Sobtsjak-saken: En film av, om og for det russiske oligarkiet

Av Clara Weiss
6 July 2018

Sobtsjak-saken, en dokumentar om Anatolij Sobtsjaks vekst og fall, borgermesteren i Leningrad (nå St. Petersburg) i den kapitalistisk restaureringsperioden og Vladimir Putins politiske mentor, har blitt vist i Russland siden den 12. juni. Den ble tidligere presentert på årets filmfestival i Cannes.

Fra venstre: Vladimir Putin, Anatolij Sobtjak og Alexei Kudrin tidlig på 1990-tallet

Dokumentarfilmen er laget av Ksenia Sobtsjak, datter av Anatolij Sobtsjak, og filmregissøren Vera Kritsjevskaja, en av grunnleggerne av TV-kanalen «Dosjd» (regn), som er nært assosiert med Russlands liberale opposisjon. Ksenia Sobtsjak selv er en av de mest kjente figurene fra den liberale opposisjonen og stilte i presidentvalget tidligere i år, etter konsultasjoner med Putin.

Sobtsjaks og Kritsjevskajas film er helt og holdent basert på intervjuer med elitene, som sammen med Sobtsjak oppsto fra kapitalismens restaurering i Russland: Anatolij Tsjubais, Alexei Kudrin; Dmitrij Medvedev; Aleksander Korzhakov, Boris Jeltsins livvakt og en av nøkkelfigurene bak Sobtsjaks fall; Jeltsins datter Tatiana Jumasjeva; og hennes ektemann Valentin Jumasjev; så vel som Vladimir Putin selv. I mange henseender er det en film av, om og for det russiske oligarkiet.

Selv om det er lite kjent for vestlige publikum spilte Anatolij Sobtsjak en vesentlig rolle i russisk politikk under den kapitalistiske restaureringen og gjennom mye av 1990-tallet, som en alliert og til tider også motstander av Boris Jeltsin, Russlands president fra 1991 til 1999. Så godt som alle nøkkelmedlemmene i «teamet» rundt Putin, deriblant nåværende statsminister Dmitri Medvedev og finansministeren Alexei Kudrin, startet sine karrierer som rådgivere for Sobtsjak under sen-perestroikaen og jobbet under ham i St. Petersburgs byadministrasjon frem til 1996. Anatolij Tsjubais, en av hovedpersonene for «sjokkterapien», startet også sin karriere under Sobtsjak før han flyttet til Moskva for å lede Jeltsins presidentadministrasjon. De er kjent som «Piterskaya komanda» Petersburg-teamet.

Sobtsjaks vekst til politisk makt var knyttet til «perestroikaen», politikken sekretæren for Sovjetunionens kommunistiske parti (CPSU)Mikhail Gorbatsjev introdusert i 1985 for å undergrave de siste gjenværende restene av den degenererte arbeiderstaten, og for å gjenopprette kapitalistiske eiendomsrelasjoner. Som Sobtsjak sier eksplisitt i filmen var det sentrale målet fra starten av i 1985 å «ødelegge sovjetene (rådene) som en institusjon».

Fra høyre: Ksenia Sobtsjak, hennes mor, Vladimir Putin, Valentina Matvienko (forhenværende borgermester i St. Petersburg)

Sobtsjak, jussprofessor ved Leningrads statsuniversitet, appellerte sterkt til de sjikt av den liberale intelligensiaen som søkte å fremme sin egen sosiale stilling gjennom restaureringen av kapitalisme. Han ble valgt til Kongressen av sovjetrepresentanter for første gang i 1989. I 1991 ble han valgt til borgmester i St. Petersburg (dengang Leningrad) med et overveldende flertall på 60 prosent av stemmene. Han spilte en vesentlig rolle i forfattingen av Den russiske grunnloven i 1993, som juridisk kodifiserte de nye klasse- og eiendomsrelasjonene. Alt dette blir selvfølgelig feiret av filmskaperne.

Det som er bemerkelsesverdig ved filmen er at den understreker i stedet for å nedtone det faktum at Sobtsjaks politiske karriere, fra begynnelse til slutt, utviklet seg i nært samarbeid med Putin.

Da han ble rekruttert til Sobtsjaks team jobbet Putin som rådgiver for universitetsdirektøren på vegne av KGBs Førsteavdeling, Departementet for utenriksetterretning. Putin ble først «senior»-rådgiver for Sobtsjak og deretter, i 1991, viseborgermester i St. Petersburg. Sobtsjaks enke forteller oss at Sobtsjak stolte fullt og helt på «Valodija» (russisk diminutivform av Vladimir). Ifølge henne fant Sobtsjak Putins «erfaringer i Europa» (dvs. hans arbeid for KGB i Øst-Tyskland) «tiltalende». Vi ser familieopptak som viser «Valodija», Sobtsjak og hans datter Ksenia, i lek på familiens datsja. (Putin er også tilfeldigvis Ksenia Sobtsjaks fadder.)

Selv det faktum at Sobtsjak i 1991 hadde en direktelinje til KGB-sjefen, som støttet Jeltsin-Sobtsjak-fraksjonen mot kuppforsøket i august forsøkt av deler av militæret og CPSUs harde-kjerne-stalinister, innrømmes åpent.

Sobtsjak-Putin-partnerskapet var symptomatisk for en bredere sosio-politisk dynamikk som lå til grunn for den kapitalistiske restaureringen i Sovjetunionen: alliansen mellom en del av den såkalte liberal-demokratiske intelligensiaen og det stalinistiske byråkratiet, spesielt KGB og militæret. Ifølge den britiske journalisten Ben Judah økte andelen av regjeringens personell fra FSB

(KGB-etterfølgeren) og militæret fra 5 prosent i 1989 til 33 prosent i 1993, og til 46 prosent innen slutten av Jeltsins presidentskap i 1999.

Sobtsjak tok opp konkurransen med Jeltsin rundt 1993/1994 da han angrep ham åpent i mange intervjuer. Det er den eneste saken Ksenia Sobtsjak åpent kritiserer sin far for. I en kommentar som avslører mye om hennes egen forståelse av «politikk» sier hun: «Jeg spør meg ofte, pappa: hvorfor måtte du gi dét intervjuet? Når du hadde meningsforskjeller med presidenten, hvorfor diskuterte du dem ikke med ham personlig?»

Bill Clinton med Anatolij Sobtsjak i St. Petersburg i 1996

Bortsett fra kampen om økonomisk innflytelse mellom ulike deler av det fremvoksende oligarkiet og de politiske elitene, var det for det meste to politiske saker involvert i konflikten mellom Jeltsin og Sobtsjak.

For det første fryktet Sobtsjak at måten Jeltsin presset på med «sjokkterapien» (som han selv i utgangspunktet hadde støttet) ville føre til en ukontrollerbar sosial eksplosjon, og en gjenoppblomstring av støtte til det stalinistiske Kommunistpartiet, som den gangen ble ansett som den eneste maktfaktoren som opponerte mot de brutale angrepene på jobber og levestandarder som fulgte av den kapitalistiske restaureringen. Filmen viser, i ett kort øyeblikk, opptak av arbeidenede gjennomsnittsrussere, som holder plakater med meldinger som: «Våre barn sulter.»

For det andre vurderte Sobtsjak Jeltsin for å være «inkompetent». Filmen byr ikke engang en antydning til hvorfor man skulle komme til den vurderingen. Jeltsins notoriske alkoholisme han stilte sterkt beruset på nesten hvert eneste statsbesøk og regjeringsmøte, og var ute av stand til å formulere en eneste helhetlig tanke, langt mindre en politikk blir høflig forbigått. Det er bare noen henvisninger til det faktum at regjeringens politikk i økende grad ble bestemt av en nær krets av mennesker rundt Jeltsin, den såkalte «familien», som inkluderte Aleksander Korzhakov, sjefen for Jeltsins livvakt, så vel som Jeltsins datter og hans svigersønn. (Som observatører bemerket den gangen besørget «familien» presidenten så full som nødvendig, for å få presset gjennom sin politiske kurs.)

Under disse forholdene forsøkte Sobtsjak å konsolidere makten til St.-Petersburg-elitene vis-à-vis de i Moskva, mens han ganske åpent forberedte seg på å overta styringen i Kreml.

Som filmen indikerer fortsatte Sobtsjak å reise utenlands for å møte noen av de mektigste figurene i de store imperialistlandene: Margaret Thatcher, Ronald Reagan, George Bush, den-gang-sittende president Bill Clinton, samt den tyske kansleren Helmut Kohl. Putin, som fulgte Sobtsjak på mange av disse besøkene, fortalte til filmskaperne: «Det var helt åpenbart for meg at de vestlige lederne behandlet ham som en av Jeltsins potensielle etterfølgere.»

Filmen unngår å diskutere Jeltsins gjenvalg i 1996, selv om det direkte vedrører Sobtsjaks skjebne. Jeltsins gjenvalg ble kjøpt og betalt av USA, et «gjenvalg» han nesten sikkert ville ha tapt uten denne støtten, siden Gennadij Zyuganov, lederen av det stalinistiske KPRF, ifølge alle meningsmålingene var langt den mest populære kandidaten (se: «Bill Clinton og Boris Jeltsin: DaDet hvite hus fikset et russisk valg» [engelsk tekst]).

Den russiske presidenten Boris Jeltsin til venstre og hans livvakt og rådgiver Aleksander Korsjakov

Det er liten tvil om at beslutningen om at Jeltsin, og ikke Sobtsjak, skulle stille til valg mot Zyuganov heller ikke ble tatt i Moskva eller Petersburg, men i Washington. (Ifølge rapporter hadde Jeltsin ikke engang lyst til å stille for en andre periode.)

Men filmen hopper så godt som helt over valget og presenterer i stedet 40 uutholdelige minutter eller mer, som viser hvordan Sobtsjaks fallitt som borgermester i St. Petersburg var resultat av intriger fra Jeltsins «indre krets», og «motbeviser» korrupsjonspåstandene fremsatt mot Sobtsjak.

Hva angår det første punktet får tilskueren lite mer å vite enn at Korsjakov, som var allment vurdert som den med størst innflytelsen på presidenten, og Jusjakov (Jeltsins svigersønn) slo seg sammen for å bistå Sobtsjaks motstander Vladimir Jakovljev til å beseire Sobtsjak i borgermestervalget.

Med klar forakt fordømmer Putin de fra Sobtsjaks team som jobbet for Jakovljev som «forrædere». Selv forlot han umiddelbart Petersburg for Moskva, sammen med Medvedjev og Kudrin, for å jobbe under president Jeltsin, så snart Sobtsjak hadde tapt for Jakovljev.

Straks deretter ble den såkalte Sobtsjak-saken (delo Sobchaka) åpnet, for å gjøre det av med ham for godt. Sobtsjak ble anklaget for å ha utvidet sin Petersburg-leilighet ulovlig med noen kubikkmeter, og da dette viste seg ikke å være dokumenterbart for at han hadde kjøpt en leilighet nummer to, som familien tilsynelatende aldri visste om. Med åpenbar fryd utdyper filmen hvor latterlige disse anklagene var, med den klare antydningen om at fordi disse anklagene var ubegrunnet var det heller ingen korrupsjonsflekker på Sobtsjaks politiske karriere.

I virkelighetens verden ville det ikke vært vanskelig å finne et juridisk grunnlag for å tiltale Sobtsjak, eller hvem som helst av hans team. Hindringene mot en ekte «sak» mot Sobtsjak var politiske, snarere enn juridiske: Sobtsjaks teams tette mafia-bånd (St. Petersburgs byadministrasjon overlappet på 1990-tallet i stor grad med mafia-gruppen Tambov); salget av råvarer gjennom St. Petersburgs havner på befolkningens bekostning, og alle de utallige andre økonomiske og politiske forbrytelsene begått av «Piterskaya komanda», var modus operandi for hele oligarkiet. Skulle de ha blitt lagt til grunn for en høyprofilert kriminalsak ville det ha forårsaket politiske konsekvenser ingen ønsket, hverken i Moskva eller St. Petersburg.

Nok omlag 15 minutter av filmen blir brukt til å vise hvordan Putin arrangerte for at Sobtsjak ble fløyet (ulovlig) til Frankrike for en hjerteoperasjon i Paris. Et gammelt intervju viser Boris Nemtsov, som dengang jobbet for Jeltsin og senere skulle bli en ledende motstander av Putin, på den tiden gi uttrykk for sin dype bekymring for Sobtsjaks helse. (Nemtsov ble drept i februar 2015.) Vi får vite at det var den lojale «Valodija», ved hjelp av flere av Sobtsjaks fiender på Jeltsins team (inkludert Jumasjev), som «reddet hans [Sobtsjaks] liv» (Sobtsjaks enke). Sobtsjaks påfølgende forsøk på å komme tilbake i den russiske politikken var en fiasko, og han døde i 2000.

Hans enke reflekterer: «Det var et bra tidspunkt for ham å dø. Han hadde mange forhåpninger. Han hadde ikke klart det, men han var stolt over at «hans Valodija» [Putin] nå klarte det [som president]». Men, legger hun til, han ville ha hatt en veldig vanskelig tid under Putin nå (hvorfor blir ikke forklart).

Spørsmålet melder seg: hvorfor har denne sammenlappede forherligelsen av en av de mest frastøtende og opportunistiske personlighetene fra perestroikaen og restaureringen blitt produsert av hans egen datter? Svaret er at den oppfyller en bestemt politisk funksjon: Sobtsjak er portrettert som en som forskjellige politiske krefter kunne forenes rundt (liberalere og KGB) og er emblematisk for en periode der krigende fraksjoner av det russiske oligarkiet på en eller annen måte kunne holdes sammen.

Filmen begynner med opptak fra Sobtsjaks begravelse i 2000, der nesten hele det russiske oligarkiet og den politisk eliten deltok (med unntak av Jeltsin), inkludert Putin, Medvedev, Kudrin, Boris Nemtsov, og oligarken Mikhail Khodorkovskij, som med fengslingen i 2003 signaliserte et brudd mellom viktige deler av oligarkiet og Kreml. Den avsluttes med å vise ei tankefull Ksenia Sobtsjak som funderer over at hennes kloke, avdøde far ville ha anbefalt Putin å ta den smarte beslutningen å gi opp presidentskapet.

Sett under ett er filmen en appell til Sobtsjaks tradisjonelle publikum Kreml, Washington og den liberale intelligensiaen om å slutte fred og slutte rekkene, under betingelsene av en hittil usett internasjonal, innenrikspolitisk og sosial krise. Appellen er: vi forstår godt at mange av dere ikke liker Putin, og at han må forlate, men ikke glem at han også har sine gode sider, han er lojal, han er i siste instans en av oss. Vi er alle sammen om dette, selv om ting noen ganger blir slemme. La oss være rimelige, la oss ordne opp dette, oss imellom, før det er for sent.

Forfatteren anbefaler også:

Russlands presidentvalg: Hva er bak Ksenia Sobtsjaks kandidatur? (norsk tekst)

[13. februar 2018]