Den europeiske sentralbanken (ECB) har utstedt en advarsel at eurosonen igjen kan bli omsluttet av ei statsgjeldskrise, som den som fant sted i 2012, på grunn av lav vekst og økonomiske sårbarheter.

Krisa i 2012 ble avverget da daværende ECB-president Mario Draghi sa han ville gjøre «hva enn som måtte til» for å redde det europeiske finanssystemet og den felles valutaen. Men under betingelser der motsetningene i den europeiske og globale kapitalistøkonomien siden den gang har intensivert, vil ikke garantier fra sentralbanken lenger være tilstrekkelige.

Advarselen om ei ny krise ble presentert i ECBs årlige Financial Stability Review publisert sist onsdag. Den peker på den potensielle gjenkomsten av «markedsbekymringer over bærekraftig statsgjeld» under betingelser av forverrende internasjonale omgivelser preget av geopolitisk usikkerhet.

«Sykliske motvinder for vekst i euroområdet er forsterkende strukturelle anliggender med lav produktivitet og svakt potensial for vekst på tvers av euroområdets økonomi,» står det.

Mandag i forrige uke holdt ECB-president Christine Lagarde en tale i Paris, der hun klart baserte seg på gjennomgangen som ble offentliggjort to dager seinere, som gjør det klart at de europeiske styringsklassenes respons på den forverrende økonomiske situasjonen ville bli et stadig dypere angrep på arbeiderklassen.

Hun sa at med mindre det var en økning i produktiviteten, risikerte euroblokka å gå imøte «ei framtid med lavere skatteinntekter og høyere gjeldsrelasjoner», som ville bety «færre ressurser for sosiale utgifter».

Offensiven er faktisk allerede på gang der store produksjonsselskaper, spesielt i bilindustrien, nå er involvert i en global krig for markeder og profitter, initierer fabrikknedstenginger og massive jobbødeleggelser.

Det europeiske politiske etablissementet har blitt rystet over Trumps gjenkomst til det amerikanske presidentskapet og hva hans trusler om tollsatsøkninger og handelskrig vil bety for økonomien.

Lagarde adresserte ikke direkte spørsmålet om amerikanske tollsatser, men understreket at det «geopolitiske landskapet» blir «fragmentert i rivaliserende blokker, der det reises tvil om holdningene til frihandel».

Europa er spesielt utsatt for innvirkningene av handelskrig fordi det er «mer åpent enn andre», der handel står for mer enn halvparten av kontinentets økonomiske produksjon.

Problemene blir forsterket av etterslepet i teknologisk utvikling, der Europa har spesialisert seg på teknologier utviklet i det forrige århundre og har falt etter i framtidens teknologier. Lagarde bemerket at «bare fire av verdens 50 beste teknologiselskaper er europeiske».

Europa, fortsatte hun, trenger å «tilpasse seg raskt til skiftende geopolitiske omgivelser og gjenvinne tapt terreng i konkurranseevne og innovasjon».

Under den kapitalistiske produksjonsmodus, der økonomisk «helse» ikke bestemmes av befolkningens velvære, men av bunnlinja, betyr det å gjenvinne «tapt terreng» alltid intensivert utbytting av arbeiderklassen, med bruk av teknologi og andre virkemidler, for å øke profitter kombinert med et angrep på dens sosiale betingelser.

ECB-gjennomgangen vier betydelig plass til å understreke de tiltakende økonomiske sårbarhetene som har vokst markant siden krisa for mer enn et tiår siden, og hvordan det som kan se ut til å være relativt små hendelser kan ha store konsekvenser.

Den nevner som et eksempel den globale turbulensen i juli da en lavere enn forventet økning i antall nye jobber i USA og en innstramming av japansk pengepolitikk indikerte «større følsomhet for makroøkonomiske dataoverraskelser, som reiste potensialet for økt volatilitet på veien framover».

Gjennomgangen peker på ei rekke kilder for risikoer for finansiell stabilitet, med henvisning til det den kaller «strukkede verdivurderinger i markedene for aksjer og selskapsobligasjoner», det vil si, elevert markedsprising av finansielle eiendeler styrket av spekulasjoner. Disse risikoene kan «forsterkes av ikke-bank likviditet og sårbarhet av gjeldsbelastning».

Med andre ord, konfrontert med turbulens i markedene, når det er et «dash for cash» kan finansforetak som driver med spekulativ handel plutselig oppdage at deres finansielle eiendeler ikke er verdt det de trodde de var, der de ikke har nok penger for hånden, og deres kredittgrenser ikke er så sikre som de hadde trodd.

Og problemene strekker seg utover finansforetak til regjeringer.

Gjennomgangen advarer for at «økt politisk og geopolitisk usikkerhet, svake finanspolitiske fundamentaler og svak trendvekst vekker bekymring for bærekraften av statsgjeld i enkelte land i euroområdet».

Et annet problemområde er «kredittrisikobekymringer» i noen områder av selskaps- og husholdningssektorene, som «kan føre til eiendelers kvalitetsbekymringer for banker og ikke-banker.»

Der den utdyper farene regjeringer står overfor, refereres det til sammenbruddet av alle etterkrigstidens politiske mekanismer, som har sett veksten i støtten til høyrepopulistiske og til og med regelrette fascistkrefter.

Der den bruke det smertestillende språket i slike rapporter, sier gjennomgangen at politisk fragmentering de tre siste tiårene har «gjort det mer utfordrende å danne stabile regjeringsbetingelser» som har ført til forsinkelser i «å oppnå enighet om viktige finanspolitiske og strukturelle reformer» [kodeord for angrep på utlegg for sosiale tjenester].

Enn videre, geopolitisk usikkerhet kan være «spesielt utfordrende for land der offentlige gjeldsnivåer er høye, gitt deres begrensede finanspolitiske spillerom for å støtte økonomien i tilfelle ugunstige sjokk».

Rentenivåene har begynt å falle, men dette innebærer ikke en lettelse av gjeldsproblemer fordi, som gjennomgangen bemerker, «kostnader for betjeningen av statsgjeld forventes å stige i framtiden ettersom forfallende gjeld rulles over til høyere rentenivåer enn for den utestående gjelda.»

Mens ECB ikke direkte uttaler at sosiale utgifter må kuttes, ber sentralbanken om «større disiplin» for nåværende utlegg for å gi plass til økte kostnader for forsvar og klimaendringenes «strukturelle utfordringer».

ECB advarer at høye finansieringskostnader og svak økonomisk vekst vil fortsette å påvirke selskapers balanseregnskaper, spesielt for næringseiendom og små og mellomstore bedrifter (SMB).

«SMBs gjeldsbetjeningskapasitet ser ut til å være spesielt sårbar for en nedgang i økonomisk aktivitet og høyere lånekostnader,» heter det.

ECB deler ikke ut direkte politiske forskrifter til regjeringer, men den er en av finanskapitalens sentrale stemmer, og dens rapport gir et klart budskap. Den består av to deler. Den første er at betingelsene som førte til krisa i hele finanssystemet i 2012 ikke har forsvunnet, men på mange måter har blitt forverret.

Og for det andre, denne utviklende krisa gjør det nødvendig med et frontalangrep på arbeiderklassen. Dette er i ferd med å bli et imperativ, under det den har kalt «geopolitisk og geoøkonomisk fragmentering» – forutsetningene for krig – for at stadig større ressurser kan vies til militarisme.