Amerikanske medier glorifiserer den høyreorienterte Putin-opponenten Alexei Navalnyj

Av Clara Weiss
1 February 2018

Washington Post og New York Times har gitt rikelig dekning av demonstrasjonene den 28. januar under oppropet «velgernes streik», der de fortsetter å glorifisere og dekke opp for det høyreorienterte programmet til Alexei Navalnyj.

Navalnyj kunngjorde «velgernes streik» som svar på at han ble nektet deltagelse i presidentvalget i mars. I flere uker har hans kampanjeteam mobilisert på nettet og på bakkenivå, selv mens flere av tilhengerne og kampanjemedlemmene ble arrestert. Alt ble kontinuerlig dekket og kommentert i amerikanske medier.

Når man vurderer omfanget av denne kampanjen var resultatene ganske patetiske. Med maksimalt 3.500 demonstranter i Moskva og anslagsvis 2.000 i St. Petersburg – byene har en samlet befolkning på over 15 millioner mennesker – kan protestene regnes blant de minste som har vært organisert av den «liberale» opposisjonen på flere år. Noen hundre mennesker protesterte i andre byer og tettsteder på tvers av landet.

Navalnyj og rundt 256 andre demonstranter ble anholdt av politiet og løslatt senere på kvelden.

I sine artikler forsøker New York Times og Washington Post å få sine lesere til å tro at det lave oppmøtet gjenspeiler generell politisk apati, om ikke støtte for Putin. Dette er ikke sant. I fjor protesterte titusener av mennesker mot sosial ulikhet og korrupsjon, og alle som følger med på kommentarene til nett-artikler og på sosiale medier vet at det er utbredt sosial og politisk harme. Det faktum at Navalnyj ikke har vært i stand til å tappe inn i denne massive sosiale og politiske misnøyen, er i vesentlig grad resultat av hans høyreorienterte program, hvilket de amerikanske mediene nøysommelig har dekt over.

Basert på deres dekning av disse protestene og antiPutin-opposisjonen generelt, ville leserne av New York Times, Washington Post eller NPR (National Public Radio) være i villrede for å komme med noen uttalelser om Navalnyjs politikk eller hans tilhengeres perspektiv. I beskrivelser som politisk sett kan bety alt og ingenting, blir leserne fortalt at Navalnyj er «den karismatiske antikorrupsjons-opposisjonslederen» (New York Times) og en «fremtredende Putin-kritiker og antikorrupsjons-kampanjeleder» (NPR).

Hvem kunne gjette basert på slike beskrivelser, at Navalnyj har deltatt i fascist-demonstrasjoner, kommet med opprop om massedeportering av innvandrere, og er beryktet for sine rasistiske bemerkninger om menneskene fra Kaukasus? Eller at han fortsetter å bekjentgjøre sine bånd til lederne av den russiske fascist-scenen på sin russisk-språklige blogg?

Hvem kunne fatte at Navalnyj har uttrykt sosialdarwinistisk hat for fattige mennesker i et intervju med den høyreorienterte nasjonal-bolsjeviken Zakhar Prilepin? Og han opprettholder nære bånd til deler av det russiske oligarkiet og ble skolert på Yales «World Fellowship»-program, der også flere ledende figurer fra den ukrainske «Oransje-revolusjonen» i 2004 og fra Maidan 2013/2014 ble skolert.

Etter de begrensede intervjuene med demonstranter som er tilgjengelige i pressen å dømme, er det nå de mest høyre- og desorienterte elementene som fortsetter å støtte Navalnyj, mens han i fjor til en viss grad var i stand til å kapitalisere på utbredt sosial misnøye.

Ifølge meduza, en kilde nær den «liberale» opposisjonen, fordømte en av demonstrantene i Moskva politiet for å anholde Navalnyj fra et rasistisk standpunkt: «Og hva om noen kaukasiere dukket opp? Vil du arrestere dem også, eller ville du bare stå der?»

Det rapporteres at en annen ung protestant sa til sine venner: «Opposisjonen har ingen annen leder enn Navalnyj som kan forene høyre og venstre.» Dette er en referanse til Navalnyjs program for å forene ytre-høyre med de liberale og de fra pseudo-venstre. Ikke overraskende bar mange demonstranter russiske flagg.

I Jekaterinburg ble protestene støttet og adressert av byens borgermester Jevgeni Roitsman, som Washington Post siterte uten å gi sine lesere noen informasjon om hans politikk («Det vi blir tilbudt nå, er ikke valg, og vi må ikke delta i dem.»)

I likhet med Navalnyj er Roitsman en fascistisk figur, som har blitt kalt en liberaler ene og alene fordi han til en viss grad er i opposisjon til Putin. I virkeligheten er Roitsman beryktet for en voldelig kampanje mot narkotika og et rehabiliteringssenter for narkotika der det har vært flere kidnappinger og tilfeller av vold mot pasienter. Som Navalnyj er Roitsman åpen med sine rasistiske synspunkter, spesielt mot sinti og roma og folk fra Tadsjikistan.

Selvfølgelig hvet New York Times, NPR og Washington Post godt hvilke figurer de har å gjøre med i Navalnyj og Roitsman. Men den aller minste oppriktighet om deres politikk ville eksponere både kampanjen mot Trumps «samarbeid» med Russland og antiPutin-kampanjen for hva de er: høyreorienterte politiske operasjoner som fremmer målene til deler av den amerikanske imperialistiske eliten som ser Russland som det største hindret for Amerikas geopolitiske interesser.

Hykleriet som avsløres av de såkalte liberale medienes støtte for Navalnyj er slående: de samme avisene som med stor forargelse kommenterte på Trumps rasistiske retorikk, har absolutt ingen problemer med å støtte fascistiske og rasistiske tendenser i Russland, under den falske dekke av å støtte en «liberal» opposisjon mot det autoritære Putin-regimet. Faktisk så ville Kreml under den rasistiske Navalnyj være vel så autoritært som under Putin.

Skriveriene i New York Times og Washington Post om Navalnyj og Russland er ikke nyhetsdekning, men propaganda. De villeder bevisst sine lesere om karakteren til de kreftene som den amerikanske imperialismen har støttet opp under i Russland. I stor grad som i Ukraina i 2014, er den amerikanske imperialismen nå engasjert i en systematisk innsats i Russland for å destabilisere og velte Putins regime ved hjelp av nasjonalistiske og ytre-høyre «Putin-kritikere». Det faktum at dette har vist seg langt vanskeligere i Russland enn det var i Ukraina, har uten tvil i stor grad økt giftigheten og hysteriet som disse kanalene legger i sin kampanje.

AntiPutin-kampanjen signalerer et nytt stadium i Det demokratiske partiets og dets medie-alliertes rykk til høyre, og det amerikanske borgerskapets fremskredne forberedelser til både store imperialist-kriger i utlandet og undertrykkelse på hjemmebane.

New York Times og Washington Post sin støtte for fascistiske figurer som Navalnyj burde være en sterk advarsel til amerikanske arbeidere om hva som er i vente om Det demokratiske partiets og dets mediestøttespilleres antiPutin-kampanje mot Trump lykkes. Den eneste progressive måten å bekjempe faren for krig og autoritært styre, som kommer fra alle deler av borgerskapet, er den internasjonale arbeiderklassens forente kamp mot kapitalismen.

 

Forfatteren anbefaler også:

Hva representerer den russiske «opposisjonslederen» Alexej Navalnyj?
[9 January 2018]