Bill Frisell: Et portrett – en intim dokumentarfilm om en unik gitarist

Av Richard Phillips
23 February 2018

Den nesten to-timer lange dokumentarfilmen til den australske filmskaperen og jazzvokalisten Emma Franz tar tilskuerne inn i det musikalske livet til gitar-virtuosen og komponisten Bill Frisell. Å tilbringe tid med denne talentfulle, men ydmyke og lavmælte musikeren, er en hyggelig og stimulerende opplevelse.

Frisell, en multi-Grammy-prisvinner og jevnlig mottaker av DownBeats «Guitarist of the Year»-utnevnelse, betraktes av sine jevnbyrdige som de siste fire tiårenes mest innovative og innflytelsesrike amerikanske jazzgitarist.

Bill Frisell hjemme i Seattle. Foto: Emma Franz

Hans innspillinger dekker et forbløffende spekter av musikalske sjangre – fra jazz, blues, country, pop og avant-garde, til filmmusikk, kammermusikk og klassiske symfoniske verk. Frisell har faktisk spilt inn 46 album i eget navn siden 1983, og spilte på over 200, med et utrolig variert utvalg av musikere.

Franz selv tok opptakene, og redigerte og regissert filmen over flere år (se intervjuet). Hun har produsert et intelligent og intimt arbeid, som avviser de vanlige, kjapt-bevegelige «made-for-TV» -malene og klisjéene. Den har et avslappet tempo, som passer perfekt til Frisells tilbakelente personlighet og musikalske tilnærming.

Dokumentaren anvender ikke pålagt fortellerstemme, men vever sammen live-opptredener, øvinger og i-studio-opptak av Frisell, ispedd innsiktsfulle observasjoner fra hans nærmeste samarbeidspartnere, og intervjuer med Frisell selv. De som kommenterer hans ferdigheter og kunst, inkluderer Paul Simon, Bonnie Raitt, Ron Carter, Jack DeJohnette, Jim Hall, John Zorn, Joey Baron og andre. Nels Cline, gitarist med indie-rockbandet Wilco, sier Frisells innflytelse «i landskapet av kreativ gitarmusikk – ikke bare jazz – er uvurderlig».

Enten på akustisk eller elektrisk gitar, og uavhengig av sjangeren eller med hvem han spiller, er «Frisell-lyden» subtil, flerskiktet, delikat frasert og ofte eterisk. Hans tolkninger av andres komposisjoner – fra jazzstandarder til amerikanske country/folk-tradisjoner eller pop – avslører hans fenomenale evne til å komme på innsiden av den grunnleggende melodiske strukturen av stykket og berike det på uventede og vakre nye måter.

Joey Baron og Bill Frisell med BBC Symphony Orchestra – Foto: Emma Franz

Filmen åpner med BBC Symphony Orchestra under innøving av en av gitaristens nye komposisjoner i Londons Maida Vale Studio, og avsluttes med fremføringen på Barbican Center i november 2009. Dirigenten er Frisells tidligere foreleser Michael Gibbs, og stykket presenterer Frisell og trommeslageren Joey Barron.

Dokumentaren peker på en sammenheng mellom Frisells musikalske tilnærming og innflytelse, og de visuelle kunstartene.

Tidlig i filmen beretter gitaristen om en uvanlig drøm, hvor han ble vist strålende farger og bedt om musikalsk å etterligne fremtoningen og intensiteten. Hans kone Carole d'Inverno er kunstner, som også Jim Woodring, en nær venn og samarbeidspartner. Frisell har spilt inn og fremført musikk for noen av Woodrings animasjoner, mens Woodring har laget en rekke omslagsbilder for gitaristen.

Dokumentarfilmen presenterer også 858-Kvartetten, som spiller en fasinerende hybrid av jazz og klassisk musikk. Sammen med Frisell er de andre bandmedlemmene Jenny Scheinman (fiolin), Eyvind Kang (viola) og Hank Roberts (cello). Richter 858, gruppens første album, ble utgitt i 2005 som en del av et begrenset-antall-verk med malerier av den tyske samtidskunstneren Gerhard Richter. Frisells Disfarmer (2009) album ledsaget en retrospektiv utstilling av den reklusive Depresjons-æra-fotografen Mike Disfarmer fra Arkansas.

Frisell spiller sammen med Richter 858 – Foto: Emma Franz

Frisell ble født i Baltimore i 1951 og spilte i utgangspunktet klarinet, men byttet så til gitar, og studerte musikk ved University of Northern Colorado og Berklee College of Music i Boston. Tidlige lærere inkluderte gitaristene Johnny Smith og Jim Hall.

På slutten av 1970-tallet reiste Frisell til Europa der han møtte Manfred Eicher, grunnlegger av prestisjetunge ECM Records, og ble etikettens ‘in-house’-gitarist. Der spilte han inn med Paul Motian, Jan Garbarek og andre ledende samtidige jazzmusikere. Han bosatte seg senere i New York, spilte i John Zorns «Naked City» og med andre avantgarde-jazzgrupper, og i 1989 flyttet til Seattle. Han bor nå i New York.

Frisells upretensiøse temperament – antitesen av en såkalt gitarkjendis – hans skjeve humor og nesten barnlige glede over hver kreative oppdagelse, er smittsom.

Bak hans tilsynelatende avslappede fremtoning er Frisell den evige student, som bestandig utfordrer seg selv og utforsker nye musikalske veier. «Det virker som noen av de beste tingene jeg gjør, er de som er gjort før jeg finner ut hva de egentlig er», forklarer han i dokumentarfilmen. Han insisterer på at den kreative prosessen må være å motstå fristelsen til å prøve å gjenta noe fra tidligere fremføringer som var kreativt tilfredsstillende da.

Frisells kunstneriske nysgjerrighet er også åpenbar i hans opposisjon mot enhver stiv musikalsk kategorisering. Mot slutten av dokumentarfilmen innrømmer han tidligere fordommer mot countrymusikk og en opptatthet av å prøve å være det han trodde ville være «kult» og «fasjonabelt» i jazzkretser. Ingen bør «være redd for å innrømme eller erkjenne den musikken som beveger deg. Folk må bare lytte til [musikken] og glemme hva den kalles,» sier han.

I tillegg til å være en fasinerende oversikt over Frisells omfattende arbeid og hans kreative ånd, er filmen til Franz et verdifullt historisk dokument. Dokumentaren presenterer for eksempel den siste konserten til Paul Motian Trio på Village Vanguard i New York. Frisell og saxofonisten Joe Lovano var langtids-medlemmer av den svært innflytelsesrike, 25 år gamle gruppen. Motian, en strålende trommeslager og komponist, døde i 2011.

Paul Motian & Joe Lovano (i bakgrunnen) – Foto: Emma Franz

Beklageligvis døde to andre viktige musikere – Jim Hall som var Frisells hovedmentor, og John Abercrombie – som begge gir innsiktsfulle og sjenerøse vurderinger av Frisells ferdigheter, henholdsvis i 2013 og 2017, før filmen ble utgitt.

* * *

Bill Frisell: Et portrett hadde premiere i USA i 2017 og ble vist i Australia i fjor på Melbourne Jazz Festival. Den er tilgjengelig på Blu-ray og DVD og kan kjøpes på dokumentarens hjemmeside.