Resolusjon fra Den femte nasjonalkongressen for SEP (USA) Gjenkomsten av klassekampen og Socialist Equality Partys oppgaver: Del én

8 August 2018

Denne resolusjonen ble enstemmig vedtatt av Den femte nasjonalkongressen for Socialist Equality Party i USA [Det sosialistiske likestillingspartiet i USA], som ble avholdt fra 22. til 27. juli 2018. Kongressen ble åpnet med en rapport av David North, nasjonal styreleder for Socialist Equality Party og styreleder for Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site. Kongressen vedtok også resolusjonen «Løslat Julian Assange!»

Resolusjonen publiseres i tre deler.

Innledning

1. Det verdenskapitalistiske systemet har gått inn i en periode med akutt sosial og politisk krise, karakterisert av bred misnøye fremkalt av fallende levestandarder og den ekstreme konsentrasjonen av rikdom, som intensiverer klassekonflikt og diskrediterer de etablerte politiske institusjonene. Det er en voksende følelse blant vesentlige deler av arbeiderklassen og ungdommen at kapitalismen er inherent urettferdig og at grunnleggende endringer av det økonomiske systemet er påkrevd. Mens dette bredt baserte sentimentet ennå ikke har utviklet seg til en politisk massebevegelse rettet mot å få slutt på det kapitalistiske systemet, så øker interessen og støtten for sosialisme raskt. Det er klare tegn til at arbeiderklassen begynner å bryte ut av den politiske tvangstrøya pålagt av imperialismens tradisjonelle institusjonelle byråkratiske agenturer, hovedsakelig de prokapitalistiske sosialdemokratiske og de relaterte eks-reformistiske partiene og fagforeningene.

2. Ikke siden 1930-tallet har verdenskapitalismen konfrontert en slik fundamental krise. Faktisk minner de daglige nyhetsrapportene om de økonomiske, politiske og sosiale forholdene på 1930-tallet. Som i dét skjebnesvangre tiåret stiger spenningene nå mellom de vesentlige imperialistmaktene og truer med å spinne ut av kontroll. Som på 1930-tallet, er verdensimperialismens «brutalitetsindeksen» jevnt stigende. Humanitære påskudd blir lagt til side. Massakren av forsvarsløse palestinerne i Gaza blir ikke bare berettiget av Israel og landets allierte, drapene blir applaudert. De forferdelige grusomhetene Saudi-Arabia begår mot Jemen, med våpenleveranser fra USA, blir knapt rapportert i pressen. Millioner av mennesker, gjort fattige og hjemløse av imperialistkriger og politiske og økonomiske disposjoner, blir behandlet som om deres liv var verdiløse. USAs president truer åpent et lite land som Nord-Korea med «ild og raseri som vi aldri har sett», med andre ord et atomangrep der titalls millioner ville dø, uten noen vesentlig reaksjon i styringskretser, hverken i USA eller internasjonalt. Immigranter som drukner i Middelhavet, interneringen av vettskremte flyktninger i konsentrasjonsleirer, og til og med adskillelse av barn fra deres foreldrene, har blitt «den nye normen». Disse krisene blir forverret av menneskeskapt klimaendring og miljøforringelser, som har drept tusenvis, fordrevet titalls millioner og truer med en global katastrofe.

3. Omfanget av den kapitalistiske krisen uttrykkes av den styrende klassens politiske, kulturelle og moralske degenerering. I land etter land blir ekstreme nasjonalistpartier hevet til statens høyeste nivå. Åttifem år etter Hitlers vekst til makten er rett-ut fascister (Alternativ for Tyskland) hovedoppositionspartiet i det tyske parlamentet Bundestag, mens fascistpartiet Lega er i koalisjonsregjering i Italia. Styringsklassens tradisjonelle sosialdemokratiske og konservative partier råtner på rot, mens de tilpasser seg programmet til ytrehøyre. Styringsklassene i Europa og USA, vettskremt av sosial opposisjon, vender seg mot autoritære styringsformer og et desperat forsøk på å sensurere Internett.

4. Klassestyrets globale krise i finner sitt mest fremskredne uttrykk i verdenskapitalismens episenter, USA, som konsentrerer alle verdenssystemets motsetninger i seg. Valget av Donald Trump signaliserte et kritisk vendepunkt i amerikansk politisk historie. Selv om hans borgerlige motstandere skildrer ham som et monster stått opp fra helvete, er Trump – med en formue bygd gjennom flere tiår av svindel i finans, eiendomsutvikling, kasino og pengespill og i underholdningsindustrien – langt bedre forstått som en personifisering av parasittismen i den amerikanske styringsklassen og kriminaliteten som gjennomsyrer alle systemets operasjoner.

5. Ved den amerikanske imperialismens gryning, da USA vokste frem som den ledende verdensmakten, kom president Theodore Roosevelt med uttrykket «Snakk behersket og bær en stor kjepp.» Imidlertid har den amerikanske imperialismen, med den amerikanske økonomiens nedgang relativt til de globale rivalene, i stigende grad tydd til anvendelsen av sin militærmakt for å opprettholde sin globale posisjon. Trumps aggressive trusler for å «gjøre Amerika stort igjen» har sitt opphav i en skremt fornemmelse av nasjonal krise og tilbakegang. Men de midlene han har til hensikt å anvende for å gjenopprette USAs «storhet» må nødvendigvis føre til katastrofe. Trumps «America First»-politikk demonterer hensynsløst de institusjonene som USAs hegemoni ble utøvd ved hjelp av siden slutten på Den andre verdenskrig. Ikke bare fremmedgjør han langtidige allierte i Vest-Europa og Asia, men – med sine samtidige fordømmelser av Canada og Mexico – isolerer han også USA på begge de amerikanske kontinentene.

6. Trumps kalkyle er at USAs tradisjonelle allierte, konfrontert med hele spekteret av økonomiske sanksjoner, ikke vil ha annet valg enn å bøye seg for amerikanske diktater. Men mer farlig for USA enn harmen og vreden fra de borgerlige presidentene og statsministerene som han regelmessig fornærmer, er det sinnet Trumps tirader fremprovoserer blant massene av mennesker over hele verden. USAs forsøk på å dekke sine imperialistiske rovinteresser bak banneret «demokrati» og «menneskerettigheter», som allerede er frynset opp av flere tiår med krig, har blitt fullstendig diskreditert. Den globale motstanden mot amerikansk imperialisme blant brede masser over hele verden fremstår som en viktig politisk faktor, særlig fordi den faller sammen med, og er i interaksjon med, den voksende sosiale radikaliseringen innen USA.

7. Trump-administrasjonen presiderer over et land med uholdbare nivåer av sosial ulikhet. Dens handlinger er uttrykk for den amerikanske kapitalismens blindgate. Under Trump-administrasjonen er «krigen mot terror» forvandlet til «krigen mot innvandrere». De antidemokratiske politi-stat-tiltakene rettet mot immigrantarbeidere vil bli anvendt mot all sosial opposisjon mot styringsklassens politikk for krig og sosial kontrarevolution.

8. Bruddet med demokratiske styreformer ledsages av voldsomme konflikter innen statsapparatet. Hver dag spyr presidenten sine verbale tirader, mens demokratene spiller ut sine ny-McCarthy-fantasier om russerne som «sår splittelser» i Amerika. Det er ingenting tilnærmelsesvis progressivt, enn si verdig, i motstanden mønstret mot Trump av Det demokratiske partiet og deler av media. De representerer en annen reaksjonær fraksjon av styringsklassen. De opponerer mot Trump hovedsakelig på grunn av at hans utenrikspolitikk – spesielt relatert til Russland – underminerer den amerikanske imperialismens langsiktige strategiske interesser.

9. Styringsklassen demonterer de gamle styringsformene og bringer statens strukturer i samsvar med samfunnets oligarkiske karakter. Men denne prosessen støter på voksende og stadig mer bevisst motstand innen arbeiderklassen mot sosial ulikhet og angrep på demokratiske rettigheter. Etter tiår med fagforeningenes undertrykking har streikeaktiviteten – den mest grunnleggende formen for klassekamp – steget dramatisk. Denne globale prosessen inkluderer protester mot innstramming i Iran, en rekke delstatsdekkende lærerstreiker i USA, massestreiker i Tyskland, mobiliseringen av arbeidere i Frankrike mot høyreorienterte arbeidslivreformer og lærere og forelesere som streiker på tvers av hele Latin-Amerika og Midtøsten.

10. Intensiviseringen av klassekampen legger et stort ansvar på Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale og Socialist Equality Party i USA. Arbeiderklassen søker å motstå det ubønnhørlige angrepet på levekår og demokratiske rettigheter. Imidlertid tiltar kapitalismens krise og styringselitenes bevisste forberedelser for krig og diktatur raskere enn arbeiderklassens klassebevissthet øker. Anerkjennelsen av denne politiske realiteten berettiger ikke pessimisme, den mest nærsynte og ubrukelige formen for ahistorisk subjektivisme. Det krever snarere større besluttsomhet, forankret i en forståelse av de historiske erfaringene fra klassekampen over det siste århundret og dagens objektive krise, for å heve arbeiderklassens politiske bevissthet til det nivå de historiske oppgavene den konfronteres av fordrer.

11. Relasjonen mellom det globale kapitalistsystemets objektive krise og arbeiderklassens klassebevissthet er ikke statisk, men dynamisk. Det vil ikke mangle på eksplosive begivenheter – fremfor alt, de som oppstår av den faktiske erfaringen av klassekonflikt – som vil undergrave tradisjonelle oppfatninger og radikalisere den sosiale bevisstheten. Bare et marxistisk parti, skodd med teoretisk innsikt og historisk kunnskap, kan oppdage, analysere og forberede seg på de dypt forankrede prosessene som «plutselig» vil anta form av masserevolusjonær kamp. Det revolusjonære partiets oppgave er derfor ikke å spekulere på om en revolusjonær bevegelse kan bygges. Det som kan og ikke kan oppnås vil bli bestemt i kamp.

12. Trotskijs vurdering skrevet i 1940, midt under de innledende stadiene av Den andre verdenskrig, har en desto kraftigere gyldighet syttiåtte år senere:

I dag er det ikke lenger et spørsmål, som var tilfelle i det nittende århundre, om ganske enkelt å sikre en raskere og mer sunn utvikling av det økonomisk liv: i dag er det et spørsmål om å redde menneskeheten fra selvmord. Det er nettopp det akutte i det historiske problemet som helt skjærer grunnen vekk under de opportunistiske partienes føtter. Revolusjonens parti, derimot, finner en kilde av uutømmelig kraft i bevisstheten om at det utfører ubønnhørlig historisk nødvendighet.

Den fjerde internasjonales åtti år

13. I denne historiske situasjonen er det revolusjonære partiet selv en enorm faktor i bestemmelsen av utfallet av den objektive krisen. En evaluering av den objektive situasjonen og en realistisk vurdering av de politiske mulighetene som utelukker påvirkningen av det revolusjonære partiets inngrep, er helt fremmed for marxismen. Det marxistiske revolusjonære partiet ikke bare kommenterer begivenhetene, det deltar i begivenhetene det analyserer og gjennom sitt lederskap i kampen for arbeidernes makt og sosialisme, bestreber det seg på å forandre verden.

14. Dette året markerer åttiårsjubiléet for grunnleggingen av Den fjerde internasjonale i september 1938. I sekstifem av de åtti årene av dens eksistens er arbeidet i Den fjerde internasjonale utviklet under ledelse av Den internasjonale komitéen. Fra utsiktspunktet 2018 er det ingen tvil om at den historiske analysen, prinsippene og programmet som Den fjerde internasjonale ble grunnlagt på i 1938, og som ble opprettholdt med utstedelsen av Det åpne brevet som etablerte Den internasjonale komitéen i 1953, har blitt bekreftet av hele forløpet av historisk utvikling.

15. Alle spørsmål om den historiske og politiske legitimiteten til kampen som ble ført av trotskistbevegelsen mot stalinismen ble besvart, entydig og ugjendrivelig, av oppløsingen av de stalinistiske regimene mellom 1989 og 1991 og gjeninnføringen av kapitalismen i hele Øst-Europa, i Sovjetunionen, Kina og Vietnam. Det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen likviderte de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene som ble etablert i etterkant av Oktoberrevolusjonen i 1917, som Trotskij spådde i The Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon] (skrevet i 1936). Hendelsene fra 1989 til 1991 ikke bare berettiget Den fjerde internasjonales kamp mot stalinismen, men de avslørte også den teoretiske fallitten til de antitrotskistiske tendensene som hevdet at statsmakten, i regimene etablert i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina, ble utøvd av en ny styringsklasse i en ny form for utnyttende samfunn. Men denne «nye klassen» av utnyttere, oppdaget med stor fanfare av Max Shachtman og hans etterfølgere, handlet på en måte som helt og holdent var en motsigelse av deres egen teori. I motsetning til enhver annen styringsklasse i historien, oppløste den seg selv frivillig! Så langt fra å være forvaltere av nye eiendomsformer, viste de byråkratiske regimene seg å være, som Trotskij forventet, det politiske redskapet for gjenopprettelsen av kapitalisme og rekonstitueringen av en kapitalistklasse.

16. Den internasjonale komitéen ble grunnlagt i 1953 i opposisjon mot en ny form for antitrotskistisk revisjonisme, fremmet mest prominent av Michel Pablo og Ernest Mandel, som hevdet at de stalinistiske regimene var middelet for sosialismens realisering. De stalinistiske byråkratiene skulle presidere over århundrer med deformerte arbeiderstater. Dette morbide perspektivet hevet de stalinistiske byråkratiene til historiens viktigste progressive kraft, og relegerte arbeiderklassen til ikke annet enn en sekundær sosial kraft som utøvde press på det byråkratiske lederskapet, og benektet fullstendig behovet for Den fjerde internasjonale. Pabloistene skjenket sin politiske anerkjennelse til en rekke borgerlig-nasjonalistiske og småborgerlige radikale bevegelser. Nasser i Egypt, Ben Bella i Algerie, Perón i Argentina og spesielt Castro på Cuba (bare for å nevne de mest kjente pabloist-heltene) ble hyllet som eksempler for en ny vei til sosialisme, uten arbeiderklassens uavhengige revolusjonære kamp og uten ledelsen av et marxistisk-trotskistisk parti.

17. Splittelsen med pabloistene i 1953 markerte bare begynnelsen på en langvarig politisk kamp mot antitrotskistisk opportunisme innen Den fjerde internasjonale. Kampen mellom pabloistisk revisionisme og «ortodoks trotskisme» var ikke bare en ordkrig. Den oppsto av objektive politiske betingelser og reflekterte interessene til reelle klassekrefter. Pabloismen var det politiske uttrykket for småborgerskapets innsats for å underordne arbeiderklassen til sine egne interesser. I den grad etterkrigsboomens betingelser, og den fortsatt vesentlige innflytelsen fra stalinismen, sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiene, sammen med de borgerlige nasjonalistiske organisasjonene undertrykte klassebevisstheten og den revolusjonære klassekampen, var styrkeforholdet innen Den fjerde internasjonale i pabloistenes favør. Det britiske Workers Revolutionary Partys (WRP) retrett på 1970-tallet fra prinsippene som partiets ledere tidligere hadde forsvart – i kampen mot Pablo og Mandel i 1953 og i opposisjon mot det amerikanske Socialist Workers Partys (SWP) gjenforeningen med pabloistene i 1963 – truet med å ødelegge Den internasjonale komitéen.

18. Opposisjonen mot pabloist-kursen i WRP som oppsto innen Workers League (forgjengeren til Socialist Equality Party i USA) mellom 1982 og 1985, viste seg å være avgjørende for samlingen av hele Den internasjonale komitéen til forsvar for trotskistbevegelsen historisk utviklede program. Med suspenderingen av WRP i desember 1985, etterfulgt av den formelle splittelsen i februar 1986, oppnådde de ortodokse trotskistene kontroll over Den internasjonale komitéen. Det er ingen tilfeldighet at denne avgjørende seieren fant sted mot bakteppet av den endelige terminalkrisen for de stalinistiske regimene i Sovjetunionen og Øst-Europa, de eksisterende arbeider-massepartienes og fagforeningenes universelle kapitulering som svar på den kapitalistiske verdensoffensiven, og de borgerlig-nasjonale bevegelsenes åpenbare impotens i møte med den verdensomspennende imperialistiske nykolonialismen. Svekkingen av disse agenturene for imperialismen undergravde de pabloistiske kreftene.

19. I etterdønningene etter splittelsen i 1985-86 initierte Den internasjonale komitéen på grunnlag av marxistisk teori og hele arven fra den trotskistiske bevegelsen, en prosess med politisk avklaring og organisasjonsutvikling. Omdanningen av Den internasjonale komitéens til da eksisterende ligaer om til nye Socialist Equality Parties [Sosialistiske likestillingspartier] ble gjennomført i forventning av den uavhengige og avgjørende rollen som den trotskistiske bevegelsen ville spille i en ny periode med revolusjonært oppsving i arbeiderklassen. Etableringen av World Socialist Web Site i februar 1998, et til da usett initiativ som erkjente og gjorde kreativ bruk av det revolusjonære potensialet i Internett, muliggjorde en stor utvidelse av publikum for revolusjonær marxisme og trotskistbevegelsens politiske innflytelse.

20. Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale er nå den essensielle kraften for forening av den internasjonale arbeiderklassen og byggingen av Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, med prinsipper og program som er berettiget av historiens forløp.

Fortsettelse følger