Voksende sosialt raseri uttrykt i to-dagers streik mot den indiske regjeringen

Titalls millioner av arbeidere over hele India deltok på onsdag den 9. januar i den andre dagen av en 48-timers nasjonal proteststreik mot de hatede pro-investor økonomiske «reformene» til den BJP-ledede regjeringen, av hindu-overherredømme-partiet Bharatiya Janatha Party.

Mens kapitalistmediene i stor grad prøvde å overse streiken, ble den støttet av store deler av arbeiderklassen, både i de såkalte formelle og uformelle sektorene av arbeidslivet. Dessuten skar streiken på tvers av splittelsene basert på kaster og etniske forskjeller, som den herskende kapitalistklassen har anvendt i flere tiår for kanalisering av sosial misnøye langs reaksjonære linjer.

Den store deltakelsen gjenspeiler det voksende arbeiderklasseraseriet mot statsminister Narendra Modis big-business-baserte regjering. I løpet av dens fire-og-et-halvt år i embetet har den dramatisk intensivert et tiår-langt angrep på den indiske arbeiderklassen, som er en av de største i verden. Dette har omfattet brutale innstrammingstiltak, akselererte privatiseringer, promotering av kontraktsarbeid, uthulingen av miljø- og arbeidslivs-sikkerhetsstandarder og tyngende skattehevinger på arbeidende mennesker.

Sentralt blant de som deltok i arbeidsnedleggelsen var kullgruvearbeidere, post- og havnearbeidere, så vel som bank-, forsikrings-, telekommunikasjons-, transport- og teplantsjearbeidere. Arbeidere fra statseide næringer gikk sammen med arbeidere fra globale foretak som Bosch, Toyota, Volvo, CEAT, Crompton og Samsonite.

Som en indikasjon på de skarpe klassespenningene og arbeidsgivernes og delstaters og den sentrale regjeringens brutale respons, var det mange rapporter om voldelige sammenstøt, avskedigelser og arrestasjoner av streikende arbeidere. I flere delstater trosset offentlige arbeidstakere de statlige truslene om avskedigelser, lønnskutt og andre disiplinærstraffer, deriblant Vest-Bengal og Tamil Nadu.

Den mest betydningsfulle konflikten brøt ut ved klimaanlegg-fabrikken Daikin i det industrielle knutepunktet Neemrana i Rajasthan, der 12 arbeidere på onsdag ble arrestert på fingerte anklager om opprør og mordforsøk, og med lignende anklager mot anslagsvis 700 ikke-navngitte arbeidere. Dette skjedde etter at politi og sikkerhetsvakter bevæpnet med lathis (tunge jernkledde batonger), gummibelagte kuler og tåregassgranater hadde angrepet en demonstrasjon på om lag 2.000 streikende på tirsdag.

Denne undertrykkingen skjedde mindre enn 70 kilometer fra Maruti-Suzuki-bilmonteringsanlegget i Manesar, i nabostaten Haryana, der 13 arbeidere ble dømt til livstidsfengsel på en falsk mordanklage. De 13 er mål for en heksejakt fra foretaket og delstatsregjeringen for å ha ledet streiker og en fabrikkokkupasjon i 2011 og 2012, i protest mot ‘sweatshop’-forhold og usikre kontraktsbetingelser.

Ifølge rapporter var konsekvensene av to-dagers streiken betydelig i nøkkelstater, deriblant Haryana og Rajasthan, såvel som i Maharashtra og Goa i vest, Punjab i nord, Kerala, Karnataka og Tamil Nadu i Sør, og Vest-Bengal og Odisha i øst.

Arbeidere ved privatsykehus og arbeidere fra den «ikke-organiserte» sektoren, inkludert i beedi- og byggebransjen, samt i detaljhandel og distribusjon, sluttet seg i mange delstater til streiken.

I Kerala sto både statseide og private busser i depotene. Offentlige busstjenester ble nedlagt i Karnataka og Haryana, der industribeltet Gurgaon-Manesar befinner seg.

I Mumbai, Indias finanssenter og nest-største by, ble de fleste banker og regjeringskontorer stengt og havneoperasjonene ble lammet. Om lag 32.000 arbeidere fra byens kollektivtransporttjenester fortsatte sin åpen-ende-streik på andre dagen, med krav om høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser, som trosset en regjeringsbeordring om å overholde ESMA – Loven om opprettholding av essensielle tjenester (Essential Services Maintenance Act).

Fagforeningene holdt imidlertid igjen fra mobilisingen av noen av de viktigste og mest mektige delene av arbeiderklassen, som for eksempel jernbanearbeiderne. Flyplassene fortsatte også å fungere, med lite til ingen forstyrrelser. Det reflekterte fagforeningsbyråkratienes politiske perspektiv.

Streiken ble kalt av ti sentrale fagforeninger og den ble politisk ledet av det stalinistiske Indiske kommunistpartiet (Marxistisk), kjent som CPM. Blant fagforeningene var det CPM-tilknyttede Senter for indiske fagforeninger (CITU), og All India Trade Union Congress (AITUC) som er kontrollert av det andre stalinistiske partiet, Kommunistpartiet i India (KPI). De fikk tilslutning av det Congress-Party-ledede Indian National Trade Union Congress (INTUC) og av fagforeningen Labour Progressive Front (LPF) som er tilknyttet det høyreorienterte partiet DMK, basert i Tamil Nadu.

Delstatsregjeringen i Kerala, som ledes av partiet CPM, oppfordret til deltakelse i streiken. Men som en understrekning av det stalinistiske partiets pro-business karakter, sluttet det en avtale med CITU om å frita passasjertogstjenester og turistsektoren, med referanse til sannsynlige økonomiske tap.

På samme måte kalte ikke fagforeningene ut bilproduksjonsarbeiderne i Oragadam, i utkanten av Chennai, som blir kalt «Indias Detroit» fordi de store bilkonsernene har fabrikker der.

Senest i november stengte fagforeningene ned 3.000 arbeideres to-måneder-lange streiker ved tre foretak som opererer i Oragadam – Yamaha, Royal Enfield og Myoung Shin India Automotive – uten å ha fått innvilget noen av arbeidernes vesentlige krav. I sin avtale med Yamaha lovet CITU «industriell fred» og en «frys» for sitt-inn streiker.

Ved sin deltakelse i to-dager-streiken har millioner av arbeidere demonstrert sin voksende fientlighet mot pro-markeds-tiltakene pålagt av påfølgende regjeringer siden 1991, da den indiske styringseliten satte seg fore å omdanne landet til en billigarbeidsplattform for globale konsern.

Dette er den 18. nasjonale streiken ledet av CITU siden 1991. Men alle sentral- og delstatsregjeringer dannet av partiene som fagforeningene har vært alliert med, deriblant Congress Party, regionale partier som DMK og de stalinistiske partiene CPM og KPI, har hensynsløst forfulgt de samme «investor-vennlige» politiske retningslinjene. Dette inkluderer de CPM-ledede delstatsregjeringene i Vest-Bengal, Tripura og Kerala.

Indias omskrytte «fremvekst» har gitt gigantisk rikdom til en liten kapitalistelite mens den har fordømt det store flertallet av mennesker til fattigdom og økonomisk usikkerhet, der ethvert uhell – fra sykdom til tap av arbeidsplassen – kan kaste en familie ut i den sosiale avgrunnen.

Mens India kun telte to milliardærer på midten av 1990-tallet, skryter landet nå av anslagsvis 130 –den fjerde-største konsentrasjonen i verden. Samtidig kjemper mer enn 70 prosent av befolkningen for sin overlevelse på mindre enn $ 2 dagen [NOK 17]. Modi forsøker rutinemessig å lokke til seg globale investorer ved å understreke at lønningene i India ikke er mer enn en fjerdedel av i Kina.

BJP kom i 2014 til regjeringsmakten ved å love å skape arbeidsplasser. Det har vist seg å være et grusom bedrageri. En rapportstudie fra Senteret for overvåkningen av indisk økonomi [Center for Monitoring Indian Economy] utgitt denne uka anslått at arbeidsledigheten i desember økte til 7,4 prosent. Hvis de som er borte fra arbeidsstyrken siden september 2016 medregnes, er den sanne raten nesten 13 prosent – det vil si mer enn 50 millioner arbeidsledige.

For å forfølge styringsklassens stormaktsambisjoner har India også dannet et «globalt strategisk partnerskap» med amerikansk imperialisme og dramatisk økte militærutleggene. Med det femte største militærbudsjettet globalt, anvender India nå to-og-en-halv ganger mer på sitt militære enn landet bruker på helsetjenester til sine 1,3 milliarder innbyggere.

Som en understrekning av regjeringens kyniske likegyldighet overfor arbeidende menneskers bekymringer, utstedte finansminister Arun Jaitley på onsdag tweet som fordømte streiken. Multimillionæren beskyldte «Venstre-fagforeningene» for å søke «å lage en protest mot ikke-eksisterende problemer».

To-dagers-streiken er del av et voksende internasjonalt oppsving av arbeiderklassen, fra de Gule vestenes protester i Frankrike mot Macron-regjeringen til de amerikanske lærerne og bilarbeiderne, og de srilankiske plantasjearbeiderne som krever en fordobling av sine lønninger.

Over hele verden kommer arbeiderne i sine kamper opp mot fagforeningene og de såkalte «venstre»-partiene, som engang hevdet å representere deres interesser. De indiske fagforeningene kalte for streiken med sikte på å kontrollere den voksende harmen til arbeidende mennesker og sliterne på landsbygda, og kanalisere den bak valgmanøvre for å bringe til regjeringsmakten en alternativ kapitalistregjering, enten den er ledet av Congress Party eller regional- og kaste-baserte partier.

Det var derfor de stalinistledede fagforeningene ikke gjorde noen som helst referanse til Maruti-Suzuki-arbeiderne skjebne. De frykter deres militante eksempel, og enda viktigere, de erkjenner at en kampanje som knytter et forsvar for de fengslede arbeiderne til kampen mot fattigdomslønninger og usikker sysselsetting, ville sprenge deres allianse med Congress Party og deres korporatistiske forbindelser med big business.

Stalinistene benyttet også streiken til å presse på for en dialog med Modis regjering, blant annet om dens nyeste arbeidslovgivning. CITU meldte på onsdag en uttalelse som appellerte til regjeringen om å «umiddelbart å sette på vent alle antiarbeider-tilleggsendringer i arbeidslovene og umiddelbart ta konkret aksjon på alle kravene som er reist av den felles fagforeningsbevegelsen».

ICFI/WSWS-supportere førte en kampanje blant streikende arbeidere i Chennai og Kolkata begge dagene, der de distribuerte en WSWS-artikkel om streiken og diskuterer de sentrale politiske problemene som arbeiderne står overfor, og fremfor alt behovet for et sosialistisk program for å bekjempe regjerings-konsern-offensiven.

Loading