Demokratenes presidentkandidater: En sosialistisk vurdering

Kamala Harris: Lov-og-orden med en dash identitetspolitikk

Av Dan Conway
22 July 2019

World Socialist Web Site har begynt en sporadisk serie artikler som profilerer Det demokratiske partiets vesentlige kandidater for presidentvalget i 2020. WSWS-skribenter vil undersøke politisk forhistorie og program for hver av kandidatene, og gjøre en sak for arbeiderklassen for et sosialistisk alternativ til både demokratene og Trump-administrasjonen. Det er allerede publisert profilartikler om Elizabeth Warren og Pete Buttigieg på norsk.

Blant de to dusin som nå stiller som kandidater for demokratene for presidentvalget i 2020, har California-senator Kamala Harris siden hun annonserte sitt kandidatur i januar jevnlig kommet inn blant de fem første på meningsmålingene for partiets nominering.

Kamala Harris, den gang justisminister i California, poserer for et foto med amerikanske grensepatruljeagenter ved grensegjerdet mellom USA og Mexico i 2011 [Foto: Office of the Attorney General of California]

Både foretaksmediene og Det demokratiske partiets etablissement hyllet hennes prestasjon i den fjernsynskringkastede debatten i Miami den 26. og 27. juni, da hun angrep tidligere visepresident Joe Biden over hans kommentarer om bussing og hans samarbeid med segregeringsdemokrater i Senatet. Siden da har hun flyttet seg opp både på meningsmålingene og hva angår pengeinnsamling [‘fundraising’], og oppnådde i forrige uke for første gang førsteplassen i en meningsmåling blant California-velgere.

Der to av hennes fire fremste rivaler er hvite menn i midten av 70-årsalderen er den 54-år-gamle Harris, gitt sitt kjønn og blandede jamaikanske og sør-indiske opphav, et sannsynlig valg som visepresident med tanke på Det demokratiske partiets omfavnelse av kjønns- og etnisitetsbasert identitetspolitikk, selv om hun ikke skulle klare å vinne nominasjonen.

Harris, som resten av det demokratiske feltet, forsøker å posere som et progressivt alternativ til Trump, mens hun for sin del forsøker å splitte forskjellen mellom Biden, den «moderate» favoritten og hans to største utfordrere fra «venstre»-fløyen av partiet, Bernie Sanders og Elizabeth Warren. Harris har forsøkt å få det på begge måter, kombinere Bidens «velgbarhets»-argument med forslaget om at hun, som forhenværende aktor aggressivt ville utfordre Trump.

Ved kjenen av Harris’ kandidatur – angående hennes kredibilitet hos styringsklassen – er hennes historikk som en hensynsløs operatør på områdene strafferett og nasjonalsikkerhet. Hun var aktor (DA) [District Attorney] i San Francisco i seks år – dvs. øversteansvarlig for påtalemyndigheten i justisdistriktet – deretter Californias justisminister (AG) [Attorney General] like lenge, før hun vant et sete i Senatet i 2016.

De demokratiske lederne i Senatet promoterte Harris helt fra starten av og ga henne kremplasseringer i forkjellige komitéer, deriblant for budsjett, for nasjonal sikkerhet [Homeland Security] og justis, hvor hun ble sterkt publisert for sin rolle i utspørringen av kandidaten til høyesterettsbenken, nå høyesterettsdommer Brett Kavanaugh.

Mest avslørende var hennes utnevnelse til medlem av etterretningskomitéen i 2017 – den eneste nyvalgte demokraten som ble tildelt en så kritisk posisjon, og en indikasjon på at Harris, for hva Det demokratiske partiets etablissement og militær-etterretningsapparatet angår, var et «trygt par hender».

Harris har gjengjeldt denne tilliten ved å fungere som frontkvinne blant de demokratiske presidentkandidatene for den falske antiRussland-kampanjen, kravet om impeachment-prosess mot Trump, ikke for hans flagrante brudd på USAs forfatning eller hans forfølgelse av immigranter, men basert på den McCarthy-istiske bakvaskelsen om at han er en marionett for Moskva.

Da Harris talte på demokratenes partikonvensjon i California i begynnelsen av juni, sa hun: «La oss snakke om denne såkalte øverstekommanderende [‘commander in chief’]. Som ei papegøye gjentar han og hevder Russlands løgner over det som fremholdes av lederne for amerikanske etterretningstjenester og rettshåndhevelsen. Han benekter at Russland blandet seg inn i presidentvalget i USA. Vi må begynne impeachment-prosedyrer og vi trenger en ny øverstekommanderende.»

Hun fortsatte langs disse linjene i demokratkandidatenes debatt den 27. juni, da hun gjentatte ganger angrep Trump på utenrikspolitikken og om Nord-Korea erklærte at Trump «omfavner Kim Jong-un, en diktator, bare for anledningen til en foto-op», og hun la til: «Han tror på ordene til den russiske presidenten heller enn de fra det amerikanske etterretningssamfunnet når det dreier seg om en trussel mot vårt demokrati og vårt valg.» I et etter-debattenintervju på MSNBC angrep Harris Trump for å «heller tro på en Saudi-prins enn det amerikanske etterretningssamfunnet» om drapet på Jamal Khashoggi.

For Harris, som for Det demokratiske partiet som helhet, er det ingen større brudd på politiske normer enn ikke å tro på «det amerikanske etterretningssamfunnet».

En karriereaktor

Harris begynte sin politiske karriere i 1990 som assisterende distriktsadvokat (DDA) [Deputy District Attorney] for Alameda County, som inkluderer byen Oakland, før hun i 1998 krysset bukta over til en tilsvarende stilling i San Francisco. Hun skaffet seg raskt forbindelser på høyt nivå, og vanket seg i sosiale elitekretser hvor hun kultiverte velgjørere som oljearvingen Vanessa Getty. Hun hadde en kort periode en intim relasjon med Willie Brown, daværende Speaker for Californias statsforsamling som ble borgermester i San Francisco og har promoterte hennes politiske karriere og økonomiske interesser.

caption: Kamala Harris sammen med Eric Holder, justisminister i Obama-administrasjonen [Foto: Lonnie Tague for Department of Justice]

Innen Harris bestemte seg for å utfordre den sittende [District Attorney] Terence Hallinan i San Francisco i 2004, var hun i stand til å forbigå ham med to-til-én i fundraising, og brukte så mye penger på sin valgkampanje at Etikk-kommisjonen for San Francisco påla henne ei rekordbot for å ha overtrådt byens kampanjefinansieringslov. Hallinan, en tidligere forsvarsadvokat med nære tilknytninger til radikale kretser i Bay Area – hans far hadde vært presidentkandidat for Det progressive partiet i 1952 – var motarbeidet av business-etablissementet, politifagforeningene og San Francisco Chronicle, som hadde en redaksjonell lederartikkel om valgkonkurransen under overskriften: «Harris, for lov og orden».

Seks år senere var Harris konsensusvalget for Det demokratiske partiets for stillingen som staten Californias Attorney General (AG) [justisminister] da embetet ble ledig etter Jerry Brown, som var den demokratiske kandidaten til statens embete som guvernør. Hun stilte med støtte fra hennes lokale kongresskvinne Nancy Pelosi, og begge de demokratiske senatorene Dianne Feinstein og Barbara Boxer.

Som både øverste påtalemyndighet (DA) i en by (SF) og som øverste lovhåndhever (AG) i den største amerikanske staten (CA), skapte Harris seg et navn som en strikt talsperson for «lov og orden». Som San Francisco DA smykket hun seg med de høye domsratene, som ofte ble oppnådd uten hensyn til etisk rettspraksis. Kriminaldomfellingsratene steg fra 52 prosent i 2003 til 67 prosent i 2006 under hennes lederskap.

Denne økningen av domsfellinger skyldtes imidlertid ofte klare misgjerninger fra Harris og hennes kontors side. I 2012 besluttet øverstedommer [Superior Court Judge] Ann-Christine Massulo at Harris’ kontor brøt saksøktes rettigheter ved å tilbakeholde fordømmende informasjon om en korrupt polititekniker i et kriminallaboratorium som hadde stjålet narkotika og forfalsket rapporter.

Som Californias justisminister (AG) tok Harris på seg det høyt profilerte forsvaret av statens fengselsystem mot føderale rettsbeslutninger som fordømte overbefolkningen og mishandlingen av fanger som ukonstitusjonell «grusom og uvanlig straff». Hun søkte å få avsluttet føderalt domstolstilsyn av fengslene, og forsvarte senere sin aggressive posisjon med den kyniske uttalelsen at som den fremste juridiske embetsrepresentanten for statsregjeringen «har jeg har en klient, og jeg kan ikke selv velge min klient».

I 2015 forsøkte Harris å få omgjort en lavere domstols rettsbeslutning som erklærte statens dødsstrafflover som grusomme og umenneskelige. Igjen hevdet Harris at hun bare forsvarte sin klient staten California, som ikke nødvendigvis gjenspeilte hennes egne synspunkter om emnet.

Da USAs høyesterett i saken Brown v. Plata i 2014 erklærte at staten Californias fengsler var så overfylte at de utgjorde grusom og uvanlig straff bekjempet Harris rettskjennelsen. Fanger var stablet i tre-personer-celler med køyesenger, og de ble syke og døde av manglende medisinsk behandling. Staten California ble følgelig beordret til å redusere fangebefolkningen med 40 000 innsatte. Harris argumenterte faktisk for at dersom California løslot innsatte for tidlig ville staten tape en viktig kilde til arbeidskraft, og refererte til statens basering på uutdannede fanger som risikerte sine liv som brannslukkere for $ 2 dagen.

I 2015 forsvarte Harris dommer oppnådd av påtalemyndighetene på county-nivå, etter at disse hadde ført falske bekjennelser inn i forhørstranskripsjoner. Harris hevdet den gangen at mened ikke var tilstrekkelig til å demonstrere påtalemyndighetens misgjerning.

Den hevngjerrige, antidemokratiske karakteren av Harris’ embetsperiode som justisminister (AG) var heller ikke begrenset til rettssalen. I 2010 sponset Harris en lov, senere undertegnet av guvernør Arnold Schwarzenegger, som søkte å forbedre skolene ved å fengsle foreldre av barn som skulket og utsette dem for bøter på opptil $ 2 000. Selv om loven eksplisitt gjorde fengslingen til et sannsynlig utfall for foreldre av barn som skulket, hevdet Harris i et CNN-intervju i mai at å sende foreldre i fengsel var en «utilsiktet konsekvens» av loven.

Harris anvendte sine fullmakter som aktor for å utføre ondskapsfulle angrep mot fattige og arbeiderklassen, mens hun gjorde sitt ytterste for å beskytte politiet og politikere mot straff. Dette står i markant kontrast til hva hennes kampanje hevder var hennes historikk for en nesten ubesudlet progressiv profil mens hun var i embetet. I hennes bok The Truths We Hold [De sannheter vi opprettholder], utgitt for å bidra til lanseringen av hennes presidentkampanje, blander Harris typisk sentimental standardtekst med åpenbare forfalskninger av hennes politiske historikk. Hun beskriver seg selv som en «progressiv aktor». Videre hevder hun at hun «brukte embetets fullmakter med en sans for rettferdighet, perspektiv og erfaring».

Mange som har fulgt hennes karriere som aktor har imidlertid hatt et annet perspektiv. Lara Bazelon, tidligere direktør for jussprosjektet Loyola Law School Project for the Innocent i Los Angeles, skrev i New York Times: «Gang på gang, da progressive oppfordret henne til å omfavne kriminalrettsreformer, først som sjef for påtalemyndigheten (DA) og siden som statens justisminister (AG), motsatte fru Harris seg dem, eller hun forholdt seg taus.» Donald Specter, administrerende direktør for kontoret for fengselsloven [Prison Law Office], uttalte i et intervju i Daily Beast: «Så langt jeg vet gjorde hun svært lite, om noe for å forbedre kriminalrettssystemet da hun var justisminister.»

Adoptering av en «progressiv» persona

Harris lanserte sin presidentkampanje med slagordet «Kamala Harris for folket», en henvisning til identifiseringserklæringen fra påtalemyndigheten og andre fra aktoratet når de stiller i retten. I rykk og napp inntok hun stillinger på en rekke økonomiske og sosiale saksanliggender som kan portretteres som svakt «progressive», selv om de ved nærmere granskning vanligvis utgjør ingenting. Ved de få tilfeller hvor hun har, kanskje uforvarende, gitt uttrykk for et «venstreorientert» sentiment, kvalifiserer hun det uunngåelig, eller hun trekker det dagen derpå.

På den måten omfavnet hun oppfordringen fra Bernie Sanders om «Medicare for alle», men har to ganger snudd på spørsmålet om å få slutt på privat helseforsikring til fordel for et føderalt finansiert system, en indikasjon på at hun egentlig ikke på noen måte har til hensikt å implementere en slik plan.

Kamala Harris [Foto: Office of the Attorney General of California]

Harris sponset også sammen med kandidatkollega Elizabeth Warren et lovfremlegg i Senatet kjent som loven om offentliggjøring av klimarisiko [Climate Risk Disclossure Act], som ville bruke «markedskrefter for å øke hastigheten på overgangen fra fossile brensler til renere energi». Lovfremlegget var basert på påstander fra tidligere visepresident Al Gore og andre ledere av Det demokratiske partiet om at miljøopprydding og «grønn energi» kan promoteres som profittskapende forretningsvirksomheter.

Dette fallittforslaget utløser ingen finansielle straffer for forurensende foretak. Det krever at de ikke gjør noe for å begrense forurensninger bortsett fra å bokføre mengden av drivhusgasser de avgir, hvilke fossile brensler de bruker og hvordan deres verdivurderinger vil bli påvirket dersom de skulle redusere karbonutslipp i tråd med Paris-klimakonvensjonene.

På immigrasjon har Harris også lovet å beskytte DACA-mottakere fra deportering og har offentlig opponert mot Trumps grensemur mot Mexico. Stilltiende støttet hun imidlertid det siste vedtaket i Senatet for $ 4,6 milliarder til Trumps nettverk av konsentrasjonsleirer for immigranter langs grensa mellom USA og Mexico. Som de andre demokratene i Senatet som stiller som presidentkandidater var hun fraværende under avstemmingen. Lovfremlegget ble godkjent med tverrpartistøtte og med marginen 84 for og 8 mot.

Andre lovforslag ble utformet med tanke på deres politiske popularitet blant demokratiske primærvelgere, for å gi Harris et mer liberalt image enn hennes faktiske historikk fra California eller Washington tilsier. Hun støttet føderal legalisering av rekreasjonsmarihuana og økninger i offentlig oppnevnte forsvarsadvokaters kompensasjon til nivåene for deres motparter i påtalemyndighetene. Etter bølga av lærerstreiker oppfordret Harris til en lønnsheving på $ 13 500 per år [NOK 115 613] for hver lærer i USA.

Hun har også oppfordret til å øke den føderale minimumslønna til $ 15 per time [NOK 128,50], som i tillegg til fortsatt å etterforlate minimumslønnsarbeidere svært fattige, ville føre til at mange av disse arbeiderne ikke lenger er støtteberettigede for offentlige bistandsprogrammer, for eksempel matbonger, boligstøtte og Medicaid.

Til dels er Harris komparative mangel på ferdighet i populistisk posering forankret i hennes egne livsforhold. Hun tjente seksifrede inntekter gjennom flere tiår, og er nå millionær mange ganger over. Ifølge hennes selvangivelse, utgitt i april, hadde hun og hennes ektemann, den velbeslåtte juristen Douglas Emhoff, i 2018 en justert bruttoinntekt på $ 1 884 319 [NOK 16,14 millioner], som plasserte dem komfortabelt blant den øverste 0,1 prosenten. Hoveddelen av denne inntekten kom fra Emhoffs jusspraksis i underholdningsindustrien, mens Harris hadde $ 157 352 [NOK 1, 35 millioner] i lønn fra Senatet og $ 320 125 [NOK 2,74 millioner] i nettofortjeneste fra kampanjememoarboka.

Mens Harris har vært halvhjertet og inkonsekvent i sine forsøk på sosialdemagogi – ikke det naturlige karaktertrekket for en som tilbrakte mesteparten av sin karriere med å sette folk i fengsel eller forsvarte politiets grusomhet mot arbeiderklassen – har hun vist noe mer energi i å omfavne identitetspolitikk, som hun tidligere har påkalt som «den første svarte og kvinnelige» DA i San Francisco, «den første svarte og kvinnelige» justisministeren i California, og for tiden som den eneste svarte og kvinnelige amerikanske senatoren.

Harris hoppet på #MeToo-kampanjen og var blant de første til å oppfordre til at senatoren Al Franken fra Minnesota trakk seg over påstander om seksuelle misgjerninger. Disse kravene ble fremmet til tross for det faktum at ingen av påstandene var belagt, og selv om de faktisk hadde belegg, ville ingen en gang ha kommet en kriminalanklage for forseelse.

Harris introduserte et lovfremlegg kjent som Maternal CARE ACT [Morskapsbeskyttelseloven] for å takle etnisitetsbasert diskrepans i omsorgen for vordende svarte mødre, som har ført til at graviditetsrelaterte dødsfall skjer med en rate på 3,3 ganger større hyppighet enn for hvite mødre. Lovfremlegget ble introdusert etter en rapport utgitt den 10. mai av sentre for sykdomskontroll og forebygging (CDC).

CDC-rapporten anbefaler i vesentlig grad en mer vitenskapelig tilnærming til saken, blant annet økt tilgang til prenatale programmer og andre tjenester for vordende mødre, midlertidige boligprogrammer, bedre anvendelser av sepsis-, blødning- og transfusjonsprotokoller av medisinsk personell, osv. Harris’ morskapsbeskyttelselov plasserer derimot problemet direktet relatert til etnisitet og spesielt i det hun påstår å være bevisst og utbredt partiskhet fra helsepersonell. Lovfremlegget ville øremerke $ 150 millioner [NOK 1,28 milliarder] for å identifisere høyrisikosvangerskap for å «gi nye mødre den kulturelt kompetente omsorgen og ressursene de trenger».

På nåværende tidspunkt i kampanjen kan det sies at Harris, mer enn noen annen kandidat, har reist identitetspolitikkens reaksjonære flagg. På den måten har hun tatt sufli fra 2016-kampanjen til Hillary Clinton. Senatorens yngre søster Maya Harris, var politisk seniorrådgiver for Clintons 2016-kampanje og jobber for tiden som styreleder for Harris’ 2020-kampanje.

Den yngre Harris jobber også som politisk analytiker for MSNBC og er gift med Tony West, generalrådgiver for Uber og tidligere visejustisminister i Obama-administrasjonen. Maya Harris redigerte også utkast til 2010-boka The New Jim Crow, skrevet av Michelle Alexanders, jussprofessor ved Stanford University. Verket, som tilbrakte en vesentlig periode på New York Times’ bestselgerliste, argumenterte for at et nytt etnisitetsbasert kastesystem eksisterer i USA, i vesentlig grad pålagt av fattige hvites handlinger, som langt utveier alle og enhver vurdering av klasse som et signifikant sosialt skille.

Det kan ikke være noen tvil om at dersom Harris skulle lykkes med sitt bud på presidentembetet ville de borgerlige mediene utsette allmennheten for en konstant propagandasperrild, og feire den første kvinnelige presidentens og den første sorte kvinnelige presidentens transformative karakter. Harris, som er av jamaikansk og indisk herkomst, er bare den tredje kvinnen av afrikansk herkomst som stiller for løpet.

Dette ville på ingen måte endre det faktum at en Harris-administrasjon ville være like reaksjonær som Trump og Obama før henne.