som har gått langt i å gjøre et av de rikeste landene i regionen til en enorm kilde for ultrabillig arbeidskraft.

Ved å sette tiltrekningen av utenlandske investeringer og privilegiene til militærledelsen og boliburguesía først har Maduro sløyet budsjetter for helsevesenet og offentlig utdanning til blant de laveste nivåene som prosentandel av BNP i Latin-Amerika. Etter andre skattekutt avsluttet han denne måneden en Skatt på store finanstransaksjoner, i den lokale valutaen Bolívares, i en klar appell til styringskretser.

I henhold til landets konstitusjon vil ingen maktveksling finne sted før den 10. januar, som etterlater nesten seks måneder for den politiske krisa til å eksplodere.

Mens de styringselitene i tilbakestående nasjoner har forflyttet seg langt til høyre og finansmonopoler har blitt langt mer hensynsløse siden denne perioden, gjorde Trotskij en relevant analyse i 1938, da den andre verdenskrig nærmet seg, om Storbritannias boikott av mexicansk olje etter den delvise ekspropriering av ressursen under den borgerlige nasjonalisten Lázaro Cárdenas, som hadde innvilget Trotskij asyl. Han skrev:

Oljemagnatene er ikke kapitalister på grunnplanet, ikke det ordinære borgerskapet. Etter å ha grepet de rikeste naturressursene i et fremmed land, stående på deres milliarder og støttet av de militære og diplomatiske styrkene i deres metropol, streber de etter å etablere i det underkuede landet et regime av imperialistisk føydalisme, der de underordner seg selv lovgivning, rettsvitenskap og administrasjon. Under disse betingelsene er ekspropriasjon det eneste effektive virkemiddelet for å ivareta nasjonal uavhengighet og de elementære vilkårene for demokrati.

Som dagens absurde påstander fra selskapsmedia og politikere, at de langt mer begrensede delte eierskapsordningene og konsesjonene under chavistaene er «kommunistiske» og gunstige for Kina og Russland, peker Trotskij på det faktum at britiske og franske imperialister kalte Cárdenas en «kommunist» og hans reformistiske tiltak for komplotter av Hitler for å «berøve de storhjertede ‹demokratiene› olje i tilfelle krig».

«Det internasjonale proletariatet har ingen grunn til å identifisere sitt program med programmet til den mexicanske regjeringen. Revolusjonære har ikke behov for å endre farge, tilpasse seg,» legger Trotskij til. Men alle arbeiderklassens organisasjoner må «innta en uforsonlig posisjon mot de imperialistiske ranerne, deres diplomati, deres presse og deres fascistinnleide».

Trotskij refererte til Teorien om permanent revolusjon, som han utviklet og som ledet Oktoberrevolusjonen i Russland. I imperialismens epoke, etablerte Trotskij, kan ikke demokrati i land med forsinket økonomisk utvikling, som fundamentalt inkluderer uavhengighet fra imperialistundertrykking, sikres under kapitaliststyre, men krever at arbeiderklassen tar makten.

Der imperialismen forflytter seg for å omfordele og rekolonisere planeten gjennom en tredje verdenskrig, kan arbeidere og ungdom i semi-koloni-land som Venezuela, så vel som i imperialistlandene, bare sikre deres framtid ved å ta opp kampen for å bygge Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).