Streikende meksikanere viser arbeiderklassens svar på kapitalistisk reaksjon ved USA-Mexico grensa

18 January 2019

Ved grensa mellom USA og Mexico demonstrerer de to sosiale hovedklassene under kapitalismen – kapitalistklassen og arbeiderklassen – de to alternativene for menneskehetens fremtid.

Kapitalistklassen har mobilisert tusenvis av tungt bevæpnede amerikanske soldater, som ruller ut piggtråd over ørkenen og skyter tåregass på flyktninger som spør om asyl. Innvandrerne som ropte «vi er internasjonale arbeidere» der de marsjerte tusenvis av kilometer fra Honduras som del av fjorårets migrantkaravane, kryper nå sammen i sykdomsridde teltbyer bare meter unna den amerikanske grensa.

For å beskytte nasjon-staten og blokkere flyten av arbeidere som forsøker å unnslippe fattigdom og vold river grenseagentene innvandrerarbeidernes barn ut av foreldrenes favn og fengsler dem i månedsvis, med dødelige konsekvenser for noen. Tusenvis av menneskekropper ligger forlatt i den golde ørkenen.

Den amerikanske regjeringsnedstengningen er sentrert rundt hva både Det republikanske og Det demokratiske partiet kaller «grensesikkerhet», der begge parter lover å bygge barrierer, fly droner og bevæpne flere agenter for å holde innvandrere ute.

Hundretusenvis av føderale arbeidere får ikke sine lønnsutbetalinger fordi de to partiene sier det er meningsforskjeller over hvor mange milliarder dollar de skal bruke for å forskanse grensa og hvor mange hundrevis av kilometre av muren som skal bygges. Trump – den mest degenererte representanten for amerikansk finanskapital – har truet med å skyte innvandrere så snart de viser seg, erklære en «nasjonal nødssituasjon» og eliminere det forfatningsmessige kravet på en rettsprosess [‘due process’] og retten til asyl.

Arbeiderklassen, på sin side, begynner å fremme sin motstand mot denne avskyelige virkeligheten. I den meksikanske grensebyen Matamoros har 70.000 arbeidere gått ut i streik og stengt ned produksjonen ved dusinvis av «maquiladora» ‘sweatshop’-fabrikker bare kilometre fra den amerikanske grensa.

Arbeidere overalt bør studere modellen Matamoros-arbeiderne har anvendt for sine første trinn.

Da arbeiderne fikk vite at de ble lurt for deres lovede bonus var den første aksjonen de tok å kalle sammen til et massemøte og forkaste fagforeningen, som arbeiderne hater for dens samarbeid med foretakene.

Etter å ha fjernet denne tvangstrøya var Matamoros-arbeiderne endelig fri til å kunne snakke med hverandre. De startet diskusjoner i fabrikkene og på sosialmedier der arbeidere demokratisk diskuterte sine valgmuligheter. De oppdaget at den overveldende samstemmigheten var for en streik. Uten å kunne knebles av fagforeningen formulerte de sine egne krav: en massiv lønnsøkning, utbetalingen av stjålne bonuser og elimineringen av fagforeningsavgifter.

Deretter gjorde maquiladora-arbeiderne det fagforeningen har forhindret dem fra å kunne gjøre i årevis: de forente seg med hverandre, fra den ene til den andre fabrikken og med andre deler av arbeiderklassen. De marsjerte gjennom industriområdene for å kalle ut sine medarbeidere til å bli med, og de lammet lokaløkonomien.

Arbeiderne omgikk de offisielle kanalene til pro-industri-mediene og de lyvende fagforeningsrepresentantene ved å bruke sosialmedier, slik at nyheter fritt kunne flyte gjennom byen med 500.000 innbyggere. Arbeidernes hovedkilde for nyheter er hverandre, siden hovedpressen både USA og Canada har lagt lokk på nyhetsdekning av streiken. Lokalaviser i andre grensebyer publiserer skremte redaksjonelle lederartikler som advarer om at streikene kan spre seg.

De to prosessene som fremsynes langs grensa er løsningene de to hovedklassene legger frem for kapitalistsystemets krise. Som WSWS skrev i uttalelsen den 3. januar «Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019»:

Hvordan det kapitalistiske systemets dødskramper løses – enten ved de kapitalistiske metodene som er diktatur, fascisme, imperialistisk krig og en kollaps over i barbari, eller ved den internasjonale arbeiderklassens revolusjonære erobring av makten, og overgangen til et sosialistisk samfunn – vil bli bestemt av utfallet av klassekampen på et verdensplan.

Hver av de store kampene i 2019, inkludert Gul-Vest-bevegelsen i Frankrike, lærerstreiken i Los Angeles og plantasjearbeiderenes kamp på Sri Lanka er del av én fremvoksende verdensbevegelse for sosial likhet. Hver kamp er i seg selv internasjonal av karakter.

Det er ikke lenger noe sånt som et «amerikansk produsert» eller «meksikansk produsert» kjøretøy. I bilindustrien eksporteres 36 prosent av amerikanskproduserte bildeler til Mexico og 45 prosent av bildeler importert til USA kommer fra Mexico.

Et kjøretøy som ruller av samlebåndet i Mexico eller i USA består av deler som har krysset nasjonalgrenser dusinvis eller hundrevis av ganger.

For å produsere setekontrollknappen for et bilsete, for eksempel, transporteres en kondensator produsert av arbeidere i Asia til USA, for igjen å bli videresendt til Ciudad Juárez der den settes inn i et kretskort av meksikanske arbeidere. Deretter befordres kondensatoren, nå montert på kretskortet, tilbake til USA hvor lagerarbeidere i Texas flytter og lagrer kretskortet før det igjen transporteres tilbake til Mexico, til Matamoros, der kretskortet settes inn i en sete-aktivator-knapp. Deretter sendes aktivatoren enten til Texas eller til Canada, der bildel-arbeidere installerer aktivatoren i selve setet. Endelig transporteres setet til et monteringsanlegg der det monteres inn i bilkarosseriet.

Appellen til arbeidsklassens internasjonale enhet er ikke en feriefrase – det er en strategisk nødvendighet og er grunnlaget for frigjøringen av arbeiderklassens enorme sosiale styrke.

Det er derfor arbeidere må avvise nasjonalismens gift, enten den kommer fra Donald Trump eller fra fagforeningsrepresentanter i USA og Canada som klandrer meksikanske arbeidere for «å stjele arbeidsplasser» og som bare ber om at bilkonsernene beholder produksjonen lokalt. Meksikanske arbeidere er heller ikke tjent med å tro at de har en alliert i Andres Manuel Lopez Obrador (AMLO), som lovet bankene at han ikke ville ekspropriere de rikes formuer og som aksepterte Donald Trumps krav om at Mexico må hjelpe USA å blokkere mellomamerikanske arbeidere fra å søke om asyl i USA.

Kapitalistsystemet og oppsplittingen av verden i nasjon-stater er barrierer for den progressive utviklingen av verdens produktivkrefter. Denne tilstanden har produsert det irrasjonelle og urettferdige paradoks at en seteknapp har rett til å krysse en nasjonal grense, men at et menneske ikke får.

Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som kan løse dette paradokset, ved å omvelte kapitalistsystemet, ekspropriere de rikes formuer og omdanne foretakene til offentlige, arbeiderdrevne nyttefunksjoner som vil utnytte makten i en globalt integrert økonomi for å tilby ressurser og varer i henhold til menneskelige behov.

Eric London