Abbotsleigh-Estate-arbeidernes aksjonskomité, etablert av plantasjearbeidere med politisk bistand fra Socialist Equality Party (SEP), holdt søndag kveld sitt offisielle stiftelsesmøte.

Hovedformål med møtet som ble holdt i en forsamlingssal nær Abbotsleigh te-fabrikk var å diskutere komitéens formål, forskjellen mellom en aksjonskomité og en fagforening, og å trekke lærdommer fra den nylige samordnede streiken til titusenvis av plantasjearbeidere for høyere lønninger. Fagforeningen Ceylon Workers Congress (CWC) avsluttet streiken sist onsdag, men protester fortsatte i to dager.

B. Munnusamy, en lokal leder av fagforbundet National Union of Workers (NUW), forsøkte å sabotere møtet og truet med å varsle plantasjeledelsen og politiet om forsamlingen og dens deltakere. NUW, sammen med fagforeningene Democratic People's Front (DPF) og Upcountry Peoples Front (UPF), opponerte mot den nylige streiken, men mange av deres medlemmer la uansett ned arbeidet. Alle fagforeningene, inkludert CWC, er skremt av opprørskheten til plantasjearbeidere som for tiden betales en dagslønn på fattigdomsnivå, kun 500 rupi eller $ 2,80 [NOK 24].

Streiken forverret kraftig den politiske krisen i Colombo etter at president Maithripala Sirisena den 26. oktober ukonstitusjonelt sparket statsminister Ranil Wickremesinghe og installerte den tidligere presidenten Mahinda Rajapakse i hans sted. Alle plantasjefagforbundene, som også fungerer som politiske partier, er innordnet med den ene eller den andre av de rivaliserende borgerlige fraksjonene i parlamentet, og er dypt fiendtlige mot enhver uavhengig bevegelse av arbeiderklassen. CWC kalte for streiken bare for å forhindre et større opprør av arbeidere, over lønninger og arbeidsbetingelser.

SEP-medlemmer på søndagsmøtet kontret NUW-provokatøren ved å avsløre NUWs pro-foretaksrolle, og tvang ham til å trekke seg tilbake. Til tross for truslene deltok en rekke arbeidere fra Abbotsleigh plantasjeavdelingen sammen med SEP-medlemmer og tilhørere.

Sundaralingam, en arbeider fra Abbotsleigh Estate, ledet møtet. Pani Wijesiriwardena, medlem av SEPs politiske komité holdt hovedrapporten, som ble enstemmig godkjent. Hans tale ble oversatt til tamil av M. Thevarajah.

Wijesiriwardena formidlet de varmeste revolusjonære hilsener fra SEP og WSWS til plantasjearbeiderne og Abbotsleigh-aksjonskomitéen og roste deres resolutte kamp. Han lovet SEPs fortsatte politiske støtte for deres kamp mot foretakene og regjeringen, for anstendige lønninger og bedre arbeids- og levekår.

Taleren forklarte at lønnskampen til srilankiske plantasjearbeidere var en del av et voksende opprør fra arbeiderklassen internasjonalt, mot fagforeningene, den kapitalistiske staten, foretakene og hele det kapitalistiske etablissementet.

«Forrige søndag, på et offentlig møte i Detroit i USA, ble det vedtatt en resolusjon om å etablere grunnplankomitéer for å bekjempe GMs fabrikknedleggelser. «Gul vest»-bevegelsen, som startet i Frankrike, sprer seg nå over Europa og til Midtøsten. Arbeidere i India er engasjert i klassekamper,» fortalte han.

Wijesiriwardena pekte på WSWSs rolle i å forene disse klassekampene globalt. Han refererte noen av kommentarene fra WSWS-lesere, som respons på dekningen av plantasjearbeidernes streik, som ønsket hjertelig vekomment Abbotsleigh-arbeidernes initiativ for å etablere til en aksjonskomité i opposisjon mot fagforeningene.

«Når dere, en liten gruppe arbeidere, gikk streikevakter ved Fruit-Hill-veikrysset i Hatton, ante dere kanskje ikke at dere skulle få en konsekvens for verden, men dere hadde faktisk en slik påvirkning.»

«Det er ikke et spørsmål om antallet,» fortsatte taleren, med henvisning til bekymringer uttrykt om det begrensede antallet fremmøtte til møtet. Det som var betydningsfullt, sa han, var arbeidernes bestrebelser for å organisere seg selvstendig og klassebevisst. Han understreket behovet for at arbeidere trekker lærdommer fra sine egne kamper og gjennomgår hvordan streikebevegelsen oppsto, i opposisjon til fagforeningens forsøk på å undertrykke den.

Wijesiriwardena påpekte at arbeidere ikke har noe å si i fagforeningene. «Alle avgjørelsene er truffet bak lukkede dører, sammen med plantasjeforeningen, og så blir de pålagt dere av fagforeningene.» Han forklarte at under betingelser av en globalisert produksjon har fagforeningene over hele verden blitt forvandlet til redskaper for arbeidsgivere og regjeringer.

«Når dere streiker for en høyere lønn på Sri Lanka, er dere i en kamp ikke bare mot plantasjeforetakene, men også mot de store konsernene som eier denne globale produksjonskjeden. Det er derfor vi trenger å bli organisert som en internasjonal klasse. Fagforeninger motsetter seg denne enheten,» sa han.

Wijesiriwardena konkluderte sin tale med å si: «I motsetning til fagforeningene kommer en aksjonskomité til sine beslutninger gjennom demokratiske diskusjoner. Viktigst av alt, den må erkjenne at kapitalismens uløselige krise betyr at aksjonskomitéens beslutninger må være basert på den internasjonale sosialismens perspektiv.»

Møtet vedtok to resolusjoner énstemmig.

Den første resolusjonen, med tittelen «Bekjemp angrep fra kapitalistregjeringer og arbeidsgivere», oppfordret til organiseringen av «en forent bevegelse av arbeiderklassen til forsvar av jobber og anstendige lønninger og levekår». I erkjennelsen av at arbeidernes rettigheter ikke lenger kan forsvares av fagforeningene, oppfordret resolusjonen til etablering av uavhengige aksjonskomitéer, demokratisk valgt av arbeidere på alle plantasjer, fabrikker og arbeidsplasser. Disse komitéene må ta initiativ til å organisere kampen for arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter mot angrepene fra kapitalistiske regjeringer og arbeidsgivere.

Den andre resolusjonen erklærte Abbotsleigh-Estate-arbeidernes aksjonskomités solidaritet med franske arbeidere som er engasjert i «gul vest»-bevegelsen og den lovet å støtte det amerikanske SEPs kampanje for å forsvare jobbene til 15.000 General-Motors-arbeidere i Nord-Amerika. Resolusjonen oppfordret til at den internasjonale arbeiderklassens industrielle styrke må mobiliseres for å få løslatt Maruti-Suzuki-arbeiderne i India, som er fengslet på falske anklager.

I løpet av diskusjonen fortalte Sivapakyam, en kvinnelig arbeider som bidro til å initiere aksjonskomitéen, om «inntektsdelings»-ordningen som fagforeningene og plantasjeforetakene forsøker å pålegge plantasjearbeidere, som forvandler dem og deres familier til leilendinger.

«Fagforeningen har fortalt oss at de diskuterer lønnsproblemet, og hvis en avtale ikke kan oppnås, vil plantasjen bli delt mellom arbeidere. Nå vedlikeholdes plantasjene av arbeidere utenfra, men når denne [inntektsdelings] metoden er innført, må vi også gjøre dét arbeidet. Vi godtar ikke deres påstander om at vi kunne tjene 80.000 rupees [per måned] når denne nye metoden blir introdusert,» sa hun.

Sivapakyam sa at det var en rekke faktorer som bør vurderes når man bestemmer hvilken lønn som er nødvendig for et anstendig livsgrunnlag. Som det er nå må arbeidere kompromittere sine daglige måltider for å kunne sende sine barn på en årlig skoleutflukt. Hun understreket at også kvinnelige arbeidere må delta i aksjonskomitéen.

Sundaralingam fortalte WSWS etter møtet: «Jeg har jobbet med fagforeningsanliggender i 20 eller 25 år. Men jeg har aldri deltatt i en sammenkomst som denne, som treffer beslutninger demokratisk og utdanner arbeiderne politisk. Jeg har lært hva kapitalistisk utnyttelse er. Kapitalisten bestemmer lønningene våre ut fra hensynet til sine profittbetraktninger og vurderer ikke hva vi trenger for å kunne leve bedre. Det er det han kaller en rettferdig avtale. Arbeidere i hele verden må være forente, uten den enheten kan vi ikke vinne våre krav.»