Flere nylig publiserte vitenskapelige studier viser klart at smeltingen av isbreer over hele verden er akselerert på grunn av menneskepåvirkede klimaendringer. En verdensomspennende undersøkelse av et team basert ved Zürich Universitet, publisert i tidsskriftet Nature (18. april 2019), rapporterer at det i gjennomsnitt forekommer isbresmelting med en hastighet 18 prosent raskere enn anslått for bare seks år siden, og fem ganger raskere enn på 1960-tallet. Samlet representerer dette i dag et tap av 369 milliarder tonn snø og is per år.
Studien var langt mer omfattende enn noen som er tidligere utført, der den analyserte data fra bakkenivå og fra satellitter av 19 000 isbreer. Den inkluderer ikke de massive iskappene på Grønland og Antarktis.
Graden av tap av isbreer varierer etter region, der den raskeste nedsmeltingen finner sted i Sentral-Europa, Kaukasus-regionen, Vest-Canada, de nedre 48 statene i USA, på New Zealand og nær tropene, hvor raten er på over 1 prosent per år. Av de 19 regionene som ble studert viste bare én –sørvestlige Asia – ingen signifikant isbrekrymping.
Til tross for denne variasjonen viser den nærmest planetomspennende utbredelsen av denne prosessen at et globalt fenomen, klimaendringer, er årsak og ikke lokaliserte faktorer.
De massive mengdene av det resulterende smeltevannet som kommer fra isbreer er en betydelig bidragsyter til global havnivåstigning, og representerer om lag 25 til 30 prosent av den årlige totalen. Kombinert med økningen av havenes volum forårsaket av høyere temperaturer (vann ekspanderer når det oppvarmes) og den samtidige nedsmeltingen av iskappene på Grønland og Antarktis, utgjør denne betydelige mengden tilført vann fra smeltende isbreer en alvorlig trussel for milliarder av mennesker som lever i kystområder, da det forårsaker oversvømmelser og hyppigere stormflo.
I tillegg, når isbreer trekker seg tilbake er det mange områder av verden der store befolkningsmengder baserer seg på vann fra isbrefôrede elver (f.eks. Ganges), hvor tilforlateligheten vil avta. Bare i Himalaya-regionen er det 1,6 milliarder mennesker som er avhengige av smeltevann fra isbreer.
En spesifikk regionalstudie ledet av avgangstudenten Joshua Maurer fra Columbia University benyttet deklassifiserte spionsatellittbilder for å undersøke nedsmeltingen av Himalayas isbreer og den bekreftet den globale analysen. Regionalanalysen fant at smelteraten for de 650 største isbreene over India, Kina, Nepal og Bhutan, som representerer 55 prosent av områdets isvolum, er fordoblet over de siste to tiårene, i forhold til smelteraten i det siste kvartalet av det 20. århundre. Ved anvendelse av temperaturdata fra bakkestasjoner fant han at nedsmeltingen var størst på de varmeste lokaliseringene, og mindre korrelert med andre faktorer. Studien konkluderte med at global oppvarming var hoveddrivende faktor for akselerert nedsmelting av isbreer i Himalayafjellene.
En annen nylig publisert studie spådde at selv om global temperaturstigning ble begrenset til 1,5 grader Celsius, ville Himalayafjellene tape en tredjedel av deres breis, men hvis dagens trender fortsetter, kunne tapet bli det doble. I begge tilfeller vil det få alvorlige konsekvenser for befolkningene nedstrøms, relatert til landbruk, økologi og vannbasert elektrisitetsproduksjon.
Den økende effekten av global oppvarming ses også i Arktis [Nordpolområdet]. Lamont-Doherty Earth Observatory ved Columbia University rapporterer at vårtiningen av Grønlands iskappe så vel som tapet av havis nå forekommer flere uker tidligere enn normalt. Smeltingen er den mest omfattende som har blitt observert siden satellittmålinger begynte i 1979. Lufttemperaturer så mye som 40 grader Fahrenheit (4,4 garder Celsius) over normalen er registrert.
I midten av mai steg atmosfæretemperaturen i Nordvest-Russland, nær inngangen til Nordishavet, til 84 grader Fahrenheit (29 grader Celsius). Den gjennomsnittlige topptemperaturen i dette området på denne tiden av året er 54 F (12,2 grader Celsius). Tilsvarende uvanlig høye temperaturer ble registrert ved andre nordlige lokaliseringer i Russland, Kasakhstan og Finland. Flere Alaska-elver opplevde den tidligste oppbrytingen av is noen gang registrert.
Samlet sett skjer oppvarmingen av atmosfæren i Arktis dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet. Nyere studier viser at Grønlands iskappe smelter med en rate som er mye høyere enn tidligere antatt. Skulle den smelte helt vekk ville den resulterende vanntilførselen til havene bare fra Grønland alene heve havnivået med rundt 20 fot [6 meter], og oversvømme omfattende kystområder, deriblant mange store byer, rundt om i hele verden.
Sjøisen i Arktis smelter også raskere. Gjennomsnittlig sjøisutbredelse i mai er nesten en halv million kvadratmiles [805 millioner kvadratkilometer] under gjennomsnittet for perioden fra 1981 til 2010. Åpent hav er mørkere enn is og absorberer derfor mer sollys. Dette skaper en positiv tilbakekobingskrets: jo varmere vannet er, jo raskere smelter gjenværende is og åpner mer havflate, som øker hastigheten av smeltingen enda mer, og så videre. Et varmere hav resulterer også i en varmere atmosfære, som fremmer smeltingen av terrestrisk is. Hvis de nåværende trendene fortsetter vil det til slutt ikke være mer sommerhavis i Arktis, som vil påvirke klimaet på den nordlige halvkule i vesentlig grad.
Én konsekvens av en varmere atmosfære i Arktis er rask opptining av permafrost. Feltundersøkelser utført av et team fra University of Alaska Fairbanks har vist at permafrost på observerte lokaliseringer i Canadas Arktis tiner 70 år tidligere enn tidligere antatt.
Permafrost inneholder enorme mengder organisk materiale som lagrer karbon, nedfrosset gjennom tusenvis av år. Hurtig tining og påfølgende nedbryting av dette organiske materialet vil frigjøre store mengder metan [engelsk tekst] som vil bidra vesentlig til drivhuseffekten som varmer opp atmosfæren allerede forårsaket av forbrenning av fossile drivstoff. Dette igangsetter nok en positiv tilbakekoblingssløyfe: økning av drivhuseffekten fører til raskere og kraftigere permafroststining, som frigjør mer metan, som igjen forsterker drivhuseffekten, som i sin tur akselererer permafroststining, og så videre.
Den atmosfæriske konsentrasjonen av karbondioksid (CO2), en vesentlig drivhusgass, har nylig overskredet 415 deler per million (ppm), den høyeste registrerte verdien i menneskehetens historie. CO2-nivåene har steget nesten 50 prosent siden den industrielle revolusjon, og økningsraten er akselererende, med påfølgende økning av temperaturen i atmosfæren. Ifølge Japan Meteorological Agency var dette årets aprilmåned den nest varmeste registrert på verdensbasis. Enda mer signifikant er at 18 av de 19 varmeste årene målt for planeten har inntruffet siden år 2000.
Den akselererende hastigheten på isnedsmelting som skjer rundt om i verden, enten det er fra isbreer, iskapper, havis eller permafrost, er et alvorlig varsel om at klimaendringer raskt når det punktet der de katastrofale konsekvensene vil bli følt av milliarder av mennesker, og truer selve sivilisasjonens eksistens.
En massiv, verdensomspennende innsats er nødvendig for å forhindre dette dystre utfallet. Kapitalismen, med verden splittet i rivaliserende nasjon-stater, hver dominert av en liten styringsklasse drevet av sin egen umiddelbare finansielle egeninteresse, og på full fart mot verdenskrig, er ute av stand til å samle og kommandere de nødvendige ressursene for effektivt å kunne takle problemet. Tiltakene så langt, som eksempelvis Paris-avtalen fra 2015 [engelsk tekst], er patetisk utilstrekkelige for oppgaven.
I USA er Trump-administrasjonen aktivt i gang med å reversere selv de beskjedne tiltakene for å takle klimaendringer som tidligere har vært vedtatt, og den har tatt skritt for å lamme og kneble organer som NASA og EPA [Environmental Protection Agency] fra å utføre forskning og formidle resulterende informasjon til allmennheten. Mange demokrater, som forsøker å utnytte den reelle bekymringen i befolkningen om klimaendringer, har kommet med forslag som eksempelvis Green New Deal [engelsk tekst], som er helt utilstrekkelige selv i det svært usannsynlige tilfelle at de skulle bli implementert.
Bare den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet, der menneskehetens store vitenskapelige, teknologiske og sosiale ressurser mobiliseres på en koordinert global skala for å møte denne utfordringen, kan avverge denne overhengende katastrofen.
Forfatteren anbefaler også:
Arbeiderklassen og miljøkrisen
[19. desember 2018]
Ny rapport om klimaendring: Konsekvenser av global oppvarming «oppleves allerede»
[26. november 2018]