På 74-årsdagen for den sovjetiske Røde Armés frigjøring av dødsleiren Auschwitz, den 27. januar, marsjerte mellom 50 og 100 polske fascister gjennom leirens porter, der mer enn 1 million europeiske jøder ble gasset av nazistene under Den andre verdenskrigen. Fascistene sang den polske nasjonalsangen og ropte antisemittiske slagord. Piotr Rybak, lederen for demonstrasjonen, som er beryktet for i 2015 å ha brent ei utstillingsdukke som representerte en jøde, uttalte: «Det er på tide å slåss mot jødedommen og befri Polen fra dem!»
En slik demonstrasjon av ytrehøyre-antisemittisme ved minnesmerket Auschwitz, som er universelt ansett som et symbol på de uhyrlige forbrytelsene fascismen utførte, er uten historisk sidestykke. Denne opprørende begivenheten er resultat av politiske prosesser som har utfoldet seg i Polen og i hele Øst-Europa siden oppløsingen av de stalinistiske regimene og restaureringen av kapitalisme.
Inneværende år markerer at det er 30 år siden oppløsingen av de østeuropeiske regimene av deres respektive stalinistiske byråkratier i 1989. Kort tid deretter, i desember 1991, demonterte det sovjetiske byråkratiet Sovjetunionen og restaurert kapitalismen fullt og helt i Russland.
Ødeleggelsen av de deformerte arbeiderstatene i Øst-Europa, som hadde blitt etablert i etterdønningene av Den andre verdenskrigen, og oppløsingen av Sovjetunionen, ble muliggjort av tiår med stalinisme som hadde forrådt de internasjonale og sosialistiske prinsippene fra Oktoberrevolusjonen og desorientert arbeiderklassen. Som Leo Trotskij hadde advart, ville de stalinistiske byråkratiene omdanne seg til en ny styringsklasse med mindre de ble omveltet av arbeiderklassen i en politisk revolusjon. Det er akkurat det som skjedde.
Denne kontrarevolutionære prosessen ble hyllet og berettiget av borgerlige ideologer, som en «demokratisk revolusjon». Arbeidere ble fortalt at resultatet ville bli demokrati, fred og velstand for alle. Det motsatte har vært tilfelle.
Restaureringen av kapitalismen har gitt opphav til obskøne nivåer av sosial ulikhet over hele Øst-Europa og den forhenværende Sovjetunionen, og ført til fattigdom for titalls millioner arbeidere. Det har også forvandlet regionen til et senter for imperialismens systematiske forberedelser for nok en verdenskrig. Så godt som alle disse landene styres nå av rabiate nasjonalistiske regimer som forbereder krig, fremmer antisemittisme og innfører politi-stat-tiltak.
De protesterende fascistene uttrykker det som er den offisielle statspolitikken i Polen. Tidlig i 2018 forbød den polske regjeringen, ledet av ytrehøyrepartiet Lov og Rettferdighet (PiS), enhver ytring om forbrytelser begått av polske statsborgere mot jøder under Holocaust. Siden da har mange historikere som arbeider med polsk antisemittisme og antijødiske pogromer blitt sparket fra sine stillinger.
I november i fjor marsjerte fremtredende statsrepresentanter, deriblant den polske statsministeren Mateusz Morawiecki, som deltok i den offisielle Auschwitz-minneseremonien nå den 27. januar, sammen med fascister fra Polen og andre europeiske land på den polske uavhengighetsdagen.
Gjenkomsten av fascisme i Polen og andre østeuropeiske land er et spesielt skarpt uttrykk for det som er en internasjonal prosess.
I Tyskland har storkoalisjonsregjeringenen [mellom CDU/CSU og SPD] bevisst gjort det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) til den formelle hovedopposisjonen og har antatt viktige aspekter av partiets politikk og retorikk. Selv om hundretusener har demonstrert mot ytrehøyre i løpet av det siste året er Jörg Baberowski, akademikeren ved Humboldt Universitetet som offentlig har uttalt at «Hitler ikke var ondskapsfull», gitt anledning til å relativere nazismens forbrytelser på det prestisjetunge Berlin-universitetet, med støtte fra de førende politiske partiene og mediene.
I Frankrike har president Emmanuel Macron, som har presidert over et voldelig tilslag mot gul-vest-bevegelsen, nylig hyllet fascistdiktatoren Philippe Pétain som en «stor soldat».
I Ukraina har feiringen av den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera og hans bevegelse, som deltok i massemord av polakker, jøder og ukrainske sivile under Den andre verdenskrigen, blitt den offisielle statspolitikken siden det USA-støttede ytrehøyrekuppet i februar 2014.
I USA har Trump-administrasjonen systematisk pisket opp fascistiske sentimenter, en politikk som allerede har resultert i det største angrepet på jøder på amerikansk jord noensinne, i Pittsburgh-synagogen i oktober i fjor.
Den statsstøttede oppbyggingen av fascistkrefter er borgerskapets respons på verdenskapitalismens krise. Konfrontert med økonomisk krise og voksende militans i den internasjonale arbeiderklassen hengir borgerlige regjeringer overalt seg til promoteringen av nasjonalisme og det ytrehøyre, for å splitte arbeiderklassen og tilrettelegge forutsetninger og krefter for krig og kontrarevolusjon. Historisk har spesielt promoteringen av antisemittisme for borgerskapet vært et sentralt ideologisk redskap for å motvirke veksten av den sosialistiske arbeiderbevegelsen.
At fascistmarsjen i Auschwitz, og ledende akademikeres rehabilitering av Hitler og fremveksten av det ytrehøyre i Tyskland, har gått nesten upåaktet og med så godt som ingen rapportering illustrerer de kapitalistiske medienes medvirkning i denne prosessen.
Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale advarte i det nylige perspektivdokumentet Strategien for internasjonal klassekamp og Den politiske kampen mot kapitalistisk reaksjon i 2019
Fascismen er enda ikke en massebevegelse, som den var på 1930-tallet. Men å ignorere den voksende faren ville være politisk uansvarlighet. Med støtte fra deler av styringsklassen og fra staten har høyreorienterte bevegelser vært i stand til demagogisk å utnytte frustrasjonen og harmen følt av den brede massen av befolkningen. I denne situasjonen er kampen mot gjenkomsten av ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser en presserende politisk oppgave.
Synet av en bande nazistsøppel som skjender minnet om de som omkom i Auschwitz er avskyelig og må besvares. Men svaret må være informert av en forståelse av den uløselige sammenhengen mellom kapitalisme, krisen i det borgerlige demokrati og fascistisk reaksjon. Fascisme kan ikke bekjempes bare med moralske fordømmelser, eller med appeller til de politiske kapitalistpartiene om å forsvare demokratiet. Kampen mot fascisme er en politisk kamp som krever mobiliseringen av arbeiderklassen på grunnlag av et kompromissløst internasjonalistisk og sosialistisk program.
Den sosiale basis for en slik kamp vokser nå frem: I Matamoros i Mexico har 70.000 bilarbeidere lansert det som er den største streiken på det nordamerikanske kontinentet på to tiår.
Streiker av bilarbeidere har også brutt ut i Ungarn. Lærere i USA har gått til flere streiker mot angrepene på offentlig utdanning i en trossing av deres fagforeninger. I India gikk titalls millioner arbeidere til en to-dagers generalstreik, og titusener er fortsatt i streik i Tamil Nadu. Disse kampene må utvides, forenes og bevæpnes med et marxistisk program for å omdanne dem til en bevisst revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, mot kapitalistisk reaksjon. Det er hva Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale slåss for.