Restaurering av kapitalismen i Russland: Et balanseregnskap

Del 1: Hva skjedde med gruvearbeidernes streik?

Av Clara Weiss
1 May 2018

Dette er den første artikkelen i en fire-delt serie.

Kemerovo brannen den 25. mars som tok minst 64 liv, 41 av dem barn, har sjokkert og forskrekket folk i Russland og over hele verden. Det var ikke en ulykke, men en sosial forbrytelse begått av oligarkiet som har styrt Russland siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Tragedien har på mange måter brakt frem i lyset de sosiale relasjonene som former det russiske samfunnet midt i en pågående krigskampanje fra imperialistmaktene mot Russland, som truer menneskeheten med kjernefysisk tilintetgjørelse. Den voksende internasjonale og økonomiske ustabiliteten, som allerede har ført til et oppsving i arbeiderklassekamper i USA, Nord-Afrika, Iran og Europa, vil også bringe den russiske arbeiderklassen tilbake på scenen.

Det er imidlertid ingen vei fremover for arbeiderklassen uten en bevisst assimilering av leksjonene om stalinismens forræderier og kapitalistrestaureringens kriminelle karakter, som har skapt forutsetningene for både Kemerovo-tragedien og den imperialistiske innsirklingen av Russland. Denne serien vil gjennomgå leksjonene fra gruvearbeidernes streik på slutten av 1980-tallet, som var sentrert i Kuzbass-regionen, resultatene av den kapitalistiske restaureringen og alternativet fremsatt av trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).

Hva skjedde med Gruvearbeiderstreiken?

Kuzbass, der brannen oppstod, har historisk sett vært et av de politisk og økonomisk viktigste arbeiderklasseområdene i Russland. Det var her at for nesten 30 år siden, i 1989, det ble det lansert en massiv kullgruvearbeiderstreik, som etter hvert strakk seg over hele den daværende unionen.

Streiken kom på høyden av «perestroika»-politikken som ble annonsert fire år tidligere av Mikhail Gorbatsjov, generalsekretær for Sovjetunionens kommunistparti (CPSU). Hyllet av vestlige regjeringer og småborgerlige «venstre»-krefter så betydde det det sovjetiske byråkratiets åpne omfavnelse av kapitalistisk restaureringspolitikk.

Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) var den eneste politiske kraften på den tiden som advarte arbeiderklassen om hvor det sovjetiske byråkratiet var på vei. I en av de mange erklæringene som ICFI publiserte på den tiden, uttalte David North, den nåværende lederen av det internasjonale redaksjonsrådet for WSWS:

«Garbatsjovs politikk består i hovedsak av to sammenhengende komponenter. Innenfor Sovjetunionen har byråkratiet forsøkt å utvide sin sosiale base ved å oppmuntre til vekst av et nytt borgerlig sjikt i byer og på landsbygda basert på restaureringen av privat eiendom. Internasjonalt har Gorbatsjov tatt trekk for å integrere den sovjetiske økonomien i det kapitalistiske verdensmarkedet. Byråkratiet forsøker å underminere sosialistiske tendenser i sovjetøkonomien, mens det politisk svekker proletariatets stilling. Sett som en helhet er Gorbatsjovs program rettet mot den politiske, økonomiske og sosiale likvideringen av alt som gjenstår av Oktoberrevolusjonens erobringer.» [1]

Denne prognosen var basert på Leo Trotskijs analyse av stalinismen og Sovjetunionen. Trotskij ledet Oktoberrevolusjonen sammen med Lenin i 1917, og etter Lenins død ble han den viktigste motstanderen av det stalinistiske byråkratiet på 1920- og 1930-tallet, og han var grunnleggeren av Den fjerde internasjonale i 1938.

Fra 1924 og fremover, under betingelsene av en langvarig internasjonal isolasjon av Den russiske revolusjonen, fremmet den stalinistiske fraksjon av kommunistpartiet det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land», som angrep det programmatiske grunnlaget for Oktoberrevolusjonen – et program for internasjonal sosialisme og permanent revolusjon. Det stalinistiske byråkratiets nasjonalistiske reaksjon på revolusjonen kulminerte på 1930-tallet med genocidalt drap av Oktoberrevolusjonens ledelse, den trotskistiske Venstreopposisjonen og titusenvis av kommunister og marxistiske intellektuelle.

Den fjerde internasjonales Overgangsprogram, forfattet av Trotskij, forklarer Sovjetunionens motstridende overgangskarakter, og erklærte:

«Sovjetunionen kom ut av Oktoberrevolusjonen som en arbeiderstat. Statlig eierskap av produksjonsmidlene, en nødvendig forutsetning for sosialistisk utvikling, åpnet muligheten for rask vekst av produktivkreftene. Men arbeiderstatens apparat gjennomgikk en fullstendig degenerering samtidig: det ble forvandlet fra å være et våpen anvendt av arbeiderklassen til et våpen av byråkratisk vold anvendt mot arbeiderklassen, og mer og mer et våpen for sabotasje av landets økonomi. Byråkratiseringen av en tilbakestående og isolerte arbeiderstat og transformeringen av byråkratiet til en allmektig privilegert kaste utgjør den mest overbevisende gjendrivelsen – ikke bare teoretisk, men denne gangen praktisk – av teorien om sosialisme i ett land. Sovjetunionen legemliggjør kjempemessige motsetninger. Men den er fortsatt en degenerert arbeiderstat. Slik er den sosiale diagnosen. Den politiske prognosen har en alternativ karakter: enten vil byråkratiet, som blir stadig mer til verdensborgerskapets redskap i arbeidersstaten, omvelte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake til kapitalismen; eller arbeiderklassen vil knuse byråkratiet og åpne veien for sosialisme.» [2]

Disse motsetningene ble kraftig intensivert av globaliseringen av produksjon, særlig fra 1980 og fremover, som kastet alle nasjonalt baserte byråkratier ut i krise, det være seg de stalinistiske byråkratiene i Sovjetunionen og Øst-Europa, eller fagforeningene i Vest-Europa og USA. På en eller annen måte måtte Sovjetunionen og de staliniststyrte landene i Øst-Europa integreres inn i verdensøkonomien: enten gjennom ødeleggelsen av Sovjetunionen og byråkratiets gjenopprettelse av kapitalismen, som derigjennom ville forvandle seg til en ny styringsklasse, eller ved at arbeiderklassen omstyrtet byråkratiet i en politisk revolusjon og utvidet Oktoberrevolusjonen fra 1917 til landene i Vest-Europa og USA.

Mikhail Gorbatsjov i 1987

Det sovjetiske byråkratiet, som sto overfor økende press fra både arbeiderklassen og fra imperialismen, utviklet en stor konspirasjon for å gjeninnføre kapitalisme og løse denne krisen i henhold til sine egne interesser. Dette pådrivet mot restaurering ble dramatisk akselerert med utbruddet av store arbeiderklassekamper i Polen tidlig på 1980-tallet, under ledelse av fagforbundet Solidaritet.

Politbyrået (PB) tok de første konkrete skritt mot å forberede en fullstendig restaurering av kapitalismen i 1982, under Yuri Andropovs ledelse, sjefsbøddelen for Den ungarske revolusjonen i 1956. Økonomiske institutter, «spesialister» og sosiologer ble bedt av PB om å utarbeide rapporter om mulige måter å gjeninnføre kapitalismen. «Økonomiske eksperimenter» ble utført med økende frekvens.

Juri Andropov med Wojchech Jaruzelski, generalsekretæren for Det polske forente arbeiderparti, i desember 1981, etter proklameringen av krigsrett i Polen.

I en hemmelig sesjon i april 1984 ble alle medlemmer av PB, som da ble ledet av Konstantin Tsjernenko, enige om «Konseptet», som skisserte grunnlaget for programmet for «perestroika» og inkluderte politiske retningslinjer – inkludert en gradvis heving av statsmonopolet på utenrikshandel og tillatelsen til kooperativers og individuelles økonomisk aktivitet – som ikke ble introdusert før mellom 1986 og 1988. Teksten til dette «Konseptet» ble kun distribuert til medlemmer og kandidatmedlemmer til PB, Sentralkomitéens sekretærer og Partiets førstesekretærer, og formennene for unionsrepublikkenes ministerråd, samt tre til fem andre personer. Med andre ord, den kapitalistisk restaureringen, som senere ble kledd i vage begreper som «perestroika» (gjenoppbygging på russisk) og «glasnost» (åpenhet på russisk), var det stalinistiske byråkratiets kriminelle sammensvergelse. [3]

Men mens byråkratiet presset på for raskt å fremme sin løsning på krisen, begynte arbeiderklassen å gjøre opprør mot den. Utbruddet av gruvearbeidernes streik i 1989 var en bekreftelse på trotskistbevegelsens analyse av den uforsonlige konflikten mellom arbeiderklassens egne og byråkratiets interesser.

Det var ikke en tilfeldighet at denne massive streikebevegelsen ble lansert av og sentrert blant kullgruvearbeiderne. Kullgruveindustrien hadde vært kritisk for den sovjetiske industrialiseringen. Kuznetsk-bassenget (kortform: Kuzbass) i Sørvest-Sibir hadde vært en sentral energikilde for sovjetøkonomien siden midten av 1920-tallet. Under Stalins første femårsplan på 1930-tallet ble regionen tungt industrialisert, med gruvelandsbyer og byer som ble bygget i et halsbrekkende tempo og til en stor menneskelig pris.

Så godt som alle regionens vesentlige byer og gruveanlegg ble bygd som del av den sovjetiske industrialiseringen: den lokale hovedstaden Kemerovo stammer fra den autonome industrikolonien Kuzbass, som ble dannet i 1921 med det formål å utvikle den lokale kullindustrien spesielt med bistand fra høyt kvalifiserte amerikanske arbeidere som, for dette formål og på Lenins invitasjon, emigrerte til Sovjetunionen. Novokuznetsk og mange andre tidligere småbyer eller landsbyer ble fullskala industribyer på 1930-tallet.

Krigstidsproduksjon og evakueringen av hele fabrikker og betydelige deler av arbeiderne fra det europeisk Russland til Sibir under det nazistiske krigsangrepet mot Sovjetunionen påskyndte industrialiseringen av regionen ytterligere. Kuzbass var, nest etter Donbass i det som nå er Ukraina, den viktigste kullregionen i Sovjetunionen. Det var også det eneste gruveområdet der det ble produsert høykvalitets kull som kunne selges på verdensmarkedet, som sovjetøkonomien ble stadig mer avhengig av.

Den Autonome Kuzbass Industrikoloniens segl

Gruvearbeidere forble en av de mest kritiske delene av arbeiderklassen gjennom etterkrigstiden og dannet ryggraden i den sovjetiske økonomien. Men selv om de ble relativt godt betalt, led gruvearbeiderne under dårlige arbeids- og levekår. I tillegg til den generelt utbredte mat- og såpemanglen var de utsatt for katastrofale hygieneforhold og usikre betingelser på arbeidsplassen. Ifølge offisielle data ventet 365.000 gruvearbeidere på leiligheter i 1989, og 67.000 barn av gruvearbeidere manglet barnehageplasser. Gjennomsnittlig levealder var langt under det nasjonale gjennomsnittet, på grunn av farlige arbeidsforhold og tung miljøforurensning.

Under «perestroika» ble arbeidernes bonuser kuttet og leveranser av mat og viktige forsyninger falt. Arbeidsulykker, mange av dem med dødelig utgang, var en konstant forekomst og gruvene var kjent som «den andre fronten».

I januar 1989 beordret Kreml at gruvene skulle gå over til å bli «selvfinansierende» (khozrashchet). Som resultat ble prisen som en gruve fikk for ett tonn utvunnet kull omtrent halvparten av utvinningskostnadene. De fleste gruvene gikk raskt med tap og mange ble truet med nedleggelse. Kullgruvearbeiderne reagerte med flere spontanstreiker vinteren og våren 1989.

I juli fikk de spredte streikene en ny dimensjon, da de spredte seg fra mono-byen Mezhduretsjensk (10. juli) til hele Kuzbass, Donbass i Ukraina – dengang Sovjetunionens viktigste kullgruveområde – og til Karaganda i Kazakhstan. Den umiddelbare utløseren for arbeidsnedleggelsen i Mezhduretsjensk var mangelen på tilgjengelig såpe for gruvearbeiderne. Det var den største arbeiderklassekampen Sovjetunionen hadde sett på flere tiår, og den rystet det sovjetiske byråkratiet til kjernen.

En resolusjon fra regionkomitéen (obkom) i april 1989 advarte mot «de som ønsker å dreie demokratiseringen over til mangel på disiplin, lovløshet og generell lisens. Spesielt kommer dette til syne ved at arbeidere nekter å jobbe, slik det finner sted i foretak i Kemerovo, Novokuznetsk, Mezhduretsjensk, Osinniki, Kiselevsk.»

Partimedlemmer ble forbudt fra å delta i streiker under trussel om umiddelbar ekskludering. [4] Noen uker senere advarte sekretæren for den regionale partikomitéen, Aleksandr Mel'nikov, Sentralkomitéen om alvoret i situasjonen. Den politiske krisen ble også understreket av det knusende nederlaget de fleste partinominere led i valget til folkets representanter til Sovjetunionen i mars 1989.

Kuzbass-streiken var den første sovjetstreiken på flere tiår som fant sted over bakken – et spesielt modig og militant trekk, da en av de siste store demonstrasjonene mot det stalinistiske regimet i Novotsjerkassk i 1962 hadde blitt kvalt av militæret i et forferdelig blodbad, som de sovjetiske arbeiderne husket så altfor godt. (Utplasseringen av militæret mot de streikende gruvearbeiderne ble faktisk også kort diskutert i Moskva i 1989, men raskt avvist som et gangbart alternativ for å løse krisen av Garbatsjov.)

Til tross for gruvearbeidernes militans og mot så endte streiken ikke bare med nederlag, men ble underordnet byråkratiet og dets akselerere pådriv mot kapitalistisk restaurering. Hvordan kunne dette skje?

De streikende arbeidernes krav reflekterte både deres økonomiske klager og deres utbredte hat mot byråkratiet, og omfattet krav om etableringen av en generell ferie og lønns- og pensjonsforhøyelser, samt «avskaffelse av administrasjons- og partiapparatets privilegier på alle nivå av vår stat.» Kravene omfattet også «økonomisk uavhengighet» for de enkelte gruvene. Dette kravet hadde imidlertid ikke først blitt fremsatt av arbeiderne. Det ble presset på dem av av by- og regionalekomitéene – det vil si det lokale byråkratiet – som i samsvar med den rådende idéen om «perestroika» fortalte arbeiderne at gruvenes «uavhengighet», og mer innrømmelser til markedsøkonomien, ville tilby løsningen på deres sosiale og økonomiske klager. Simon Clarke, som skrev en detaljert beretning om streiken, forklarte:

«Så snart som streikene bredte seg utenfor de enkelte gruvene hektet de lokale myndighetene meget raskt sine egne interesser til streikebevegelsen, mens de forsiktig bidro om de ikke direkte støttet gruvearbeiderne, og la sine egne krav til gruvearbeidernes for presentasjon til Moskva. Resultatet var at gruvearbeidernes ulike klager raskt ble feid til side, for å bli underordnet det ene sentrale kravet om at gruvene skulle slå om til full økonomisk uavhengighet, på grunnlag av en økning i kullprisen, selv om det ikke hadde figurert blant arbeidernes opprinnelige krav.» [5]

Komitéene jobbet tett med den lokale administrasjonen og overtok raskt mange av funksjonene til de lokale sovjetene, inkludert distribusjonen av varer. For lederne av streiken ble komitéene (ikke bare i Kuzbass) «mellomtrinn til en lukrativ politisk eller kommersiell karriere». [6] Streiken ble avblåst etter noen få uker. Kreml gikk med på å innvilge gruvene uavhengighet og gjorde begrensede innrømmelser overfor gruvearbeidernes økonomiske krav – der de fleste aldri ble møtt.

Argumentet om at gruvearbeiderne protesterte «for kapitalistisk restaurering» er derfor ondsinnet bakvaskelse. Det dekker over det som var en kriminell sammensvergelse mellom deler av det stalinistiske byråkratiet, pabloister og fagforeningene, som jobbet hånd i hanske med amerikansk imperialisme, som opptrådte gjennom AFL-CIO for å få kontroll over streiken og desorientere arbeiderne og for å kanalisere deres bevegelse inn som støtte for Jeltsin-fraksjonen i Kreml, som dengangen presset på for en mer aggressiv dreining mot restaurering.

Dette kan ikke forstås uten at man tar med i betraktning den varige og dype virkningen av tiårene med stalinisme, som hadde desorientert arbeiderne og tilintetgjort ledelsen av Oktoberrevolusjonen og den sovjetiske Venstreopposisjonen. Dessuten forble den sovjetiske arbeiderklassen isolert fra trotskismen, gjennom den kombinerte virkningen av stalinismen og revisionistiske tendenser innen Den fjerde internasjonale, og spesielt pabloismen. Som resultat var den politiske forvirringen blant sovjetarbeiderne så dyp at byråkratiet og sjikt av småborgerskapet kunne presse gjennom sin agenda på nakken og på bekostning av arbeiderklassen.

AFL-CIO intervenerer

(American Federation of Labor – Congress of Industrial Organizations)

Amerikansk imperialisme hilste det stalinistiske byråkratiets restaureringstiltak velkommen og grep raskt inn i den utfoldende prosessen for å sikre interessene til det amerikanske borgerskapet. Den viktigste «frontorganisasjonen» for utenriksdepartementet og CIA var AFL-CIO. Fra 1988 av startet AFL-CIO en betydelig finansiering av NPG (Uavhengige gruvearbeideres forening), samt andre såkalte «uavhengige» fagforeninger som støttet Jeltsin-fraksjonen i maktkampen i Moskva mot fraksjonen rundt Gorbatsjov.

NPG ble dannet i kjølvannet av nederlaget for gruvearbeiderstreiken i 1989. Helt fra begynnelsen av forsøkte USA, gjennom AFL-CIO så vel som gjennom sjikt av byråkratiet, å underordne organisasjonens lederskap til sine interesser.

Til og med før NPG ble opprettet ble flere fagforeningsrepresentanter fra arbeiderrådene som var aktive under gruvearbeiderstreiken invitert til USA, der de møtte representanter fra utenriksdepartementet og AFL-CIO. NPG-fagforeningens første kongress ble finansiert av Det sovjetiske kulldepartementet. Richard Wilson, programdirektør for Free Trade Union Institute (FTUI), var tilstede som representant fra AFL-CIO.

Et besøk av Richard Wilson og John Banovic, finanssekretæren fra United Mine Workers, til Sovjetunionen i 1990 bidro til å forberede ikke bare NPGs grunnleggingskonferanse, men også opprettelsen av prosjektet Partners in Economic Reform (PIER). PIER brakte sammen den amerikanske kullindustriorganisasjonen UMWA, den amerikanske regjeringens Gruvesikkerhetsadministrasjon, det russiske kulldepartementet og de uavhengige kullgruvearbeidernes forening og NPG, i en felles innsats for å omstrukturere den sovjetiske kullindustrien. FTUI beskrev PIERs mål som «å yte teknisk bistand og fremme amerikanske investeringer for å revitalisere disse kullregionene, og for å levere en modell for andre sektorer av sovjetøkonomien når det gjelder tilpasning til et markedsøkonomisk system.» [7 ]

Støtte for Jeltsins radikale reformprogram, senere kjent som «sjokkterapien», sto i sentrum for NPGs agenda. NPG selv fungerte som en kombinasjon av forretningsenhet og politistyrke blant gruvearbeiderne. Organisasjonen kastet sin støtte inn bak Jeltsin, i tillegg til Verdensbanken og det amerikanskfinansierte Kullprosjektet og deres «restruktureringsprogram» for kullindustrien, noe som resulterte i massenedleggelser av gruver med tilhørende oppsigelser. Anatolij Malykhin, en av NPG-lederne, som begynte å kreve Garbatsjovs fratredelse i 1990 på vegne av gruvearbeiderne som først bare hadde framsatt økonomiske krav, ble president Jeltsins representant i Kemerova-oblast mens hans NPG-allierte Mikhail Kisliuk, ble gjort til oblast-guvernør til han ble etterfulgt i 1997 av Aman Tulejev.

Fortsettelse følger

**

Fotnoter:

[1] David North, /Perestroika vs. Socialism. Stalinism and the Restoration of Capitalism in the USSR/, Detroit: Labor Publications 1989, s. 13

[2] Leon Trotsky, /The Transitional Program/. [Overgangsprogrammet]

[3]Michael Ellman and Vladimir Kontorovich (ed.), /The Destruction of the Soviet Economic System: An Insiders’ History/, New York: Routledge 1998, s. 16 og 104

[4] Quoted in Simon Clarke, Peter Fairbother, Vadim Borisov, /The Workers‘ Movement in Russia/, Aldershot/Bloomfield: Edward Elgar Publishing House 1995, s. 22

[5]Ibid., s. 40

[6] Ibid., s. 82

[7] David Bacon, «The AFL-CIO In Moscow: The Cold War That Never Ends»