En samtale med Emma Franz, regissør av Bill Frisell: Et Portrett

Av Richard Phillips
23 February 2018

World Socialist Web Site intervjuet nylig Emma Franz om Bill Frisell: Et portrett, hennes nyeste film. Dette er en redigert versjon av denne diskusjonen.

Franz har vært involvert i dokumentarfilmprosjekter i mer enn 12 år. Før dette arbeidet hun profesjonelt som jazzmusiker, sammen med Paul Grabowsky, Allan Brown og andre. Hennes første full-lengde-dokumentar, Intangible Asset Number 82 (2010), handler om en jazz-trommeslager og en koreansk sjaman. Den vant beste utenlandske dokumentar på Durban International Film Festival og fikk en australsk filmindustri-pris for ‘Best Sound in Documentary’.

Emma Franz – Foto: Jaeik

Richard Phillips: Hvorfor en film om Bill Frisell? Hva var attraksjonen?

Emma Franz: Jeg er musiker, sanger, og studerte klassisk piano opp til konsertnivå, samt gitar og cello. For meg inkorporerer Bill noen av de mer svevende tingene som resonerer når jeg hører på musikk. Jeg elsker hans frasering, hans følelse for rom, og lydbildene. Det som også appellerer til meg ved Bill er at han trekker seg vekk fra kjendiseri. Han er en dyp tenker, en ydmyk person, og alt for ham handler om musikken.

Jeg elsker også det faktum at hans musikk er litt genre-løs. Folk kaller ham en jazzmusiker fordi han er improvisator i tradisjonen for afro-amerikansk jazz, men han er helt åpen som musiker og har en unik stil. Så jeg ville utforske hvordan alt det skjer, og lage en film om musikk og den kreative prosessen, ikke en om kjendiseri eller karriere.

RP: Mot slutten av filmen snakker han om sine frustrasjoner med den strenge kategoriseringen av musikk, og sier at folk bare må fordype seg i musikken.

World Socialist Web Site har kommentert og polemisert mot de som argumenterer for rase- partikularitet i kunsten, og påstanden om at bare afro-amerikanere kan tolke blues eller jazz, osv. Kan du kommentere på det og Bill Frisells holdning til det?

EF: Mange mennesker jeg kjenner, og spesielt jazzmusikere, prøver å holde seg utenfor det argumentet og foretrekker å definere seg som improviserende musikere. En av de utrolige egenskapene til musikk er dens evne til å overskride grenser, og selv om det høres klisjéaktig ut, er det sant. Dette er hva min forrige film [Intangible Asset Number 82] handler om.

Musikk hjelper til å bygge bro over gapet mellom språk, kulturer, livsstiler eller aldersgrupper. Dette er hva folk mener når de sier at musikk er et universelt språk, fordi det gjør at folk, enten de spiller eller lytter, kan koble seg på et annet nivå. Musikken er en stor utligner, som når inn til vår menneskelighet og våre følelser, i stedet for å prøve å tolke gjennom rase-baserte formodninger og andre forferdelige barrierer.

RP: Filmet du i USA under oppløpet til presidentvalget? Hva var Bill Frisells holdning til disse hendelsene?

EF: Nei, vi var ferdig med å filme på det stadiet, men jeg snakket selvfølgelig med ham senere, og han, som alle sensitive musikere og artister, var veldig opptatt av Trumps seier og hva det ville bety.

Jeg må si at jeg er veldig bekymret for den retningen Australia tar og holdningene som blir fremmet mot kunsten. Dette er svært farlig for den samlede kulturelle helsen til fellesskapet og samfunnet. Hvis folk ikke har mulighet til å skape, tenke, samhandle og ha erfaringer som åpner tankene, da kan de få hodet fylt med all slags søppel.

Derfor produserer jeg filmer som prøver å oppmuntre folk til å lage musikk. Selvfølgelig, Bill er strålende og talentfull, men jeg prøver også å vise at han jobber med det hver dag. Han tenker dypt over det, og det forbedrer hans liv og menneskene han samhandler med.

Jeg vil at filmene mine skal si ‘Bare spill musikk, du trenger ikke å være et geni’. Mange avviser filmer som antyder at karakterene er fødte genier. Det er ødeleggende. Musikk skal være inkluderende og tilgjengelig for alle mennesker, uansett hvilket nivå de opptrer på eller hvor mye tid de har for det.

RP: Angrepet på kunsten tiltar, fra både liberale og arbeiderparti-regjeringer. Det er rettet mot å de-sensibilisere befolkningen. Kunstnere krever desperat statlig finansiering og annen økonomisk støtte for å overleve.

EF: Ja. Min siste film ble sett av millioner av mennesker over hele verden, fordi noen tilgjengeliggjorde den med BitTorrent [en fildelings teknikk]. Men jeg fikk ikke ei krone; jeg ble blakka helt. Hvis regjeringen ikke er villig til å gå inn for å beskytte filmskaperes og artisters opphavsrettigheter og deres evne til inntjening, da må de sørge for en riktig finansiering av kunsten.

Det er vel og bra å kalle det et åpent marked, kapitalisme og så videre, men kunstnere må ha muligheten til å tjene penger. Det er ingen beskyttelse eller engang en politisk diskusjon om dette. Det er også uhyrlig når du har politikere som snakker nedsettende om kunstnere og beskriver statlig finansiering av kunst som «tildelinger». Vi er i en nedoverbakke i dette landet for øyeblikket.

RP: Det skjer mens regjeringer overalt gir massive skattekutt til foretakene.

EF: Ja. Jeg leste nettopp en artikkel i morges om hvordan 49 millioner mennesker i USA lever i fattigdom, og 80 prosent av den totale befolkningen er nesten på fattigdomsgrensen.

Hvordan kan politikere fortsette å snakke om ‘trickle-down’-økonomi når du har denne typen tall? For mange år siden syntes folk som meg og deg at det var svada, men det er helt opp i dagen nå.

Folk som Mozart overlevde bare fordi de hadde meséner.

RP: Sant, men de mesénene var opplyste personer i forhold til de kulturelle barbarene som er ansvarlige i dag.

EF: Den andre siden av argumentet er at fattige mennesker og arbeidere bør ha tilgang til seriøs musikk og kunst. Det er en annen grunn til at den skal subsidieres av regjeringen.

RP: Det stemmer. Kan du snakke nå om hvordan du satte sammen filmen?

EF: Jeg var ferdig med å filme i 2012, men da tok det lang tid å reise finansieringen, redigere og fullføre filmen. Redigeringsprosessen var et par år, når jeg kunne få tid til å gjøre det.

Jeg hadde omtrent 300 timer med opptak, som inkluderte flere kamera fra de ulike konsertene, så først redigerte jeg all musikken til en grov-klipp, med materiale med de forskjellige aspektene jeg ønsket å femheve. Så måtte jeg forhandle rettighetene til musikken og få sammen lisensutleggene.

Jeg gjorde det ikke så veldig bra på det. Mange ville ikke gi meg rettighetene og andre ville, men skulle ha altfor mye for dem. Jeg sier ikke at musikerne og komponistene ikke fortjente det, men det var urealistisk for en uavhengig, og i utgangspunktet selvfinansiert film.

Den begrensningen hjalp meg, på noen måter, til å skrelle av ting. Hans Wendl, Bills forlegger, ga meg retten til å bruke Bills komposisjoner og nye live-opptredener, så jeg re-kutta filmen for å gjenspeile det. Selv om jeg misset ut på noe av hans countrymusikksamarbeid med Buddy Miller og de gutta – eller den siden av Bill som spiller Madonna, Bob Dylan, John Lennon – det falt bra på plass til slutt, fordi det hedrer ham som komponist.

RP: Filmen din er også et viktig dokument på grunn av intervjuene med Jim Hall, Paul Motian og John Abercrombie, som alle døde innen en toårsperiode, og før filmen ble utgitt.

EF: Ja, det var veldig trist. Men jeg følte meg veldig beæret over å ha møtt disse tre musikalske størrelsene, og glad for at jeg var i stand til å fange dem og deres ånd og generøsitet på en eller annen måte.

Noen av filmanmelderne gjør meg gal, selv de som liker dokumentaren, når de sier den er full av ‘snakkende hoder’ som hyller Bill. Men de gir det ingen sammenheng. Hver kommentar er der for å gi innsikt i hans karakter og musikalske tilnærming.

RP: Men de du intervjuer er ikke bare ‘snakkende hoder’, de er andre musikere – hans jevnbyrdige – som deler en opplevelse eller idé som har kommet ut av samarbeidet med ham. Hva lærte du av opplevelsen, som filmskaper og musiker?

EF: Det er det vanskelig å svare på. Du lærer alltid når du lager en film. Når det gjelder musikken begynte jeg prosjektet for å lære av Bill, ikke så jeg kunne spille gitar som ham, men for å forstå hans kreative fornemmelser. Jeg antar at du lærer ved osmose. Det er gradvis og kanskje vanskelig å fastlegge.

På et tidspunkt i dokumentarfilmen sier han: «Vi hadde en flott konsert forrige kvelden, men det må jeg glemme, for jeg ikke vil at det skal blokkere for noe nytt som kan skje.» Det virkelig traff meg.

Selvfølgelig forstår hver musiker dette på et eller annet nivå, men når du ser det i praksis, er det en påminnelse om at du må være modig og ikke bare gjenta noe som du allerede har gjort og som føles kreativt vellykket. Du må fortsette å gjøre noe nytt – ikke nødvendigvis på en stor skala – og ha et åpent sinn. Dette er nødvendig hvis du prøver å bruke musikk, eller enhver kunstform, som en kanal mellom mennesker. Du må nærme deg hvert nytt samarbeid og hver ny musikalsk opplevelse som en separat ting. Det er min største lærdom.

RP: Hvordan har responsen på filmen vært?

EF: Den har vært bra. En ting jeg har lagt merke til, særlig på filmfestivaler, er at det kommer folk som ikke kjenner Bills arbeid i det hele tatt.

RP: Hva var Bills respons?

EF: Jeg tok den med til Milano, da han var på turné der, og vi så den på min bærbare datamaskin, med hodetelefoner. Tårene hans trillet ned kinnene. En stor del av dét var over å se Jim og Paul, som hadde gått bort da. Han ble veldig beveget av den.

Han sa også at det var som å være på innsiden av hjernen hans, noe han også sa til Mike Gibb under orkesterprøvene i London. Det var den beste responsen, for det betydde at jeg hadde fått det til, og ikke hadde presentert ham feil på noen måte.