Andrés Manuel López Obrador (AMLO) ble svoret inn som president i Mexico på lørdag. Den nye administrasjonen blir karakterisert, og av mange hyllet, som den første «venstreorienterte» regjeringen i landet siden 1940. Folkelige forventninger er at hans administrasjon skal redusere den utbredte fattigdommen, så vel som den endemiske volden og korrupsjonen.

AMLO holdt en to-timers innvielsestale i Den meksikanske kongressen. Han lovet å presidere over en «radikal og dyp forandring» som ville medføre en «gjenfødelse av Mexico», der «de fattige kommer først». Hans administrasjon ville bringe Mexico en «fjerde transformasjon», som han med det sammenlignet med uavhengighetskampen fra Spania (1810 til 1821), den liberale Reforma-perioden under Benito Juarez (1858 til 1866) og Den meksikanske revolusjonen (1910 til 1921).

AMLO karakteriserte den «nyliberale» økonomiske modellen som har vært ført i landet i flere tiår som en katastrofe, som har resultert i en konsentrasjon av inntektene på noen få hender og en forverring for flertallet av befolkningen, der mange har risikert sine liv som emigranter til USA, eller de har tatt veien over i kriminell aktivitet.

Han sa at veksten i gjennomsnitt kun hadde vært 2 prosent per år over denne perioden, og at den offentlige gjelden (for tiden 46 prosent av BNP) steg uten betydelige resultater for landets infrastruktur. AMLO kontrasterte dette med perioden fra 1940 til 1982 (det vil si, før det raske utbruddet av globalisering av verdensøkonomien) da veksten i gjennomsnitt utgjorde 6 prosent per år, uten økt statsgjeld. I motsetning til en tidsperiode da Mexico var «selvberget» er landet nå tvunget til å importere petroleum og mais, sa han.

Privatiseringen av Mexicos oljeindustri under den utgående presidenten Enrique Peña Nietos energireform hadde ikke reddet landet, som det ble lovet, sa AMLO, men i stedet resultert i svakere utenlandsinvesteringer og en nedgang i oljeproduksjonen, med for høye hevinger av prisen på bensin, diesel, gass og elektrisitet. Han sa at hans administrasjon ville «gjenvinne vår olje, som general [Lazaro] Cárdenas [Mexicos president fra 1934 til 40, som eksproprierte utenlandske oljebeholdninger]». «Jeg er en Cardenista,» proklamerte han.

López Obrador understreket at krisen i Mexico oppsto ikke bare av at den nyliberale økonomiske modellen sviktet, men også på grunn av den dominerende korrupsjonen. I løpet av denne perioden har ingenting «skadet Mexico mer enn uærligheten til styrerne og den lille minoriteten som har profittert av sin innflytelse. Det er hovedårsaken til økonomisk og sosial ulikhet, og til usikkerheten og volden vi lider.» Hans administrasjons prioriterte mål ville følgelig være å få slutt på korrupsjon og straffrihet.

Hva angår å få slutt på voldssvøpen som har plaget landet, gjentok López Obrador sitt forslag presentert over de siste to ukene, om å endre grunnlovens begrensninger for militærets engasjement i innenriks håndhevelse av politfunksjoner, og å skape en ny nasjonalgarde bestående av enheter fra hæren og marinen, som skal rapportere til militærledelsen.

Dette var en tverrvending fra hans kampanjeløfter om å ta militæret vekk fra gatene og sette dem tilbake i kasernene – en reversering av kampanjen som ble lansert i 2006 angivelig for å bekjempe narkotikakartellene, og som resulterte i hundretusenvis av drepte eller savnede.

López Obrador fremla en rekke tiltak, som i beste fall utgjør beskjedne økninger av offentlige utgifter, for å lindre fattigdommen og «bringe sosial rettferdighet». Alle meksikanere i alderen 68 år eller eldre (63 år for de utfattige urbefolkningene) vil få en pensjon på $ 62 i måneden – dobbelt den gjeldende satsen. Personer med nedsatt funksjonsevne, eller som lever i ekstrem fattigdom, og unge som ikke studerer eller er i jobb, vil motta trygd eller stipendier. Ett hundre nye universiteter vil bli bygget.

En nylig meningsmåling utført av avisa El Economista viste at 45 prosent av meksikanerne tror at reell endring vil oppleves innen ett år under den nye administrasjonen, og om lag halvparten sa at de forventet at AMLO ville overholde alle, eller de fleste av sine kampanjeløfter. På innsettingsdagen innfant rundt 150.000 seg til en feiring på Mexico Citys sentrale torg [Zocalo], og 30.000 stilte i kø for å besøke presidentpalasset, som AMLO sa ikke skulle bli hans residens, men et offentlig museum.

Disse utbredte forventningene vil imidlertid snart krasje opp mot AMLOs program, og mot borgerskapet interesser, som programmet legemliggjør.

Samtidig som han sa at Mexico skal bygge nye oljeraffinerier sa han også at den tidligere administrasjonens energiprivatiseringsreformer ikke skulle omgjøres, og at utenlandske investeringer ville bli aktet.

Hva angår korrupsjonssvøpen ville det ikke bli noen nye påtaleforfølgelser mot tidligere regjeringer, som vil få beholde de hundrevis av millioner dollar de har plyndret. Han vil bare påtalte embetsrepresentanter for fremtidige kriminelle handlinger. Formentlig kan embetsrepresentantene komme tilbake til sine virksomheter – business as usual – etter AMLOs seksårs-periode.

Når det gjelder finansieringen av reduksjonen av fattigdom og arbeidsledighet avviser López Obrador å øke statsgjelden, og sier at et «innstrammingsbudsjett» vil være tilstrekkelig.

Hans administrasjon vil heller ikke heve skattene, ikke engang for det lille oligarksjiktet på toppen av det meksikanske samfunnet, som profitterte uforholdsmessig av den nyliberale politiske økonomien han fordømmer. De, som de korrupte embetsrepresentantene de samhandlet med, kan beholde sine tilsvindlede formuer. AMLO vil heller ikke legge noen restriksjoner på bankene eller på finanssektoren, sier han.

Farligst for den meksikanske befolkningen er López Obradors forslag til en ny nasjonalgarde, som effektivt sett vil resultere i en ytterligere militarisering av landet. Dét er noe hans velgere ikke støttet, eller engang vurderte; heller tvert imot.

I sin tale gikk AMLO lange veier for å skjule militærets virkelige klassekarakter, som styringsklassens væpnede representanter. De var i stedet forsvarere av demokratiet, da de ikke hadde utført noe kupp siden slutten av Den meksikanske revolusjonen! Han sa at i Mexico «har vi ikke medlemmer av militæret som er del av oligarkiet, og militæret støttes av den offentlige opinion. ... De har blitt næret av folket, de er folket i uniform.»

Faren med slike oppfatninger, og med å øke militærets makt i en tid med økende sosial uro, kan ikke undervurderes. Den nye nasjonalgarden vil bli brukt til å undertrykke sosial opposisjon like hensynsløst som under tidligere regjeringer, om ikke mer. Hensikten med å fremstille militæret som arbeideres allierte, er å bedøve arbeidernes klassebevissthet med nasjonalistisk gift før de voldelige omveltningene som uunngåelig vil komme når illusjonene om AMLOs regjering brister.

AMLO forsøker å skildre den utdypende krisen i det meksikanske samfunnet som et produkt av villedet politikk av korrupte ledere, heller enn som det kapitalistiske systemets objektive utviklingsforløp. Men han sår bare illusjoner om at «ærlig» lederskap og en bedre politikk kan lindre den meksikanske befolkningens undertrykking.

Så lenge finansoligarkiet får lov til å diktere alle aspekter av arbeiderklassens liv kan det ikke bli noen reell forbedring av levekårene, hverken under AMLO eller noen annen kapitalistpolitiker.

Virkeligheten er at López Obradors nye «venstreorienterte» regjering vil markere en ny fase i styringsklassens krise. Alle de tidligere dominerende borgerlige partiene ligger i grus. Millioner av arbeidere, som har sett mot AMLO og Morena for å reversere sine tap de siste fire tiårene, vil med sikkerhet bli svært skuffet.

Disse knuste illusjonene og videreføringen av utålelige forhold under kapitalismen, kan bare føre til sosiale eksplosjoner av en størrelsesorden som ikke er sett siden Den meksikanske revolusjonen.