Den tyske regjeringen har til hensikt å videreføre Bundeswehrs militæroppdrag i Syria og utplassere luftvåpenet i hele regionen forbi den 31. oktober, i strid med bestemmelsene i det nåværende parlamentariske mandatet. Dette ble bekjentgjort av regjeringstalsmann Steffen Seibert på en pressekonferanse i Berlin tidligere denne uka.
Seibert forklarte at Tyskland i årevis har levert «et betydelig og internasjonalt anerkjent bidrag til antiIS-koalisjonen». Bundeswehr var «aktive i luftrekognosering, tanking-under-flyvning og også i treningen av irakiske enheter». Den tyske regjeringen er nå « i samtaler med våre allierte, med den amerikanske siden, om hvordan engasjementet i regionen skal utvikle seg videre».
Ifølge Seibert er utplasseringen av tyske bakketropper, som formelt forespurt av den amerikanske regjeringen og av James Jeffrey, den amerikanske spesialutsending for Syria, for opplæring av kurdiske krigere i Nord-Syria, angivelig ikke planlagt. Samtidig gjorde han det klart at den tyske regjeringen forbereder seg til å utvide sitt engasjement i den USA-ledede antiIS-koalisjonen, bak den tyske befolkningens rygg.
Dette ville innebære «en hel serie med både militære og sivile komponenter, som kunne være egnet for å oppnå stabilisering på bakken i regionen.» Den tyske tilnærmingen var at «vi vil fortsette våre tidligere tiltak så langt som mulig.» For én ting er klart: «Utfordringen fra ISIS, den såkalte islamske staten, har på ingen måte forsvunnet. Koalisjonen har lyktes med å ta over områder som ISIS tidligere har hatt i Syria og Irak. Men faren fra Den islamske staten fortsetter.»
Det er den velkjente propagandaen. I virkeligheten er imperialistmaktenes hovedbekymring ikke kampen mot ISIS, som i seg selv er et produkt av den brutale krigen for regimeendring i Syria, som har kostet 400 000 liv og ødelagt store deler av landet. Det egentlige krigsformålet var, og er styrtingen av den syriske presidenten Bashar al-Assads regime og installeringen av et pro-vestlig marionettregime i Damaskus.
I kontrast til angrepet på Irak i 2003 og Libya-krigen i 2011 deltok Tyskland i den syriske intervensjonen fra starten av. Så tidlig som i 2012 lanserte det føderale utenriksdepartementet sammen med den regjeringstilknyttede tankesmia Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) og en del av den syriske opposisjonen prosjektet «Dagen etter», og publiserte en «Visjon for en etter-Assad orden».
Nå som Assad og hans russiske og iranske allierte nærmer seg en militær seier, og USA eskalerer krigsforberedelsene mot Iran, øker de europeiske maktene sine egen militære tilstedeværelser i regionen, for å hevde deres økonomiske og geostrategiske interesser.
Ifølge medierapporter har Frankrike og Storbritannia respondert på den amerikanske regjeringens forespørsel og besluttet å sende flere soldater til Syria. Paris og London vil øke sine troppenivåer med 10 til 15 prosent, fortalte en amerikansk regjeringsrepresentant på onsdag til magasinet Foreign Policy. Italia er også i ferd med å beslutte å sende flere væpnede styrker. Tilsvarende er en rekke Balkan- og Baltikum-stater «nesten sikre» på å ville å sende soldater for å erstatte amerikanske tropper skriver magasinet, der det refererer en annen kilde.
Også i Tyskland ber ledende politikere fra regjeringspartiene om en utplassering av bakkestyrker i Syria. CDU-partileder Annegret Kramp-Karrenbauer sa i et intervju at tyske bakketropper i Syria er «et stort sprang for oss». Men man må alltid være oppmerksom: det er også et spørsmål om vår egen sikkerhet i Tyskland, ikke bare hva USA ønsker.»
Johann Wadephul, nestleder i CDU/CSUs parlamentsfraksjon, fortalte representanter fra Det tyske pressebyrået (DPA) at forespørselen fra Washington ikke skulle «refleksmessig avvises». Tross alt, «denne regionen handler om vår sikkerhet, og ikke om amerikansk sikkerhet.»
Patrick Sensburg, CDU-forsvarsekspert og leder av Bundestags arbeidsgruppe av hærreservister RAG, understreket i et intervju med Focus at USAs forespørsel om tyske bakketropper på ingen måte var av bordet. Det er også «vår forpliktelse å sikre fred i regionen» og «å påta oss større ansvar». Tross alt er «kampen mot IS langt vekk fra USA og nært Europa ... Du kan ikke alltid si: ‘La amerikanerne gjør det.’»
Ledende sosialdemokrater, som allerede sterkt fordømte amerikanske planer om å trekke seg fra Syria sist desember, har også gjort det klart at de i hovedsak støtter Washingtons forespørsel.
USA hadde «flyttet seg vekk fra sine tilbaketrekningsplaner blant annet på grunn av internasjonal kritikk. Fordi IS fortsatt er en reell fare i regionen,» sa Fritz Felgentreu, forsvarspolitisk talsmann for SPDs parlamentariske gruppe i Bundestag. «Nå forventer USA støtte fra de samme landene. Det er forståelig.» Man burde «derfor evaluere med de andre landene i antiIS-koalisjonen hva som fremdeles er nødvendig nå, og hvilket land kan ta over hvilken oppgave».
Selv opposisjonspartiene i Bundestag er ikke fundamentalt i mot en utvidelse av oppdraget og utplasseringen av bakketropper. De understreker imidlertid at det i større grad må tjene tyske og europeiske interesser i regionen.
Alexander Graf Lambsdorff, nestleder for FDPs parlamentariske gruppe, fortalte den tyske dagsavisa Die Welt: «Så lenge det ikke er noen politisk løsning for Syria, trenger vi ikke å snakke om tyske bakketropper.» Den amerikanske henvendelsen viste imidlertid at det ikke ville fungere på mellomlang sikt uten et europeisk bidrag. «Betingelsen for dette må være at Europa blir likt involvert i utviklingen av en ny politisk orden i Syria. Det kan ikke fortsette med den forrige tilnærmingen.»
Tobias Lindner, De grønnes talsmann for forsvarspolitikk, kom med tilsvarende bemerkninger ifølge Die Welt. «Tyske bakketropper i Syria ville bare være tenkelige i det hele tatt, om det var et mandat fra FNs sikkerhetsråd og et troverdig fredsperspektiv,» sa han.
Mest aggressive var Venstrepartiet [die Linke], som fra starten av har forfulgt en krigspolitikk [engelsk tekst] i Syria, og som presser på for en større uavhengighet i utenrikspolitikken fra USA. Dietmar Bartsch, leder av Venstrepartiets parlamentariske gruppe i Bundestag, forlangte at Tyskland ikke skulle være en «mottaker av ordre fra USA». Tobias Pflüger, Venstrepartiets talsmann for forsvarspolitikk, advarte for at USAs administrasjon var «bare bekymret om å få erstattet sine soldater, slik at de også kan få en hånd fri på andre felt». Tyskland burde «ikke la seg bli trukket videre inn i Syria-krigen».
Faktisk er tysk-europeisk militærplanlegging ikke begrenset til Syria. På torsdag publiserte Süddeutsche Zeitung en kommentar som oppfordrer de tyske og europeiske maktene til å bli med i antiIran-militærkoalisjonen som den amerikanske presidenten Donald Trump forsøker å få etablert for å sikre Hormuzstredet. «Navigasjonsfrihet er et stort gode, spesielt for en nasjon som er så avhengig av eksport som Tyskland. Det må også forsvares i kriseområder som Persiagulfen.»
Avisas forslag var: «Krigsskip fra Europa eller Asia» burde «sikre flaskehalsen fra Oman-bukta til Persiagulfen», som «40 prosent av verdens oljeeksport» passere gjennom, og Bab el-Mandab-stredet, inngangen fra Adenbukta til Rødehavet.
Europeiske skip «ville være mindre provoserende for Iran enn amerikanske eller saudiske patruljebåter» og samtidig «være et videre signal til Teheran om at Europa ønsker å opprettholde kjernekraftavtalen, men ikke uimotsagt aksepterer den islamske republikkens aggressive regionale politikk.»
Süddeutsche Zeitungs påstand om at ytterligere en armada av krigsskip tilført krutt-tønna Midtøsten ville være «et bidrag til kriseforebygging» er åpenbart absurd. Det vil heller øke faren for en direkte militærkonfrontasjon med Iran, som raskt kan antenne hele regionen og føre til en mulig konfrontasjon med atomvåpenmaktene Russland og Kina, og dermed til en tredje verdenskrig.