Putins tale om nasjonens tilstand understreker det russiske oligarkiets krise

Av Clara Weiss
6 March 2018

Den 1. mars holdt Vladimir Putin en tale om nasjonens tilstand som understreket det russiske oligarkiets krise, der det er beleiret av amerikansk imperialisme og Russland er midt i en langstrukket økonomisk og sosial tilbakegang.

Den årlige talen til medlemmer av Føderasjonsforsamlingen (dvs. både det øvre og nedre hus av Det russiske parlamentet) blir vanligvis holdt i desember, men ble utsatt flere ganger før Kreml kunngjorde for noen uker siden at den ville bli holdt bare 17 dager før presidentvalget. Til forskjell fra tidligere holdt ikke Putin sin i Kremls St. Georg hall, men i den mye større Manesjen, en gammel tsar-rideskole utenfor Kreml.

Putins to-timer-lange tale var spekket av motsigelser, som kombinerte ekstrem nasjonalisme med sosialdemagogi, innrømmelser til den liberale opposisjonen og kunngjøringen om at Russland gikk inn i et atomvåpenkappløp med USA (se også: «Som respons på amerikanske trusler proklamerer Russlands presidenten Putin atomvåpenkappløp»).

Før han fortsatte med Russlands militære gjenopprustning, som alle vestlige pressemeldinger har fokusert på, viet Putin to deler av sin tale til sosiale og økonomiske spørsmål. Det var første gang Putin, som forventes å vinne presidentvalget den 18. mars, har avslørt noe som ligner på et valgprogram.

Putin nektet bevisst å erkjenne den massive virkningen av EU og USAs sanksjoner mot den russiske økonomien. Ikke en eneste gang nevnte han gasseksport eller oljepriser, som den russiske økonomien og budsjettet beror i vesentlig grad på. Selv om sanksjonene og fallet i de internasjonale oljeprisene førte til en resesjon i Russland mellom 2014 og 2016, som økonomien fortsatt ikke fullstendig har kommet seg fra, nevnte Putin krisen og sanksjonene bare én gang i forbifarten. Han argumenterte i stedet for at «det i dag er skapt en ny makroøkonomisk realitet i Russland, med lav inflasjon og en generelt stabil økonomi».

Ved å levere en tale som i sine avsluttende deler var rettet inn på å forberede befolkningen for muligheten for en atomkrig med USA, forsøkte Putin dermed å dempe både omfanget av Russlands sosiale og økonomiske krise og landets ekstreme avhengighet av verdensmarkedet.

I håndteringen av den sosiale situasjonen tilbød Putin en bisarr blanding av storslåtte sosiale løfter og uttalelser om at alt gikk strålende, etterfulgt av beklagende, vage innrømmelser av en akutt sosial og økonomisk krise i Russland.

Mange av disse løftene minnet om hva Putin har lovet før, igjen og igjen. Om noe, så var demagogien enda mer slående. Putin foreslo en heving av pensjonene; massive offentlige investeringer for utvikling av byer og tettsteder, veier og jernbaneinfrastruktur, som er i desperat dårlig tilstand; utviklingen av boligmassen; samt en betydelig økning i utgifter til utdanning og helsevesen. Dette er etter nesten to tiår med Putin som president eller statsminister, mens det ble gjennomført drastiske kutt for nesten alle disse sektorene.

Nesten hver eneste oppgave som Putin stilte for den nye regjeringen ble etterfulgt av en variant av uttrykket: «Dette vil bli en svært vanskelig oppgave. Men jeg er overbevist om at vi kan løse den.» Han nevnte kort sitt dekret fra mai 2016, der han proklamerte en rekke sosiale krav, inkludert en inntekt til å kunne leve av for alle, og anerkjente grunnleggende sett at de ikke var realisert.

Med denne lange, men bemerkelsesverdig vage og demagogiske delen av sin tale svarte Putin uten tvil på en voksende uro i arbeiderklassen. Bare for noen uker siden protesterte en rekke lærere i Taganrog mot sultelønningene sine, med henvisning til Putins mai-dekret. En av de involverte lærerne ble straks oppsagt (se også: «Russisk lærer oppsagt etter kritikk av lave lønninger»).

Kort tid deretter postet en ung sykepleier fra Sør-Ural en video av seg selv på vkontakte (den russiske versjonen av Facebook) der hun resiterte et dikt med heftig kritikk av den elendige tilstanden i Russlands sosial- og helsevesen og forklarte hvorfor hun ble stadig mer nostalgisk for Sovjetunionen: «Jeg lærer mine barna å elske sitt fedreland, men jeg kan ikke forklare dem hvorfor. Min far kom ikke til pensjonsalderen, han klarte ikke å bære byrden, han betalte alltid inn i pensjonsfondet, men hvor er hans penger nå?» Videoen har blitt sett av mer enn 200.000 mennesker.

Etter å ha beskrevet i det vide og brede alle de sosiale problemene hans nye regjering angivelig ville ta fatt på, annonserte Putin et økonomisk program som de facto tilfredsstiller kravene til den liberale opposisjonen med figurer som Ksenia Sobtsjak, og som uunngåelig vil bli ledsaget av ytterligere sosiale innstramminger.

Han la til: «For at økonomien skal kunne arbeide med sin maksimale styrke, må vi forbedre forretningsklimaet fundamentalt, og garantere det høyeste nivå av frihet for entreprenører og konkurranse. ... Statens deltakelse i økonomien må gradvis senkes.» Han lovet også en nådeløs kamp mot alle tendenser for statens og rettsapparatets inngripen i private forretningsaktiviteter.

I den siste delen av talen understreket Putin gjentatte ganger og i lange passasjer at den russiske regjeringen hadde gjort alt den kunne for å forhandle med USA om saker som Missil-forsvar-systemet. «Det var en tid da jeg trodde at vi kunne finne et kompromiss. Men alle våre forslag, bokstavelig talt alle våre forslag, ble avvist.»

Putin understreket at den massive gjenopprustningen av kjernefysiske våpen som den russiske regjeringen nå foretar, var et defensivt tiltak.

I en hittil usett presentasjon av militær styrke, detaljerte Putin Russlands nye våpensystemer og viste et video-simulert atomvåpenangrep på Florida. Til slutt advarte han om at Russland ville anse ethvert angrep med atomvåpen, uansett størrelse, på sitt eget eller en allierts territorium, som et angrep mot Russland som ville bli «tilsvarende besvart».

Han avsluttet sin tale med appeller til nasjonalisme, og antydet at «det Russland vi alle drømmer om» ville og kunne nå bli opprettet i det 21. århundre, og at «våre lyse seire» fortsatt ligger foran.

Putins tale understreker det russiske oligarkiets dype krise. Om det generelle motto for de oppadstigende oligarkene som plyndret og ødela økonomien på 1990-tallet var «après moi le déluge» (etter meg – syndefloden), befinner de seg nå midtstrøms og vet ikke hvordan de skal komme seg på tørt land. Helt fra sitt opphav har det russiske oligarkiet vært basert på ødeleggelsen av sovjetøkonomien, en brutal utnyttelse av arbeiderklassen, et febrilsk utsalg av råvare-ressurser og en økonomisk og politisk avhengighet av imperialismen. Men deres økonomiske grunnlag blir nå stadig spinklere, det er økende uro i arbeiderklassen og den amerikanske imperialismen – som oligarkene alltid regnet som en mulig alliert – forbereder seg åpent på krig mot Russland.

Oligarkiets eneste vei ut av denne krisen ligger i en desperat kombinasjon av å piske opp nasjonalisme og en massiv gjenopprustning på den ene siden, og på den andre siden et forsøk på å finne en siste-øyeblikk-avtale fremforhandlet med den amerikansk imperialismen. For arbeiderklassen i Russland og internasjonalt vil begge deler føre til en katastrofe.